Luft og kjærlighet

Posted on | March 22, 2021 | No Comments

Noen ganger er et gjesp bare et gjesp.

Jeg sitter på et møte med flere forskere jeg har enorm respekt for. Vi jobber for å få til et samarbeid, med tverrfaglig og tverrinstitusjonell oppslutning, for å sikre forskning som kan bidra til å forebygge vold i nære relasjoner. Jeg er stolt og spent på møtet. Tenk at jeg blir anerkjent som en bidragsyter her, og tenk hva vi kan få til sammen! Dette betyr så mye for meg.

Men så skjer det som ikke burde skje: Jeg hører meg selv gjespe! Et slikt høylytt gjesp, hvor kjeven nær kommer ut av ledd. Skammen skyller over meg. Jeg hadde ikke enset at gjespen var i emning – da ville jeg jo prøvd å stoppe eller skjule den. Alt jeg kan gjøre nå, er å unnskyld meg og si at jeg sov så dårlig i forkant av møtet. “Jeg kjeder meg ikke, altså! Virkelig ikke!” Jeg kikker skyldtunget på de andre deltakerne. “Det går greit, Vibeke. Vi har hørt deg gjennom hele møtet.” Den tørre responsen fra møteleder er en kalddusj for meg. Har jeg gjespet gjennom hele møtet?

Jeg liker å tro at møteleder og de andre forskerne har glemt den gangen jeg høylytt gjespet meg gjennom et helt møte. Og jeg er ikke eneste som frykter tolkningen andre har av mine gjesp i viktige sosiale eller profesjonelle situasjoner. Et gjesp er ikke bare et gjesp i vår kultur. Det er et sosialt signal. Og det verste signalet et gjesp kan gi, slik jeg har forstått det, er at vi kjeder oss. Men dette er ikke alltid den mest riktige tolkningen.

I sosialpsykologien har man identifisert noe som kalles den fundamentale attribusjonsfeilen. Dette er den mest grunnleggende feiltolkningen vi gjør, når vi tillegger en årsak til andres uønskede atferd. Ufordelaktig atferd hos oss selv “vet” vi at har utenforstående årsaker. Slik atferd er derfor ikke vår egen feil, vår egen skyld, skal vite. Men samme ufordelaktige atferd hos andre tillegger vi å være på grunn av feil og mangler hos disse andre. Slik atferd er derfor deres feil, og skyld, tenker vi. Andre må derfor ta ansvar vi selv ikke tar.

Så dersom du gjesper i et viktig møte, er det fordi naboen spilte høy musikk gjennom natten og holdt deg våken. Dersom en kollega gjesper på et møte, er det fordi hen ikke hadde respekt nok til å legge seg tidlig kvelden før et viktig møte. Helt klart da at gjespet til en kollega signaliserer en karakterbrist.

Fordi vi alle vet at vi kan bli tildelt ansvar, skyld og motiv for et gjesp som vi ikke ønsker, som ikke er sannferdige, er vi kjappe med å unnskylde oss, dersom vi ikke klarer å kvele et gryende gjesp. Dette på tross av at vi alle gjesper oss gjennom livet. Vi gjesper faktisk før vi blir født. Allerede ved 15 uker, så gjesper fostre. Og det er ikke bare mennesker som gjesper. En rekke ulike andre arter gjesper også. Alle dyr med ryggrad, som pattedyr, fugler, fisker og krokodiller. Hvorfor har så evolusjonen gitt oss gjespet?

Rent fysiologisk gir gjestpet kroppen, og da ikke minst hjernen, et skippertak i ndedrett. Når vi gjesper, drar vi pusten dypt inn, før vi puster godt ut igjen – klare til å gå tilbake til å puste jevnt og trutt. Og fordi det å puste er så livsviktig, gir det mening at at en slik fysiologisk mekanismse ikke er avhengig av vår bevisste kontroll, men bare skjer spontant ved behov. Vi gjesper derfor ikke bare når vi er trøtte, men også når vi er dypt konsentrert, nervøse, eller slappper av. En vennine av meg sier hun gjesper aller mest når hun trener.

Helt vilt er det da heller ikke å tolke det slik at noen som gjesper kjeder seg. Og det er ikke rart at av alle spontane fysiologiske mekanismer kroppen har, som å hoste, nyse, hikke eller blunke, er det gjespet som er blitt så sterkt knyttet til det å kjede seg.

Men så kan man spørre: Dersom funksjonen til å gjespe er å få individet til å ta et skippertak i pustingen, er det da strengt tatt nødvendig for gjespet å være formet slik at det er så dramatisk, med et vidt åpent gap, nær ralling i utpustningen, og så den grimasen, da? Kanskje det er noe i det at gjespet også har en funksjon som et sosialt signal? Jeg tror bare ikke det at å signalisere kjedsomhet ville ha hatt en så stor verdi i vår evolusjonære historie. Hva annet kan et gjesp signalisere?

En annen ting som skiller gjesp fra andre spontane fysiologiske mekanisme, er at gjesping er smittsomt. Dersom du hører eller ser noen andre gjespe, kan du spontant gjespe, du også. Til og med om du leser om gjesping, kan du begynne å gjespe! Så dersom du gjesper mens du leser denne teksten, er det ikke nødvendigvis slik at du kjeder deg. Håper jeg.

Vi mennesker har en slik spontan smitte-reaksjon på gjesp fra fire-års alderen. Og ikke bare smitter gjesp mellom individ i samme art; jeg opplever stadig at min hund og jeg smitter hverandre med gjesp. Det må da være en grunn til at gjesp smitter så lett, og det må være den sosiale betydningen og signal et gjesp kan ha. Og, igjen, det må da være noe av større evolusjonær betydning enn å si “jeg KJEDER meg”!

Blant andre primater er gjesping funnet å være et sosialt signal som demper konfliktnivået i gruppen. Da er det at gjesp smitter heldig, og har en klar evolusjonær funksjon for individene. Hos oss mennesker, er det funnet at tilbøyeligheten for å spontant gjespe selv når andre gjesper er nært assossiert med evnen til empati. En kryss-kulturell studie med deltakere fra land i Afrika, Asia, Europa og Nord Amerika fant at hvor sannsynlig det er for at vi smittes til å gjespe, avhenger av hvor nært følelsesmessig knyttet vi er til den vi ser gjespe. Vi har, for eksempel, en større sannsynlighet for å gjespe ved synet av familiemedlemmer som gjesper, enn av fremmede som gjesper.

Men grunnen til at jeg skriver denne tekste, er ikke for å forsvare mitt gjesp på et møte for flere år siden, som nok er glemt av alle som var tilstede uansett. Jeg skriver denne teksten for å ta opp det at å mistolke et gjesp kan få alvorlige konsekvenser, dersom vi begår den fundamentale attribusjonsfeilen.

De fleste av oss har vært i situasjoner hvor en mistolkning av vårt gjesp ville kunne få uheldige følger for os, som i et jobbintervju, på date, på en scene, som publikummer på første rad eller i en begravelse. Men dette er trivielt i forhold til hva som kan skje i retten og i medias fremstilling av tiltalte.

For noen år siden, i en nettavis sin dekning av en rettssak hvor en ung mann var tiltalt for et drapsforsøk, kom det frem at rettspsykiaterne henviste til at tiltalte hadde gjespet, da de fremla sin vurdering av ham. Tiltalte hadde gjespet mens det ble beskrevet for retten hvordan han hadde stukket offeret, gjentatte ganger, med kniv. Resttspsykiaterne henviste til at tiltalte gjespet under beskrivelsen av den livstruende volden som et klart eksempel på at tiltalte hadde manglende empatiske evner, og var da også et klart ekesmpel på en viss personlighetsforstyrrelse de diagnostiserte tiltalte å ha.

Jeg skal ikke undergrave resttspykiaternes vurdering av tiltalte, og diagnosen de ga ham. Men jeg stiller spørsmål ved om det å gjespe, som en tiltalt i en alvorlig kriminalsak, er noe man har faglig belegg for å si at er et klart eksempel på manglende empati. Ved mangel på empati, og de personlighetsforstyrrelsene den mangelen kan være del av bildet på, står tiltale overfor en høynet sannsynlighet for å bli dømt til forvaring heller enn tidbegrenset fengselsstraff. Da skal man ha sterkt faglig belegg – langt utover en folkelig tolkning av hva et gjesp er.

De fleste vil sove dårlig natten før deres drapsforsøk skal beskrives for retten, med pressen til stede. De fleste ville ikke puste jevnt og trutt i det beskrivelsen blir lagt frem. Er det ikke heller slik at tiltalte som sover godt under slike forhold og som klarer å puste godt med magen er de som er noe annerledes fra resten av oss?

Av og til er et gjesp bare et gjesp. Og dersom, for eksempel, daten din skulle komme til å gjespe i løpet av den store kvelden deres, er ikke det nødvendigvis et dårlig tegn. Det kan heller være et dårlig tegn om du ikke gjesper tilbake.

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen, sider 26-27, fredag 13. mars, 2020.

Comments