To år med biososial
Posted on | February 17, 2011 | No Comments
Denne måneden har jeg blogget her på biososial.org i to år. Lesermassen er stadig økende, noe som er utrolig motiverende! På samme tid ifjor hadde bloggen fått over 80 000 besøk. I skrivende stund har bloggen fått over 250 000 (!) besøk. August 2010 er den måneden i bloggens historie som har fått hyppigst besøk. Da fikk bloggen over 18 000 besøk! Den måneden skrev jeg en post om i hvilken grad det er vanlig å ha drapstanker, og når vi får slike tanker. Et spennede tema, som for noen gir uventede svar.
Men jeg tror kanskje det at det var semesterstart kan også ha hatt noe å gjøre med det høye antallet besøk. Nytt semester byr på nye muligheter, både for studenter og de som underviser og lager pensumlister. Og det er flere fag, på flere læresteder i Norge, som trengte å starte litt friskt. Våren 2010 ble «Hjernevask» sendt på NRK, og i debatten som fulgte påpekte jeg at biologi må inn på pensum i samfunnsvitenskapelige fag. Videre skrev jeg om hvordan ideologi kan forhindre tverrfaglig samarbeid. Løsningen på et slikt problem er (selvfølgelig) at studenter får tverrfagligkunnskap iløpet av sine studier. Og tverrfagligkunnskap er det studentene som kommer på mine forelesninger er sultne på.
Det er mange misforståelser rundt hva (og hvordan og hvorfor) biologi og evolusjon har å si for likheter og ulikheter mellom grupper, individ og arter. Jeg møter disse misforståelsene når jeg foreleser eller debatterer om nytten samfunnsvitere eller almenheten generelt har av kunnskap fra biologiske fag. «Svar på tiltale» er det siste innlegget jeg skrev på biososial. Teksten skrev jeg i etterkant av å ha nok engang blitt konfrontert med et misforstått og misvisende syn på både mitt budskap om nytten av biologisk kunnskap om mennesket, og hvilken rolle biologi og evolusjon har hatt og fortsatt har i vår art. Selv om jeg ser med stor skuffelse at jeg ikke har skrevet flere poster siden, så var det såpass alvorlige misforståelser og misvisninger som måtte oppklares at det kanskje er heldig at den har blitt stående så lenge som det første man leser på bloggen.
I posten jeg skrev om det første året med biososial.org etterlyste jeg mer kontakt med dere der ute som leser bloggen, og det har jeg fått. En del av dere kommer med fine kommentarer til postene hvor dere deler kunnskap, tanker og meninger, mens andre tar kontakt over e-post til post@biososial.org, da gjerne med spørsmål. Jeg ser frem til å høre enda mer fra dere i det kommende året.
Jeg har ikke helt glemt biososial.org selv om jeg blogger sjeldent. De fleste dagene i uken er jeg på twitter for å oppdatere meg om hva som skjer der ute innen faglig relevant forskning og samfunnsutvikling. Jeg har ikke tid til å blogge om alt det spennende som jeg kommer over, men twitter er min tidsøkonomiske måte å lære og dele ved å peke og si «se, dette er viktig!». Du finner de siste fem tweetene mine til høyre her på bloggen, og du kan også følge med på http://twitter.com/biososial . Det aller nyeste på bloggen min er at du nå kan dele postene på Facebook og twitter. For dere som driver med sånt.
Jeg ser frem til nok et år med biososial.org sammen med faste og nye lesere. Tusen takk for titten!
Vibeke Ottesen
Svar på tiltale
Posted on | November 26, 2010 | No Comments
Følgende tekst er av en ganske annen art enn det jeg pleier å legge ut på bloggen min. Det er en tekst som jeg publiserte igår (uke 47) på kriminalpolitikk.uio.no som et svar på en tekst som ble publisert på samme side i uke 45, og som omhandlet meg og et foredrag jeg har holdt ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO.
Jeg legger ikke ut mitt svar på tiltale her på biososial.org for å henge ut forfatteren av det innlegget, men for å understreke og oppklare eventuelle misforståelser rundt mitt faglige ståsted som en biososial kriminolog for mine lesere. Slik “sampublisering” er avklart med Thomas Ugelvik, redaktør for siden kriminalpolitikk.uio.no.
HVA ER PROSJEKTET TIL YSTEHEDE?
Tirsdag 19. oktober i år holdt jeg et foredrag ved Institutt for kriminologi og rettsosiologi (IKRS), UiO, i anledning fagkritisk uke etter invitasjon fra fagutvalget for masterstudenter ved instituttet. Tilstede på foredraget var blant andre idéhistoriker og kriminolog Per Jørgen Ystehede. Han har i ettertid delt sine tanker her på kriminalpolitikk.uio.no om det han kaller for mitt biososiale kriminologiprosjekt og foredraget jeg holdt ved IKRS. Etter å ha lest innlegget til Ystehede er jeg ikke så sikker på at han kan ha vært tilstede under hele foredraget mitt, og jeg er heller ikke sikker på om han kan ha vært helt tilstede da jeg svarte på påstander og spørsmål fra ham under spørrerunden etter foredraget. Jeg vil i dette innlegget korrigere noen av de mer alvorlige misforståelser og misvisende fremstillinger i Ystehedes innlegg om meg og mitt foredrag.
Fagutvalget inviterte meg til å holde foredrag fordi de ville lære om en tilnærming til sitt fag som de ellers ikke lærer om i løpet av sine studier ved IKRS. Ønsket fra fagutvalget var at jeg skulle ta for meg evolusjon, kjønn og kriminalitet. Det er en stor utfordring å skulle dekke sammenhengen mellom evolusjon, kjønn og kriminalitet for et publikum som ikke har grunnleggende kunnskap om verken evolusjonære prosesser eller atferdsbiologi. Jeg svarte derfor at jeg helst skulle hatt en rekke med forelesninger for å kunne gi dem en grunnleggende introduksjon i biososial kriminologi, men at jeg likevel skulle prøve å skreddersy ett foredrag for dem. Med kun ett foredrag til rådighet ville jeg ikke kunne gi studentene mer enn en liten smakebit på hva biososial kriminologi har å by på. Men jeg tenkte at dersom jeg bare kunne vekke nysgjerrigheten deres for hva mer biososial kriminologi kan by på, ville jeg ha gjort jobben min.
Determinisme
En av de mer alvorlige misforståelser man som samfunnsviter kan møte når man påpeker at individets biologi påvirker dets evner og atferd, er at man anses som deterministisk. I sitt innlegg skriver også Ystehede at jeg, i min iver etter å påpeke at biologi spiller en rolle for kriminell og antisosial atferd, kan virke mer deterministisk enn de fremste innen biososial kriminologi internasjonalt. Denne beskrivelsen av meg får meg til å spørre hvor Ystehede var da jeg tok opp myten om genetisk determinisme i foredraget mitt?
I foredraget presenterte jeg adopsjonsstudien omtalt i artikkelen til Mednick, Gabrielle og Hutchings fra 1984: «Genetic influences in criminal conviction: evidence from an adoption cohort ». Jeg ba om at de som var tilstede skulle merke seg tittelen på artikkelen. Det er ingen genetisk determinisme å lese ut av denne tittelen. Det er det heller ikke i resten av artikkelen. Studien viste at domfellelse både hos de genetiske og hos adoptiv foreldrene var assosiert med domfellelse av adoptivbarna ved voksen alder, men at hverken arv eller miljø determinerte at individet selv ble domfelt. Jeg ba dem som var til stede å videre merke seg årstallet artikkelen var publisert, for å vise til at den ikke-deterministiske forståelsen av geners påvirkning har rådet lenge i vårt fag. Jeg presenterte også studie som mer direkte går på samhandlingen mellom gener og miljø og som dermed faller innenfor faggrenen epigenetikk (Caspi, McClay, Moffitt, Mill, Martin, Craig & Taylor, 2002). Jeg ber leserne merke seg at når Ystehede i sitt innlegg karakteriserer det som at jeg kan virke mer deterministisk enn andre i feltet, så viser han bare til sin egen, generelle oppfatning av meg, og ikke noen konkrete utsagn jeg faktisk har kommet med. Dette er hverken etterrettelig eller konstruktivt av Ystehede i en faglig debatt om biologiens stilling i norsk kriminologi.
Lombroso
I sin karakterisering av meg som deterministisk går Ystehede så langt som å trekke en assosiasjon mellom meg og Lombroso ved å skrive at jeg følger i Lombrosos tradisjon – til og med mer enn jeg selv innser, skriver han. Med å trekke en slik assosiasjon mellom Lombroso og meg, eksemplifiserer Ystehede det jeg påstod tidlig i foredraget mitt ofte blir gjort i undervisningen i vårt fag; nemlig å bruke historien om den for lengst avdøde Lombroso i et forsøk på å skremme kriminologistudenter bort fra å leke med den «biologiske ilden». Jeg har selv hørt slike «scare them straight» historier som student, både ved IKRS og ved University of Edinburgh hvor jeg tok min MSc in criminology & criminal justice (jeg har aldri opplevet tilsvarende i mine studier i psykologi verken ved Universitetet i Oslo eller ved Universitetet i Bergen). Jeg påpekte videre at Lombroso og andre som har hatt tilsvarende mangler i sin kunnskap om evolusjonsteori og atferdsbiologi ikke bør brukes som et argument for ikke å benytte seg av oppdatert kunnskap fra disse fagefeltene i faget vårt i dag. Både teori og metoder fra de biologiske fagene er blitt betydelig mer sofistikerte siden Lombrosos tid, og bare de siste par tiår har det kommet mye spennende og nyttig kunnskap fra de biologiske fagene som bare venter på norske kriminologer og kriminologistudenter som ønsker å lære om hele spekteret av årsaksforhold for atferd.
Opplyste forbrukere
Men for å kunne benytte seg av kunnskap fra de biologiske fagene, må kriminologer og kriminologistudenter bli opplyste forbrukere av de biologiske fagene. Dersom dette skjer, kan de også komme i en posisjon til å kunne samarbeide med de biologiske fagene, og sørge for at studier som utforsker den mulige evolusjon og biologi som ligger til grunn for kriminalitet og antisosial atferd blir tilført sosiologisk forståelser og kunnskap. I motsetning til hva som er å lese utfra Ystehedes innlegg, mener jeg ikke at studier av hva som fører til antisosial og kriminell atferd nødvendigvis må velge et hovedfokus på enten biologi eller sosiologi. Det er tross alt en samhandling mellom individets miljø og genetiske arv som skaper individet, med hud, hår, og atferd! Men et samarbeid på tvers av fagene avhenger av at biologer og kriminologer ikke lager seg stråmenn av hverandre, noe jeg opplever Ystehede gjør i sitt innlegg med å tilegne meg meninger og utsagn jeg ikke kjenner meg igjen i.
Det er i det hele tatt mye jeg ikke kjenner meg igjen i Ystehedes innlegg. For å ta nok et eksempel, så tror jeg ikke diskusjonen om arv og kriminalitet verken begynte eller sluttet med Lombroso. Ei heller tilla jeg Lombroso hovedansvaret for den reelle motstanden biologiske tilnærminger har møtt i vårt fag på 1900-tallet, slik Ystehede påstår at jeg gjorde. Jeg mener at jeg avklarte dette både i foredraget og ved spørsmål og påstander om dette fra Ystehede i spørrerunden etterkant. Det får meg til å undre over hva som er prosjektet til Ystehede.
Samtlige oppmøtte svarte ja på spørsmålet mitt om de hadde hørt om Lombroso. Men da jeg senere i foredraget spurte om de visste at hjernen har en grå og en hvit masse, og hvilken funksjon disse respektive massene har, var det helt stille i rommet. Da må jeg spørre hvorfor en av Ystehedes største bekymringer etter foredraget mitt er at jeg bare trakk fram ett navngitt eksempel på tidligere forsøk på bruk av evolusjonsteori og atferdsbiologi til å forklare kriminell atferd? Burde han ikke heller ha et større problem med at masterstudenter i kriminologi i Norge i dag ikke har den mest grunnleggende kunnskap om hjernen vår? Hvordan skal de da være rustet til å avsløre eventuelle Lombroso-er i vårt fag? Er det virkelig greit at studentene ikke blir kjent med hele spekteret av mulige årsaksforhold for kriminell og antisosial atferd (og straff)? Er «halve historien» nok?
Samfunnsengasjement
Avslutningsvis vil jeg ta fullstendig avstand fra insinuasjonen i Ystehede sitt innlegg om at det å være opptatt av individuelle forskjeller betyr at man ikke er opptatt av å forstå og forbedre samfunnet. Det er uklart for meg hvorfor Ystehede forsøker å fremstille det slik med tanke på at jeg i min doktorgradsstudie kartlegger risikofaktorer for barne- og familiedrap i Norge med det formål at hjelpeapparatet skal kunne være bedre rustet i å forebygge denne typen drap. Eller at jeg stadig påpeker i media og på bloggen min at vi trenger et tilgjengelig hjelpeapparat for menn i Norge med drapstanker. På bloggen min kan man også lese innlegg om hvordan barn har det i etterkant av drap og vold, både i sin familie og i nabolaget for øvrig. Andre innlegg tar for seg det at velferdssamfunnet med lav relativ fattigdom og høy sosial mobilitet kan fører til lavere draps- og kriminalitetsrater i samfunnet. Jeg mener mine tidligere forskningsprosjekter på teater i fengsel og soningsforhold for innsatte også viser mitt tydelige samfunnsengasjement.
Honnør til åpne studenter og ansatte
Jeg vil gi honnør til fagutvalget for masterstudentene ved IKRS og hvor proaktive de har vært i anledning deres ønske om å lære om tilnærminger de ikke har blitt kjent med iløpet av sine studier ved IKRS. Jeg gir også honnør til de alle de studentene og ansatte som var tilstede ved foredraget jeg holdt. Jeg er trygg på at en videre nysgjerrighet for biososial kriminologi ble vekket hos studentene, ut fra den positive tilbakemeldingen de ga og spørsmålene de stilte meg i etterkant av foredraget. Ystehede fikk ikke dette med seg. Han gikk kort tid etter å ha advart mot hva han karakteriserte som en «fetisj for biologi». Det er godt å vite at denne plumpe advarselen ikke nødvendigvis skremte studentene bort fra å tilegne seg mer kunnskap.
Kilder:
Hvordan drap i nærområdet kan påvirke barn
Posted on | September 20, 2010 | No Comments
Jeg har i en tidligere post skrevet om barn som blir etterlatt ved partnerdrap, og hva vi vet – eller hvor lite vi vet – om hvordan det går med disse barna i etterkant av slike drap. Vi er også bare i den spede begynnelsen av å forstå hvordan alle barn i nærområdet kan bli påvirket av et drap, og ikke bare de barna som er i nær relasjon til offeret og gjerningspersonen.
Forskning har avdekket at barn kan oppleve angst, søvn- og oppmerksomhetsvansker og andre symptom på post traumatisk stresslidelse i etterkant av alvorlige tilfeller av vold. Det er ikke bare når barna er offer eller vitne til volden at slike reaksjoner kan komme, men også når barna opplever volden indirekte ved at de får vite at volden har skjedd i deres nærområde. Med bakgrunn i denne kunnskapen, gjennomførte sosiologen Patrick Sharkey nylig en studie i Chicago, USA, for å se i hvilken grad drap i nærområdet påvirker barns språk- og leseferdigheter (Sharkey, 2010).
I USA påvirkes drapsraten i et gitt område betydelig av sammensetningen av sosiale grupper i området. De områdene i Chicago som har en høy frekvens av afro-amerikanere, har også de høyeste drapsfrekvensene. Videre har de områder med en høy frekvens av hispanics en lavere drapsrate, og områder med en høy frekvens hvite har den aller laveste drapsraten. På grunn av den lave drapsraten i de områdene hvor det hovedsakelig bor hvite, ble disse områdene utelukket fra studien til Sharkey.
For å måle om drap i nærmiljøet påvirker barns språk- og leseferdigheter, hentet Sharkey skårer fra Wechsler Intelligence Scale for Children-Revised (WISC-R) og Wide Range Achievement (WRAT3) test for barn i alderen 5 – 17 år fra studie Project on Human Development in Chicago Neighborhoods. Skårene fra disse to testene for barn i områder av Chicago hvor drap hadde skjedd ble så sett i forhold til når drapene hadde skjedd og hvor nært barna bodde stedet drapet skjedde.
Studien fant at skårene på WISC-R blant afro-amerikanske barn ble signifikant lavere i etterkant av drap i deres nærområde. Det var imidlertid ikke noen signifikant endring i skårene blant hispanics barn i etterkant av drap i deres nærområde. Graden et drap påvirket WISC-R resultatene til barna avtok etter ni dager. Studien ble gjentatt med data for barn i Chicago fra studien the Three City Study of Welfare, Children and Families, med tilsvarende utfall.
Sharkey har ikke et svar på hvorfor hispanics barna ikke fikk dårligere WISC-R skårer i etterkant av drap i deres nærområde slik de afro-amerikanske barna fikk. Han spekulerer i sin artikkel at forskjellen mellom de to sosiale gruppene kan komme av at drapene i de afro-amerikanske områdene virket mer truende på barna, da de oftere tilhørte samme gruppe som drapsofrene. Dette er en mulig tolkning da hele 87 % av drapsofrene i de afro-amerikanske områdene var afro-amerikanere. Til sammenligning var 54 % av drapsofrene i de områdene hvor hispanics barn bodde også hispanics.
Resultatene fra denne studien kan selvfølgelig ikke overføres direkte til Norge. Vi har ikke den samme raten for vold og drap i Norge som de har i deler av USA, og vi har ikke de samme klare sosial gruppene i Norge som er mer utsatt for drap i sine nærområder. Men studien gir oss en pekepinn på hvordan barn kan påvirkes av de drap som skjer i deres nærområde og at det kan tenkes å være noen barn som rammes ekstra hardt ved vold og drap i deres nærområde, også i Norge.
Se også: VG Nett
Er det vanlig å ha drapstanker?
Posted on | August 26, 2010 | No Comments
Nylig spurte en journalist meg om hvor vanlig det er for menn å få drapstanker ved brudd eller trussel om brudd i sine forhold til kvinner. Jeg kunne trygt si at slike tanker nok har gjort seg gjeldene hos de 6 – 12 mennene i året som har drept sin daværende eller tidligere kone eller samboer f.o.m. 2000. Utover den offisielle drapsstatistikken fra Norge, måtte jeg som vanlig referere til den internasjonale forskningen, da vi ikke har forskning på partnerdrap i Norge (enda).
Gjennom en spørreundersøkelse kartla evolusjonspsykologen David Buss hvor utbredt drapstanker er, og hva som utløser slike tanker (se f.eks. Buss, 2005). Over 5 000 respondenter var med i undersøkelsen, og disse kom fra seks ulike kulturer bl.a. fra San Antonio og Singapore.
Undersøkelsen avdekket at hele 79 % av mennene og 53 % av kvinnene i undersøkelsen hadde minst én gang hatt en sterk fantasi om å drepe en annen person. Videre avdekket undersøkelsen at menn og kvinner var svært forskjellige i hva som hadde utløst tankene.
Når menn dreper sine partnere er det i all hovedsak knyttet til kvinnens brudd eller ønske om brudd i forholdet. Også i Buss sin undersøkelse viste det seg at når menn hadde hatt gjentagende og sterke tanker om å drepe en kvinne, var dette i all hovedsak utløst av at kvinnen de var i forhold med hadde vært utro eller hadde forlatt dem.
Det er svært sjeldent at kvinner dreper sine partnere. Den internasjonale forskningen viser imidlertid at i de tilfeller hvor det skjer, så skjer det etter kvinnen har blitt utsatt for fysisk, psykisk, og/eller seksuell misbruk fra sin partner. Dette mønsteret ble også gjenspeilet i Buss sin undersøkelse, hvor ønsket om selvforsvar i nevnte situasjoner var det som utløste drapstanker hos kvinner.
Det må nevnes at det også var noen kvinner som oppga å ha hatt drapstanker i etterkant av å bli forlatt av sin partner. Men disse kvinnene oppga å bruke omtrent 4 minutter av dagen på slike tanker, mens mennene til sammenligning brukte 15 minutter av dagen på slike tanker.
Nå er det helt klart slik at ikke alle som har drapstanker begår drap, men drapsstatistikken vitner om at noen menn faktisk går fra tanke til handling. At allmennheten, fagfolk og de mennene som det gjelder får vite at slike tanker er mer vanlige enn man kanskje har trodd til nå, kan forhåpentligvis være med å bryte tabuet rundt det å ha slike tanker. Neste skritt for samfunnet er å tilrettelegge hjelpetilbud til de som begynner å tenke på drap som en reell løsning på hvordan de selv har det.
Hva vil du vite om drap i nære relasjoner?
Posted on | July 26, 2010 | No Comments
I forlengelsen av mitt doktorgradsarbeid hvor jeg kartlegger drap i nære relasjoner i Norge 1980 – 2009, så ønsker jeg å skrive en bok om temaet. Jeg har holdt foredrag, blogget og blitt intervjuet av media om drap, og nå ønsker jeg å gå dypere inn i temaet på en måte bare kunnskapsformidling gjennom en bok kan tillate. Målet med boken er å nå ut til alle interesserte i Norge – ikke bare fagfolk og studenter – og gjøre det som kan virke helt uforståelig noe mer forståelig.
Jeg holder i skrivende stund på med en prosjektbeskrivelse av boken, og i den anledning lurer jeg på hva dere der ute ville ønsket svar på i en bok om drap i nære relasjoner? Send forslag inn til post@biososial.org, eller legg inn kommentar her, eller bruk twitter om du vil twitter.com/biososial (her kan du også benytte direct message).
På forhånd, tusen takk for all hjelp, og fortsatt god sommer!
Aller beste hilsen,
Vibeke
Hvor lærte du evolusjonsteori fra?
Posted on | June 19, 2010 | 3 Comments
For noen uker siden hadde jeg en lengre samtale med en samfunnsviter som beskrev seg selv som uttalt kritisk til evolusjonspsykologi (EP). Vi hadde ikke kommet så veldig langt inn i samtalen før hennes beskrivelse av svakheter ved EP fikk meg til å spørre om hun hadde lest evolusjonsbiologi eller evolusjonsteori siden videregående skole. Det hadde hun ikke. Det er hun helt sikkert ikke alene om blant de mange uttalt kritiske til EP i samfunnsfagene. Samfunnsvitere i Norge – og i andre land – blir som oftest ikke oppmuntret til å studere slikt som har med biologi og evolusjon å gjøre. De skal jo forstå mennesket og ikke menneskets biologi eller evolusjonære historie. Som om et slikt fiktivt skille ville øke og ikke begrense samfunnsvitenskapens forståelse av vår art.
Om man ikke har reell kunnskap om hvordan evolusjon foregår gjennom seleksjon, så vil man heller ikke gjøre en realistisk vurdering av gyldigheten til resonneringer innen EP og andre evolusjonære tilnærminger til å forstå mennesket. Det er da en ting at samfunnsvitere ikke har lært seg evolusjonsteori før de bestemmer seg for at de ikke har bruk for den, men det kan være enda mer problematisk dersom de lærer seg evolusjonsteori fra feil kilde.
For noen år siden var jeg seminarlærer i bl.a. sosialpsykologi for studenter på første års studier ved Psykologisk Institutt, UiO. Jeg ble da svært foruroliget av å se at boken som var på pensum til studentene ga en unøyaktig, og dermed misvisende fremstilling av de evolusjonære seleksjonsprosessene som man innen EP hevder har formet menneskets artstypiske psykologi.
Det viser seg at min erfaring med en samfunnsvitenskapelig fagbok som gir en unøyaktig fremstilling av evolusjonære seleksjonsprosesser ikke er enestående. Nylig gjennomført Deaner, Winegard & Winegard en studie på grunnlag av en mistanke om at samfunnsvitere som (ofte) ikke selv har en nøyaktig forståelse av evolusjonære prosesser, velger fagbøker som gir en misvisende og negativ fremstilling av evolusjonsteori. Deaner et.al. gikk derfor gjennom 15 fagbøker innen sosiologi og psykologi som tar for seg kjønnsforskjeller for å se hvordan disse bøkene fremstilte evolusjonsteori. Bøkene var de mest solgte bøkene i USA rundt semesterstart som tok for seg kjønnsforskjeller, og var på pensumlisten til studenter innen sosiologi og psykologi. Som fryktet var de fagbøkene som ga en misvisende fremstilling av evolusjonsteori 1) mest populære (r=.46), 2) uttalt fiendtlig til evolusjonsteori (r.=59), og 3) preget av negative bias i sine fremstillinger av resultater som var politisk ukorrekte når de gitte studiene hadde brukt en evolusjonær tilnærming til å forstå og forske på kjønnsforskjellene.
Så mitt råd er å gå til fagbøker om evolusjonsteori og – biologi for å lære deg evolusjonsteori. Først da vil du være i posisjon til å kunne gjøre en reell vurdering av om teorien kan hjelpe deg forstå dine samfunnsfaglige tema bedre. Og for all del, ikke hvil på hva du mener å huske fra naturfagstimen på grunnskolen eller videregående: Da jeg var 17 år ba naturfagslæreren min meg om å holde timen om evolusjonsteori for klassen da han mente at han selv var for usikker på teorien til å kunne lære den bort.
Deaner, R.O, Winegard, B.M. & Winegard, B.M. Misrepresentations of Evolutionary Theory in Social Science Textbooks. Paper presentert på den årlige konferansen til Human Behavior & Evolution Society, Oregon University, 16 – 21 juni 2010.
Tags: evolusjonsbiologi > evolusjonspsykologi > evolusjonsteori > psykologi > sosiologi
Barnedrap i Norge 1950 – 1979
Posted on | May 7, 2010 | No Comments
Denne uken har VG presentert en serie reportasjer om barnedrap i Norge både på nettet og i avis. Journalistene har gått gjennom rettskraftige dommer, tallmateriale fra politiet og statistikk fra KRIPOS og avdekket at 33 barn har blitt drept eller mishandlet til døde av sine foreldre de siste 10 årene i Norge.
Foruten min pågående kartlegging av barne- og familiedrap for årene 1980 – 2009, er det bare gjort én vitenskapelig studie av barnedrap i Norge. Det var psykiateren Berthold Grünfeldt og barnelegen Jens Steen som kartla fatal barnemishandling i Norge for årene 1950 – 1979. De brukte flere kilder, bl.a. rettspsykiatriske vurderinger, strafferegisteret og opplysninger fra ansatte ved psykiatriske institusjoner. Grünfeldt & Steen fant frem til 106 tilfeller, hvorav 80 % var begått av barnets mor eller far. Alle bortsett fra en av mødrene ble rapportert å ha vært alvorlig sinnslidende på gjerningstidspunktet, mens fedrene fikk sjelden slike diagnoser. Fedrene begikk imidlertid selvmord oftere enn mødrene. Selvmord fulgte hvert tredje drap, og ble begått under ektefelles fravær fra hjemmet. Det hadde ofte vært langvarige ekteskapelige konflikter med depresjon i forkant av drap-selvdrapet. Drap på barn under 4 år holdt seg stabilt over tidsperioden, mens det var større variasjon blant de eldre barna. Antall drap på nyfødte gikk ned fra 1-2 i året for årene 1950 -1969 til 2 sikre tilfeller på hele 1970-tallet. For Oslo området var det et sterkt innslag av foreldre som ikke var født og oppvokst i Norge.
Mye har forandret seg i Norge siden Grünfeldt & Steen sin studie. Det er derfor nødvendig å danne oss et bildet av hva som er felleskjennetegn og risikofaktorer for barnedrap i dagens Norge gjennom epidemiologisk forskning. Og det er det jeg skal gjøre i min studie. Utvalget består av samtlige tilfeller hvor barnet var <18 år og hvor en forelder eller steforelder er funnet skyldig i retten for å ha begått forsettelig eller overlagt drap eller begått legemsbeskadigelse med døden til følge. Jeg skal også ta for meg samtlige tilfeller med påfølgende selvmord. Ved å inkludere samtlige tilfeller, unngår jeg skjevheter i utvalget og man kan være helt sikker på at materialet er representativt. Det øker også sannsynligheten for at utvalget blir stort nok til å danne grunnlag for å finne felleskjennetegn og risikofaktorer. Kildene jeg benytter er rettspsykiatriske vurderinger, dommer og KRIPOS sitt arkiv for drap-selvdrap. Disse kildene gir god informasjon om de risikofaktorer som er blitt avdekket i tilsvarende studier i andre land. Jeg forventer at arbeidet mitt ferdigstilles i 2011, og jeg håper at resultatene blir godt kjent for allmennheten så vel som beslutningstagere og hjelpeapparatet. Forebyggende tiltak må tross alt være grunnet i god kunnskap om fenomenet man ønsker å påvirke!
Også justisministeren ønsker å benytte kunnskap fra forskning i forebyggingen av barnedrap. Men han mener også at det ikke er tid til å vente på denne forskningen. Denne uken uttalte han til VG at jevnlige politibesøk til familier med høyt konfliktnivå og som man mener er risikofamilier kan bidra til å forhindre mishandling og drap av barn. Forbundsleder Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund er imidlertid skeptisk til å utvide politiets ansvar. Johanssen trekker i stedet frem barnevernet og helsesøstre som mer passende innstanser i den typen oppsøkende arbeid hvor man ikke er sikre på at noe kriminelt har skjedd. Han understreker også nytten av kommunikasjon mellom disse instansene og politiet. Jeg synest det også er passende å minne om Redd Barna sin kampanje mot vold som heter Vennligst forstyrr. Følg lenken for å lese mer om hvordan man kan ta kontakt anonymt med offentlige instanser som politi eller barnevern dersom man er urolig for at et barn i familien, nabolaget eller på jobben utsettes for vold eller overgrep.
Biologi må inn, ideologi må ut!
Posted on | March 22, 2010 | 3 Comments
I Debatten på NRK 1 18.03.2010 ble jeg spurt av debattlederen hvorfor det er slik at forskere ikke samarbeider på tvers av fag. Det er selvfølgelig flere mulige svar på dette, og den enkelte må svare for seg selv. I stundens (og lampenes) hete, svarte jeg at man kanskje er redd for at det ikke skal være bruk for ens egen kompetanse i møte med andre fag. Jeg går imidlertid med på at dette ikke er en følelse de forskerne det gjelder nødvendigvis vil kjenne seg igjen i. Jeg tror at forskere heller er mer trolig til å mene at deres fag har en unik plass i forståelsen av mennesket, og at faget deres ikke på noen måte kan gjøres overflødig av andre fag.
Jeg ble derfor imponert da jeg leste talen Margareth Zahn holdt i 1998 som president for the American Society of Criminology. I sin tale om fremtiden til faget kriminologi, sa hun at faget må ta inn over seg kunnskap fra fagfelt som bl.a. genetikk og nevrologi. Disse fagene kan svarer på spørsmål som en mer tradisjonell sosiologisk tilnærming til kriminologiske problemstillinger ennå ikke har klart, som krysskulturelle kjønns- og aldersforskjeller i antisosial og kriminell atferd, eller hvorfor noen barn er “løvetannbarn” . Zahn sa at en integrering av biologisk kunnskap ville styrke faget kriminologi i fremtiden. Jeg leser ut fra dette en innrømmelse av en svakhet hos faget dersom denne integreringen ikke skjer. I Norge har denne integreringen fortsatt ikke skjedd (se tidligere innlegg Biologi må inn på pensumet til samfunnsvitenskapelige studier). De amerikanske sosiologene Joseph Lopreato og Timothy Crippen er enda mer uttalt om sin uro for sitt fag i boken Crisis in Sociology – the need for Darwin (2002). I boken knytter de problemet med en manglende tverrfaglighet blant sosiologer til fagets historie og hvilke ideologiske strømninger som har formet faget fra dets begynnelse. De mener det er et skrikende behov for å integrere kunnskap fra de biologiske fag for å redde faget fra å bli forbigått av andre fag i forståelsen av mennesket.
Anthony Walsh og Lee Ellis er to av de mest fremtredende forskerne internasjonalt som benytter en evolusjonær tilnærming til kriminologiske problemstillinger. De foreslår at kriminologi kanskje er det faget som i størst grad har hatt en stagnasjon på grunn av ideologiske føringer. Walsh & Ellis (2004) gjennomførte derfor en spørreundersøkelse blant amerikanske kriminologer hvor de ønsket å se om det var en assosiasjon mellom kriminologenes teoretiske forståelse av variasjoner i alvorlig kriminalitet og deres ideologiske tilknytning. Det var det. De kriminologene som oppga at de var sosiopolitisk konservative eller moderate, oppga også en større tro på teorier som forklarer variasjon i alvorlig kriminell atferd med individuelle forskjeller. De kriminologene som oppga at de var sosiopolitisk liberale eller radikale, oppga også at de hadde en større tro på teorier som forklarer variasjonen med makrososiale strukturer.
Walsh & Ellis fant videre at de kriminologene som oppga å ha studert fag som psykologi og biologi som laveregradsstudent, var åpne for at disse fagene kunne bidra til å forklare variasjoner i alvorlig kriminalitet. Denne assosiasjonen var tydeligere hos de liberale enn hos de konservative kriminologene. Denne undersøkelsen gir en pekepinn på at det å være “utsatt for” andre fag tidlig i utdanningsforløpet kan fungere som en buffer mot at sosiopolitiske ideologi legger føringer på forskerens teoretiske forståelse av årsaker til kriminalitet. For å sikre at data former den kommende faglige utviklingen i samfunnsvitenskapen i Norge, og ikke ideologiske ønsker om hvordan ting bør være, må biologi inn på pensumet. Slik kan vi få biologi inn og ideologi ut av samfunnsvitenskapelige fag!
Biologi må inn på pensumet til samfunnsvitenskapelige studier
Posted on | March 5, 2010 | No Comments
I anledning den nye serien til NRK, Hjernevask, har det vært mye snakk og skriverier om hvorvidt der finnes en konflikt innen samfunnsvitenskapen mellom de som uttalt benytter biologi i sin tilnærming til å forstå mennesket versus de som ikke gjør det. Skal man tro debattinnlegg og kommentarer i diverse media, er det egentlig ingen voldsom konflikt. Det skal visst være en skjønn enighet om at mennesket er både et biologisk og et kulturelt vesen. Ja takk, begge deler! Men hvor dypt sitter egentlig denne enigheten?
Selv om de fleste samfunnsvitere i Norge ikke nødvendigvis motsetter seg tanken om at der er biologiske og evolusjonære føringer som er relevante for deres tema, så er det få av oss som aktivt benytter kunnskap fra de biologiske fagene i vårt arbeide. Dette betyr at vi ikke er kommet så veldig langt i integreringen av biologi i de samfunnsvitenskaplige fag likevel. Hva hjelper det om en samfunnsviter er klar over at biologi spiller en rolle for kjønnsforskjeller om han eller hun ikke vet hva denne biologien består i? Eller i hvilken grad den spiller en rolle? Eller hvorfor den overhodet spiller en rolle? Sammen med den holdningsendringen som rapporteres å ha kommet blant samfunnsvitere i Norge til muligheten for at der finnes biologiske føringer for følelser og atferd, trenger samfunnsvitere også en større nysgjerrighet og aktiv utforskning av hva disse føringene er. De må bli opplyste forbrukere av biologiske fag!
Det er ikke lett å bli en opplyst forbruker av fag man ikke har vært borti som student. Selv valgte jeg å lese forskning innen bl.a. atferdsgenetikk, nevropsykologi, hormonlære og evolusjonspsykologi mens jeg studerte kriminologi ved Universitetet i Oslo. Jeg meldte meg også på et kurs i human evolusjon og atferdsøkologi ved Biologisk institutt omtrent en dag etter å ha hørt på en forelesning at biologi ikke var relevant for kriminologi. Uten denne sammensetningen av fag, hadde jeg ikke følt at jeg hadde fått et dekkende svar på hvorfor akkurat de krysskulturelle mønstrene i kjønns- og aldersforskjeller i antisosial og kriminell atferd som finnes i vår art er der.
Jeg studerte kriminologi i Norge i 2002 – 2003. Master i faget valgte jeg å ta i utlandet, hvor det var interesse og åpenhet for at studenter brukte kunnskap fra biologiske fag i sin tilnærming til kriminologiske problemstillinger. Etter å ha nylig kikket på pensumet til bachelorstudiene for kriminologi og snakket med studenter på faget i Norge, sitter jeg med inntrykket av at det enda ikke har kommet noen endring. Studentene blir fortsatt ikke oppmuntret til å forstå mennesket som et biologisk vesen i tillegg til et kulturelt vesen innen faget her til lands. Biologi er neppe på pensum i de andre samfunnsvitenskapelige studiene i Norge heller. Men det er mye biologi på pensumet til psykologistudenter i Norge. Og ingen er bekymret for at psykologistudentene ikke vet hvilke og hvordan miljøfaktorer som påvirker individet. Miljøets påvirkning av individet er jo tross alt grunnleggende kunnskap i både biologi og psykologi. I dagens arvelighetsstudier prøver man for eksempel ikke lengre å kontrollere for miljøet, men heller se på hvordan den samhandler med individets biologi.
Psykologistudenter i Norge har gjennom sine studier og pensumlister en mulighet til å bli opplyste forbrukere, og ikke minst kritiske forbrukere av de biologiske fagene. For man skal selvfølgelig ikke godta all forskning fra biologiske fag, men man må få muligheten til å lære seg å skille klinten fra hveten. De to kjønnsforskerne i første episode av Hjernevask har imidlertid hovedvekten av sin utdannelse innen filosofi og litteraturvitenskap. De har denne uken blitt unnskyldt med at de derfor ikke vet bedre enn å komme med uttalelser som at ”biologi ikke har plass” hos de, eller at de derfor ikke har vært borti hormonlære og vet ikke at testosteron kan forandre fosterets nevrologisk utvikling allerede fra 7. uke av svangerskapet. Men jeg tror man kunne funnet sosiologer og kriminologer som heller ikke vet nok til å unngå slike akademiske faux pax som vi vitnet på TV på mandag. For å redde de kommende generasjoner med samfunnsvitere fra slikt må biologi inn på pensum. Der det er hjerterom, er der husrom!
Denne teksten er en redigert utgave av debattinnlegget i Dagbladet 05.08.2010
Kjønnsforskjeller i valg av leketøy – aper vi eller er vi aper?
Posted on | March 4, 2010 | No Comments
I premieren på Hjernevask denne uken ble Norge presentert for forskningen til professor i psykiatri Simon Baron-Cohen. Baron-Cohen sine studier har vist at testosteronnivået som fosteret utsettes for påvirker den sosiale interessen og orienteringen hos barnet allerede innen det første levedøgnet. Dette er forskning jeg har skrevet om i et tidligere innlegg om forskning på kjønnsforskjeller hos spedbarn. I Hjernevask ble vi også presentert for professor i psykiatri Trond Diseth sin forskning på kjønnsforskjeller i valg av leketøy blant 9 måneder gamle barn. Vi ble invitert inn i tankegangen om at så små barn vil velge leker ut fra en medfødt interesse og ikke sosialisering alene.
Psykologen Richard Lippa sa i sitt intervju med Harald Eia at man som forsker ikke skal bestemme seg for å tro på noe basert på resultatene fra kun èn studie. Man skal heller se om der er et mønster av sammenfallende resultat fra forskjellige studier. Disse må gjerne komme fra forskjellige fagfelt. Når det gjelder muligheten for en medfødt, biologisk disposisjon for kjønnsidentitet og atferd hos mennesker, henter man gjerne støtte fra studien av typen de Diseth utfører. Men da skeptikere ser for seg at foreldre og samfunnet kan klare å sosialisert barn til å like noen leker overfor andre allerede i løpet av barnets første leveår, henter man også støtte fra dyrestudier av den typen utført av psykolog Gerianne M. Alexander og professor i psykologi Melissa Hines (2002). De så på kjønnsforskjeller i valg av leketøy blant aper (Cercopithecus aethiops sabaeus).
I studien målte man tiden apene brukte på seks forskjellig leker. Akkurat som i studier av menneskebarn, valgte de unge hannene å leke mest med bilen og ballen, mens de unge hunnene valgte å leke mest med dukken og gryten. I likhet med studier av menneskebarn, var apene like opptatt av en bok og en tøyhund uavhengig av kjønn. Apene hadde ikke hatt erfaring med lekene forut for studien, og de har ikke de kulturelle føringene som vi mennesker sies å utsettes for i dannelsen av kjønnsroller.
I mandagens episode av Hjernevask karakteriserte kjønnsforsker Jørgen Lorentzen forskningen til Diseth som gammeldags. Lorentzen påsto at det ikke lengre er noen som snakker om forskjeller i hjernen til menn og kvinner. Dette medfører ikke riktighet. Diseth sitt arbeid med barn født med misdannede kjønnsorganer er del av et større fagfelt hvor man studerer hormoner og kjønnsidentitet. Det er et fagfeltet som er høyst levende og svært viktig. Det er et fagfeltet som sørger for at historien om John Money ved Johns Hopkins University og forsøk på å sosialisere barn til å bli noe de ikke er ikke gjentar seg.
« go back — keep looking »
