Utakt mellom hva vi får lov til å lære gjennom media og forskning

Posted on | February 20, 2011 | 1 Comment

Tirsdag 22. februar i år starter en ny sesong med «Politiet» på TV Norge. I dette programmet blir politipatruljer i Norge fulgt av kamerateam, og seerne får innblikk i arbeidshverdagen til politiet. Ut av ren nysgjerrighet så jeg en episode i en av de tidligere sesongene av programmet. I den episoden kom politiet hjem til en kvinne som hadde blitt utsatt for vold av en hun var i en nær relasjon til. Ifølge politiet var det ikke første gang de hadde rykket ut til dette hjemmet. Ut i fra opptakene jeg så vil jeg tro at enkelte seere kunne gjenkjenne nabolaget, og til og med kvinnen. Den kommende premieren på tredje sesong av dette programmet mener jeg er en passende anledningen til å rette fokus på den utakt som finnes i Norge mellom hva vi som samfunn får lov til å lære gjennom media og hva vi får lov til å lære gjennom faglig grunnet forskning, da det av noen anses som uetisk når faglig kvalifiserte forskere får tilgang til de samme kildene som journalister får i sitt arbeid.

For snart ett år siden tok Schrödingers katt på NRK 1 (se det programmet her) opp dette problemet i anledning forskning på famievold og partnerdrap i Norge. I programmet ble Geir Aas, førsteamanuensis ved Politihøgskolen i Oslo, intervjuet om hvordan han som forsker ikke får gjennomføre en observasjonsstudie av hvordan norsk politi håndterer familievold. Dette fordi Rådet for taushetsplikt og forskning avslo søknaden hans for å gjøre en slik studie i 2005. Begrunnelsen til Rådet var bl.a. at hovedregelen for samfunnsvitenskapelig forskning er å innhente samtykke fra deltakerne i studien i forkant av datainnsamling, og slik samtykke kan jo vanskelig innhentes i den typen studie Aas ønsket å gjennomføre. Rådet mente videre at det måtte antas å være en ekstra belastning for de innvolverte at en forsker var tilstedet i en slik traumatisk situasjon som det at politiet kom etter en voldsepisode i hjemmet (les en diskusjon rundt bl.a. Rådets avgjørelse av professor i politivitenskap, Tore Bjørgo, i fagbladet Forskningsetikk her).

Nå er det faktisk slik at Personopplysningsloven åpner for at man kan forske uten å innhente samtykke fra deltakerne i studien dersom samfunnets interesse klart overstiger den ulempen forskningen utgjør for den enkelte deltakeren i studien. Det råder ingen tvil innen volds- og politiforskning om at den typen studie Aas ønsket å gjennomføre er helt nødvendig forskning, om man vil kvalitetssikre politiets arbeid og dermed redusere vold i nære relasjoner. Skal man påvirke et fenomen gjennom politiske og sosiale tiltak, må man ha kunnskap om fenoments natur og forekomst. Og når det gjelder vold og drap, vil mangelfull kunnskap ved utarbeidelse av preventive tiltak kunne ha svært alvorlige konsekvenser (se f.eks. Sherman et al, 1992).

Denne utakten som finnes mellom hva vi som samfunn har lov til å lære gjennom media og gjennom faglig grunnet forskning er også blitt tydeliggjort i mitt forsøk på å få til en studie på risikofaktorer og rettslige utfall ved partnerdrap i Norge for tidsperioden 1980 – 2009. I slik forskning er det helt avgjørende å ikke basere utvalget på samtykke. Det er faktisk helt uhørt innen fagfeltet drapsforskning å skulle basere en kvantitativ studie av risikofaktorer på et utvalg som har gitt samtykke. Dette fordi det ikke vil være til å unngå at det blir avgjørende skjevheter i utvalget. Skjevhetene i utvalget skaper skjevheter i kunnskapen som utledes fra studien. Det forringer nytteverdien av studien i det den mister overføringsverdien den kunne hatt i å kunne informere beslutningstakere og hjelpeapparatet som utformer tiltak for å forebygge drap.

La meg tenke høyt rundt dette. Noen gjerningspersoner tar sitt eget liv etter drapet (drap-selvdrap).Vi vet at dette skjer oftere ved drap i nære relasjoner enn ved andre drap. Noen domfelte kan med all sannsynlighet også antas å ha dødd av andre årsaker iløpet av de siste 30 årene som studien skulle dekke. Man kan videre anta at iløpet av tidsperioden studien skal dekke, og på grunn av alvorlighetsgraden av handlingen deres, vil noen domfelte ha flyttet til utlandet og/eller skiftet navn. Da disse ikke kan bes om samtykke, skal de da utelates fra studien? Eller er det greit å ikke innhente samtykke fra disse gruppene gjerningspersoner, for så å be om samtykke fra de som lever og er lettere tilgjengelig? Ikke i en studie som skal ha et representativt utvalg. Ikke når det gjelder noe så alvorlig som drap. Samfunnsnytten av å kartlegge risikofaktorer for partnerdrap, ut i fra et representativt utvalg, er noe hele det internasjonale fagfeltet drapsforskning og beslutningstakere og hjelpeapparat både nasjonalt og internasjonalt er i skjønn enighet om. Men kan den samfunnsnytten veies opp av ulempen det kan være for den enkelte gjenlevende domfelte å ikke bli bedt om samtykke i anledning studien?

Når jeg gjorde min avveining rundt dette, kom jeg frem til at det ville faktisk være en større ulempe for de domfelte om jeg skulle innhente samtykke, enn om jeg lot være. Studien skulle tross alt benytte offentlig tilgjengelig dommer (man kan f.eks. finne de fleste dommene på lovdata.no) i avidentifiserte form (altså ingen navn, personnummer og adresser). Ansatte ved Kripos skulle fylle inn skjema med avidentifiserte opplysninger for de tilfeller hvor gjerningspersonene begikk selvdrap i ettertkant av drapet. Skulle jeg innhentet samtykke fra gjenlevende domfelte, måtte jeg ha innhentet deres navn, personnummer og bostedsadresse for så å kunne oppsøke de med denne typen forsepørsel. Altså identifisert de. En etter en. Domfelte som nå har nye liv, nye relasjoner, og som med all sannsynlighet ikke ønsket å få sitt liv forstyrret med en slik opprivende forespørsel. En forespørsel som i form av et brev kunne komme til å bli lest av noen andre enn den domfelte selv. Man kan ikke forsvare dette med at dette er prosedyren i forskning på andre tema. Fordømmer samfunnet andre handlinger og mennesker like hardt som vi fordømmer drap og de som begår drap?

Det viste seg at hverken Riksadvokaten, Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM)  eller den Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) hadde innvendinger til den planlagte studiens bruk av avidentifiserte opplysninger fra offentlig tilgjengelige dommer og Kripos sitt register for drap-selvdrap uten innhenting av samtykke. Likevel godkjente ikke personverombudet hvor jeg er ansatt studien. En av begrunnelsene til ombudet var at selv om alle dommene og opplysningene jeg ville få tilgang på var avidentifisert, så ville jeg som forsker kunne gjenkjenne gjerningspersonene nettopp fordi media har dekket disse sakene så utførlig som det de har de siste årene.

I Norge er det journalister og ikke forskere som kartlegger fellestrekk ved partnerdrap. I intervjuer råder jeg journalister ut i fra min faglige ekspertise til å se etter visse trekk ved drapene de kartlegger uten samtykke. Men jeg får ikke kartlegge slike fellestrekk og risikofaktorer selv av personvernombudet hvor jeg er ansatt som forsker. Hvordan politiet håndterer vold i nære relasjoner, får hele Norge heller bare se på programmet «Politiet» på TV Norge. Observasjonsstudier av faglige kvalifiserte forskere kommer visst ikke på tale.

Comments