Kvinne er kvinne verst

Posted on | November 22, 2020 | No Comments

Vi er ikke hyener. Men en kvinne som fryses ut av sine medsøstre kan begynne å lure.

Du vet det uttrykket som sier at kvinne er kvinne verst? Det er en fin oppsummering av et fenomen biologer har forsket på i andre dyrearter, som på engelsk heter «female-female competition». Det blir hunn-hunn-konkurranse på direkte oversatt og dårlig norsk. Fenomenet det er snakk om, er at hunner i samme art konkurrerer med hverandre. Det de konkurrerer om, er hvilken posisjon de har i flokken. Posisjonen den enkelte hunnen har er nemlig avgjørende for hvilken tilgang hun har på begrensede ressurser, som igjen er avgjørende for hvor mange egne avkom hun klarer å fostre. Men det er vel ikke /det/ vi kvinner holder på med, tenker du kanskje, når vi kvinner er våre medsøstres verste fiender? Mon ikke det, sier jeg.

Hunn-hunn konkurranse

I sosiale arter, altså arter som lever sammen i grupper, finnes det et slags hierarki med en indre justis blant hunnene ¬- en rangstige med regler og sanksjoner som gir muligheter for noen og setter grenser for andre. I slike arter kan hunner høyt i rangstigen undertrykke andre hunner på en slik måte at de ikke får anledning til å få like mange avkom. En måte en hunn kan sørge for dette, er å sikre at de som er lavere i rangstigen er omsorgsgivere for hennes avkom. En annen måte er å aktivt hindre andre hunner i å pare seg. Nylig leste jeg nok en studie som viser at blant hyener er det utbredt at hunner dreper avkom til hunner i samme flokk som er lavere enn dem på rangstigen. Men vi mennesker er jo ikke hyener, er det passende å kontre med her.

Det er noen tommelfinger-regler for hunn-hunn konkurranse, som er avdekket på tvers av arter: Jo mer en hunn må investere i sine avkom og jo mer kvaliteten på hannen hun parer seg med påvirker evnen hennes til å fostre avkom, jo mer intensiveres konkurransen mellom hunnene. Alle disse forholdene gjelder i aller høyeste grad oss mennesker. Så i teorien er det ingen grunn til å tro at vår art ikke skulle være preget av konkurranse mellom kvinner, selv om vi ikke er hyener.

Evolusjonsteori identifiserer hunner som handlende subjekt

Hovedforfatteren av moderne evolusjonsteori, Charles Darwin, lanserte sin teori om hvordan ulike arter stadig tilpasser seg sitt miljø, generasjon etter generasjon, i det viktorianske England. En del av det teoretiske rammeverket han utarbeidet for studie av alt liv på jord, var hypotesen om «female choice». Darwin registrerte at hunner aktivt valgte sine partnere, og med dette var en avgjørende drivkraft i evolusjonen av artene. Dette var en hypotese som ble oppfattet som svært kontroversiell i hans samtid – en samtid ikke bare oppkalt etter, men globalt preget av Dronning Victoria. 

Dronning Victoria var en av de mektigste menneskene i verden på denne tiden, og en aktiv pådriver for krig, erobring av land og utnyttelse av mennesker. På tross av dette ble kvinner i hennes samtid forventet å være underdanige, milde og passive. Motsatte trekk var ikke attraktive hos kvinner. Menn, derimot, skulle være aktive, sterke og konkurrerende. Jeg kan ofte bli sittende med et inntrykk av at et slikt kjønnssyn fortsatt råder, selv i det moderne likestillingslandet Norge.

Det er også påfallende at i det meste av forskning på konkurranseatferd, så konkluderes det med at på gruppenivå er menn mer konkurranseinnstilt enn kvinner. Men hva har de definert som «konkurranseatferd» i disse studiene? La det være sagt: Et åpenbart større antall menn enn kvinner konkurrer i alt fra sport til samfunnsdebatt til det å sikre seg toppleder-stillinger. Men selv om færre kvinner konkurrerer på akkurat disse arenaene, har vi ikke belegg for å si at kvinner konkurrerer mindre enn menn og med en lavere intensitet. Og evolusjonspsykologer konkluderer noe annerledes når de forsker på konkurranse og kjønn.

Konkurranse i kvinnelig form

Fra evolusjonspsykologisk perspektiv argumenteres det for at kvinner og menn vil ha like psykologiske mekanismer, altså tanker og følelser, i situasjoner som ga like utfordringer for begge kjønn i vår evolusjonære fortid. Kjønnsnøytrale reaksjoner forventes kun i slike situasjoner. Men kvinner og menn hadde unektelig helt unike utfordringer knyttet til reproduksjon. Og den unike og svært pressede fysiologiske rollen kvinner har i reproduksjon, gir oss nøkkelen til å utforske og identifisere hvilke kjønnsspesifikke utfordringer kvinner har hatt. Med denne nøkkelen kan vi identifisere både hva kvinner konkurrer om og hvordan de konkurrerer. Og fra et evolusjonspsykologisk perspektiv forventes det at konkurransen mellom kvinner vil være skreddersydd til å undergrave hverandres evner til å bli mor og mormor.

Kryss-kulturelle studier som ber menn liste hva som er viktigst for dem, når de skal velge en partner for et langtidsforhold, viser gang på gang at kvinnens utseende er avgjørende for menn. Trekk som først og fremst oppfattes som å signalisere ungdommelighet, og som da dypest sett signaliserer fertilitet, er det menn finner mest attraktivt ved kvinners utseende. Og forskning fra evolusjonspsykologer har da også bekreftet at kvinner i utstrakt grad konkurrer med hverandre ved å fremheve nettopp utseende sitt for å få det til å fremstå som mest mulig ungdommelig, og ved å rakke ned på andre kvinners utseende. Men jeg skulle gjerne sett mer forskning på den konkurransen vi kvinner har i å bygge opp og bryte ned allianser, og konsekvensene dette kan ha i arbeidslivet.

Kvinner har vært under et enormt seleksjonspress til å unngå fysisk fare. Bare de kvinner som unngikk fysisk fare, sikret barnets og egen overlevelse i løpet av graviditet og år med amming. Sosialantropologiske studier i jeger- og sankersamfunn viser da også at i de årene hvor kvinner ammer, deltar de mindre i sanking. Det gjør dem svært avhengig av at andre hjelper med barnepass slik at de kan få sanket og bidra til fellesskapet, eller av at de andre kvinnene i stammen bidrar til dietten deres. Primatologen Sarah Blaffer Hrdy introduserte det engelske begrepet «allo-parenting» for de omsorgspersoner som stiller opp og hjelper til med å fostre andre kvinners barn.

Det tar en landsby å oppdra et barn, sies det. Men i hvilken grad landsbyen stiller opp, har vært opp til mors evne til å pleie allianser. Kvinner har derfor også gått gjennom et enormt seleksjonspress som har gjort oss fokusert på å pleie allianser med andre kvinner. Nettopp derfor vil ulike former for å bryte ned en kvinnes allianser være en svært effektfull strategi i hunn-hunn konkurranser i vår art. Og derfor vil det å oppleve å bli fryst ut føles så overveldende vondt for en kvinne, så vondt at mange av dem vil unngå det for nær enhver pris.

Utfrysningen kan ta mange former: Alt fra å merke at de andre kvinnene ikke unner deg godt ved at de holder tilbake støtte, ros og gratulasjoner, til baksnakking og at fortrolighet brytes. Men mange kvinner har historier fra arbeidslivet om kvinnelige kollegaer som gikk mer aktivt gå inn for skade deres sosiale posisjon gjennom å skade deres karriere.

Evolusjonspsykologisk forskning viser at kvinner øker sin konkurranseatferd først når de opplever kvinner rundt dem som spesielt truende for deres posisjon og muligheter. Når menn er til stede, kan de dempe konkurranseatferden. Hva skjer da i kvinnedominerte yrker?

Fra stammen til arbeidsplassen

Det at kvinner ikke søker topplederstillinger eller andre godt betalte stillinger som gir status i storsamfunnet, hører jeg ofte blir tatt til inntekt for at kvinner ikke konkurrerer like mye som menn. Men jeg har snakket med nok kvinner i kvinnedominerte yrker til å vite at deres arbeidsplasser har en nær uutholdelig konkurranse. En ung kvinne jeg kjenner har en sår historie om en klikk av kvinner på jobben som stadig fant feil hos de nye, de som var annerledes. Blikk og stillhet var nesten verre enn spydighetene. Ofte og for lenge tenkte hun at dette her måtte hun bare tåle, stå i, delta. Hun ville jo så gjerne ha jobben. Men det lå ikke for henne å tåle, stå i og delta. Og da hun ikke deltok i angrep på de nye, de som var annerledes, falt hun selv utenfor og ble rammet av atferden hun ville distansere seg fra. Ingen fysisk konkurranse, nei, men fysiske virkninger av den. Kroppen skalv av å tenke på at hun skulle dra tilbake på jobb neste dag. Hun kjenner stadig på fortvilelsen og smerten av å bli forvist fra et yrke hun brant for å utøve, og hadde tatt en lengre utdannelse for å kvalifisere seg til, som hun var god til!

De som hører hennes og lignende historier, oppsummerer det som at kvinne er kvinne verst. Med et evolusjonært perspektiv på kvinner, falmer det viktorianske bildet av kvinner som milde og passive. En fast leser av denne spalten spurte meg hvor det ble av søsterskapet det ble snakket så varmt om da hun var ung. Svaret er at evolusjon har formet det søsterskapet til et tveegget sverd. Vi var helt avhengige av gode forhold til hverandre, og det gjør oss til medsøstre i dag. Men samtidig har evolusjon også drevet frem et konkurranseinstinkt verdig et rovdyr hos kvinner. Likevel kan vi alltid velge å ikke være andre kvinner verst. Vi kan velge å ikke være en hyene.

Denne teksten ble først publisert i De nære ting, Klassekampen, 11. september, 2020.

Comments