Den mørkeste trassen

Posted on | December 6, 2020 | No Comments

Hvor langt er vi villige til å gå for å skade hverandre?

«Hvorfor gjør hun dette mot meg? Hun tjener ikke noe på det. Faktisk så skader hun seg selv når andre får vite om dette!» Min venn er fortvilet over avdelingslederen sin. Konflikten mellom dem har nådd høyder, eller bunnivåer, han ikke kunne ha forestilt seg. Du har sannsynligvis stilt liknende spørsmål en eller flere ganger i livet, i fortvilelse og oppriktig undring over en kollega, en nabo, en eks eller noen andre du har en konflikt med. Fenomenet ser ut til å være utbredt: Det at noen kan bli så oppsatt på å skade en annen, at de er villige til å skade seg selv i forsøket.

Å være trassig forbinder man gjerne med små barn, som sies å være i trass-alderen når de er rundt to–tre år gamle. De små barna opponerer mot gode råd og forslag fra omgivelsene. De vil gjøre som de selv vil, på tross av at det er en dårlig ide. De vil ikke ha på seg den varme luen, selv om det er en kald morgen i november. De vil ikke spise middag, selv om de er sultne. Og de vil ikke legge seg for å sove, selv om de knapt kan holde øynene åpne. De små vet ikke bedre.

Men også vi voksne kan være påfallende trassige. Det finnes egentlig ikke noen aldersgrense for å handle i trass. La meg gi noen hverdagslige eksempler fra min omgangskrets: En venninne av meg elsker god mat og vin. Likevel takker hun nei til invitasjoner fra venninner som vil ha henne med i middagsklubber, fordi hun synes det blir for pretensiøs med fem-retters menyer og spesialbestilte viner. Hun vet hun er teit som takker nei til riktig god mat og drikke. Men hun orker ikke snobberi og får lyst til å starte en gryterettklubb, bare på trass. Vi voksne kan også bli trassige på måter som skader oss selv betydelig mer enn dette. En venn av meg vet at konen har rett, når hun stadig sier han må passe på kolesterolet og hva han spiser. Likevel, i full trass, trykket han demonstrativt i seg en pølse inne på bensinstasjonen for et par uker siden, mens konen ventet i bilen utenfor og så ham gjennom vinduene.

Når vi voksne handler i trass, så opponerer vi ikke uten bedre viten, slik små barn gjør. Når vi voksne er trassige, er det med bedre viten at vi går mot bedre viten. Og videre kan vår trass bli noe mye mørkere og selvdestruktivt enn eksemplene fra mine to venner.

Å være trassig forstår jeg som det å opponere mot en annen, og da på en smålig, irriterende og helt unødvendig måte, kanskje for å straffe en annen på et vis. Som tospråklig, med engelsk som morsmål, savner jeg at ordet «trass» ikke dekker de mørkeste og mest selvdestruktive handlinger som trass kan gi bevegelsesgrunnlag til. På engelsk har vi ordet «spite». Å handle ut fra spite er å være trassig i en så stor grad at vi skader en annen, og da på en måte som også skader oss selv. Det er ikke det sammen som å være hevngjerrig, som på engelsk heter å være «vindictive». «Spite» skiller seg fra det å være hevngjerrig nettopp ved at førstnevnte gjør oss villige til å skade oss selv.

Stopp litt opp nå, og tenk på det: Noen ganger blir vi mennesker så trassig oppsatt på å skade en annen at å skade oss selv samtidig ikke setter noen stopper for oss. Fokuset er kun på at den andre skal skades – koste hva det koste vil!

Det er gjort lite systematisk forskning på slik selvdestruktiv trass. Men ett eksempel er den banebrytende studien til psykologen David K. Marcus og kolleger fra, som ble publisert i 2014. De utviklet det de kalte The Spitefulness Scale (oversatt: Trass-skalaen), for å kartlegge sammenhengen mellom visse personlighetstrekk og selvdestruktiv trass. Over 1200 deltakere tok en personlighetstest og svarte på hvor enige eller uenige de var i 17 ulike påstander om trassige handlinger. Hva ville du selv ha svart på disse tre eksemplene fra skalaen som ble brukt i studien? “Dersom naboen min klaget på hvordan hagen min så ut, ville jeg være fristet til å gjøre hagen enda verre, bare for å irritere han eller henne.” “Dersom jeg var imot den som vant et valg, ville jeg gladelig se denne personen feile i sitt embete, selv om det skadet mitt eget nærmiljø.” “Jeg ville være villig til å bli slått fysisk en gang, dersom det innebar at noen jeg ikke liker ble slått to ganger.”

Studien skulle se om det finnes individuelle forskjeller blant de som er mer eller mindre villige til å utføre selvdestruktive, trassige handlinger. Og det fant de. De deltakerne som var mest villig til å skade en annen, på tross av å selv bli skadet samtidig, hadde nemlig oftere lav selvfølelse, og hadde mindre tendenser til å føle skam, anger og empati, blant en rekke andre personlighetstrekk som er knyttet til psykopati, enn de som ikke var like trassige.

Videre var menn mer villige enn kvinner til å utøve selvdestruktive trass. Nå er det slik at menn oftere skårer høyere på de personlighetstrekkene som viste seg å være knyttet til selvdestruktiv trass. Men forskerne bak studien er åpne for at kjønnsforskjellen de fant, kunne komme av at scenarioene de ba respondentene ta stilling til, kanskje er situasjoner som oftere trigger trass hos menn enn hos kvinner, heller enn at menn nødvendigvis alltid er mer trassige enn kvinner. 

Som evolusjonspsykolog kan man lett identifisere når en eventuell kjønnsforskjell i trass vil synliggjøres, ved å vurdere de ulike utfordringer kvinner og menn har hatt i overlevelse og reproduksjon i vår evolusjonære fortid. Dette har vi for eksempel gjort i studier av de barnedrapene som omtales som «Medeadrap». Medea er en figur fra gresk mytologi. Hun var gift med Jason og ofret mye for å være med ham og for å hjelpe ham, fordi hun elsket ham så inderlig. Hun reiste til og med fra sin familie og hjemland for å starte et nytt liv med ham. Men i det nye landet forlot Jason Medea for en yngre prinsesse. Som reaksjon på dette sviket, dreper Medea de to sønnene hun har med Jason, bare for å skade ham.

Man trenger ikke være evolusjonspsykolog for å skjønne at hun skader seg selv med disse drapene. Men det er evolusjonspsykologer som har identifisert at slike «Medeadrap» vil begås oftere av menn enn av kvinner. Igjen, ikke fordi menn nødvendigvis alltid er mer trassige enn kvinner, men på grunn av hvor stor forskjell det vil være i den evolusjonære kostnaden av å miste, og erstatte, et barn. Selv om både en far og en mor utsletter sine egne gener fra neste generasjon ved barnedrap, vil det alltid koste en mor så mye mer å erstatte barna, i det hun vil måtte gå gravid og amme i flere år. Derfor er rene «Medeadrap» sjeldne, og nær aldri begått av mødre (klikk på lenke for å lese mer om “Medeadrap“).

Barnedrap er en ekstrem og en ekstremt sjelden handling, nettopp fordi kostnaden har vært for stor for både mødre og fedre i vår evolusjonære fortid. Men det er mange andre selvdestruktive og trassige handlinger vi mennesker begår, bare for å skade andre rundt oss. Det at «Medeadrap» finnes, er en grusom lærdom for hvor langt vi mennesker kan være villige til å gå for å skade hverandre. Videre lærdom fra et evolusjonspsykologisk perspektiv er at felles genetikk beskytter mot selvdestruktiv trass. Det gjør ektefeller mer sårbare enn barn. Og arbeidssteder mer sårbare enn familier.

Selvdestruktiv trass er ikke bare et fenomen fra vestlig kultur, hvor individene har overflod nok til å tåle selvskade. Frank Marlow, en biologisk antropolog, har studert selvdestruktiv trass i ikke-vestlige samfunn, og har kartlagt at individer som har nær ingenting, vil likevel være villig til å få mindre, så fremt andre får enda mindre. Han mener at det antagelig er en strategi for å få ord på seg som en man ikke skal gå imot. Evolusjonspsykologen David Buss har også argumentert for samme mulige bevegelsesgrunn når det kommer til å begå drap som også skader en selv på et vis. Andre har argumentert for at kanskje det er følelsen av å ha kontroll og gjenoppreisning som gjør oss trassig selvdestruktive. Men uansett er det nok bare en evolusjonær videreføring i menneskelig form av ur-strategien til de bakterier som utløser gift som skader og dreper andre bakterieformer rundt dem. De skader seg selv i prosessen, bare akkurat ikke like mye.

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen, “De nære ting”, fredag 20. november, 2020.

Comments