Dreper når hun drar

Posted on | September 25, 2021 | No Comments

Original ingress fra april 2020, da teksten først ble publisert: Det er familier med økonomiske problemer som er mest sårbare for drap i hjemmet akkurat nå. Også familier uten en voldshistorikk.

Oppdatert ingress: Vi har hatt en sosial dugnad med sosial distanse. Nå må vi fortsette med en medmenneskelig dugnad, og ikke la folk være alene i livskriser.

Den siste tiden er det en del venner og naboer som har nikket til meg og sagt: «nå blir det vel en del mer av det du forsker på». De tenker på partnerdrap og barnedrap. De tenker at med den intensiteten som ligger i det å bo tett og sosialt isolert fra andre, så vil volden i familier øke. Og videre at denne økte volden vil uunngåelig lede til drap. 

Jeg er ikke like sikker på alt dette, som mine venner og naboer er. Det er heldigvis ikke slik at tid sammen alene er nok til at vi dreper familiemedlemmer. Evolusjon ville ikke kunnet formet oss slik.

De fleste drap i nære relasjoner i Norge skjer ikke ved dødelig vold. De er som oftest forsettlige og overlagte. De er villet, planlagt, på sitt vis. Ikke uhell. Og i Norge skjer både barne- og partnerdrap som oftest når kvinnen initierer samlivsbrudd. For noen menn er det å bli forlatt en uoverkommelig livskrise. Drapene skjer altså ikke når kvinnen ikke har muligheten til å dra, slik situasjonen er i disse dager; med sosial isolering, barn som trenger omsorgspersoner hjemme til enhver tid og permitteringer som tar bort enkeltindividets økonomiske frihet til å forlate et parforhold. Drap skjer først når kvinnen har den sosiale og økonomiske muligheten til, og ønsket om å dra.

Volden kan øke i disse ukene, månedene, vi nå er inne i. Det er grovt alarmerende, og vi er helt nødt til å forebygge og forhindre vold så godt vi kan. Men eventuelle partnerdrap har større sannsynlighet for å skje når kvinner igjen kan velge å forlate de partnere som ikke orker å gi slipp på dem. Når den tiden kommer, har vi alle et ansvar å stille opp – for både kvinner og menn som vil gå gjennom et samlivsbrudd. Dette er ikke bare en jobb for krisesentre, politiet, fastleger og det psykiske hjelpeapparatet. Du og jeg må anerkjenne faren som kan true ved de samlivsbrudd partene er uenige om. Og vi må anerkjenne at slike brudd skjer i våre venne- og bekjentskapskretser og storfamilier. Vi må ikke glemme at i det vi kan gå tilbake til våre liv, kan andre være i den største faren for å miste sine liv. 

En annen situasjon hvor både barne- og partnerdrap kan oppstå, er hvor mannen mister sin evne til å forsørge sin familie. Slike drap rammer ikke nødvendigvis de familiene som allerede har en hverdag preget av vold. Oftere ser vi drapsforskere at ved disse drapene har det ikke vært vold i forkant. Disse drapene har også en større sannsynlighet for å ende med gjerningspersonens selvdrap. 

Det å miste forsørgerevnen er en situasjon som sprer seg raskere enn viruset blant familier i Norge for tiden. Disse familiene vil derfor være sårbare her og nå, og ikke nødvendigvis først når trykket fra viruset letter. Det er disse familiene mine venner og naboer ser ut til å glemme, da de er opptatt av sammenhengen mellom vold og drap. Det gjør meg bekymret for at det er disse drapene som med størst sannsynlighet kan skje i disse dager, fordi vi ser ikke faren og sårbarheten til disse familiene uten kunnskapen om at noen ganger dreper menn og kvinner sine kjære, nettopp fordi de holder dem så kjær. Når vi opplever å være alene i en ekstrem situasjon, er vi også alene med å finne en løsning. Og da kan løsningen være like ekstrem som situasjonen oppleves å være. 

Denne teksten ble først publisert på vg.no 7. april 2020. Det året hadde vi i Norge, i følge SSB, færre skilsmisser enn vanlig. Vi hadde ikke flere partnerdrap i 2020. De siste par månedene har vi hatt tre (som evolusjonspsykolog teller jeg også kjæresteforhold med i antall partnerdrap, noe Kripos ikke gjør i sin statistikk).

Comments