Ett år med biososial
Posted on | February 16, 2010 | 1 Comment
Det er snart ett år siden jeg postet mitt første blogginnlegg på biososial.org. Innlegget var en reaksjon på en sak i avisene om en 11 år gammel gutt i USA som kunne bli dømt som en voksen for et drap han hadde begått. I innlegget sier jeg at vi ikke kan kreve det samme av barn som av voksne da barn har biologiske begrensninger i sine evner til impulskontroll.
I løpet av det året som har gått har bloggen hatt over 80 000 besøk. Den travleste uken bloggen har hatt var i slutten av september hvor bloggen fikk over 5 000 besøk. En biologi professor hadde påstått at det er tull at gutter og jenter er anlagt forskjellig i sin sosiale interesse og orientering, og jeg ønsket å advare mot denne typen avfeining av seriøs forskning. Jeg skrev derfor et blogginnlegg om forskning på kjønnsforskjeller hos barn. I måneden som fulgte fikk bloggen over 10 000 besøk.
Av alle blogginnleggene jeg har skrevet i løpet av året som har gått, er det bare ett innlegg som har blitt kommentert av en leser. Det var et innlegg om hva evolusjonsbiologi kan forklare og forutsi av kjønnsforskjeller i partnerdrap som jeg skrev i anledning at det hadde blitt uttalt i media at en slik tilnærming ikke kan forklare hvorfor ikke flere menn begår partnerdrap. I biososial.org sitt andre år kunne jeg ønske meg mer kontakt med dere lesere. Kom gjerne med kommentarer til innlegg eller send e-post til post@biososial.org
Høsten 2009 ble svært travel i anledning mine to forskningsprosjekt på henholdsvis barnedrap og partnerdrap, og det ble desverre få innlegg på biososial.org. For å bøte litt på dette begynte jeg i november å bruke twitter. Om du er på twitter må du gjerne følge med på http://twitter.com/biososial for interessante nyheter og meldinger om nye blogginnlegg!
Tusen takk for titten!
Robert Sapolsky: The uniqueness of humans
Posted on | January 20, 2010 | No Comments
Do you believe the following list of abilities are unique to humans?
- Aggression
- Theory of Mind
- The Golden Rule
- Empathy
- Pleasure in anticipation and gratification postponement
- Culture
Then you need to watch this fascinating and funny speech by primatologist Robert Sapolsky: http://tw0.us/64p
Sapolsky explains how although we share the above listed abilities with other animals, we act on them to an extreme which the rest of the animal kingdom would consider bizarre – making us what he calls “uniqueier”.
Foreldrerett ved partnerdrap
Posted on | January 14, 2010 | No Comments
Jeg har i et tidligere blogginnlegg (“Når far eller mor sitter inne” publisert 03.08.2009) skrevet at vi vet lite om hvordan barn opplever det å ha en forelder i fengsel da det er lite forskning på dette både i Norge og internasjonalt. Det er en spesiell undergruppe av disse barna som jeg har tenkt en del på den siste tiden, og det er barn som blir etterlatt ved partnerdrap. Disse barna mister begge foreldre ved slike drap, enten ved at den ene forelderen dreper seg selv i tillegg til partneren eller ved at den forelderen som dreper sin partner blir dømt til fengselsstraff. Også denne gruppen barn vet vi lite om. Det er ingen forskning på dem overhodet i Norge. Den eneste kunnskapen vi har her til lands på temaet er fra VG sin imponerende kartlegging av partnerdrap for årene 2000 – 2007. Denne kartleggingen avdekket at det i denne tidsperioden var 63 barn som mistet sin mor da hennes partner eller tidligere partner drepte henne. Utover dette vet vi ingenting om hvordan det går med disse barna og hva de trenger av hjelp og støtte.
Internasjonalt er det også lite forskning på denne gruppen barn. Forskningen som er gjort må tolkes varsomt da det er noen viktige metodologiske svakheter ved studiene (f. eks. små og ikke tilfeldige utvalg, ingen kontrollgrupper, m.m.). Men noen funn går igjen i de studiene som er gjort. Det viser seg at barna sliter med angst, skyldfølelse, sinne, mareritt, påtrengende minner fra hendelsen, problemer i forhold til skole og tilknytning til andre, stigma i lokalsamfunnet, selvmordstanker og -forsøk og andre symptom som er assosiert med post traumatisk stress syndrom (PTSD). I en kvalitativ studie i USA blant voksne som hadde opplevd som barn å miste foreldrene sine ved partnerdrap kom det frem at de ofte ikke hadde hatt anledning til å snakke om foreldrene og drapet (Steeves & Parker, 2007). Dette gjorde det hele spesielt vanskelig for dem, blant annet i anledning bearbeidelse av sorgen. Noen andre studier fra USA har vist at det har gått bedre med de barna som bodde hos offerets slektninger i etterkant av drapet enn med de som bodde i fosterhjem eller hos gjerningspersonens slektninger.
I loven om barn og foreldre (barnelova) § 60a står det at i saker der en av foreldrene er siktet eller tiltalt for forsettlig eller overlagt å ha voldt den andre forelderens død, skal tingretten avgjøre om den gjenlevende forelderen skal få/beholde foreldreansvaret. Denne skal bare få foreldreansvaret dersom dette klart er til beste for barnet. Denne paragrafen trådte i kraft så sent som 01.januar 2007. Hva rettspraksis har blitt siden den gang finnes det ingen oversikt over i Norge. Det er også ukjent hva retten ligger til grunn for å avgjøre hva som vil være til barnets beste. Vi har som sagt ingen forskning på dette i Norge, men det er det på tide at vi får.
109 barn sitter igjen etter drap på mor, artikkel i Aftenposten, 06.11.2010
Krisesentre for menn
Posted on | January 12, 2010 | 1 Comment
Nok et partnerdrap. Nok en journalist som spør meg hva vi kan gjøre for å unngå slike drap. Nok en gang svarer jeg: Vi må gjøre det mer sosialt akseptabelt for menn å søke hjelp når de synes et brudd er vanskelig (Dagbladet 12.01.2009).
Fom 01. januar 2010 er alle kommuner i Norge lovpålagt å tilby menn så vel som kvinner et tilbud på krisesentre, men dette er tilbud for de som er ofre for vold og ikke for de som utøver vold. Det er fortsatt en stor mangel på tilbud til de menn som utøver vold mot sin partner, og spesielt til de menn som opplever frustrasjon og som har selvmords- og drapstanker når partneren bryter med dem. Jeg har i tidligere intervju foreslått krisesentre for menn (se f.eks. dagbladet.no), men poenget er at vi trenger lett tilgjengelige, lavterskel tilbud til menn som begynner å tenke at drap og/eller selvmord er en reell løsning på de følelsene de har i anledning et eventuelt brudd med partneren.
Man kan kanskje tenke seg at de mennene som har slike tanker er “de siste” som ville oppsøke hjelp. Dette var også kritikken som kom i anledning opprettelsen av krisesentre for kvinner i sin tid. Man kunne ikke tenke seg at kvinner som ble kontrollert, kuet og straffet med vold av sine partnere ville våge å trosse disse og oppsøke krisesentre. Kritikerne hadde sikkert mye rett i utgangspunktet, men med tiden så har krisesentre blitt et reelt valg for mange kvinner som ønsker seg bort fra en voldelig partner. Med opprettingen av krisesentre og andre hjelpetiltak til kvinner og barn som opplever vold i nære relasjoner, har det også kommet en holdningsendring i samfunnet. Det er ikke tabu i samme grad som det var før opprettingen av hjelpetiltakene for kvinner og barn å melde fra om at de er utsatt for vold og overgrep fra sine nære. Bare siste året har antall anmeldelser for vold i familieforhold vist en økning på 36,7 prosent. Politidirektør Killengren tror dette bunner i et økt fokus på denne typen vold.
Kanskje vi også kan få til en holdningsendring i samfunnet som gjør det mer akseptabelt for menn å søke hjelp når de sliter med et brudd? Jeg tror dette kan være mulig i Norge. Bare se hvordan holdningene våre til alkoholisme har endret seg de siste 100 årene, til depresjon de siste 50 årene og til spilleavhengighet de siste 10 årene. Dette er problem menn sliter med, og som de i dag har lov til å snakke om. De har dermed “lov” til å be om hjelp til disse problemene. Hvorfor ikke fjerne tabuet rundt det faktumet at noen menn vurderer drap som en reel løsning på problemene de har med å bli forlatt av partneren, og tilby dem hjelp også?
Se ogs: tv2.no
Barnedrap, Del IV
Posted on | December 16, 2009 | No Comments
På tv2.no kan vi i dag lese at to foreldre er tiltalt for å ha mishandlet, eller medvirket til mishandlingen av sine to barn (= ikke beskyttet barnet mot den annens vold). Det ene barnet skal være varig hjerneskadet og sterkt fysisk handikappet etter mishandlingen. Påtalemyndighetene kan ikke bevise hvilken av foreldrene det var som mishandlet barnet, men de mener det er liten tvil om at dersom den ene forelderen ikke selv mishandlet, hadde denne en plikt å beskytte barnet mot den annens mishandling.
TV2 påstår at dette er første gang i Norge at begge foreldre kan bli dømt for mishandling, selv om bare en av dem har utført volden. Dette stemmer i midlertid ikke. I anledning mitt doktorgradsarbeid om drap i nære relasjoner, kom jeg over en sak hvor begge foreldrene ble funnet skylding i Gulating lagmanssrett i 2002 for overtredelse av straffeloven § 219, første ledd 2. straffealternativ og straffeloven § 229 første ledd. I en periode på minst to uker skal enten den ene, eller begge foreldre ha mishandlet sin tre måneder gamle datter. Begge skal ha unlatt å søke legehjelp. Datteren døde av skadene hun fikk. Begge foreldrene ble dømt til 4 års fengsel. Også i dette tilfellet kunne ikke påtalemyndighetene bevise hvilken av foreldrene hadde mishandlet barnet, men begge foreldre ble tiltalt og dømt da begge hadde et selvstendig omsorgsansvar for barnet, og en særlig plikt til å gripe inn og forhindre den annens vold.
I mitt arbeid har jeg kommet over flere tilfeller barnedrap som er blitt henlagt. Jeg tror henleggelser vil lettere kunne forekomme når det ikke er entydig hvilken av de foresatte som ga barnet den siste, dødelige skaden. Påtalemyndighetene er nødt å være sikre i sin sak før de kan ta ut tiltale, og sikker kan man sjelden være i slike saker uten en tilståelse. Det er ikke ukjent i barnedrapssaker at begge foreldrene nekter både skyld og kjennskap til hvordan skader på barnet har oppstått. Da kan det lett bli til at saken blir henlagt, eller at en eventuell tiltale ender med frikjennelse da man ikke kan sannsynligjøre at det nødvendigvis var den tiltalte som skadet barnet.
Bistandsadvokaten i saken som går i Oslo tingrett i disse dager, Birgit Vinnes, sier til TV2 at hun synes medvirkning til mishanling er en veldig viktig tiltale fordi den kan åpne for at vi får flere saker innenfor domstolene. «Det er en tiltale som gir barnet bedre rettsvern» sier hun videre. Jeg er langt på vei enig i dette, da jeg mener den enkelte forelder har et selvstendig omsorgsansvar for sitt barn, og en særlig plikt til å gripe inn og forhindre en annens vold overfor barnet. Men spørsmålet er om barns rettsvern er bedret nok når foreldre blir tiltalt for å ha medvirket heller enn for å faktisk ha mishandlet eller begått et drap. En medvirkningstiltale må ikke bli en sovepute for påtalemyndighetene. Påtalemyndighetene må sikres evner som kan hjelpe dem i å identifisere den av foreldrene som utførte volden. Her kan obligatoriske åstedsundersøkelser ved brå og uventet død hos barn være helt avgjørende.
Følg saken videre på tv2.no tv2.no tv2.no og på vg.no
Saken er oppe i Oslo lagmannsrett i august 2010: vg.no
Uttalelse fra riksadvokatens kontor: vg.no
Tags: åstedsundersøkelse > barnedrap > barnemishandling > barns rettsikkerhet > drap i nære relasjoner
Lecture on sex differences in intimate partner homicide
Posted on | December 7, 2009 | No Comments
The video below is of a lecture I held in English on the need for an evolutionary informed approach to understanding the cross-cultural sex differences in intimate partner homicide for the Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis, University of Oslo, the 31st of August, 2009.
Når barn dreper sine foreldre
Posted on | November 30, 2009 | No Comments
I helgen ble en mann drept av sin 17 år gamle sønn (se vg.no og db.no ). KRIPOS sin drapsoversikt for Norge fra 2008 opplyser at det var 20 forøvere som drepte sine foreldre i årene 1999 – 2008. Disse utgjorde ca 5% av drapsforøverne i gitte tidsperiode. De utgjør altså en mindre, men ikke ubetydelig andel av forrøvere i Norge de siste 10 årene.
Forskning i andre land har vist at denne typen drap er sjelden, og som oftest enda sjeldnere enn i Norge. Det er lite forskning på denne typen drap, mye på grunn av den lave forekomsten (i Norge er det ikke gjort noe forskning). Den forskningen som er gjort i land som Canada, USA og Storbritannia viser imidlertid at forøver som oftest har slitt med psykiske lidelser som f.eks. schizofreni, depresjon og/eller psykose over en lengre periode. Det er ofte rapportert at hjelpeapparatet ikke har gitt nødvendig behandling, eller at forrøver ikke har fulgt behandlingsplanen (f.eks ikke tatt medisin som foreskrevet). Det er heller ikke uvanlig at det har vært en langvarig konflikt mellom forelderen og barnet. Noen ganger er konflikten bunnet i forelderens missbruk eller forsømmelse av barnet. Noen ganger bunner konflikten i forøvers psykiske lidelse og rusbruk.
Men hvorfor utgjør slike drap en noe større andel i Norge enn i andre land? Dette har antageligvis sammenheng med at Norge er ett av de landene med lavest drapsrate i verden. Når antall drap i et gitt land er lite, utgjør andelen drap av de med psykiske lidelser en større andel. Drap begått av de med psykisk lidelser ser ikke ut til å påvirkes av de sosiale forholdene som ellers påvirker et samfunns drapsrate (f.eks. relativ fattigdom og mulighet for sosial mobilitet), men muligens mer av ressursene som er tilgjengelig for det psykiatriske hjelpeapparatet. Ja til mer forskning på den sammenhengen!
Biososial på twitter
Posted on | November 30, 2009 | No Comments
Travel høst har ført til et fravær av blogginnlegg. Kanskje tekster som ikke kan overgå 140 tegn kan være løsningen i slike perioder? Følg biososial på twitter.com/biososial for små nyhetsoppdateringer, og for å få beskjed om når lengre innlegg er postet her på biososial.org!
Forskning på kjønnsforskjeller hos spedbarn – yes, we can!
Posted on | September 30, 2009 | No Comments
I debatten om nytten av biologi og ikke minst evolusjonsbiologi i samfunnsfagene har biologiprofessor Inger Nordal sagt følgende til Dagbladet:
Det er veldig mye som er uforskbart, som likevel blir til forskningsprosjekter. Noen har for eksempel kommet frem til at man kan se ulike trekk mellom gutter og jenter allerede som spedbarn – at jenter er mer opptatt av ansikter, mens gutter er mer opptatt av tekniske ting. Alle som har hatt befatning med spedbarn vet jo at det bare er tull, sier Nordal.
Med slike fremstillinger og anekdotiske avfeiinger i media av funn fra seriøs forskning innen utviklingspsykologi finner jeg det svært nødvendig å reagere. I utviklingspsykologien er det godt dokumentert at på gruppenivå så orienterer jenter seg mot andre mennesker (ser på ansikter, oppretter og holder blikk kontakt) mer enn gutter. Studier har bl.a. kunnet vist at denne kjønnsforskjellen er påviselig og statistisk signifikant innen det første døgnet etter barnet er født (Connelan et.al., 2001), og at forskjellen er klart assosiert med det forhøyede nivået av testosteron som guttene er utsatt for som fostre i større grad enn jenter fra den 7. uken av svangerskapet og som påvirker guttenes nevrologiske utvikling (Lutchmaya et. al., 2002). Nevnte studier var observasjonsstudier hvor de som vurderte barna ikke visste hvilket kjønn barna hadde.
Det er en kjent sak i utviklingspsykologien at når man bruker foreldrerapportering i forskning på barns evner, så står man i fare for å forske på foreldrenes opplevelse av sine barn og foreldrenes evne til å observere og rapportere om barna mer enn barnas faktiske evner (se f.eks. Jerome Kagan). Dette viste seg også i en foreldrerapporteringsstudie på barns sosiale og emosjonelle utvikling som jeg gjennomførte blant foreldre som kom på 5 måneders kontrollen ved to helsestasjoner i Norge (Ottesen, 2007). I denne studien rapporterte ikke mødrene den veldokumenterte kjønnsforskjellen hos spedbarna. Hvor sosialt orientert barna ble rapport å være av sine mødre var i stedet avhengig av om hun var gift/samboende eller ikke. Videre rapporterte mødre og fedre forskjellig for det samme barnet (De to sistnevnte funnene var signifikante, og alle tre funnene er helt i tråd med en evolusjonær resonnering om foreldres investering i sine barn).
Så det er mulig å ”ha befatning med barn” uten å fange opp eventuelle kjønnsforskjeller, men det betyr ikke at de kjønnsforskjellene ikke kan finnes.
Forskning på kjønnsforskjeller hos spedbarn? Yes, we can!
Avfeie seriøs forskning som tull med referanse til personlige opplevelser og anekdoter? No, we shouldn’t!
Tags: kjønnsforskjeller > parental investment theory > spedbarn > utviklingspsykologi
Når far eller mor sitter inne
Posted on | August 3, 2009 | No Comments
I helgen delte Rune Brynhildsen sin opplevelse med å fortelle sine barn at han ble dømt til å sone i fengsel for innsidehandel med leserne av Magasinet. Det å fortelle barna om sin dom var noe av vanskeligste han har gjort, men han valgte likevel å være ærlig med barna. Dette gjorde han etter råd fra psykiater Finn Skårderud som sa at barn blir tryggere av fakta og realiteter.
En levekårsundersøkelse blant innsatte foretatt av forskningsstiftelsen Fafo fastslo at halvparten av de innsatte som deltok i undersøkelsen hadde barn. Videre hadde de fleste av disse kontakt med barna sine i løpet av fengselsoppholdet (Fafo rapport 429. Levekår blant innsatte (2004)). Vi vet lite om hvordan barn opplever det å ha en forelder i fengsel da temaet ikke er forsket på i stor grad – verken i Norge eller internasjonalt. I internasjonale studier spør forskerne gjerne de innsatte om hvordan deres barn har det. Dette skåner barna fra belastningen av å bli forsket på, men da er det ikke nødvendigvis barnas virkelige opplevelser og behov som kommer frem.
Det finnes imidlertid en norsk studie hvor barna selv ble spurt om hvordan de opplevde at en forelder ble arrestert og fengslet, hvordan det var å besøke forelderen i fengsel og videre hvordan forholdet deres til forelderen ble påvirket av fengslingen. Rapporten heter De skjulte straffede og er publisert av Redd Barna.
Videre har Foreningen for Fangers Pårørende (FFP) to informasjonshefter om det å ha eller være forelder i fengsel. Disse heter Lisa besøker pappa i fengsel og Informasjonshefte om barn som har mor eller far i fengsel.
Både rapporten til Redd Barna og heftene til FFP kan være nyttige for innsatte og deres barn, men også for alle som jobber med barn som har foreldre som er eller skal sone i fengsel.
Se også: VG
« go back — keep looking »
