Hva evolusjonsbiologi kan, Del I

Posted on | March 5, 2009 | 2 Comments

Både menn og kvinner reagerer på å miste en partner og et forhold de har investert i. Reaksjoner på å bli forlatt kan variere fra å bli skuffet og såret til å bli lettet over at noe som ikke fungerte er over. Reaksjoner kan også variere fra å bli passiv til å aktivt prøve å få partneren til å bli i forholdet. Noen går langt i å prøve å få partneren til å bli. Men mens noen bestiller en siste ferie sammen med partneren kan noen begynne å true, forfølge og til og med drepe partneren når de skjønner at denne ikke vil bli. I alle kulturer hvor partnerdrap er kartlagt finner man at det som oftest er menn som dreper på grunn av faktisk eller potensielt brudd i forholdet. Evolusjonsbiologien kan både forutsi og forklare denne kjønnsforskjellen i drap med grunnlag i at menn og kvinner har fysiologisk forskjellige roller i reproduksjon (Ottesen, 2006 i Arr idéhistorisk tidsskrift (4) og Ottesen i Ny Tid nr. 8 og Ny Tid nr. 9). Mannsforsker og sosiolog Knut Oftung og psykolog og prosjektleder ved Alternativ til vold Pål Kristian Molin har påstått at en evolusjonsbiologisk tilnærming til partnerdrap ikke kan forklare hvorfor ikke flere menn dreper sine partnere (Ny Tid nr. 9). Denne påstanden medfører ikke riktighet.

Kort oppsummert er evolusjon “forandring i gen frekvens i en gitt populasjon over tid”. Evolusjonsbiologi er fagfeltet som undersøker hvordan evolsujon foregår. Funn fra dette faget ligger til grunn for moderne evolusjonsteori. Evolusjonsbiologi har avdekket flere sterke drivkrefter for evolusjon. Den meste kjente er nok naturlig seleksjon. Dette er prossen hvor egenskaper naturlig nok sprer seg i populasjonen gjennom de individ som får avkom. En kanskje mindre kjent prosess er seksuell seleksjon. Seksuell seleksjon skjer i arter hvor det er to kjønn – som hos mennesket. Siden de har forskjellige roller i reproduksjon, vil forskjellige egenskaper – både fysiske og psykiske – være gunstig for de to respektive kjønnene i anledning å fostre egne avkom. Dersom det å drepe en (tidligere) partner ved eventuelle brudd skulle være en selektert egenskap hos menn, så sier evolusjonsbiologien at det å begå drapet må da ha vært gunstig for hans evne til å fostre egne barn i vår evolusjonære historie. Dette er det et tynt grunnlag for å påstå at det ville ha gjort. Derfor er det få som bruker en evolusjonærtilnærming til å forstå partnerdrap som påstår at parterndrap har evolvert som en egenskap hos mannen, og få som forventer at alle menn ville kunne drepe sin (tidligere) partner ved et eventuelt brudd (for unntak se David Buss, 2005). Det man imidlertid tenker seg kan ha blitt selektert hos menn i større grad enn kvinner er å være opptatt av at partneren er seksuelt tro.

I Afrika er det et eldre ordtak som sier: Mommy’ baby, daddy’s maybe. I vår evolusjonære historie har ikke mannen hatt umiddelbar innsikt i om barnet han investerte i faktisk var hans eget slik kvinnen hadde. Menn var derfor mer avhengig av at partneren var tro for å sikre at han investerte i egne barn og – evolusjonært sett – etterlot sine spor i arten. De av våre forfedre som var opptatt av at partneren var tro ville trolig etterlate flere avkom og dermed spor i arten enn de av våre forfedre som ikke var så opptatt av om partneren var tro eller ikke. Seksuell seleksjon ville derfor føre til et kjønnstypisk mønster hvor menn vil oppleve det som en større trussel enn kvinner når partneren er eller potensielt vil kunne være utro. Å bli forlatt åpner selvfølgelig for at partneren ikke lenger vil være seksuelt tro. Derfor er det ikke overraskende at menn dreper sine (tidligere) partnere oftere enn kvinner når partneren ønsker ut av forholdet.

MEN dette er ikke ensbetydende med at menn nødvendigvis vil reagere med drap når partneren ønsker ut av forholdet! Drap er en ekstrem reaksjon som ligger ytterst på skalaen over hvilke reaksjoner som kan komme. Når Molin påstår at jeg sier at “sånn er menn” i anledning at jeg bruker en evolusjonsbiologisk tilnærming til å forstå partnerdrap (Ny Tid nr. 9), så medfører ikke dette riktighet. Det jeg sier er at ut fra evolusjonsbiologiske prosesser er det å forvente at når noen først tar livet av en partner, så er det større sannsylighet for at det er en mann enn en kvinne som er forøver dersom motivet for drapet er trusselen om et brudd i forholdet.

Comments