Lessons from death row inmates
Posted on | June 20, 2012 | No Comments
David R. Dow har forsvart over 100 innsatte som har vært dømt til dødsstraff de siste 20 årene. I denne videoen (TED Talk), forteller Dow at han gjennom sitt arbeid har lært hvor like livshistorier klientene hans har hatt; fra å komme fra dysfunksjonelle familier til å komme for retten allerede som ungdom.
Dow argumenterer for behovet for å intervenere i livet til barn som er utsatt for de forhold som hans klienter har måtte utholde for å forebygge drap. Som han sier, det at vi har mye å lære betyr ikke at vi ikke vet mye allerede. En av hans kanskje mer kontroversielle påstander, er nødvendigheten av å fjerne barn fra dysfunksjonelle familier. Jeg støtter denne påstanden.
________
David R. Dow has defended over 100 death row inmates in the past 20 years. In this TED Talk, Dow tells us that through his work he has learned how similar the life stories of his clients are; beginning with dysfunctional family lives and continuing with a history in the juvenile justice system.
Dow argues for the need to intervene in the lives of children who are exposed to the life circumstances his clients have suffered to prevent homicides. As he states about intervention, the fact that we have a lot to learn does not mean we don´t know a lot already. One of his most controversial statements, perhaps, is the need to remove children from their dysfunctional families. I agree with this statement.
Tags: David R Dow > dødsstraff > drap > forebygging > TED Talk > utviklingspsykologi > video
Gode sitater #1
Posted on | March 23, 2012 | No Comments
Noen ganger har andre sagt noe så bra, at man ikke kan si det bedre selv. Som når en forfatter med få velvagte ord oppsummert noe komplekst, og som man selv hadde måttet brukt sider på. Eller når forfatteren med sine velvalgte formuleringer gjør det nærmest umulig å krangle med budskapet. Jeg samler slike sitater til både foredrag og tekster jeg skriver. Det er som å stå på skuldrene til kjemper (standing on the shoulders of giants). Noen ganger er sitatene så bra, at jeg må dele dem her på bloggen med dere.
Dagens gode sitat er fra Richard D. Alexander som har vært en forkjemper for tverrfaglighet i forståelsen av mennesket.
To maintain progress in the understanding of human behavior, information about (a) the historical and reproductive significance of specific acts of behavior and (b) their underlying morphological, physiological, and developmental designs must be continually played against one another; neither can be ignored. We must learn how to do this, and remind ourselves to do it. To do it best, we must combine contributions from all relevant disciplines.
Richard Alexander (1990: 244)
Akademiforelesningen i humaniora og samfunnsfag 2012
Posted on | March 13, 2012 | No Comments
I kveld skal jeg være gjest ved Akademiforelesningen i humaniora og samfunnsfag, med etterfølgende middag, ved Det Norske Videnskaps-Akademi (DNVA). Dette er i seg selv en stor ære, men gleden er enda større ved at foredraget skal holdes av evolusjonspsykologen Stephen Pinker.
Pinker er kanskje mest kjent for sin populærvitenskapelige formidling av teori og forskning innen lingvistikk og evolusjonspsykologi. I Hjernevask-debatten her i Norge ble boken hans “The Blank Slate: The Modern Denial of Human Nature” nærmest pensum for de som engasjerte seg i debatten. Pinker var en av forskerne som ble intervjuet av Harald Eia i “Hjernevask”. I intervjuet fortalte Pinker om hvordan fortiden til vår art var svært voldelig, og at vi nå lever i en relativt sett særdeles fredlig tid i vår arts historie. Dette er også hva hans siste bok, “The Better Angels of Our Nature: Why Violence has Declined” dreier seg om, og også foredraget han holder i kveld.
Kveldens foredrag er lukket. Men i anledning åpningen av et nytt realfagsbibliotek ved Universitetet i Oslo på Blindern, vil Stephen Pinker holde nok et foredrag på samme tema, og foredraget er åpent for alle. Etter foredraget blir det en debatt hvor jeg deltar i panelet. Foredraget holdes onsdag 14. mars 2012, 15:00 – 16:30, i Sophus Lies Auditorium. Vel møtt!
Her er noen bilder jeg tok i Akademiets hus en regntung ettermiddag på sensommeren ifjor etter jeg hadde holdt innlegget “The significance of age and sex for homicide: examples of the predictive power of evolutionary psychology” på det internasjonale symposiumet “Her and his adulthood: contemporary European patterns”.
Tags: Akademiforelsening i humaniora og samfunnsfag > Det Norske Videnskaps-Akademi > drap > evolusjonspsykologi > forelesning > foto > Harald Eia > historie > Hjernevask > krig > paneldebatt > Stephen Pinker > The Blank Slate > vold
Hvorfor tiltrekkes noen kvinner av farlige menn?
Posted on | December 21, 2011 | No Comments
Tdligere i høst kunne vi lese en artikkel på VG Nett om kvinner som sender kjærlighets- og frierbrev til menn som soner fengselsdommer. Flere norske fagfolk ble intervjuet i artikkelen om hvorfor noen kvinner tiltrekkes farlige menn, men ingen av dem viste til forskning på fenomenet. Ifølge artikkelen påsto psykolog og sexolog Thore Langfeldt at «hva som ligger bak denne dragningen mot ekstreme menn vet man ikke.» Og i fraværet av egen kunnskap, så spekulerte både han og de andre fagfolkene som ble intervjuet.
Langfeldt oppga at han tror noen av kvinnene har et ønske om å redde den kriminelle. Ragnhild Bjørnebekk, som er et kjent navn for de av oss som følger medias dekning av en rekke forskjellige former for vold, kriminalitet og antisosial atferd, oppga at hun tror «at det er kvinner som fascineres av psykopaten, som ikke har grei moral. De har kanskje stor tro på seg selv og at de kan endre den kriminelle». Ifølge artikkelen skal to andre fagfolk som lot seg intervjue, på tross av manglende fagkunnskap om fenomenet, ha sagt at «ønsket om selv å bli synlig og bli en del av begivenhetene er noe av bakgrunnen» for kvinner som sender frierbrev til kriminelle.
Selv undrer jeg meg over hva som får fagfolk til å stille opp med spekulasjoner i media om fenomen de ikke har innsikt i og fagkunnskap om. Jeg vil påpeke at selv om det er riktig som det sies av Bjørnebekk i artikkelen at det er lite forskning på fenomenet, så er det ikke et fullstendig fravær av forskning. Denne bloggposten skal vise til en tredelt studie som ble publisert tidligere i år, hvor man søkte å finne svar på under hvilke omstendigheter kvinner tiltrekkes av aggressive og fysisk formidable menn (Snyder, Fessler, Tiokhin, Frederick, Lee & Navarrete, 2011).
Studien ble gjennomført i USA og var internettbasert. Ved å rekruttere kvinner til en spørreundersøkelse gjennom internett kunne forskerne undersøke partnerpreferansene til kvinner fra et større spekter av samfunnet enn studier på partnervalg som som oftest inkluderer bare universitetsstudenter. Tilgang på internett er imidlertid ikke jevnt fordelt mellom de ulike sosioøkonomiske klassene i USA, og utvalget av kvinner som deltok i undersøkelsen lå noe over gjennomsnittet for utdanning i USA, og er med det ikke representativt for hele den kvinnelige befolkningen i landet. Til gjengjeld viser resultatene at ressurssterke, amerikanske kvinner kan ønske seg en potensielt farlig partner under visse forhold, og disse forhold er i samsvar med en evolusjonær forståelse av menneskets psykologi.
Forskerne som står bak studien opererer innen seleksjonsparadigmet. Det vil si at de i utledningen av hypotesene som de tester i sin forskning legger som premiss at menneskets psykologi er formet gjennom evolusjon, og da også psykologien som ligger til grunn for hvilke trekk vi ønsker hos en partner. Evolusjon har med all sannsylighet formet psykologien som ligger til grunn for partnervalg da hvilke partnere man valgte å ha barn med vil ha vært avgjørende for om man klarte å fostre sine barn i vår evolusjonære fortid. Utfallet kunne potensielt bli svært forskjellig om man som kvinne hadde en partner som stilte opp, direkte eller indirekte, i fostringen av barnet eller ikke. Det er da sannsynlig at trekkene kvinner ønsker i en partner for et langtidsforhold vil være trekk som hadde en funksjon i å øke sannsynligheten for at hun lykkes i å fostre sine barn i vår arts evolusjonære fortid.
Opp gjennom årene har det blitt foreslått at det kan være noe galt med kvinner som er sammen med aggressive partnere (f.eks. at kvinnene har dårlig selvtillit, usunn tilknytningsatferd m.m.). Med sin evolusjonære forståelse av mennesket foreslår forskerne som står bak studien istedet at det kan ha hatt en viktig funksjon for kvinner å til tider velge aggressive og fysisk formidable partnere. Forskerne påpeker i sin artikkel at krig, vold, voldtekt og drap har historisk sett vært så frekvente hendelser i vår arts evolusjonære historie at hvilke partnere kvinner valgte kunne være avgjørende for om de og deres barn overlevde. I en slik verden, ville aggressive og fysisk formidable menn kunne gi sine partnere og barn livsnødvendig beskyttelse.
Evnen til å være aggressiv og formidabel er imidlertid ikke alltid et ensidig positivt trekk hos en partner, verken i vår evolusjonære fortid eller i dag, da kvinnen og barna kan bli ofre for nettopp disse trekkene. Flere studier har vist en sterk korrelasjon mellom menns bruk av vold mot andre menn og mot sine kvinnelige partnere (Figueredo, Gladden & Beck, 2010), og mellom menns fysikk og deres voldsbruk (f.eks. Sell, Tooby & Cosmides, 2009). For at en kvinne likevel skulle til tider ønske seg en aggressiv og fysisk formidabel partner må det, fra et evolusjonært ståsted, i hvertfall i gjennomsnitt ha vært formålstjenelig for kvinnen å ha en partner med disse trekkene. Forskerne bak studien utledet derfor hypotesen at kvinners ønske om å ha en aggressiv og fysisk formidabel partner vil være betinget på kvinnens subjektive opplevelse av sitt miljø som en trussel mot hennes sikkerhet på et vis.
Kort oppsummert så ble det i studien bekreftet en signifikant, positiv korrelasjon mellom kvinners subjektive opplevelse av utrygghet i sitt nærmiljøet og deres ønske om å ha en aggressiv og fysisk formidabel partner for et langtidsforhold. Kvinnens subjektive opplevelse hadde en betydelig sterke korrelasjon enn raten av kriminalitet i hennes nærmiljø. Det ble også avdekket en positiv korrelasjon mellom nivået av kriminalitet i nærmiljøet kvinnene vokste opp i og deres ønske om en en aggressiv og fysisk formidabel partner, men denne korrelasjonen var noe svakere. Betydningen oppvekstvilkår har for kvinners ønske om å ha en aggressiv og fysisk formidabel partner er noe forskerne bak studien mener er viktig å se nærmere på.
Dersom det er slik at kvinner i normalbefolkningen til tider ønsker seg aggressive og fysisk formidable partnere utfra en opplevels av utrygghet, foreslår forskerne bak studien videre at vi må vurdere å opphøre sykeliggjøringen av kvinner som under gitte forhold kan ønske seg en aggressiv og fysisk formidabel mann som partner. Det må ihvertfall et empirisk grunnlag til for å foreta en slik sykeliggjøring og ikke bare en moralsk forskrekkelse eller avsky.
Studien testet ikke om kvinnene ønsket å redde partneren dersom de eventuelt skulle få en som var aggressiv og fysisk formidabel, og det ble heller ikke testet om de hadde en fascinasjon for psykopater eller hadde en ugrei moral. Ei heller ble det testet om kvinnene ønsket å være en del av begivenhetene rundt sine eventuelle aggressive og formidable partenere. Studien kan dermed ikke bekrefte eller avkrefte spekulasjonene til de norske fagfolkene som lot seg intervjue av VG. Selv om det er ukjent for meg, skal jeg ikke påstå at andre studier ikke har testet disse spekulasjonene og si at «dette vet vi ikke noe om». Som fagperson mener jeg å ha et ansvar å ikke uttale meg i offentligheten utover det jeg har faglig belegg for.
Referanse:
Figuerdo, AJ, Gladden, PR & Beck, CJ (2010) Interpersonal violence, cognitive schemata, and life history strategy. Life History Strategy & Cognitive Functions. Symposium på The 22nd Annual Human Behavior and Evolution Society Conference, Eugene, OR.
Sell, A, Tooby, J & Cosmides, L (2009) Formidability and the logic of human anger. Proceedings of the National Academy of Science, 106 (35), 15073 – 15078.
Snyder, JK, Fessler, DMT, Tiokhin, L, Frederick, DA, Lee, SW & Navarrete, CD (2011) Trade-offs in a dangerous world: women’s fear of crime predicts preferences for aggressive and formidable mates. Evolution & Human Behavior, 32 (2), 127 – 138.
Tags: evolusjonsbiologi > evolusjonspsykologi > foreldrepsykologi > Hjernevask > partnervalg > seleksjonsparadigmet > vold > vold i nære relasjoner
Er familien farligst?
Posted on | October 9, 2011 | No Comments
På Trygdekontoret, NRK, denne uken ble det stilt spørsmål om hvilket sted i Norge er farligst å oppholde seg på. Anne Holt, som var en av gjestene på programmet, foreslo da sterkt at familien er det farligste stedet. I familien, mente Holt, er det mest drap, vold og incest. Det kan man lese ut av statistikken slo hun fast. Men stemmer dette?
Flere forskere og teoretikere har påstått at dersom det skjer flere drap på X enn Y, så betyr det at X er farligere å oppholde seg på enn Y. Men da har de ikke alltid vurdert hvor vanlig det er å oppholde seg på X og Y respektivt. Det er nærmest en kriminologisk klisjé å si at man er tryggere i Central Park klokken tre om morgenen enn i sitt eget soverom. Men hvor mange befinner seg i parken klokken tre om morgenen i forhold til sine soverom i USA? Som drapsforskerne Martin Daly og Margo Wilson (1988: 21) påpeker; klokken tre om morgenen er 200 millioner amerikanere i sine soverom, og bare en håndfull i Central Park. Så om det bare er ett drap i parken for hvert århundre, vil soverommet fortsatt være et tryggere sted.
Ifølge Kripos, som har den offisielle drapsoversikten i Norge, skjedde 203 drap i enten offerets, forøvers eller deres felles bopel i tidsperioden 2001 – 2010 i Norge. Til sammenligning var det 77 drap på offentlig sted, 23 drap er listet av Kripos med «annet» som åsted, og 3 drap er listet å ha ukjent åsted. Selv om drap skjer to ganger oftere i bopeler enn på offentlig sted i Norge, så er bopeler fortsatt relativt tryggere enn offentlig sted med tanke på tiden vi oppholder oss i de to stedene respektivt. I løpet av døgnets 24 timer, er vi jo som oftest på jobb eller hjemme. I løpet av de siste 10 årene er det forøvrig bare ett tilfelle hvor forøver var en kollega av offeret.
Richard Gelles og Murray Strauss var ledende forskere i USA innen familievold på slutten av 1970-tallet, og som Holt gjorde denne uken påsto de at hjemme med familien er det farligste stedet man kan oppholde seg. Gelles og Murray gikk så langt som å påstå at vold og kjærlighet var like typiske for familielivet (1979: 188). Daly og Wilson (1988), som kjente til arbeidet til evolusjonsbiologen William D. Hamilton og hans teori om inclusive fitness, mente disse påstandene burde etterprøves og nyanseres i drapsstatistikken.
Altruisme og samarbeid, både hos mennesker og andre dyr, hadde gitt noe hodebry til tanken om at evolusjon skjer gjennom konkurranse mellom individ i kappløpet om overlevelse og reproduksjon. Hamilton (1964) argumenterte imidlertid at siden evolusjon skjer på et genetisk nivå, vil individ som har lik genetikk øke sannsynligheten for overføring av sine egne gener ved å være altruistiske og samarbeide med hverandre. Slik selektiv altruistisme og samarbeid mellom individ som deler gentiske likheter vil derfor kunne bli selektert og spre seg som et trekk i sosiale arter. Det vil da ikke gi mening, evolusjonært sett, om det faktisk var sånn at vi var i større fare for å bli drept av våre egne familiemedlemmer, når vi har genetiske likheter med dem.
Daly og Wilson ønsket derfor å teste om genetisk slektskap faktisk øker eller minker sannsynligheten for drap (1988). I en av sine første studier som omhandlet denne problemstillingen, gikk de gjennom 508 drap i Detroit, USA, i 1972 hvor forøver var identifisert av politiet, og hvor slektskap og forhold mellom forøver og offer var kjent. I 243 (47.8%) drap var det et bekjentskap mellom forøver og offer. I 138 (27.2%) drap ble det ikke avdekket noe bekjentskap. I 127 (25.0%) drap var det et familieforhold mellom forøver og offer. Men dette forholdet var ikke alltid genetisk. Blant annet var forøver og offer gift eller tidligere gift i 80 drap, i 10 drap var partene i svigerfamilie, og i 5 drap var de i stefamilie. I bare 6.3% av de i alt 508 drapene i studien var det et genetisk slektskap mellom forrøver og offer.
Ifølge Kripos, var mønsteret svært likt i Norge i tidsperioden 2001 – 2010. Det var 92 (25%) drap hvor forøver var ukjent med offeret eller det ble ikke avdekket om de var bekjente i drapsetterforskningen. Det var hele 147 (40%) drap hvor forøvere som var bekjent eller venner med offeret. Det var 80 (22%) drap hvor forøver var eller hadde vært gift/samboende med offeret, og 3 (1%) drap hvor forøver var besvogret med offeret. Og i bare 44 (12%) tilfeller kan man anta et genetisk forhold mellom forøver og offer da de er listet av Kripos å være foreldre, barn, søsken eller i annet slektskap til offeret. Kripos nyanserer imidlertid ikke mellom genetisk og ste-forhold i oversikten, så andelen med genetiske forhold kan være enda lavere.
En av de større teoretiske retningene innen kriminologi årsaksforklarer kriminalitet, inkludert drap, med at handlinger skjer rett og slett fordi de er mulige (Situational Crime Theory). Risikoen for drap i hjemmet forklares da med at de skjer på grunn av tiden vi tilbringer sammen «bak husets fire vegger» og muligheten det gir til å begå drap i hjemmet. Dette er en mindre nyansert forklaring på hvorfor og når drap skjer enn hva vi trenger å slå oss til ro med.
Etter å ha avdekket at man har større sannsynlighet for å bli drept av noen man ikke er i genetisk slektskap med, ville Daly og Wilson undersøke enda nærmere hvor mye større sannsynlighet man hadde for å bli drept av en i husholdningen man ikke var i genetisk slektskap med i forhold til de man var i genetisk slektskap med. De sammenlignet da opplysninger for drapene i Detroit i 1972 med opplysninger fra United State Census for Detroit om de relative fordelinger av genetiske og ikke genetiske slektskapsforhold i husholdningssammensetninger. Dette avdekket at det var mer enn 11 ganger større sannsynlighet for å bli drept av et husholdningsmedlem man ikke var i genetisk slektskap med enn de man var i genetisk slektskap med. I senere studier har Daly og Wilson og flere andre forskere med en evolusjonær tilnærming til sitt fag videre avdekket blant annet at steforeldre utgjør en større risiko for drap, fysisk, psykisk og seksuell misbruk samt forsømmelse av barn enn det genetiske foreldre gjør.
Anne Holt hadde nok noe rett i uttalelsen om at familien utgjør fare for individet, men faren er sjeldnere fra familiemedlemmer man er i genetisk slektskap med, og den største faren er fra venner og bekjente. Ut fra statistikken presentert her, kan man kanskje si at i Norge er det aller tryggeste å sitte på kontoret og kommunisere med omverdenen gjennom de sosiale medier. Men jeg skal ikke nødvendigvis anbefale et slikt liv.
Referanser:
Daly, M. & Wilson, M. (1988) Homicide. Hawthorne, NY,: Aldine De Gruyter.
Gelles, R.J. Og Strauss, M.A. (1979) Family experience and public support for the death penalty. I R.J. Gelles (red.), Family Violence. Beverly Hills, CA: Sage.
Hamilton, W.D. (1964) The genetical evolution of social behaviour. I and II. Journal of Theoretical Biology, 7, 1 – 52.
Kripos Drapsoversikt 2010.
Tags: barnedrap > drap > drap i nære relasjoner > drapsstatistikk > evolusjonsbiologi > evolusjonsteori > familiedrap > inclusive fitness > Kripos > partnerdrap > Situational Crime Theory > William D Hamilton
Forskning på partnerdrap i Sverige
Posted on | May 16, 2011 | No Comments
Flere land, som for eksempel England og Wales, Skotland, Canada og Australia har offisielle registre beregnet på forskning på riskofaktorer for og utviklingen av drap i deres land. I USA har de flere slike drapsregistre. I slike registre får forskere full tilgang til opplysninger om forøvere, ofre og omstendigheter rundt samtlige drapshandlinger i det gitte landet. Gjennom arbeidet til drapsforskere har beslutningstagere, politiet, rettsvesenet, sosialtjenesten, helsetjenesten, krisesentre, media og – ikke minst – allmennheten i land med slike registre muligheten til å kontinuerlig være oppdatert på hva som er risikofaktorene for de ulike kategoriene drap og hvordan utviklingen for drap er i sitt eget land. Dette er helt nødvendig kunnskap som gjør samfunnet rustet til å utarbeide forebyggende tiltak, følge med på eventuelle effekter av tiltak og gjøre de nødvendige prioriteringene i forebyggingen av vold og drap.
I likhet med Norge har ikke Sverige noe drapsregister som er beregnet på forskning. Da Bråttsförebyggande rådet (BRÅ) ønsket forskning på hva som kjennetegner forøver, offer og omstendigheter for drap på kvinner i Sverige, måtte derfor kriminologen Mikael Rying lage sitt eget drapsregister (BRÅ 2001:11). Kildene Rying brukte til å lage dette registeret var bl.a. dommer og rettspsykiatriske vurderinger. Gjennom disse kildene fikk han kartlagt omfanget av slike drap og han fikk opplysninger om forløpshistorien og forrøvers motiv for drapet, drapsmetode, psykisklidelse, bruk av rusmidler, etnisk opprinnelse, sosial status, tidligere domfellelse og besøksforbud, hvilket rettslig utfall drapet fikk m.m..
Studien til Rying dekket årene 1990 – 1999, og det viste seg at det iløpet av de 10 årene hadde vært 164 tilfeller i Sverige hvor en kvinne ble drept (drap og dødelig vold) av sin nåværende eller tidligere ektefelle, samboer eller kjæreste. Rying gjentok studien, og utvidet tidsperiode til årene 1990 – 2004 (BRÅ 2007:6). Iløpet av disse årene hadde det forekommet 254 slike drap. Ved å kartlegge et utvidet tidsrom var det mulig å se hvilke eventuelle utviklinger hadde skjedd i kjennetegn ved forrøver, offer og omstendigheter for drapene, og eventuelle endringer i rettspraksis.
Studiene avdekket blant annet at drapene oftest skjedde i forbindelse med at kvinnen ville ut av forholdet, eller at mannen var sjalu. Men jo eldre kvinnen var, jo sjeldnere var det at sjalusi var motivet for drapet. I omtrent halvparten av drapene var det kjent for politiet at mannen hadde utsatt kvinnen for vold eller trusler i løpet av forholdet. Det viste seg likevel at få kvinner hadde hatt voldsalarm. De fleste mennene (60 %) var tidligere domfelt. Omtrent halvparten av mennene var arbeidsløse eller førtidspensjonert. Under halvparten av mennene (40 %) misbrukte alkohol, og en stor andel av mennene hadde psykisk lidelse (psykose eller personlighetsforstyrrelse) og begikk eller forsøkte å begå selvdrap. Det var flere av svensk kulturell opprinnelse som begikk eller forsøkte å begå selvdrap.
Studien avdekket blant annet også at i løpet av 1990 – 2004 hadde det blitt en tendens i rettspraksisen å gi økt straff dersom mannen hadde tidligere utøvd vold mot kvinnen eller truet henne. Den kulturelle bakgrunnen til både offer og forøver endret seg også i tidsperioden.
Det er uvisst om de svenske resultatene kan overføres til Norge. Det er imidlertid helt sikkert at vi i arbeidet med å forebygge vold og drap ikke bør ta sjangsen på at de nødvendigvis er overførbare til vårt land. Norge er en egen nasjon med særegne sosiale og politiske forhold, og vi trenger å vite hva de faktiske forholdene rundt drap er i vårt eget land.
Studien jeg arbeider med å få gjennomført i Norge tilsvarer den svenske studien i formål, materialet og metode (med unntak av at Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag vedtok i 2009 at man ikke skal benytte rettspsykiatriske vurderinger uten samtykke i forskning i Norge). En tilsvarende studie i Norge har de beste mulighetene til å utlede kunnskap om hva som kjennetegner forrøvere, ofre og omstendigheter ved slike drap i vårt land.
Referanser:
BRÅ-rapport 2001:11 Dödligt våld mot kvinnor i nära relationer.
BRÅ-rapport 2007:6 Utvecklingen av dödligt våld mot kvinnor i nära relationer.
Tags: drap > drap i nære relasjoner > drap-selvdrap > drapsforskning > partnerdrap > risikofaktorer for drap
Hvordan vet du det?
Posted on | April 6, 2011 | No Comments
I forrige post la jeg ut en video som omhandler evolusjonsteori. «Forfatteren» av den videoen har laget en annen video som jeg også har lyst å dele med dere. Jeg tenker ofte på denne videoen i debatter og diskusjoner jeg deltar i om betydningen av biologi og evolusjon for vår arts egenskaper og atferd. I slike debatter og diskusjoner dukker spørsmålet «hvordan vet du det?» ofte opp. Et flott spørsmål som kan åpne for deling av kunnskap. Desverre så er det ikke alltid at spørsmålet stilles av ivrig lærelyst. Det stilles snarere tvert imot med en forventning om at det antagelig ikke ligger empiri til grunn for mine påstander og argument.
Denne videoen tar for seg problemet at noen, og da også forskere og fagfolk, kritiserer og har meninger om forskning utført innen andre fagfelt enn deres egen ut i fra en forutintatt holdning til det andre faget, ut ifra deres intuisjon. «Hjernevask» ga oss flere eksempler på hvordan forskere og andre uttaler seg på grunnlag av sin intuisjon. Både i «Hjernevask» og i debatten rundt serien var det for eksempel mange som synset om forskjellige prosentdelinger for i hvilken grad arv og miljø påvirket egenskaper. En politisk synser fikk en helsides spalteplass i en av de større avisene, på tross av å komme med en bastant påstand om at de fleste (?) egenskaper er 40 % arv og 60 % miljø. Synseren vektet miljø enda mer når det kom til kjønn og kjønnsforskjeller. Har du lest biologi eller atferdsgenetikk, så vil du humre, banne, le eller gråte omtrent nå…
I mitt nå over treårige arbeid med å få lov til å forske på barne- og partnerdrap i Norge ved bruk av offentlig tilgjengelige og avidentifiserte opplysninger, har jeg opplevet at en medisiner som skulle vurdere den ene studien og muligheten for å i det hele tatt kunne finne risikofaktorer for drap si: «Jeg er ingen ekspert på drap, la det være sagt, men jeg tror det finnes like mange grunner til drap som det finnes drap.» (Hør uttalelsen i NRK, Dagsnytt 18 her). Jeg hadde da i over ett år presentert vedkommede for lange refereranselister over studier i flere land som etter samme metode har avdekket risikofaktorer for den typen drap det gjaldt.
I en paneldebatt hvor temaet var om biologi er viktig for samfunnsfagene, argumenterte jeg for at for meg som drapsforsker er biologi og evolusjonsteori nyttig både for å kunne predikere risikofaktorer for drap, og forklare de ultimate grunnene til hvorfor akkurat de risikofaktorene finnes. En debattant i panlet sa da et godt stykke inn i debatten: «Jeg skal gi deg det at kjønnsforskjeller i det å begå drap kanskje er et resultat av evolusjonære prosesser, men ikke barnedrap.» Denne forskeren, som har sin bakgrunn i filologi, hadde aldri lest noe drapsforskning, med eller uten en evolusjonær tilnærming.
Jeg har også opplevet at forskere blir provosert av at jeg mener man må sette seg ordentlig inn i hvordan evolusjon skjer, og hvordan det er uunngåelig at våre egenskaper og atferd er blitt formet gjennom evolusjon, før man kan avfeie behovet for en evolusjonær tilnærming i samfunnsfagene. Men det er som det blir sagt i videon: Arguing against a field of science you’ve not understood is like musceling in on a card game you’ve never learned. Og man roper ikke SNAP! i poker, for å si det slik…
Tags: arvelighet > debatt > drapsforskning > Hjernevask > risikofaktorer for drap > samfunnsvitenskap > video
Evolusjonsteori 101
Posted on | March 29, 2011 | 1 Comment
I en tidligere post spurte jeg hvor dere lærte evolusjonsteori fra, og om dere har lest om evolusjonsteori siden gymnas/videregåendeskolen eller ungdomskolen. Jeg hevdet at om man ikke har kunnskap om de grunnleggende prinsippene for evolusjon, kan man vanskelig gjøre en realistisk vurdering av hvilken betydning evolusjon har hatt for vår arts evner og atferd.
Stadig kommer det tema opp i samfunnsdebatten hvor en forståelse av hvor uunngåelig det er at våre evner og atferd som mennesker er blitt selektert kan bidra til å belyse problemstillingene som tas opp. Bare de siste dagene har mange diskutert hvor mye vi kan forvente av mannen som en moderne far, etter et innlegg i Aftenposten. Diskusjonen dreide seg ganske raskt om vi egentlig kan forvente så mye mer av kvinnen som en moderne mor.
Jeg skulle så gjerne skrevet et bidrag til debatten som tar for seg en en evolusjonær tilnærming til problemstillingene, men tiden rekker ikke til akkurat nå. Istedet legger jeg ut denne videosnutten som gir en rask og vittig illustrert introduksjon i evolusjonsteori. Her vil du raskt lære blant annet at:
- evolusjonsteori er ikke en teori om universets opprinnelse, men om utviklingen av all liv på jord.
- hva en mutasjon er.
- evolusjonsteori hevder ikke at aper blir til mennesker.
- evolusjonsteori kan ikke brukes til å forsvare sosialdarwinistisk politikk eller eugentikk.
God læring!
Tags: epigenetikk > eugenetikk > evolusjonsbiologi > evolusjonsteori > fedre > likestilling > mødre > naturlig seleksjon > sosialdarwinisme > video
Status Vendepunkt
Posted on | March 8, 2011 | 2 Comments
De siste tre årene har jeg arbeidet med å få til en studie av drap i nære relasjoner i Norge. Det er to delstudier som inngår i prosjektet, og det er en barnedrapsstudie og en partnerdrapsstudie. Hovedfokuset skal være å kartlegge risikofaktorer og rettslige utfall ved slike drap. Det har vært en del uttalelser om min studie iløpet av disse årene, både i media og andre steder, som ikke stemmer. Senest gjelder dette en rapport fra januar i år som tar for seg status for regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner, Vendepunkt. I rapporten gis det misvisende opplysninger om hvorfor min planlagte partnerdrapsstudie ikke er kommet igang. På side 16 står det at både personvernombudet hvor jeg er ansatt og de Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskning (REK) har avslått min søknad om tilgang til data uten samtykke fra gjerningsperson. Jeg gjentar, dette stemmer ikke. Her er en kort oppsummering av hvorfor jeg tok initiativet til partnerdrapsstudien og hvorfor studien ikke har kommet igang enda.
I januar 2008 ble jeg ansatt som medarbeider på en studie som skulle kartlegge blan annet risikofaktorer og rettslige utfall for barnedrap. Det siste tiåret hadde jeg lest og holdt meg oppdatert på den internasjonale drapsforskningen. Jeg visste derfor at noen av drapene som ville inkluderes i studien ville være familiedrap (hvor både partner og barn blir drept), og at noen av disse drapene ville ligne mer på partnerdrap enn «rene» barnedrap. Jeg mente derfor at for å få skilt de ulike drapskategoriene fra hverandre og få en nøyaktig fremstilling av risikofaktorer, så måtte prosjektet ta for seg både barne- og partnerdrap. Slik begynte min nå tre-årige kamp for å få til den første partnerdrapsstudien i Norge.
De første til å godkjenne studien var stedet jeg er ansatt, som lot meg utarbeide prosjektbeskrivelsen og søke meg inn på et doktorgradsprogram ved Universitetet i Oslo. De neste til å godkjenne studien var Psykologisk Institutt og Samfunnsvitenskapelig fakultet, UiO, som tok meg opp som student på deres doktorgradsprogram. Riksadvokaten, som er den som har råderett over studiens planlagte kilder, godkjente bruken av avidentifiserte dommer og rettspsykiatriske vurderinger uten forbehold. Norges Kvinne- og Familieforbund sa seg så mer enn villig til å stille som søkerorganisajon, slik at jeg kunne få finansiert prosjektet mitt gjennom et stipend fra Extrastiftelsen Helse- og Rehabilitering. Stiftelsen har nylig innvilget støtte til det tredje året av mitt arbeid.
Som i de fleste andre land som er opptatt av likestilling, er også den norske regjeringen opptatt av å forhindre vold i nære relasjoner. Og drap er den mest alvorlige formen for vold. Etter VG gjennomførte en journalistisk kartlegging av partnerdrap i Norge for årene 2000 – 2007, ble det tydeliggjort at Norge ikke har vitenskapelig forskning på partnerdrap. Den sittende regjeringen inkluderte da et punkt (tiltak 34) i sin nye handlingsplan mot vold i nære relasjoner, Vendepunkt, som kom ut i januar 2008. Det punktet stadfestet at partnerdrap skulle kartlegges i Norge. Jeg leste dette punktet i handlingsplanen våren 2008. Da jeg så at tiltaket ikke var tildelt noen forskningsinstitusjon enda, tok jeg kontakt med Justisdepartementet og spurte om de ville benytte seg av min planlagte studie på et vis, for å realisere punktet i handlingsplanen. Nesten ett år senere bestilte Politidirektoratet en rapport som skulle omhandle studiens resultater, når de var klare.
Partnerdrapsstudien min hadde imidlertid ikke kommet igang iløpet av det året som da hadde gått. Grunnen til det var at dialogen med REK trakk ut. I min søknad om å få studien godkjent av REK, møtte den samfunnsvitenskapelige tilnærmingen til forskning og dens vurdering av samfunnsnytte den medisinske tilnærmingen til forskning og dens vurdering av samfunnsnytte. Rettsvesenets praksis og straffeprossessloven møtte helsevesenets praksis og helseforskningsloven. Hvor retten er åpen etter offentlighetsprinsippet, lukkes døren alltid bak pasienten i helsevesenet. Rettsopplysninger og helseopplysninger kan da ikke sidestilles, men hos REK opplevde jeg at de ble det. Jeg vet ikke hvilken part var mer opprørt over den andres etiske skjønn, men min daværende hovedveileder og jeg ble ihvertfall aldri enige med REK. Vi klaget REKs avgjørelse om å sette samtykke som forbehold for bruk av rettspsykiatriske vurderinger i studien inn til Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM). De ga oss ikke medhold i klagen vår, og opprettholdt REKs vedtak.
Hverken NEM eller REK hadde imidlertid innvendinger mot studiens bruk av avidentifiserte dommer og opplysninger fra Kripos sitt register for drap-selvdrap uten samtykke (se side 4. i deres brev her). Hovedveileder og jeg laget derfor den ny prosjekbeskrivelse for en tilsvarende partnerdrapsstudie, hvor bare dommer og Kripos sitt register ville benyttes som kilder. Slik partnerdrapsstudien nå fremstår, vedtok REK i desember 2009 at studien faller utenfor deres mandat å skulle vurdere. De regner ikke studien lenger for å være medisinsk eller helsefagligforskninng.
Etter over to års hardt arbeid, var det bare personvernombudet hvor jeg er ansatt som gjenstod som et siste hinder for å komme igang med kartleggingen. I april 2010 vedtok de at den ulempen det måtte være for domfelte at avidentifiserte og offentlig tilgjengelige dommer blir benyttet ikke oppveies av samfunnsnytten en kartlegging av risikofaktorer for partnerdrap og rettslige utfall har. Videre mener de at domfelte ikke vil være avidentifisert overfor meg som forsker som leser dommene, da jeg kan kjenne igjen drapene fra medias dekning av slike drap (les mer om det her). De satte da som forbehold for at studien skulle gjennomføres at gjenlevende domfelte samtykker til studien (les om hvorfor jeg ikke ville be domfelte om samtykke her). Studien har siden stått på stedet hvil fordi vedtaket til personvernombudet har blitt stående upåklaget.
Idag er det den internasjonale kvinnedagen. Det er en dag hvor vi skal ha en tydeliggjøring av kvinners posisjon og rolle i samfunnet. Partnerdrap utgjør en av de største kategoriene drap i Norge. Hva sier det om hvilken posisjon kvinner og deres barn har i Norge idag, når vi ikke kartlegger risikofaktorer for drap i nære relasjoner ved bruk av offentlig tilgjengelige og avidentifiserte opplysninger uten samtykke fra gjerningspersoner?
Jeg håper på et vendepunkt som vil tillate meg å starte på Norges første – og ikke minst samfunnsnyttige – partnerdrapstudie.
Tags: barnedrap > drap > drap i nære relasjoner > handlingsplan mot vold i nære relasjoner > helseforskningsloven > Kripos > NEM > offentlighetsprinsippet > partnerdrap > REK > rettspraksis > straffeprosessloven > Vendepunkt
Utakt mellom hva vi får lov til å lære gjennom media og forskning
Posted on | February 20, 2011 | 1 Comment
Tirsdag 22. februar i år starter en ny sesong med «Politiet» på TV Norge. I dette programmet blir politipatruljer i Norge fulgt av kamerateam, og seerne får innblikk i arbeidshverdagen til politiet. Ut av ren nysgjerrighet så jeg en episode i en av de tidligere sesongene av programmet. I den episoden kom politiet hjem til en kvinne som hadde blitt utsatt for vold av en hun var i en nær relasjon til. Ifølge politiet var det ikke første gang de hadde rykket ut til dette hjemmet. Ut i fra opptakene jeg så vil jeg tro at enkelte seere kunne gjenkjenne nabolaget, og til og med kvinnen. Den kommende premieren på tredje sesong av dette programmet mener jeg er en passende anledningen til å rette fokus på den utakt som finnes i Norge mellom hva vi som samfunn får lov til å lære gjennom media og hva vi får lov til å lære gjennom faglig grunnet forskning, da det av noen anses som uetisk når faglig kvalifiserte forskere får tilgang til de samme kildene som journalister får i sitt arbeid.
For snart ett år siden tok Schrödingers katt på NRK 1 (se det programmet her) opp dette problemet i anledning forskning på famievold og partnerdrap i Norge. I programmet ble Geir Aas, førsteamanuensis ved Politihøgskolen i Oslo, intervjuet om hvordan han som forsker ikke får gjennomføre en observasjonsstudie av hvordan norsk politi håndterer familievold. Dette fordi Rådet for taushetsplikt og forskning avslo søknaden hans for å gjøre en slik studie i 2005. Begrunnelsen til Rådet var bl.a. at hovedregelen for samfunnsvitenskapelig forskning er å innhente samtykke fra deltakerne i studien i forkant av datainnsamling, og slik samtykke kan jo vanskelig innhentes i den typen studie Aas ønsket å gjennomføre. Rådet mente videre at det måtte antas å være en ekstra belastning for de innvolverte at en forsker var tilstedet i en slik traumatisk situasjon som det at politiet kom etter en voldsepisode i hjemmet (les en diskusjon rundt bl.a. Rådets avgjørelse av professor i politivitenskap, Tore Bjørgo, i fagbladet Forskningsetikk her).
Nå er det faktisk slik at Personopplysningsloven åpner for at man kan forske uten å innhente samtykke fra deltakerne i studien dersom samfunnets interesse klart overstiger den ulempen forskningen utgjør for den enkelte deltakeren i studien. Det råder ingen tvil innen volds- og politiforskning om at den typen studie Aas ønsket å gjennomføre er helt nødvendig forskning, om man vil kvalitetssikre politiets arbeid og dermed redusere vold i nære relasjoner. Skal man påvirke et fenomen gjennom politiske og sosiale tiltak, må man ha kunnskap om fenoments natur og forekomst. Og når det gjelder vold og drap, vil mangelfull kunnskap ved utarbeidelse av preventive tiltak kunne ha svært alvorlige konsekvenser (se f.eks. Sherman et al, 1992).
Denne utakten som finnes mellom hva vi som samfunn har lov til å lære gjennom media og gjennom faglig grunnet forskning er også blitt tydeliggjort i mitt forsøk på å få til en studie på risikofaktorer og rettslige utfall ved partnerdrap i Norge for tidsperioden 1980 – 2009. I slik forskning er det helt avgjørende å ikke basere utvalget på samtykke. Det er faktisk helt uhørt innen fagfeltet drapsforskning å skulle basere en kvantitativ studie av risikofaktorer på et utvalg som har gitt samtykke. Dette fordi det ikke vil være til å unngå at det blir avgjørende skjevheter i utvalget. Skjevhetene i utvalget skaper skjevheter i kunnskapen som utledes fra studien. Det forringer nytteverdien av studien i det den mister overføringsverdien den kunne hatt i å kunne informere beslutningstakere og hjelpeapparatet som utformer tiltak for å forebygge drap.
La meg tenke høyt rundt dette. Noen gjerningspersoner tar sitt eget liv etter drapet (drap-selvdrap).Vi vet at dette skjer oftere ved drap i nære relasjoner enn ved andre drap. Noen domfelte kan med all sannsynlighet også antas å ha dødd av andre årsaker iløpet av de siste 30 årene som studien skulle dekke. Man kan videre anta at iløpet av tidsperioden studien skal dekke, og på grunn av alvorlighetsgraden av handlingen deres, vil noen domfelte ha flyttet til utlandet og/eller skiftet navn. Da disse ikke kan bes om samtykke, skal de da utelates fra studien? Eller er det greit å ikke innhente samtykke fra disse gruppene gjerningspersoner, for så å be om samtykke fra de som lever og er lettere tilgjengelig? Ikke i en studie som skal ha et representativt utvalg. Ikke når det gjelder noe så alvorlig som drap. Samfunnsnytten av å kartlegge risikofaktorer for partnerdrap, ut i fra et representativt utvalg, er noe hele det internasjonale fagfeltet drapsforskning og beslutningstakere og hjelpeapparat både nasjonalt og internasjonalt er i skjønn enighet om. Men kan den samfunnsnytten veies opp av ulempen det kan være for den enkelte gjenlevende domfelte å ikke bli bedt om samtykke i anledning studien?
Når jeg gjorde min avveining rundt dette, kom jeg frem til at det ville faktisk være en større ulempe for de domfelte om jeg skulle innhente samtykke, enn om jeg lot være. Studien skulle tross alt benytte offentlig tilgjengelig dommer (man kan f.eks. finne de fleste dommene på lovdata.no) i avidentifiserte form (altså ingen navn, personnummer og adresser). Ansatte ved Kripos skulle fylle inn skjema med avidentifiserte opplysninger for de tilfeller hvor gjerningspersonene begikk selvdrap i ettertkant av drapet. Skulle jeg innhentet samtykke fra gjenlevende domfelte, måtte jeg ha innhentet deres navn, personnummer og bostedsadresse for så å kunne oppsøke de med denne typen forsepørsel. Altså identifisert de. En etter en. Domfelte som nå har nye liv, nye relasjoner, og som med all sannsynlighet ikke ønsket å få sitt liv forstyrret med en slik opprivende forespørsel. En forespørsel som i form av et brev kunne komme til å bli lest av noen andre enn den domfelte selv. Man kan ikke forsvare dette med at dette er prosedyren i forskning på andre tema. Fordømmer samfunnet andre handlinger og mennesker like hardt som vi fordømmer drap og de som begår drap?
Det viste seg at hverken Riksadvokaten, Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) eller den Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) hadde innvendinger til den planlagte studiens bruk av avidentifiserte opplysninger fra offentlig tilgjengelige dommer og Kripos sitt register for drap-selvdrap uten innhenting av samtykke. Likevel godkjente ikke personverombudet hvor jeg er ansatt studien. En av begrunnelsene til ombudet var at selv om alle dommene og opplysningene jeg ville få tilgang på var avidentifisert, så ville jeg som forsker kunne gjenkjenne gjerningspersonene nettopp fordi media har dekket disse sakene så utførlig som det de har de siste årene.
I Norge er det journalister og ikke forskere som kartlegger fellestrekk ved partnerdrap. I intervjuer råder jeg journalister ut i fra min faglige ekspertise til å se etter visse trekk ved drapene de kartlegger uten samtykke. Men jeg får ikke kartlegge slike fellestrekk og risikofaktorer selv av personvernombudet hvor jeg er ansatt som forsker. Hvordan politiet håndterer vold i nære relasjoner, får hele Norge heller bare se på programmet «Politiet» på TV Norge. Observasjonsstudier av faglige kvalifiserte forskere kommer visst ikke på tale.
Tags: drap i nære relasjoner > drapsforskning > etikk > familievold > partnerdrap > partnervold > politiet > politivitenskap > vold i nære relasjoner