Kjærlighetens kjølvann

Posted on | February 13, 2021 | No Comments

Denne helgen vil kjærligheten feires, forsvares og fortviles over.

“Og de sa 2021 skulle bli bedre enn 2020. Det er jo ikke det. Ikke bare har vi fått flere smittsomme virusmutanter, men vet du hva som også/skjer i år? Valentines og morsdag på én og samme dag!” Min opprørte venninne er i midten av tredveårene. Hun har god jobb, egen leilighet og orden på økonomien. Alt på stell, som de sier. Men hun har ikke det hun ønsker seg aller mest her i livet: ektemann og barn. Hun får stadig høre at tiden renner ut for henne. At skal hun få det hun ønsker seg, må hun skyndte seg. Og hun prøver det. I motsetning til flere mødre hun kjenner, har hun imidlertid skyndet seg langsomt for å finne ”den rette”. Men hun opplever at det er umulig å finne en mann som også ønsker seg et seriøst forhold, og videre å finne ”den rette” blant dem igjen. Og så kom pandemien, og jakten ble enda mer langsom. Pandemien har nå stjålet ett uvurderlig år fra muligheten til å finne kjærligheten og å bli mor. Og nå dette: Valentines og morsdag på samme dag.

“Så nå skal jeg sitte der hele helgen, alene. Scrolle på sosiale medier og se alle de lykkelige parene og mødrene posere og ”feire kjærligheten”, se dem feire det livet jeg ikke har klart å få.” Hun gråter. Den ektefølte og eksistensielle smerten hun har, kommer til å toppe seg om noen dager bare. Denne helgen vil hun se en flom av bilder på sosiale medier, hvor par smiler og kysser, hender som holdes, og erklæringer av dype, unike og overveldende følelser som par har for hverandre. Det er nok få romantiske gester som kommer til å gå helt udokumentert. Og hver og én av dem vil være som et stikk i hjertet til min venninne. Jeg må prøve å gi henne en liten buffer mot stikkene. “Vet du, det finnes forskning som sier at par som poster i overkant mye om forholdet sitt i sosiale medier, kanskje ikke er de du skal være mest misunnelige på.” Og er ikke det en lettelse jeg ser bre seg over ansiktet hennes nå? ”Er det sant!?”

Vi mennesker er evolvert til å være ultrasosiale dyr. Vi er formet slik at vi er blitt helt avhengige av hverandre for å overleve og reprodusere oss. Men samtidig er vi også i konkurranse med hverandre om nettopp det å overleve og å reprodusere oss. Det gjør ting veldig komplisert til tider. Ikke minst i moderne tider. Det var klart at da medier dukket opp i vår menneskelige tilværelse, så ville de sosiale medier være blant de vi ble mest opptatt av. Vi er jo nær oppslukt av dem, mange av oss. Og det er fordi der inne spilles det på våre evolverte strenger – vi får informasjon som har vært helt avgjørende for reproduksjon.

Enten det er for korttids- eller langtidsforhold, så vil vi mennesker ofte ønske å finne en partner. Og har vi en partner, eller en potensiell partner, så vil vi mennesker gjerne vurdere om den er ”god nok” for oss. Vi vil gjerne finne den beste partneren vi kan få. For å gjøre det, må vi se hva som er ”der ute”. Vi måler oss selv, våre partnere og våre forhold opp mot hva vi ser ”der ute”. Og i disse moderne tider er ”der ute” i aller høyeste grad de sosiale medier. Og det enda mer nå, under pandemien, hvor vi oppmuntres til å holde fysisk avstand fra hverandre.

Fordi kvinner og menn har så ulike fysiologiske roller i reproduksjon, så ser vi også etter ulike ting i en partner, enten det er for et langtids- eller korttidsforhold. Her er to eksempler på hva menn og kvinner ser etter: I langtidsforhold er menn mer opptatt av utseendet til potensielle partnere, enn det kvinner er. Dette er fordi utseendet signaliserer hvor fruktbar kvinnen kunne være. I langtidsforhold er kvinner mer opptatt av forsørgerevner til en potensiell partner, enn det menn er. Dette er fordi selv om kvinnen forsørget seg og sine gjennom sanking i vår evolusjonære fortid, så var hun og barna hennes ofte tjent med det en mann kunne tilby av storvilt og beskyttelse fra fysiske farer. Evolusjonspsykologen David Buss har både skissert hypoteser om og forsket på slike partnervalg, krysskulturelt, i snart fire tiår. Han skisserte hypoteser om og forsket også på hva vi mennesker gjør når vi er i et langtidsforhold, men er redd for å miste partneren til en konkurrent. Å velge partner er en ting, men å få denne partneren er en enda større utfordring. Men så skal vi beholde denne. Hvordan får vi det til? Har du en god partner, er det jo andre som også vil kunne tenke seg denne.

Buss foreslo at for å beholde en attraktiv partner i et langtidsforhold, vil menn og kvinner spille på akkurat det som det partnerens kjønn verdsetter ved oss som langtidspartner. Og videre vil vi gjøre ting for å markere at en partner er vår overfor konkurrenter. Forskningen han og kollegaer har gjort, viser nettopp dette. Eksempler på det siste er å henvise til en partner som en ektefelle overfor mulige konkurrenter, eller ikke å gå fra partnerens side ved sosiale tilstelninger hvor det er mulige konkurrenter.

Forskningen til Buss og kolleger ble gjennomført på 1980- og 1990-tallet. Altså i en tid før sosiale medier. Men det er jo ikke slik at vi har fått helt nye psykologiske mekanismer i en app på smarttelefonen. Det er stadig steinaldersinnets psykologiske mekanismer som avgjør hvilken sosial informasjon vi tar inn, hvordan vi bearbeider den informasjonen og hvilke følelser og tanker vi opplever på grunnlag av den informasjonen. Og nå skal vi bruke det sinnet til å navigere våre sosiale liv i arenaene de sosiale medier gir oss. Hvordan manifesterer steinaldersinnet seg der?

Det har siden arbeidet til Buss og kolleger kommet en rekke studier på hva som motiverer folk til å poste parforholdene sine i sosiale medier, og de viser stadig at det er en sammenheng mellom å være usikker i forholdet og å ville markere forholdet overfor andre. Gwendolyn Seidman og Amanda Havens, for eksempel, gjorde en studie blant Facebook-brukere som var i parforhold. Forskerne fant at de som var lykkelige i sine forhold, brukte plattformen til å poste bilder og andre statusoppdateringer om forholdet, var innom siden til partneren, og ”liket” poster og kommentarer som partneren la ut, oftere enn de som ikke var like lykkelige i sine forhold. Det høres jo fint nok ut. Men forskerne identifiserte også en undergruppe som knyttet sin egen selvfølelse til hvordan det gikk med parforholdet de var i, og disse la oftere ut svært følelsesladde poster. Ikke bare postet de oftere innhold hvor de skrøt av forholdet sitt, de oppga også oftere at de brukte plattformen til å følge med på sin partner.

I en studie publisert for ett år siden, fant sosialpsykologene Kori Krueger og Amanda Forest at Facebook-brukere i parforhold i stor grad benyttet seg av plattformen til å beskytte forholdet sitt mot mulige konkurrenter. Og det kan hende at dette er en fruktbar taktikk, fordi forskerne fant videre at når folk ser profiler til personer som virker å være lykkelige i sine parforhold, så tenker de at det er ingen grunn til å ”prøve seg” på partene i forholdet. Men slike poster kan også utgjøre en trussel mot forholdet. Evolusjonspsykologisk forskning har nemlig vist at kvinner kan oppfatte menn som enda mer attraktive som potensielle partnere, når de er avbildet med andre kvinner. Man kan si det sånn at når en mann vurderes som en god partner av en annen kvinne, så er det noe kvinner tar til etterretning i sin vurdering av ham.

Uansett arena vil vi mennesker stadig vurdere hva vi har opp mot det vi ser ”der ute”. Dersom vi mennesker oppleves som å være i overkant interessert i potensielle partnere, så er det fordi noe annet ville forsvinne gjennom evolusjonens fingre. Vi har alle hørt at man ikke skal tro på det bildet vi ser av andres liv på sosiale medier, at det bare er et regissert og redigert glansbilde. Vi mennesker er likevel nokså lettlurte av sosiale medier, fordi evolusjon har ikke gjort oss tilpasset til å kunne skille sannhet fra lureri, juks og villedning i slike arenaer.

Så ja, min kjære venninne og andre ufrivillig single og barnløse, det er sant, men med noen forbehold, at par som poster mye om sitt forhold i sosiale medier kanskje ikke er de dere skal være mest misunnelige på. Og vi må alle bare navigere våre evolverte følelser, tanker og ønsker, med et steinaldersinn som best vi kan. Ikke minst denne helgen.

Denne teksten ble først publisert i “De nære ting”, Klassekampen, fredag 12. februar 2021.

Comments