Estetikkens funksjon

Posted on | January 31, 2021 | No Comments

Kan estetiske opplevelser ha en funksjon, utover å gi velvære?

Skjønnhet er i øyet som ser det, sies det. Frasen kommer fort når noen skal få frem poenget at folk er forskjellig i hva de synes er vakkert. Joda, vil evolusjonspsykologer si når de hører dette, men øyet er evolvert.

Øyet, som våre andre sanseorgan, gir oss informasjon om våre omgivelser. Å få slik informasjon er helt avgjørende for individets overlevelse og reproduksjon. Da vil det ikke være helt tilfeldig hvilken informasjon vi tar inn, hvordan vi bearbeider den, og hvordan vi så reagerer på den. Alt dette vil være evolvert.

Verden er så full av alle mulige sanseinntrykk. Vi tar ikke inn alt som finnes av informasjon rundt oss, fordi det strengt tatt ikke har vært nødvendig. Isteden har vi, gjennom evolusjon, utviklet fysiologiske og psykologiske mekanismer som begrenser informasjonsinntaket til øyet, øret, og de andre sanseorganene våre. Det vi tar inn er begrenset til det som har vært nødvendig – for overlevelse, ja, men til syvende og sist for reproduksjon, for videreføring av gener til neste generasjon.

Den informasjonen sanseorganene våre fanger opp, mottas ikke på en helt blank tavle. Den organiseres, igjen er det evolverte fysiologiske og psykologiske mekanismer som gjør dette, mekanismer som er deler av vår kognisjon, vårt apparat for informasjonsbearbeiding. Ulike informasjonsinnhold er vi tjent med å reagere på, på ulike vis.

Informasjon om mulige farer i omgivelsene, hvor trygghet kan søkes, mulig næringsinnhold i mat, hvor næringsrik mat kan oppdrives og kvaliteten på en partner, er av evolusjonær interesse for individet. Sanseinntrykk av linjer, farger, lys, lyder, lukter og teksturer tas inn og bearbeides i slike vurderinger. At våre sanseorgan og hjerne er evolvert til å gjøre dette, vet vi jo alle. Men har du noen gang tenkt over at det er disse samme sanseorgan og fysiologiske og psykologiske mekanismer som aktivisere også når du retter blikket mot informasjon du vurderer som mer eller mindre estetisk? Kan det være at også vurderinger av estetikk har gitt individet fordeler for overlevelse og reproduksjon, at våre vurderinger av estetikk er informasjon som har vært avgjørende for individet i så måte?

Å gjøre vurderinger av estetikk, å vurdere i hvilken grad det som omgir oss – enten det er andre mennesker, landskap, dyr, objekter, lys, farger lukter eller lyder – har en skjønnhet, er vakre, er noe som opptar en påfallende stor del av vår oppmerksomhet. Videre innebærer det å gjøre slike vurderinger ikke bare å gjøre en nøktern, kognitiv anerkjennelse av en eventuell estetikk. Det kan vekke sterke følelser, både hos den som skaper og den som observerer estetikken – både når den tilfredsstiller og når den vitterlig ikke tilfredsstiller. Alt dette kan fremstå som underlig for en tankegang som er utrent i evolusjonspsykologiske perspektiv: Å oppleve estetikk er jo strengt tatt ikke livsnødvendig, slik det å puste er. Man kan da overleve uten. Men nå er vi mange, forfatteren av denne teksten inkludert, som i aller høyeste grad mener vi ville forgå dersom vi ikke fikk uttrykke eller oppleve estetikk! Og dette er nok et ekstremutslag av at vi mennesker har evolvert til å reagere følelsesmessig på estetikk, fordi det sikrer at vi er sensitive til, responderer på  og oppsøker det estetiske.

Følelsene som oppstår når vi skaper og opplever estetikk er av velvære og er svært tilfredsstillende. Evolusjon skaper ikke slike følelsesmessige opplevelser for ingenting. Det må derfor ha hatt en evolusjonær funksjon knyttet til det å bli så beveget, på en eller annen måte. Slik som våre andre, sterke sanselige lyster: Som å spise mat med høyt innhold av fett eller sukker, eller den rusen noen er så heldige å oppleve når de trener, eller kjærligheten man føler når man kikker på partneren eller barnet sitt. Slike gode følelser har vi mennesker fordi de gir oss informasjon og motivasjon – de sier til oss at det vi gjør og opplever, ikke bare er riktig, det er viktig. Følelsene sier til oss: Fortsett! Mer av dette! De dårlige følelsene sier det motsatte: Stopp! Mindre av dette!

Så hvordan kan det ha seg slik, at å skape skjønnhet, det vakre, ligger i vår menneskelige natur? At å oppsøke og bli beveget av estetikk også ligger i vår menneskelige natur? Fordi det gjør det jo vitterlig. I enhver kultur finner vi uttrykk for og verdsettelse av estetikk: gjennom musikk, sang, dans, lyrikk, malerier, bekledning, besmykking, arkitektur med mye, mye mer. Estetikk kan ikke ha vært helt uviktig for individets overlevelse og reproduksjon. Da ville det ikke hatt en så stor plass i vår felles natur. Alt dette har fått evolusjonspsykologer til å vurdere om vår menneskelige evne og driv til å skape og oppsøke estetiske opplevelser har hatt en funksjon for individet i vår arts evolusjonære historie.

Og det er ikke bare hos Homo sapiens estetikk har fått en så stor plass, kognitivt og emosjonelt, og med det også i livsførsel og kultur. I Spania er det funnet abstrakte hulemalerier som kan være mer enn 60.000 år gamle. Den eldste tegningen som er funnet, er på en sten i Blombos-hulen i Sør-Afrika, og kan være 74.000 år gammel. I samme område har man også funnet det eldste smykket – et kjede laget av sneglehus. Disse estetiske uttrykkene er så gamle at det vil ikke være Homo sapiens som har laget dem, men menneskearter som kom lenge før oss. Men å skape og verdsette estetikk har en enda lengre evolusjonær historie enn den til menneskeartene. Det kan man finne støtte for i alle de andre artene som også skaper og verdsetter estetikk.

Mye av evolusjonspsykologisk forskning på estetikk har vært på ansiktstrekkene vi finner attraktive hos potensielle partnere. Her viser det seg at symmetri er avgjørende for hvorvidt individet anses som vakker. Og evolusjonspsykologer hevder at det ikke er tilfeldig, all den tid symmetri signaliserer god helse, idet infeksjoner ikke har forårsaket en tydelig ubalanse i individets utviklingen.

I et ekstremutslag av å finne symmetri tiltrekkende, finner vi mennesker også den store, fargerike påfuglehalen svært vakker. Den skal jo egentlig bare tiltrekke påfugl-hunnene, som ikke er bevisst at halen er et tegn på hannens sterke gener. Men det vi mennesker først finner estisk, gjennom våre evolverte psykologiske mekanismer, kan spilles på som evolverte strenger og utløse følelsesmessige reaksjoner, de reaksjoner som sier til oss: Fortsett! Mer av dette! Derfor er det ikke tilfeldig hva vi finner estetisk, hva vi drives til å skape og oppleve. Som, for eksempel, det at vi velger nettopp påfugl-hanner, med deres haler i sterke farger og med symmetri, som pynt i våre parker og hager. Ei heller er det tilfeldig at vi mennesker skaper parker og hager, med frodige grønne vekster, fargerike blomster, gjerne med et variert dyreliv og fisker i en dam.

En annen gren innen evolusjonspsykologiske perspektiv på estetikk, er nettopp å se på hvilke former for landskap vi finner estetisk tilfredsstillende. I det som egentlig var et slags stunt av to amerikanske kunstnere, Vitaly Komar og Alexander Melamid, kartla de hva publikum i USA ønsket å se i malerier, for så å male «bildet som massene ville ha». De fant at publikumet ønsket å se realistiske presentasjoner av naturlige, frodige landskap, i grønne og blå toner, med dyr, barn, unge kvinner og heroiske figurer. Da de to kunstnerne gjentok stuntet i Ukraina, Tyrkia, Kina og Kenya, viste det seg at temaene for hva folk liker å se portrettert, hvilke farger de ønsker seg, og at de vil at portretteringen er realistisk, var krysskulturelt.

At skjønnhet er i øyet som ser det, er en sannhet med modifikasjoner. Skjønnhet er en fortolkning av sanseinntrykk, som gir en følelsesmessig opplevelse hos den som øyner et ansikt, et landskap, en farge, en linje, et ord. De som skaper estetikken rundt oss, spiller på evolverte strenger hos oss mennesker, når de benytter stimuli vi har vært tjent med å være oppmerksomme på, og er derfor sensitive til å reagere følelsesmessig på. Et slikt evolusjonspsykologisk perspektiv undergraver kanskje mye av mystikken rundt estetikk. Det demokratiserer også estetikk, som jeg tror frasen om øyet også mener å gjøre, ved å si at opplevelsen av og behovet for estetikk tilhører oss alle.

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen, “De nære ting”, januar 2020.

Comments