Nylig spurte en journalist meg om hvor vanlig det er for menn å få drapstanker ved brudd eller trussel om brudd i sine forhold til kvinner. Jeg kunne trygt si at slike tanker nok har gjort seg gjeldene hos de 6 – 12 mennene i året som har drept sin daværende eller tidligere kone eller samboer f.o.m. 2000. Utover den offisielle drapsstatistikken fra Norge, måtte jeg som vanlig referere til den internasjonale forskningen, da vi ikke har forskning på partnerdrap i Norge (enda).

Gjennom en spørreundersøkelse kartla evolusjonspsykologen David Buss hvor utbredt drapstanker er, og hva som utløser slike tanker (se f.eks. Buss, 2005). Over 5 000 respondenter var med i undersøkelsen, og disse kom fra seks ulike kulturer bl.a. fra San Antonio og Singapore.

Undersøkelsen avdekket at hele 79 % av mennene og 53 % av kvinnene i undersøkelsen hadde minst én gang hatt en sterk fantasi om å drepe en annen person. Videre avdekket undersøkelsen at menn og kvinner var svært forskjellige i hva som hadde utløst tankene.

Når menn dreper sine partnere er det i all hovedsak knyttet til kvinnens brudd eller ønske om brudd i forholdet. Også i Buss sin undersøkelse viste det seg at når menn hadde hatt gjentagende og sterke tanker om å drepe en kvinne, var dette i all hovedsak utløst av at kvinnen de var i forhold med hadde vært utro eller hadde forlatt dem.

Det er svært sjeldent at kvinner dreper sine partnere. Den internasjonale forskningen viser imidlertid at i de tilfeller hvor det skjer, så skjer det etter kvinnen har blitt utsatt for fysisk, psykisk, og/eller seksuell misbruk fra sin partner. Dette mønsteret ble også gjenspeilet i Buss sin undersøkelse, hvor ønsket om selvforsvar i nevnte situasjoner var det som utløste drapstanker hos kvinner.

Det må nevnes at det også var noen kvinner som oppga å ha hatt drapstanker i etterkant av å bli forlatt av sin partner. Men disse kvinnene oppga å bruke omtrent 4 minutter av dagen på slike tanker, mens mennene til sammenligning brukte 15 minutter av dagen på slike tanker.

Nå er det helt klart slik at ikke alle som har drapstanker begår drap, men drapsstatistikken vitner om at noen menn faktisk går fra tanke til handling. At allmennheten, fagfolk og de mennene som det gjelder får vite at slike tanker er mer vanlige enn man kanskje har trodd til nå, kan forhåpentligvis være med å bryte tabuet rundt det å ha slike tanker. Neste skritt for samfunnet er å tilrettelegge hjelpetilbud til de som begynner å tenke på drap som en reell løsning på hvordan de selv har det.

Jeg holder i skrivende stund på med en prosjektbeskrivelse av boken, og i den anledning lurer jeg på hva dere der ute ville ønsket svar på i en bok om drap i nære relasjoner? Send forslag inn til post@biososial.org, eller legg inn kommentar her, eller bruk twitter om du vil twitter.com/biososial (her kan du også benytte direct message).

På forhånd, tusen takk for all hjelp, og fortsatt god sommer!

Aller beste hilsen,
Vibeke

Om man ikke har reell kunnskap om hvordan evolusjon foregår gjennom seleksjon, så vil man heller ikke gjøre en realistisk vurdering av gyldigheten til resonneringer innen EP og andre evolusjonære tilnærminger til å forstå mennesket. Det er da en ting at samfunnsvitere ikke har lært seg evolusjonsteori før de bestemmer seg for at de ikke har bruk for den, men det kan være enda mer problematisk dersom de lærer seg evolusjonsteori fra feil kilde.

For noen år siden var jeg seminarlærer i bl.a. sosialpsykologi for studenter på første års studier ved Psykologisk Institutt, UiO. Jeg ble da svært foruroliget av å se at boken som var på pensum til studentene ga en unøyaktig, og dermed misvisende fremstilling av de evolusjonære seleksjonsprosessene som man innen EP hevder har formet menneskets artstypiske psykologi.

Det viser seg at min erfaring med en samfunnsvitenskapelig fagbok som gir en unøyaktig fremstilling av evolusjonære seleksjonsprosesser ikke er enestående. Nylig gjennomført Deaner, Winegard & Winegard en studie på grunnlag av en mistanke om at samfunnsvitere som (ofte) ikke selv har en nøyaktig forståelse av evolusjonære prosesser, velger fagbøker som gir en misvisende og negativ fremstilling av evolusjonsteori. Deaner et.al. gikk derfor gjennom 15 fagbøker innen sosiologi og psykologi som tar for seg kjønnsforskjeller for å se hvordan disse bøkene fremstilte evolusjonsteori. Bøkene var de mest solgte bøkene i USA rundt semesterstart som tok for seg kjønnsforskjeller, og var på pensumlisten til studenter innen sosiologi og psykologi. Som fryktet var de fagbøkene som ga en misvisende fremstilling av evolusjonsteori 1) mest populære (r=.46), 2) uttalt fiendtlig til evolusjonsteori (r.=59), og 3) preget av negative bias i sine fremstillinger av resultater som var politisk ukorrekte når de gitte studiene hadde brukt en evolusjonær tilnærming til å forstå og forske på kjønnsforskjellene.

Så mitt råd er å gå til fagbøker om evolusjonsteori og – biologi for å lære deg evolusjonsteori. Først da vil du være i posisjon til å kunne gjøre en reell vurdering av om teorien kan hjelpe deg forstå dine samfunnsfaglige tema bedre. Og for all del, ikke hvil på hva du mener å huske fra naturfagstimen på grunnskolen eller videregående: Da jeg var 17 år ba naturfagslæreren min meg om å holde timen om evolusjonsteori for klassen da han mente at han selv var for usikker på teorien til å kunne lære den bort.

Deaner, R.O, Winegard, B.M. & Winegard, B.M. Misrepresentations of Evolutionary Theory in Social Science Textbooks. Paper presentert på den årlige konferansen til Human Behavior & Evolution Society, Oregon University, 16 – 21 juni 2010.

Foruten min pågående kartlegging av barne- og familiedrap for årene 1980 – 2009, er det bare gjort én vitenskapelig studie av barnedrap i Norge. Det var psykiateren Berthold Grünfeldt og barnelegen Jens Steen som kartla fatal barnemishandling i Norge for årene 1950 – 1979. De brukte flere kilder, bl.a. rettspsykiatriske vurderinger, strafferegisteret og opplysninger fra ansatte ved psykiatriske institusjoner. Grünfeldt & Steen fant frem til 106 tilfeller, hvorav 80 % var begått av barnets mor eller far. Alle bortsett fra en av mødrene ble rapportert å ha vært alvorlig sinnslidende på gjerningstidspunktet, mens fedrene fikk sjelden slike diagnoser. Fedrene begikk imidlertid selvmord oftere enn mødrene. Selvmord fulgte hvert tredje drap, og ble begått under ektefelles fravær fra hjemmet. Det hadde ofte vært langvarige ekteskapelige konflikter med depresjon i forkant av drap-selvdrapet. Drap på barn under 4 år holdt seg stabilt over tidsperioden, mens det var større variasjon blant de eldre barna. Antall drap på nyfødte gikk ned fra 1-2 i året for årene 1950 -1969 til 2 sikre tilfeller på hele 1970-tallet. For Oslo området var det et sterkt innslag av foreldre som ikke var født og oppvokst i Norge.

Mye har forandret seg i Norge siden Grünfeldt & Steen sin studie. Det er derfor nødvendig å danne oss et bildet av hva som er felleskjennetegn og risikofaktorer for barnedrap i dagens Norge gjennom epidemiologisk forskning. Og det er det jeg skal gjøre i min studie. Utvalget består av samtlige tilfeller hvor barnet var <18 år og hvor en forelder eller steforelder er funnet skyldig i retten for å ha begått forsettelig eller overlagt drap eller begått legemsbeskadigelse med døden til følge. Jeg skal også ta for meg samtlige tilfeller med påfølgende selvmord. Ved å inkludere samtlige tilfeller, unngår jeg skjevheter i utvalget og man kan være helt sikker på at materialet er representativt. Det øker også sannsynligheten for at utvalget blir stort nok til å danne grunnlag for å finne felleskjennetegn og risikofaktorer. Kildene jeg benytter er rettspsykiatriske vurderinger, dommer og KRIPOS sitt arkiv for drap-selvdrap. Disse kildene gir god informasjon om de risikofaktorer som er blitt avdekket i tilsvarende studier i andre land. Jeg forventer at arbeidet mitt ferdigstilles i 2011, og jeg håper at resultatene blir godt kjent for allmennheten så vel som beslutningstagere og hjelpeapparatet. Forebyggende tiltak må tross alt være grunnet i god kunnskap om fenomenet man ønsker å påvirke!

Også justisministeren ønsker å benytte kunnskap fra forskning i forebyggingen av barnedrap. Men han mener også at det ikke er tid til å vente på denne forskningen. Denne uken uttalte han til VG at jevnlige politibesøk til familier med høyt konfliktnivå og som man mener er risikofamilier kan bidra til å forhindre mishandling og drap av barn. Forbundsleder Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund er imidlertid skeptisk til å utvide politiets ansvar. Johanssen trekker i stedet frem barnevernet og helsesøstre som mer passende innstanser i den typen oppsøkende arbeid hvor man ikke er sikre på at noe kriminelt har skjedd. Han understreker også nytten av kommunikasjon mellom disse instansene og politiet.  Jeg synest det også er passende å minne om Redd Barna sin kampanje mot vold som heter Vennligst forstyrr. Følg lenken for å lese mer om hvordan man kan ta kontakt anonymt med offentlige instanser som politi eller barnevern dersom man er urolig for at et barn i familien, nabolaget eller på jobben utsettes for vold eller overgrep.

Jeg ble derfor imponert da jeg leste talen Margareth Zahn holdt i 1998 som president for the American Society of Criminology. I sin tale om fremtiden til faget kriminologi, sa hun at faget må ta inn over seg kunnskap fra fagfelt som bl.a. genetikk og nevrologi. Disse fagene kan svarer på spørsmål som en mer tradisjonell sosiologisk tilnærming til kriminologiske problemstillinger ennå ikke har klart, som krysskulturelle kjønns- og aldersforskjeller i antisosial og kriminell atferd, eller hvorfor noen barn er “løvetannbarn” . Zahn sa at en integrering av biologisk kunnskap ville styrke faget kriminologi i fremtiden. Jeg leser ut fra dette en innrømmelse av en svakhet hos faget dersom denne integreringen ikke skjer. I Norge har denne integreringen fortsatt ikke skjedd (se tidligere innlegg Biologi må inn på pensumet til samfunnsvitenskapelige studier). De amerikanske sosiologene Joseph Lopreato og Timothy Crippen er enda mer uttalt om sin uro for sitt fag i boken Crisis in Sociology – the need for Darwin (2002). I boken knytter de problemet med en manglende tverrfaglighet blant sosiologer til fagets historie og hvilke ideologiske strømninger som har formet faget fra dets begynnelse. De mener det er et skrikende behov for å integrere kunnskap fra de biologiske fag for å redde faget fra å bli forbigått av andre fag i forståelsen av mennesket.

Anthony Walsh og Lee Ellis er to av de mest fremtredende forskerne internasjonalt som benytter en evolusjonær tilnærming til kriminologiske problemstillinger. De foreslår at kriminologi kanskje er det faget som i størst grad har hatt en stagnasjon på grunn av ideologiske føringer. Walsh & Ellis (2004) gjennomførte derfor en spørreundersøkelse blant amerikanske kriminologer hvor de ønsket å se om det var en assosiasjon mellom kriminologenes teoretiske forståelse av variasjoner i alvorlig kriminalitet og deres ideologiske tilknytning. Det var det. De kriminologene som oppga at de var sosiopolitisk konservative eller moderate, oppga også en større tro på teorier som forklarer variasjon i alvorlig kriminell atferd med individuelle forskjeller. De kriminologene som oppga at de var sosiopolitisk liberale eller radikale, oppga også at de hadde en større tro på teorier som forklarer variasjonen med makrososiale strukturer.

Walsh & Ellis fant videre at de kriminologene som oppga å ha studert fag som psykologi og biologi som laveregradsstudent, var åpne for at disse fagene kunne bidra til å forklare variasjoner i alvorlig kriminalitet. Denne assosiasjonen var tydeligere hos de liberale enn hos de konservative kriminologene. Denne undersøkelsen gir en pekepinn på at det å være “utsatt for” andre fag tidlig i utdanningsforløpet kan fungere som en buffer mot at sosiopolitiske ideologi legger føringer på forskerens teoretiske forståelse av årsaker til kriminalitet. For å sikre at data former den kommende faglige utviklingen i samfunnsvitenskapen i Norge, og ikke ideologiske ønsker om hvordan ting bør være, må biologi inn på pensumet. Slik kan vi få biologi inn og ideologi ut av samfunnsvitenskapelige fag!

Selv om de fleste samfunnsvitere i Norge ikke nødvendigvis motsetter seg tanken om at der er biologiske og evolusjonære føringer som er relevante for deres tema, så er det få av oss som aktivt benytter kunnskap fra de biologiske fagene i vårt arbeide. Dette betyr at vi ikke er kommet så veldig langt i integreringen av biologi i de samfunnsvitenskaplige fag likevel. Hva hjelper det om en samfunnsviter er klar over at biologi spiller en rolle for kjønnsforskjeller om han eller hun ikke vet hva denne biologien består i? Eller i hvilken grad den spiller en rolle? Eller hvorfor den overhodet spiller en rolle? Sammen med den holdningsendringen som rapporteres å ha kommet blant samfunnsvitere i Norge til muligheten for at der finnes biologiske føringer for følelser og atferd, trenger samfunnsvitere også en større nysgjerrighet og aktiv utforskning av hva disse føringene er. De må bli opplyste forbrukere av biologiske fag!

Det er ikke lett å bli en opplyst forbruker av fag man ikke har vært borti som student. Selv valgte jeg å lese forskning innen bl.a. atferdsgenetikk, nevropsykologi, hormonlære og evolusjonspsykologi mens jeg studerte kriminologi ved Universitetet i Oslo. Jeg meldte meg også på et kurs i human evolusjon og atferdsøkologi ved Biologisk institutt omtrent en dag etter å ha hørt på en forelesning at biologi ikke var relevant for kriminologi. Uten denne sammensetningen av fag, hadde jeg ikke følt at jeg hadde fått et dekkende svar på hvorfor akkurat de krysskulturelle mønstrene i kjønns- og aldersforskjeller i antisosial og kriminell atferd som finnes i vår art er der.

Jeg studerte kriminologi i Norge i 2002 – 2003. Master i faget valgte jeg å ta i utlandet, hvor det var interesse og åpenhet for at studenter brukte kunnskap fra biologiske fag i sin tilnærming til kriminologiske problemstillinger. Etter å ha nylig kikket på pensumet til bachelorstudiene for kriminologi og snakket med studenter på faget i Norge, sitter jeg med inntrykket av at det enda ikke har kommet noen endring. Studentene blir fortsatt ikke oppmuntret til å forstå mennesket som et biologisk vesen i tillegg til et kulturelt vesen innen faget her til lands. Biologi er neppe på pensum i de andre samfunnsvitenskapelige studiene i Norge heller. Men det er mye biologi på pensumet til psykologistudenter i Norge. Og ingen er bekymret for at psykologistudentene ikke vet hvilke og hvordan miljøfaktorer som påvirker individet. Miljøets påvirkning av individet er jo tross alt grunnleggende kunnskap i både biologi og psykologi. I dagens arvelighetsstudier prøver man for eksempel ikke lengre å kontrollere for miljøet, men heller se på hvordan den samhandler med individets biologi.

Psykologistudenter i Norge har gjennom sine studier og pensumlister en mulighet til å bli opplyste forbrukere, og ikke minst kritiske forbrukere av de biologiske fagene. For man skal selvfølgelig ikke godta all forskning fra biologiske fag, men man må få muligheten til å lære seg å skille klinten fra hveten. De to kjønnsforskerne i første episode av Hjernevask har imidlertid hovedvekten av sin utdannelse innen filosofi og litteraturvitenskap. De har denne uken blitt unnskyldt med at de derfor ikke vet bedre enn å komme med uttalelser som at ”biologi ikke har plass” hos de, eller at de derfor ikke har vært borti hormonlære og vet ikke at testosteron kan forandre fosterets nevrologisk utvikling allerede fra 7. uke av svangerskapet. Men jeg tror man kunne funnet sosiologer og kriminologer som heller ikke vet nok til å unngå slike akademiske faux pax som vi vitnet på TV på mandag. For å redde de kommende generasjoner med samfunnsvitere fra slikt må biologi inn på pensum. Der det er hjerterom, er der husrom!

Denne teksten er en redigert utgave av debattinnlegget i Dagbladet 05.08.2010

Psykologen Richard Lippa sa i sitt intervju med Harald Eia at man som forsker ikke skal bestemme seg for å tro på noe basert på resultatene fra kun èn studie. Man skal heller se om der er et mønster av sammenfallende resultat fra forskjellige studier. Disse må gjerne komme fra forskjellige fagfelt. Når det gjelder muligheten for en medfødt, biologisk disposisjon for kjønnsidentitet og atferd hos mennesker, henter man gjerne støtte fra studien av typen de Diseth utfører. Men da skeptikere ser for seg at foreldre og samfunnet kan klare å sosialisert barn til å like noen leker overfor andre allerede i løpet av barnets første leveår, henter man også støtte fra dyrestudier av den typen utført av psykolog Gerianne M. Alexander og professor i psykologi Melissa Hines (2002). De så på kjønnsforskjeller i valg av leketøy blant aper (Cercopithecus aethiops sabaeus).

I studien målte man tiden apene brukte på seks forskjellig leker. Akkurat som i studier av menneskebarn, valgte de unge hannene å leke mest med bilen og ballen, mens de unge hunnene valgte å leke mest med dukken og gryten. I likhet med studier av menneskebarn, var apene like opptatt av en bok og en tøyhund uavhengig av kjønn. Apene hadde ikke hatt erfaring med lekene forut for studien, og de har ikke de kulturelle føringene som vi mennesker sies å utsettes for i dannelsen av kjønnsroller.

I mandagens episode av Hjernevask karakteriserte kjønnsforsker Jørgen Lorentzen forskningen til Diseth som gammeldags. Lorentzen påsto at det ikke lengre er noen som snakker om forskjeller i hjernen til menn og kvinner. Dette medfører ikke riktighet. Diseth sitt arbeid med barn født med misdannede kjønnsorganer er del av et større fagfelt hvor man studerer hormoner og kjønnsidentitet. Det er et fagfeltet som er høyst levende og svært viktig. Det er et fagfeltet som sørger for at historien om John Money ved Johns Hopkins University og forsøk på å sosialisere barn til å bli noe de ikke er ikke gjentar seg.

I løpet av det året som har gått har bloggen hatt over 80 000 besøk. Den travleste uken bloggen har hatt var i slutten av september hvor bloggen fikk over 5 000 besøk. En biologi professor hadde påstått at det er tull at gutter og jenter er anlagt forskjellig i sin sosiale interesse og orientering, og jeg ønsket å advare mot denne typen avfeining av seriøs forskning. Jeg skrev derfor et blogginnlegg om forskning på kjønnsforskjeller hos barn. I måneden som fulgte fikk bloggen over 10 000 besøk.

Av alle blogginnleggene jeg har skrevet i løpet av året som har gått, er det bare ett innlegg som har blitt kommentert av en leser. Det var et innlegg om hva evolusjonsbiologi kan forklare og forutsi av kjønnsforskjeller i partnerdrap som jeg skrev i anledning at det hadde blitt uttalt i media at en slik tilnærming ikke kan forklare hvorfor ikke flere menn begår partnerdrap. I biososial.org sitt andre år kunne jeg ønske meg mer kontakt med dere lesere. Kom gjerne med kommentarer til innlegg eller send e-post til post@biososial.org

Høsten 2009 ble svært travel i anledning mine to forskningsprosjekt på henholdsvis barnedrap og partnerdrap, og det ble desverre få innlegg på biososial.org. For å bøte litt på dette begynte jeg i november å bruke twitter. Om du er på twitter må du gjerne følge med på http://twitter.com/biososial for interessante nyheter og meldinger om nye blogginnlegg!

Tusen takk for titten!

• Aggression
• Theory of Mind
• The Golden Rule
• Empathy
• Pleasure in anticipation and gratification postponement
• Culture

 Then you need to watch this fascinating and funny speech by primatologist Robert Sapolsky:  http://tw0.us/64p 

Sapolsky explains how although we share the above listed abilities with other animals, we act on them to an extreme which the rest of the animal kingdom would consider bizarre – making us what he calls “uniqueier”.

Internasjonalt er det også lite forskning på denne gruppen barn. Forskningen som er gjort må tolkes varsomt da det er noen viktige metodologiske svakheter ved studiene (f. eks. små og ikke tilfeldige utvalg, ingen kontrollgrupper, m.m.). Men noen funn går igjen i de studiene som er gjort. Det viser seg at barna sliter med angst, skyldfølelse, sinne, mareritt, påtrengende minner fra hendelsen, problemer i forhold til skole og tilknytning til andre, stigma i lokalsamfunnet, selvmordstanker og -forsøk og andre symptom som er assosiert med post traumatisk stress syndrom (PTSD). I en kvalitativ studie i USA blant voksne som hadde opplevd som barn å miste foreldrene sine ved partnerdrap kom det frem at de ofte ikke hadde hatt anledning til å snakke om foreldrene og drapet (Steeves & Parker, 2007). Dette gjorde det hele spesielt vanskelig for dem, blant annet i anledning bearbeidelse av sorgen. Noen andre studier fra USA har vist at det har gått bedre med de barna som bodde hos offerets slektninger i etterkant av drapet enn med de som bodde i fosterhjem eller hos gjerningspersonens slektninger.

I loven om barn og foreldre (barnelova) § 60a står det at i saker der en av foreldrene er siktet eller tiltalt for forsettlig eller overlagt å ha voldt den andre forelderens død, skal tingretten avgjøre om den gjenlevende forelderen skal få/beholde foreldreansvaret. Denne skal bare få foreldreansvaret dersom dette klart er til beste for barnet. Denne paragrafen trådte i kraft så sent som 01.januar 2007. Hva rettspraksis har blitt siden den gang finnes det ingen oversikt over i Norge. Det er også ukjent hva retten ligger til grunn for å avgjøre hva som vil være til barnets beste. Vi har som sagt ingen forskning på dette i Norge, men det er det på tide at vi får.

Se også tv2.no vg.no