Det ultrasosiale flokkdyret

Posted on | November 4, 2020 | No Comments

Vennskap har vært livsviktig for mennesker. Å avskjæres fra venner setter oss derfor i en krisetilstand.

Venner. De er familien vi velger selv, sies det. Jeg har kikket litt på mer faglige definisjoner i anledning å skulle skrive denne teksten. Ord som «gjensidig» og «likeverdig» går ofte igjen. «Frivillige» og «følelsesladde» bånd, listes også ofte. Definisjonene jeg har sett så langt, ser ut til å reflektere idealer for hva vennskap er, da de tar ikke med de dårlige aspekt som også kan inngå i vennskap. Vennskap har jo sine utfordringer, sin pris, for partene, som alle andre forhold. Den greske filosofen Aristoteles var klar over at vennskap ikke alltid er perfekte. Men i sin mest perfekte form, mente han, så har vennskapet ikke noen direkte funksjon for partene. Man bare ønsker og gjør hverandre godt, uten å få noe som helst ut av det for egen vinning.

Gledene og utfordringene som vennskap gir, har vi mennesker navigert siden før de greske filosofene. Men så kom tidenes kanskje største utfordring for våre vennskap: En dødelig pandemi. Og med pandemien kom det helsefaglige rådet om å holde fysisk avstand til de som ikke bodde i samme husstand som en selv, og med det å holde avstand fra våre venner.

Jeg fulgte dette rådet en god stund. De fleste venner jeg har, har jeg stort sett kontakt med over sosiale medier, uansett. Men det var åpenbart helt unaturlig for meg, og usunt for den psykiske helsen, å ikke skulle møte noen venner fysisk, og det i uoverskuelig fremtid. Jeg trengte ikke være evolusjonspsykolog for å ta og føle på det. Så jeg begynte å treffe min bestevenninne.

Vi to ble kjent på masterstudiet i psykologi. Hun kom inn i klassen først en uke etter studieoppstart. Jeg tenkte det måtte være vanskelig å komme inn slik, på etterskudd, i det så mange i klassen allerede hadde formet klikker og bånd og var allerede godt fornøyd og forsynt med sine nye vennskap. Da jeg så henne gå av samme trikk som meg, på hennes andre dag, gikk jeg derfor bort til henne og spurte «er ikke du hun nye». Det er klart at det at jeg var inkluderende gjorde at hun likte meg. Men det er også klart at hun likte meg enda mer fordi jeg fikk henne til å le, flere ganger, innen vi nådde instituttbygningen. Selv er jeg veldig svak for alle som ler av mine (selverklærte) morsomheter.

Vi har holdt sammen siden den dagen, men vi var ikke bestevenninner fra dag én. Det er noe vi har blitt over årene. Vi hadde allerede hver vår bestevenninne da vi først møttes. Hun vokste ifra sin. Jeg ble sviktet av min for noen år siden, ved den mest alvorlige krisen jeg har hatt i mitt liv. Min daværende bestevenninne forsvant i det jeg brøt sammen og ba om hjelp. Det er ikke noe unikt ved det. Det er mange som opplever å miste venner når de går gjennom en krise som krever mye av de rundt dem.

Men én venninne ble stående, sittende, lyttende. Én venninne kom stadig på besøk, lot meg ikke være alene for lenge, tok med seg middag til meg, satt ved meg til jeg hadde spist noe, om enn bare litt. Og med verdens største mot og styrke orket hun å være nær meg, mens jeg ikke orket annet enn å gråte. Jeg var langt, langt nede i mitt overveldende mørke. Men der nede fant hun meg, og ga ikke slipp.

Etter hvert som den dødelige pandemien ikke ga oss to noen egne erfaringer med sykdommen, bare dystre avisoverskrifter, ble vi enige om å bryte en meters-regelen, og være i hverandres klemme-kohort. Vi trosset med andre ord solide og klare helsefaglige råd, for hverandre. Minnet mitt om den første klemmen vi kostet på oss, er klarere for meg enn minnet om mitt første kyss. Den klemmen betydde så mye, så mye. En fysisk klem er ikke det samme som en digital klem, eller en dult med albuen.

Det var ikke bare jeg som hadde et behov for å møte min bestevenninne, og få lov til å gi henne en klem og få en tilbake. Jeg som bor alene med min hund. Hun hadde også behov for å møte meg. Det å trenge hverandre er gjensidig for oss to. Jeg kan hilse Aristoteles og si at det forringer vitterlig ikke verdien av vennskapet vårt. Snarere tvert imot. Selv om min bestevenninne har både mann og barn, så er det jo noe med vennskap som ikke dekkes av familien. Å ha familie gjør deg derfor ikke immun mot å føle ensomhet og lengsel etter venner.

De siste årene har det kommet forskning som viser at forholdet vi har til våre venner kan ha mer å si for vår fysiske og psykiske helse og vår vurdering av livskvalitet enn forholdet vi har til vår familie, og videre at vi trives bedre sammen med venner enn med familien. Dette har vi visst lenge at gjelder ungdom, men nå viser forskningen at dette også gjelder voksne som har etablert sin egen kjernefamilie. Det kan høres rart ut når man vet at evolusjon dreier seg om videreføring av gener. Bør ikke familien da lett være viktigere for oss? Joda. Men grunnen til at folk likevel lister venner som så viktige for dem kan være, fra et evolusjonspsykologisk perspektiv, at uten gode venner, så var det nær umulig for individet å få og opprettholde sin egen kjernefamilie.

Vår forhistorie består av å ha levd tett sammen med andre mennesker, og da ikke bare med kjernefamilien og storfamilien av slektninger. Vi har bodd i større stammer, hvor medlemmene ikke alltid var i genetisk slektskap med hverandre. Kravene til og mulighetene for oss ved å leve så tett med andre, har gjort oss til det forskere kaller «ultrasosiale flokkdyr». Vårt levesett har vært så mye mer sosialt komplekst enn det vi ser hos andre arter, og antagelig er det grunnen til at vi har en så påfallende lang ungdomstid i vår art. Som jeg har skrevet i denne spalten tidligere, er ungdomstiden så lang og så intenst sosialt fordi individet skal kunne finne sin plass i det sosiale hierarkiet i sin gruppe og lære seg de sosiale kodeksene før de selv skal finne sin partner og starte sin egen kjernefamilie.

Men behovet for vennskap slutter ikke med kjernefamilien. For at våre formødre skulle kunne være gode nok mødre til også å bli bestemødre, var de helt avhengige av sterke bånd til andre kvinner. Sterke nok bånd til å stole på at andre kvinner ville passe godt på deres barn, mens de selv var ute og sanket og bidro til den jevne strømmen av kalorier både hun, hennes barn, og hele stammen var avhengig av. Da kvinner i sankersamfunn bidrar mindre i det arbeidet når de er gravide og ammer, var våre formødre også avhengige av sterke nok bånd til de andre kvinnene til at disse ville dele fangsten fra sankingen med henne og hennes barn.

For at våre forfedre skulle kunne være gode nok fedre til også å bli bestefedre, var de helt avhengige av sterke bånd til andre menn. Sterke nok bånd til å vite de andre mennene ville være lojale også i livsfarlige situasjoner ved storvilt jakt eller krig. Og til å vite at de andre menn ville dele fangst og bytte med ham og hans familie, selv om han selv ikke alltid prestert så godt som de andre.

I møte med evolusjonære perspektiv på oss mennesker kan de fleste idealer miste litt av glansen, mystikken og romantikken. Det kan også Aristoteles og andres idealisert bilde av hva vennskap er. Evolusjonspsykologiske perspektiv gir alltid en funksjonell analyse av våre følelser, tanker og atferd. Så også på vennskap. Evnen til å inngå og opprettholde vennskap har vært avgjørende for individets overlevelse og reproduksjon i vår evolusjonære historie. Sosiale dyr klarer seg rett og slett ikke uten flokken sin. 

Sosial distanse fra venner er livsviktig akkurat nå. Men det er et nær usympatisk og svært urealistisk råd, for en ultrasosial art som mennesket, som er drevet av evolverte behov for å pleie og søke bekreftelse på livsviktig vennskap. Fra et evolusjonspsykologisk perspektiv, var det fullstendig forutsigbart at vi kom til å lide under dette rådet, og å bryte det. Det å plutselig være avskåret fra venner vil nødvendigvis ha vært et kraftig og urovekkende signal for individets muligheter til å overleve og reprodusere seg opp gjennom vår arts historie. Det er å forvente at et individ som opplever dette vil gå i et psykisk og fysisk alarmberedskap.

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen, De nære ting, fredag 16. oktober, 2020.

Tårenes tvetydighet

Posted on | August 23, 2020 | No Comments

Har evolusjon gitt oss tårer som en lakmustest på troverdighet? Eller må vi fortsatt tolke tårer?

Jeg skulle ønske vi mennesker hadde haler, sa en venninne til meg. Da kunne vi vite, for sikkert, om de som sa de likte oss, faktisk gjorde det. Om de snakket sant eller ikke, tenkte hun. En logrende hale er et ærlig signal på en ekte interesse. Ord, som vi alle vet, er ikke alltid et ærlig signal på hva den andre egentlig føler og tenker. Men mon det, tenkte jeg. Ville det alltid være et ærlig signal, dersom et menneske logret med halen, eller ikke?

Nå er det slik at vi mennesker har haleben, og det er fordi vi faktisk hadde haler en gang. Men det var lenge før vi ble til Homo sapiens. Det var for omtrent 20-25 millioner år siden, dypt, dypt nede i slektstreet vårt, nær begynnelsen til menneskeapene, og før splitten mellom gibbonene og de store menneskeapene. Selv om det er flere primater som fortsatt har haler i dag, er lemurene på Madagaskar de eneste som bruker den til kommunikasjon. Det å kommunisere med en hale er ikke mer utbredt blant primater enn det, altså. Det er et interessant spørsmål hvorfor det er slik. Svaret er antakelig at vi fikk andre måter å kommunisere på, både på ærlige og uærlige vis, som hadde en betydelig større evolusjonær nytte for individet, og som derfor erstattet det å kommunisere med halen.

Min venninnes frustrasjon over den til tider falske og tvetydige kommunikasjonen blant oss mennesker, fikk meg til å tenke over om vi har noen kroppslige signaler vi benytter i kommunikasjon som er helt ærlige og ikke tvetydig. Et signal som tilsvarer den logrende halen hos andre arter. Og jeg tenkte; hva med tårer?

Vi mennesker er ikke den eneste arten som kan gi uttrykk for følelser og behov gjennom det som kan betegnes som gråt. Men vi er den eneste arten som gråter tårer. Vår unike evne til tåreproduksjon i sammenheng med sterke følelser og behov har derfor vekket interessen til evolusjonspsykologer: Kan det at vi er den eneste arten som gråter tårer, bety at denne evnen har hatt en evolusjonær funksjon, nært knyttet til det å være et menneske?

Som andre arter har vi en saltvannsproduksjon som holder øyene våre fuktige, og renser dem. Men å gråte tårer kan også ha en funksjon for vår sinnsstemning. Studier har vist at i sammenheng med gråt kan individet føle seg og puste roligere. Men om dette skjer eller ikke, avhenger av hvordan individet selv opplever det å gråte, og, ikke minst, hvordan hen tas imot av de som er til stede under gråten. Det siste gjør at vi også må se på funksjonen til gråt som noe sosialt, som en del av en samhandling mellom individ.

Det er lett å se at gråten til spedbarn har en evolusjonært nyttig funksjon i kommunikasjon med omsorgspersoner. Beskytt meg fra kulde, varme, sult og fare, bønnfaller barnet sine omgivelser, før det kan forme ord. Gråten tolkes av omsorgspersoner som et ærlig signal om følelser og behov som må imøtekommes, og synet av tårene forsterker denne opplevelsen. Og det er i omsorgspersonens egen evolusjonære interesse å reagere med å imøtekomme barnet.

Så hva signaliserer tårer hos voksne, vi som har ord? De kommer jo i sammenheng med så mange ulike følelser og behov, som kan sies å være mer komplekse enn de til spedbarn. Alt fra sorg, fortvilelse, rådvillhet og ensomhet, til glede, lettelse, engasjement og kjærlighet. Jeg vil foreslå at tårer fortsatt fungerer som et forsterkende signal i vår kommunikasjon med omverdenene, i det tårene oppfattes som et ærlig signal om at avsender faktisk har de følelsene og behovene hen påstår med ord å ha.

Bare tenk, om noen sier de elsker deg, er stolte over deg, glad for å se deg, angrer på å ha såret deg, eller at de sliter og har det vondt, så gjør jo det inntrykk i seg selv. Men om de sier noe av dette med tårer i øynene … Gjør ikke det noe med opplevelsen din av deres troverdighet, av hvor ærlige de er? Tårer kan da ha en egen funksjon i kommunikasjon, i det de hjelper avsender å vise en troverdighet, og mottaker å vurdere troverdighet. Kanskje tårer har hatt en funksjon for vår kommunikasjon før vi fikk vårt artstypisk store og nyanserte ordforråd?

Så hva da, når ikke alle gråter like mange tårer? Fordi vi legger så mye i tårer, at vi kanskje har det som en målestokk for oppriktigheten og dybden av følelsene og behovene hos de vi samhandler med, kan det påvirke hvordan vi tar imot både de som gråter «for mye» og «for lite»?

I samtlige kulturer hvor det er målt, finner vi at kvinner gråter mer enn menn. I gjennomsnitt, gråter kvinner mellom to og en halv til fem ganger i måneden, mens menn gråter mellom en halv og en og en halv gang i måneden. Hvorfor en slik kjønnsforskjell finnes, er usikkert. Men siden forskjellen er såpass påfallende og er kryss-kulturell, vurderer evolusjonspsykologer om den kan knyttes til de ulike utfordringer kvinner og menn har hatt for overlevelse og reproduksjon i vår arts fortid.

At kjønnsforskjellen kun skulle være kulturskapt, er lite sannsynlig. En ting er at det ikke er dokumentert en eneste kultur hvor forskjellen er reversert. En annen ting er at menn kan gråte mer med økende alder, i sammenheng med at testosteronnivået deres går ned. Den aldersbestemte nedgangen i testosteronproduksjonen hos menn åpner opp for evnen deres til empati, og å lettere bli følelsesmessig beveget. Det kan være grunnen til at faren din blir rørt til tårer av dine barn, mens du kan ikke akkurat huske at han reagerte slik på deg da du var barn.

Som forventet fra en evolusjonspsykologisk forståelse av gråt som en del av en sosial samhandling, kan miljøet påvirke hvor stor kjønnsforskjellen er for gråt. For eksempel, er forskjellen større i mer kjønnslikestilte land, som Sveits og Nederland, i forhold til mindre kjønnslikestilte land som Nepal. Studier viser også at menn rapporterer å gråte mindre dersom de må avgi svaret foran andre, sammenlignet med å svare uten at andre er tilstede, og dersom de må gi svaret til en mann sammenlignet med å gi svaret til en kvinne. Og studier viser videre at både menn og kvinner finner menn som gråter mer sympatiske enn kvinner. Kanskje fordi vi tror at for at en mann skal gråte, må følelsene og behovene være sterkere enn for en kvinne? Det er ikke sikkert at det alltid vil være sant. Det er jo bare vår tolkning.

Selv om tårer kan hjelpe oss både å kommunisere og tolke følelser og behov, er det en balansegang i hvor mye tårer det lønner seg, evolusjonært sett, å felle. Studier viser at spedbarn som gråter mye, er sårbare for at omsorgspersoner mister tålmodigheten med dem, og kan få tanker om å være voldelige mot barnet, og i verste fall få drapstanker. Dette skjer fordi «for mye» gråt fra et spedbarn kan signalisere at barnet trenger mer investering fra omsorgspersonen enn denne evner å gi, og at det kanskje er noe «galt» med barnet. «For mye gråt» kan også bli mottatt dårlig blant voksne. Noen synes det er direkte ubehagelig når andre gråter foran dem. Er det fordi de ikke vil i se og høre at andre trenger dem? Er det grunnen til at de kan finne på å be den som gråter om å slutte?

Og er det at gråt viser sårbarhet og at du trenger noe grunnen til at du ikke vil gråte foran andre? I alle fall ikke foran absolutt alle andre, og kanskje spesielt ikke foran hen tankene dine gikk til akkurat nå?

Vi mennesker har ikke haler, men vi har tårer. De er et signal på sterke følelser og behov. Men tårer, enten de felles eller ikke, er ikke et utvetydig signal. De sier ingenting om nøyaktig hvilke følelser og behov de er knyttet til. Det at de er fraværende sier heller ikke noe om hva som egentlig rører seg inne i individet.

Som førstegangsforeldre må lære seg å tolke sitt barns gråt, for å ivareta barnets og med det også egne behov, må vi alle lære oss å tolke tårer, og fraværet av tårer, hos de vi samhandler med. Og kanskje må vi også lære å tolke egne tårer, både de vi feller og ikke feller. Vi mennesker hadde nok ikke kommet så mye lenger med en hale, tenker jeg.

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen, De nære ting, fredag 7. juni, 2019.

Haisommer

Posted on | July 5, 2020 | No Comments

Du skal ikke sove bort sommernatten. Men hvorfor vil noen av oss jobbe den bort?

«Staycation», det engelske ordet for det å feriere hjemme, var et nytt begrep for mange nordmenn i år. Ordet tvang seg inn i vokabularet til et mistroisk og misfornøyd folk som plutselig måtte forholde seg til en verdensomspennende pandemi. Vi var et uforberedt folk, vant med å reise ut i den store verden så ofte som vi vil. Så uvant er det for mange nordmenn å ikke skulle reise til andre land i sommerferien, at mange bruker begrepet «staycation» ikke bare på det å feriere hjemme i egen by eller bygd i sommer – begrepet har nå blitt så utvannet at det også brukes om å (måtte) feriere i eget land, selv om det er i en annen bygd eller by enn den man bor i. Og der noen fornedrer staycation, og sutrer over begrensningene de frykter kan ligge i det, forherliger andre staycation med en varm villighet til å se mulighetene som ligger i det å feriere i et vakkert land.

Jeg forholder meg nøytral til årets «staycation». Det finnes nemlig et annet engelsk ord for det jeg gjør med ferier, enten jeg tar dem her eller der: «Workation». Og det er begrepet for det å jobbe under ferien. Jeg har gjort det siden jeg begynte å studere, og oppdaget en brennende interesse for temaer som lå utenfor pensumlistene mine. Interessen brant hardere enn sommersolen, og jeg leste meg opp på de faglige interessene mine mellom semestrene og i helger. Jeg ble en ekte fagnerd som badet i havet av forskningslitteratur, heller enn i det faktiske havet. Stadig er jeg slik. Jeg reiser ikke på ferie uten laptop, og utskrifter av minst et par artikler jeg skal lese, og en tekst jeg holder på med som jeg skal redigere med hard penn til den er helt perfekt.

De siste årene av sitt liv, sa min mor ofte at hun og min far snakket mye om hvor annerledes jeg var dem og mine søsken – de visste ikke hvor jeg hadde mine særtrekk fra, for eksempel den driven jeg hadde for å få til ellers fraværende drapsforskning i Norge og til å ta all den utdanningen jeg tok. Jeg tror likevel jeg har to trekk fra mine foreldre: Jeg har min mors øyne, og jeg har min fars tilbøyelighet til å sette arbeid foran alt. Jeg tror nemlig ikke det mine foreldre så som en intellektuell og idealistisk driv til å sikre samfunnet livsnødvendig kunnskap nødvendigvis var drevet av noe veldig annerledes enn min fars arbeidsnarkomani som bidro til arbeidsplasser i vårt lokalsamfunn. Jeg tror bare samfunnet er mer vant til å forholde seg til menns driv, enten vi fornedrer eller (oftere) forherliger den.

Og så er det det, da, at jeg husker klart og tydelig fra sommerferier som barn at min far var veldig tilstede. Om sommeren la han endelig jobb til side. Ingen «workation» der. Dette var imidlertid i en tid før internett, laptoper og mobiltelefoner. Mon min far ikke hadde forsvunnet inn i dem, dersom han var småbarnsfar i full jobb i dagens moderne tider?

Med den moderne teknologien som er tilgjengelig for oss nå, viskes de ellers mulige grensene vi hadde mellom jobb og fritid i gårsdagens moderne tider ut. Og er det er langt ifra bare jeg som kan fremstå som så grenseløs i mitt arbeidsdriv at jeg tar meg friheten til «workation». I jobbsammenheng har jeg sendt en del e-poster de siste dagene, og fått automatsvar som oppgir at mottaker er på ferie frem til da og da, men at de vil lese og svare på e-poster sporadisk. De tar altså ikke helt fri-fri de heller!

Hvorfor er vi nå slik? Fagforeninger har jobbet hardt for at vi skal ha betalt ferie. Vi vet at det er sunt å ta fri fra jobb. Og at det er veldig usunt å ikke gjøre det. Hvorfor kaster vi så muligheten til å ta fri-fri ut på bøljan blå, der vi selv skulle ha ligget og duppet?

Jeg griper stadig til evolusjonspsykologiske forståelser for å forklare menneskers følelser, tanker og atferd. Det er ikke mindre aktuelt for meg å gjøre dette når det kommer til denne trangen jeg og andre har til å ikke gi helt slipp på jobb i ferien. Hvorfor er jeg som de haiene som dør dersom de slutter å svømme? Hvorfor har jeg en umettelig lærelyst og jobbtrang?

Jeg har ikke kommet over noen publisert evolusjonspsykologisk analyse av «workation». Men det er noe helt åpenbart som kan kaste litt midnattsol på driven til «workation»: I jeger-sanker samfunnet hadde man ikke muligheten til sommerferie. Man jaktet, og man sanket. Året rundt. Dette gjaldt både kvinner og menn. Mest oppmerksomhet har blitt viet forfedrene våre, som ofret liv og helse i storviltjakten. Men det få vet, er at den jevne strømmen av kalorier og næring til hele stammen kom fra det formødrene våre sanket. Det er da klart at både menn og kvinner vil ha det i seg å falle for fristelsen av en «workation», også den dag i dag. Ikke minst den dag i dag, vil jeg tro, hvor moderne teknologi åpner døren til vårt steinaldersinn, og lar det løpe fritt ute på sommerengen.

Og ikke minst passer man barn i jeger-sanker-samfunn. Året rundt. For småbarnsforeldre kan sommerferien oppleves som jobb, og det å få komme tilbake til jobb-jobb oppleves som den ekte frihet. Jeg kan tenke meg at det var mer krevende for min far å være mellomleder i familien i fire uker i strekk i året, enn mellomleder i en internasjonal bedrift resten av året. Ansvarsfølelsen hans kan gjerne ha vært den samme, men var mestringsfølelsen hans det?

Jeg husker en sommer det nærmet seg fellesferien, og jeg overhørte noen kollegaer mase på vår overordnede om å bli med ut i solen for en lengre lunsj, som en oppvarming til ferien. Han takket nei, med henvisning til at det ikke var mulig, nettopp på grunn av den kommende ferien. Om noen uker ville alle være borte, men ikke hans ansvar for å holde ting i gang, holde jernet varmt. «Det er mye hvile i arbeid», sa jeg til ham, og nikket til min felleshai som skulle unngå døden ved å aldri slutte å svømme. Han nikket tilbake, og svarte at det var så bra sagt at han kunne ha sagt det selv.

«Kontroll. Jeg må rett og slett vite at jeg har kontroll. Jeg kan ikke bare skru det av, det behovet og den følelsen som driver meg i mitt daglige arbeid ellers i året, bare fordi jeg har en flybillett i hånden», sa en venninne som jobber til både tider og utider. En venn listet også behovet for kontroll da jeg spurte ham om hvorfor han velger å jobbe på tross av å få betalt ferie. Ja, og supermannkomplekset, måtte han innrømme, noe ubekvemt. Den der skurrende følelsen av at kanskje arbeidsplassen ikke vil klare seg, om han ikke er på ballen i noen uker.

Når jeg lytter til mine venner åpne opp, og ser hvordan de vrir på seg når de innrømmer hvilke følelser som ligger til grunn for at de ikke bare lar livet og innboksen suse som humlen om sommeren, så skjønner jeg hvor tabubelagt og stigmatisert det er å holde på slik vi gjør. Men jeg tenker også at om jeg våknet opp til et steinaldersamfunn i morgen, så er det slike som dem jeg ville hatt rundt meg. Haier kan være bra, selv om de kanskje kan oppleves å true den gode ferien for alle de andre rundt dem. De har vært her lengre enn mennesker, og det er neppe uten grunn.

Det ironiske er at i den første helgen av fellesferien, mens jeg skulle skrive akkurat denne teksten, som handler om det å ikke klare å ta fri fra å jobbe når man har ferie, så gjorde jeg alt mulig annet enn å skrive på teksten. I stedet gjorde jeg ting som det klinger «staycation» noe voldsomt av. Jeg satt i skyggen med hunden i parken og bare så på verden, uten å benytte tiden til å google etter forskningsartikler jeg kunne henvise til i denne (eller andre) tekster. Jeg sov bort noen sommernetter som jeg ellers ville ha jobbet bort. Jeg gikk ut med venner som er mer vant til at jeg ikke riktig har tid til dem og til å være sosial når tidsfrister nærmer seg. Jeg snakket om teksten med bare en venn på en slik kveld, ikke med absolutt alle hele tiden.

«Kan jeg være kurert», spurte jeg en venninne som i over femten år har vært så uendelig tålmodig med hvor mye og ofte jeg setter jobb foran alt. Hun lo. «Det skal mye mer til enn én tekst og én sommer, for å kurere deg, kjære deg». Men hun liker meg selv om jeg er slik. Hun liker meg til og med nettopp fordi jeg er slik.

*Denne teksten ble først publisert i Klassekampen, “De nære ting”, fredag 2. juli, 2020 (tegnsettingen ble ved desking omgjort fra denne godkjente versjonen av teksten, og ble dermed misvisende noen steder i den publiserte teksten).

Seg selv nærmest

Posted on | May 10, 2020 | No Comments

Vi deler halvparten av genene våre med søsken. Det kan gi de tetteste båndene, men også de hardeste konfliktene.

«Du er som en søster for meg!» Hun stopper opp. Øynene blir større, og hun nikker, for å understreke. «Ja, på en god måte, altså! Sånn som søstre /skal/ være». Men hvordan /skal/ søstre, eller brødre, være? Skal det være et tett, varmt og støttende bånd mellom søsken? Eller er det mer realistisk å forvente konflikt og konkurranse? Det korte svaret er at det er komplisert. Det følgende gir et litt lengre svar.

Mange av oss har et idyllisk bilde på hvordan familien skal være. Gjennom populærkultur lærer vi at familier er kjærlige, omsorgsfulle og støtter hverandre i tykt og tynt. Ikke bare har vi sett det på film og reklame, vi kjenner også folk som har det slik.

Hva da, om du og dine søsken ikke er helt slik? Hva om de du liksom skal være nærest, og være mest lik, er til tider som fremmede for deg? Og hva nå, om du bestemte deg for å ha mer enn ett barn, for å sikre at den førstefødte alltid hadde noen å leke med som barn, og å være nær livet igjennom? Hva nå, når dine barn aldri slutter å krangle? Hva om det beste med familieferien i sommer, var at den tok slutt? Fortellingene om søskenforhold er også såre fortellinger om skuffelse, følelsesmessig avstand og konflikt. 

Evolusjonsbiologen William D. Hamilton identifiserte grunnen til at evolusjon har gitt oss evnen til å hjelpe andre og ikke bare tenke på oss selv. Han påpekte at når vi hjelper de som deler gener med oss, øker vi sannsynligheten for at disse fellesgenene videreføres til neste generasjon. Det er derfor vi, etter en evolvert tommelfinger-regel, er mer villig til å hjelpe de vi deler gener med enn de vi ikke deler gener med. Hjelper du en søster eller en bror, så hjelper du fellesgener videre til neste generasjon. Og du deler, i gjennomsnitt, 50 prosent av dine gener med dine søsken, dersom dere deler samme mor og far. Du deler altså like mange prosenter av dine gener med dine søsken som med dine barn. Da kunne man i utgangspunktet forvente at individet vil føle det samme for sine søsken som sine barn. Og mange gjør jo nettopp det. Men ikke alle.

Hamilton kom med et stort «men» til sin regel om å hjelpe de vi deler gener med: Individet vil ikke hjelpe andre, ikke engang genetiske slektninger, dersom det blir en for stor bekostning for individet selv. Det er grenser for hva du unner andre, også dine søsken, dersom det koster deg mer enn du opplever å kunne tåle. Og det gir evolusjonær mening.

Fordi selv om du i gjennomsnitt deler hele 50 prosent av dine gener med dine søsken, deler du også /kun/ 50 prosent av dine gener med dine søsken. Til sammenligning er du 100 prosent i slekt med deg selv. Og du kan ikke alltid være helt sikker på at du deler både mor og far med dine søsken. Det må du nesten ha et tegn på av noe slag.

Som evolusjonspsykologer har utledet ( predikert) fra Hamiltons hypotese, viser forskning at søsken som ligner på hverandre, enten det er i utseende eller i psykologiske trekk, investerer mer tid og ressurser i hverandre, og har oftere positive følelser for hverandre, enn søsken som ikke ligner på hverandre. Men likevel, som vi også kan forutsi ut i fra Hamilton sin hypotese, gjelder dette den hverdagslige investeringen i hverandre. Når det blir snakk om ekstrem altruisme, den som kan overgå individets egne interesser, som for eksempel organdonasjon, er ikke søsken så påfallende behjelpelig med hverandre likevel – på tross av likheter mellom dem.

Til syvende og sist, setter du deg selv først. Dine søsken gjør det samme. Og selv om du deler like mange prosenter gener med dine søsken som med dine barn, vil du sannsynligvis oftere befinne deg i en direkte konkurranse om ressurser som er nødvendig for overlevelse og reproduksjon med dine søsken enn med dine barn, fordi dere er nærmere hverandre i alder. Da er det ikke rart å finne at søsken ofte kan hakke på søstres utseende og brødres fysiske styrke, som er de egenskaper som kan gjøre dem mer eller mindre attraktive overfor potensielle partnere – partnere man konkurrerer om. Og søsken er også i konflikter om fysiske ressurser som landeiendom og abstrakte ressurs som status og ære.

Hva da, når foreldre bevisst velger å få sine barn så tett som mulig i alder? Som en venninne av meg forklarte, er det så krevende å ha små barn, at hun ville begrense hvor mange år av livet hun måtte være i denne fasen. Og hun tenkte at jo nærmere barna hennes var i alder, jo nærere ville de være hverandres søskenforhold, på en god måte. Men det å være så nære i alder kan altså øke sårbarheten for konkurranse, snarere enn å senke den.

Den tendensen at søsken i dag bare har et par år mellom seg er historisk nytt for oss mennesker. I jeger-sanker-samfunn ammer mødre barna sine i inntil fire år. Å amme på den begrensede dietten man har i slike levekår, fungerer som naturens prevensjon. Kroppen til kvinnen gjenkjenner nemlig å ikke ha nok næring til seg selv, barnet hun ammer og et foster, og kroppen setter derfor ikke i gang eggløsning. Slike fysiske restriksjoner gjør seg ikke gjeldende i vårt samfunn, med den historiske nye overfloden vi har av næring i dietten vår. Og nå får vi altså barna våre tettere i alder enn det vi har i den største delen av vår arts evolusjonære historie. Nå er det ikke lenger fire–fem år mellom søsken, nå er det ofte bare to år.

Det gjør noe med tiden foreldre kan investere i hvert barn, også i moderne velferdssamfunn som Norge. Og det gjør i sin tur noe med barnets opplevelse av å måtte konkurrere om foreldrenes oppmerksomhet og investering. Det er ikke ukjent at barn som får yngre søsken, blir mer krevende og oppfører seg som om de var yngre. Slik prøver barnet å sikre at foreldre ikke minsker investeringen i det, til fordel for nykomlingen.

Så dersom du lurer på hvorfor dine små barn til tider oppfører seg som om konfliktene deres skulle stå om livet, så er det fordi det å ha en søsken for nære i alder faktisk var en helt reell trussel mot livet i vår evolusjonære historie. Det å få et barn til, når de allerede hadde et barn i en svært avhengig alder, har vært en hovedårsak til at kvinner i jeger-sanker-samfunn, og i fattige samfunn i historisk nyere tider, «velger bort» den yngste av barna sine, og enten «satt det bort» eller drepte det på mer aktive og direkte måter.

Dette kan være forklaringen på en annen tendens vi finner i forskning på konflikter i søskenforhold. Det er oftere konflikter, hvor de erter og sårer hverandre, mellom helsøsken enn halvsøsken, selv om individet kun deler, i gjennomsnitt, 25 prosent av sine gener med sine halvsøsken. Hvorfor det er slik, kan både være at det oftere er en større aldersforskjell mellom halvsøsken enn helsøsken. Og det kan være at halvsøsken har flere foreldre som kan investere i dem enn helsøsken har.

Men jo større kostnad en konflikt kan påføre søsknene i form av skade og trussel for videreføring av felles gener til neste generasjon, jo mer har genetikk å si for å dempe konflikten. I en britisk studie viste det seg å være en større sannsynlighet for at tre år gamle barn fikk fysiske skader, dersom de bodde med halvsøsken enn om de bodde med helsøsken. Og helsøsken utgjør en forsvinnende liten del av drapsstatistikken, i Norge og i andre land. Man kan evolusjonært sett tjene på å konkurrere med en helsøsken, og ha et overtak på et vis, men ikke på å utslette dem fullstendig.

Akkurat denne tendensen finner en venn av meg stor trøst i. I hele sommer har hans to små kranglet. Høylytt. Det har blitt flere basketak. Men bildet endret seg første dag tilbake i barnehagen, idet storesøster så noen gjøre lillebror urett. Uten å blunke var hun på plass, klar til å forsvare ham! Da stod de to sammen mot verden. Det er noe av det mest rørende min venn har sett. Han fikk en ro, i betryggelsen om at de alltid vil stille opp for hverandre når det virkelig gjelder. Om enn ikke ellers. Da visste han at hans små ikke var evolusjonære feilprodukt likevel. Snarere tvert imot.

Teksten ble først publisert i Klassekampen, “De nære ting”, fredag 16. august, 2019.

Hvor er du, ur-mormor?

Posted on | May 5, 2020 | No Comments

Ur-mormor var avgjørende for barnebarnas overlevelse. Men er hun blitt en utryddet art?

“Besteforeldre er ikke som før!” Hun er sint, ikke bare skuffet. “De stiller ikke opp”, forklarer hun videre. Hun har diskutert dette med venninner som er småbarnsmødre. Mye. Sammenlignet historier og erfaringer. De har alle minner fra sin egen barndom, med sommerferier og helger hos besteforeldre. Besteforeldre som alltid stilte opp, alltid hadde tid, alltid var der, gjerne med noe hjemmebakt på lur.

Sånn er det ikke for deres små nå. Mormor skal på storby-weekend med venninner, og farfar har fått en ny kjæreste som han alltid skal på lange turer i fjellet med. Besteforeldre i dag har sine egne liv, som de prioriterer, etter selv ha vært foreldre i så mange år. De har tiden, pengene og helsen til å leve det livet som ble satt på vent i sin tid, da de fikk barn. Nå er det deres tur! Hemningsløst. Hensynsløst.

I kjølvannet av dette må småbarnsforeldre i dag klare seg selv. Sommerferier for dem er ikke den romantiske pausen fra å være småbarnsforeldre, slik de hadde sett for seg. Og det blir lite hjemmebakt på barna deres, når de besøker farmor – selv i helgene. Min venninne og hennes medmødre er helt sikre i sin sak: Sånn er det blitt! Forskningen sier imidlertid at det ikke er blitt sånn, ikke egentlig. Og det er det dype evolusjonære årsaker til.

Også evolusjonspsykologer er interessert i besteforeldre, og i hvilken grad de stiller opp eller ikke. Jeg har skrevet om arbeidet til evolusjonsbiologen William D. Hamilton i denne spalten tidligere: Han skisserte hvorfor og hvordan genetisk slektskap er avgjørende for sosial atferd. Derfor har arbeidet hans vært utgangspunkt for mye forskning og teoretisk arbeid innen evolusjonspsykologi – også på besteforeldre.

Hamilton påpekte at siden gener er det bærende elementet i evolusjon, det som videreføres fra generasjon til generasjon, vil genetisk slektskap være avgjørende for i hvilken grad vi hjelper noen eller ikke. Det var ikke til å unngå at vi ble skapninger som hjelper de vi er i slekt med. Hjelper du noen som du har felles gener med, hjelper du disse felles genene videre til neste generasjon. Det var heller ikke til å unngå at vi oftere ender i konflikter med de vi ikke er i slekt med, da det de vi konkurrerer med om å ha flest av egne gener i neste generasjon. Alt dette skaper evolusjon.

Fra Hamiltons arbeid har evolusjonspsykologer utledet ”besteforelder-hypotesen”. Den er et forslag til å forklare hvorfor kvinner har en så lang periode av livet hvor de ikke er fruktbare. Hypotesen er at kvinner som på et passende tidspunkt i livet orienterte seg mot å investere i barnebarn, heller enn egne barn, ville ha økt sannsynlighet for å spre sine gener videre gjennom generasjonene, enn kvinner som stadig fortsatte å produsere og investere kun i egne barn. Ett generasjonsledd er jo ikke nok til å påvirke evolusjonen av en art. Evolusjonært sett har individet hatt mye, alt, å vinne på å hjelpe til å fostre barnebarn. Men med ett forbehold: en sikkerhet i slektskapet med barnebarnet.

Og hvem, av alle besteforeldre, kan være mest sikker på det genetiske slektskapet til barnebarn? Jo, mormor. Hun er smertelig sikker på at barnet hun fødte er hennes. Like sikker kan hun være på at barnet datteren hennes føder er et barnebarn. En slik sikkerhet betyr mye i en evolusjonær sammenheng. Og derfor betyr det mye for oss også i dag.

Utfra besteforeldre-hypotesen har evolusjonspsykologer utledet at mormor vil være den av besteforeldre som har mest å tjene og minst å tape på å investere i barnebarn, og vil derfor være den som faktisk investerer mest. Forskning støtter denne utledningen. Studier, fra jeger- og sankersamfunn, andre tradisjonelle samfunn, og også i samfunn fra nyere tid viser at besteforeldre investerer mer tid og penger i barnebarn fra døtre enn fra sønner, og at mormors tilstedeværelse øker sannsynligheten for at barnebarn overlever de første sårbare årene av livet, og øker kvalitet og mengde på næringen barna får.

En studie fra USA, publisert i 2017, viste at mormor er den som passer barna mest, investerer mest økonomisk, og er følelsesmessig sterkest knyttet til sine barnebarn. Ste-bestemødre er den gruppen av besteforeldre som investerer aller minst i barnebarn. Og alt dette følger hva man i evolusjonspsykologien har forutsett om besteforeldre, ut i fra Hamiltons hypotese om betydningen av genetisk slektskap for sosial atferd.

I Norge i dag er flere besteforeldre som er i livet og med god helse enn i tidligere tider, og de stadig får færre barnebarn å investere i. Som ventet for en evolusjonspsykolog, viser forskningen at norske besteforeldre er på europa-toppen i å stille opp med barnepass. Seks av ti besteforeldre passer barnebarna i løpet av en måned, ifølge en rapport utgitt av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) i 2013. Ni av ti besteforeldre anser det å støtte sine barn i foreldregjerningen er viktig

Så hvorfor har min venninne og hennes medmødre opplevelsen av at deres foreldre ikke stiller opp, slik de minnes at egne besteforeldre gjorde? Kanskje de har vært usedvanlig uheldige med sine foreldre, i norsk sammenheng. Kanskje de var usedvanlig heldige med egne besteforeldre, i sin tid. Det finnes jo individuelle forskjeller på hvor mye man investerer i slektninger. Det er jo slike forskjeller, som har et genetisk grunnlag, som gir drivkraft til evolusjon. Eller kanskje de husker de positive tingene fra sin barndom mer enn de mindre positive. Det har vi mennesker en tendens til å gjøre. Vi husker at vintrene var snødekte og at somrene badet i sol. Vi husker ikke den grønne julen og våte sankthansaftenene like godt. Og kanskje var de forskånet for den konflikten foreldrene deres hadde med sine foreldre, om i hvilken grad det skulle investeres i dem? Eller kanskje de ikke bor i nærheten av sine foreldre? Forskning viser at mormor investerer mer i barnebarn jo nærmere de bor henne. Geografisk nærhet påvirker ikke farmor like mye.

Eller kanskje det er den gamle konflikten, mellom barn og foreldre, som stadig gjør seg gjeldende i voksne alder, om hvor mye foreldre skal investere i sine barn? Gjennom evolusjon er barn er programmert til å ønske, til og med kreve, investering fra sine foreldre. De vil alltid ha mer. Det er ingen grunn til at det skulle være noe man vokser av seg. Samtidig er foreldre evolvert til å ikke være selvutslettende i sin investering.

For en stund tilbake skrev jeg om søskenforhold, og om hvordan søsken konkurrerer om foreldres investering. Jeg pekte på den evolusjonært nye problemstillingen som har oppstått i det vi i dag får barn nærmere i tid enn det vi har gjort tidligere i vår arts historie. Dette øker sårbarheten for konflikter mellom søsken. Forskning viser at konfliktnivået avtar mellom søsken med alderen, men også at nye konflikter kan oppstå, i det søsken kan konkurrere om hvor mye deres felles foreldre skal investere i barnebarna. Og når søsken er nære hverandre i alder, blir også barnebarna nære i alder. Det kan bli mye for besteforeldre å spre seg over flere barnebarn i samme unge alder.

Det står sjeldent om livet, konfliktene vi har innad i familier i dag. Men følelser og tankesett vi har i dag, ble formet i en tid der de kunne være livsavgjørende.

Betydningen besteforeldre har hatt for barnebarnas overlevelse er antagelig det som gjør at følelsene er så sterke og såre. Det skjærer dypt i mamma- og pappahjerter når foreldrene deres ikke stiller opp som besteforeldre. Likeens kan det skjære hardt og dypt for besteforeldre som ikke får den kontakten de ønsker med sine barnebarn. Dette er følelser har motivert begge parter til å fostre sine felles genetiske avkom.

Par som vurderer å få barn, eller som venter barn, rådgis å diskutere hvilke forventninger de har til det å bli foreldre, og rollene de kommer til å måtte innta, endringene som vil måtte skje i livsstilen deres. Kanskje kan det være lurt med en tilsvarende prat mellom de vordende foreldre og besteforeldre også? 

It takes a village, sies det. Hele landsbyer må gå sammen om å fostre barn. Ikke bare før i tiden. Det gjelder fortsatt. De viktigste aktørene i vår evolusjonære historie har vært mor og mormor. Men de var ikke alene. Det ligger derfor i mange av oss å ville bidra til å fostre barna i vår landsby. Er du ikke blant de heldige som har besteforeldre som stiller opp for dine barn slik du vil, kan du kanskje finne andre i den landsbyen du har klart å skape for deg selv og dine små. 

Teksten ble først publisert i Klassekampen, “De nære ting”, 25. oktober, 2019.

Psykologisk immunforsvar

Posted on | April 22, 2020 | No Comments

Hvorfor er sosial distansering så vanskelig å gjennomføre når det kan redde liv?

Den er beskrevet som en usynlig fiende, COVID-19 som brer seg, svøper inn hele vår verden. Ja, vår verden. Ikke bare verden «der ute», slik vi i Norge har hatt behaget av å bli vant til med andre dødelige virus som ikke kom nærmere enn tv-skjermen. Denne gangen har viruset kommet innenfor dørstokken. Den er blant oss. Helt nært. Å skrive en tekst om dødelig virus for denne spalten ville være rart for bare noen få måneder siden. Men ikke nå.

Patogener, organismer som virus, bakterier og andre parasitter, som kan forårsake sykdom og død, har vært med oss mennesker gjennom vår evolusjon. Det er fristende å bruke frasen «siden tidenes morgen». Hele veien har det vært et våpenkappløp mellom oss og de ulike patogener. Mens vi utviklet forsvarsmekanismer mot dem, utviklet de evnen til å omgå eller bryte ned immunforsvaret vårt, for å få det de trenger av oss til å formere og spre seg.

De fleste vet at vi har et fysiologisk immunsystem som forsvarer oss mot patogener. Det som har vært mindre kjent, inntil de siste par tiårene, er at feber er en del av immunsystemet. Feber er en fysiologisk mekanisme som er utformet og båret frem gjennom evolusjon, fordi den har hatt en avgjørende funksjon i kampen mot patogener, og dermed for vår overlevelse. Feber er derfor en evolusjonær tilpasning. Når kroppen oppdager en infeksjon, økes kroppstemperaturen, for å drepe det som forårsaker infeksjonen. Derfor er det en del leger med et evolusjonært orientert syn som advarer mot å benytte febernedsettende så snart man har litt feber. Det er bare det at av og til kan feberen bli for høy, og da blir vi gjort sårbare av vårt eget immunsystem som prøver å forsvare oss. Evolusjon gjør oss ikke ufeilbarlige.

Men vi mennesker har også et psykologisk immunsystem, som også er skapt gjennom evolusjon, og som sørger for at vi unngår smitte. På engelsk heter det «Behavioural Imune System», altså atferdsmessig immunsystem, på litt dårlig norsk. Som evolusjonspsykologer har påpekt i fire tiår, så er psykologiske mekanismer linken mellom vår biologi og vår atferd. De som studerer og prøver å forstå vårt atferdsmessige immunsystem, studerer og prøver å forstå de psykologiske mekanismene som ligger til grunn for vår atferd.

Forslaget om et evolvert psykologisk immunforsvar, som påvirke vår atferd slik at vi unngår patogener, finner vi allerede i arbeidet til Charles Darwin, som skrev om den universelle responsen det er å bli frastøtt av ting som kan gjøre oss syke. Tanken om at det å bli frastøtt er en tilpasning, og del av vårt evolverte psykologiske immunsystem, fikk en renessanse i arbeidet til epidemiologen Valerie Curtis og kollegaer på tidlig 2000-tallet. I en studie kartla de de mest vanlige symptomer på infeksjon (ulike lukter og syn, som jeg ikke skal beskrive her), og hva vi mennesker rapporterer å være frastøtende. På tvers av kulturer sammenfalt listene. Dette mente Curtis og kollegaer ikke kunne være tilfeldig.

Ved helt vanlig forkjølelse, som vi er vant til å forholde oss til i Norge, er symptomer åpenbare. Og dersom noen hoster og nyser mye, trekker vi oss raskt unna dem. Vårt psykologiske immunsystem trigger en beskyttende adferd. Men utfordringen med å ta COVID-19-sykdommen på det alvor statistikken om dødelighet og alvorlige senskader sier vi burde, er at symptomene er så milde at vi vet ikke hvem av dem rundt oss som bærer på det. Fienden blir usynlig. Vi mennesker har ikke kommet så langt i våpenkappløpet at vi klarer å oppfatte en slik fare som reell.

I naturfagstimene på skolen lærte jeg at de evolusjonært sett mest suksessfulle virus dreper ikke sin vert. Det vil nemlig kunne hindre spredning (noen virus klarer imidlertid fint å spre seg selv om verten dør). COVID-19 er kanskje en suksess i et slikt perspektiv. Den er dødelig for risikogrupper, men den gir svært milde symptomer i store deler av befolkningen. Og det hjelper ikke, for et stakkars evolvert menneskesinn, at konsekvensene av smitte først er synlige etter 10-14 dager. Dette gjør at viruset kommer seg forbi vårt evolverte psykologiske immunsystem.

Vi ser ikke viruset, vi ser de vi er glad i: vår mormor, kollegaer eller Tinder-matchen. De vi har evolverte psykologiske mekanismer til å ønske å være nær. Og det, mer enn noen gang, når vi opplever kriser og usikker fremtid. Spesielt vil sosialdistansering være krevende for ungdommen. Ungdommer, enten de er mennesker eller rotter, reagerer kraftigere på sosial isolering enn noen andre aldersgrupper, med symptomer på angst og depresjon. Ungdomstiden er tiden for å finne sin plass i det sosiale hierarkiet til den jevnaldrende gruppen for å lykkes senere i livet. Det er menneskelig at de vil bryte regler om sosialdistansering mer enn andre. Fra et evolusjonært perspektiv kan man også regne med at single vil finne kravet om sosialdistansering mer krevende enn de som allerede har sikret seg kjernefamilien. 

Én ting er å følge krav om sosialdistansering for egen del. Men kravet er i hovedsak der for å beskytte de sårbare gruppene, ikke det livsbejaende enkeltindividet. Igjen er dette et nær umenneskelig krav: Vi har ikke gått gjennom noe evolusjonært seleksjonspress på å holde oss unna andre som vi selv kan være til fare for. Vi er selektert til å få egne gener videre til neste generasjon, ikke genene til alle de andre rundt oss.

Man kunne kanskje tro at de kalde, harde fakta, presentert som statistikk skulle være nok til å trigge vårt psykologiske immunsystem, slik at vi klarte å gjennomføre sosialdistansering. Noen klarer det. Men andre drar på fest. Ut til marka på overfylte busser. På Tinder-dater. En minister i England dro til og med på besøk til sine eldre foreldre, selv om både reise er frarådet på det sterkeste, og eldre er i risikogruppen for de hardeste konsekvenser av viruset. Dersom man forventer at mennesker skal føye seg etter harde fakta og statistikk og frykte en usynlig fiende, har man ikke tatt i betraktning at vi er produkter av evolusjon.

Og som produkter av evolusjon, har vi mennesker ikke en intuitiv forståelse for statistikk – det er rett og slett bare abstrakte tall for oss. Det statistiske begrepet «eksponentiell vekst» vi nå leser om i aviser, er helt nytt for oss mennesker. Nå mener jeg ikke bare evolusjonært. Jeg mener det er få av oss som fulgte med i skoletimene vi hadde om dette. Det er den R-en du har lest om over alt: at vi i snitt i Norge klarte å holde R-en, antall mennesker som ble smittet av en bærer av viruset til 0,7. Fint, tenker mange om det, men forstår likevel ikke helt hva eksponentiell vekst er, hvor mye en spredning på 1,0 er, for eksempel. I en studie som tok for seg hvor dårlige vi mennesker er til å forstå slik vekst, ble deltakerne bedt å svare på når ugresset ville dekke halve banen, dersom spredningen stadig doblet seg, og hele banen var dekket på 30 dager. Svaret er på dag 29. Det er faren som ligger i eksponentiell spredning, og grunnen til at vi må ta sosial distansering på alvor. På én dag kan banen gå fra å være halvveis til helt dekket av ugress. De fleste deltakerne i studien klarte ikke å løse oppgaven.

På tross av hva som er rasjonelt og livreddende, så drives vi av evolverte, sosialpsykologiske behov til å møtes og til ikke å holde avstand. Det er grunnen til at vurdering av egen og umiddelbare interesse overskygger felleskapets interesser. Helt grunleggende og evolvert psykologi må endres over natten, på grunn av noe som vi ikke kan se eller lukte. Da kommer vårt evolverte psykologiske immunforsvar til kort

Men samtidig som vår grunnleggende menneskelig atferd skaper smittekrisen, er den også redningen: Det er nemlig helt menneskelig å påføre regelbrytere skam, for å få de til å føye seg bedre etter sin sosiale gruppe. Det er også del av vårt psykologiske immunforsvar. Og det er mange som er motiverte i den retningen også. Som en facebookvenn skrev i påsken: «Når jeg ser serier og filmer på tv, sitter jeg (nesten) hele tiden og tenker på/ergrer meg over at folk ikke overholder tometersregelen, at de håndhilser, snubler rundt i butikker, er på fest og i verste fall gir hverandre en klem.» Det er som en febertilstand.

Teksten ble først publisert i “De nære ting”, Klassekampen, fredag 17. april, 2020.

Ungdomshjernen

Posted on | April 4, 2020 | No Comments

Nei, ungdomshjernen er ikke midlertidig i ustand. Den er et funksjonelt produkt av evolusjon. Fordi på sitt eget vis, så oppfyller den sine viktige og evolverte oppgaver.

Sommerfugler brukes ofte som en metafor for utvikling: Den rare larven som blir til en vakker sommerfugl. Et sjarmerende og estetisk bilde på endring, har du tenkt tidligere. Men nå står du utenfor kokongen til din tenåring. Kokongen som består av den låste soveromsdøren, Instagram og Snapchat og Tik Tok-kontoene du er blokkert fra å følge, og den overdøvende stillheten når du spør hvordan det går.

Metaforen er ikke lenger bare sjarmerende og estetisk. Kokongen virker så mørk, hard, og ugjennomtrengelig. Og samtidig så sårbar, der den henger helt ytterst på grenen. Og hva skjer med din engang rare, søte, lille larve, der inne i kokongen? De siste par-tre tiårene har vi fått forskningsmetoder som belyser hva som skjer inne i kokongen. Du skal vite at det er både fascinerende og imponerende.

Du har kanskje hørt at ungdommer og ungdomstiden er vestlige, kulturelle oppfinnelser fra moderne tider? Det er de ikke. Selv om det unektelig finnes tidspregede særtrekk for ulike ungdomskulturer, er ikke ungdommer og denne livsfasen kulturelle fenomen alene. Ungdommer har alltid eksistert. Vi finner dem kryss-kulturelt – altså på tvers av både geografiske og historiske linjer. Vi finner dem til og med tvers av artslinjer.

Sammenfallende med de biologiske prosessene i kroppen hvor individet blir kjønnsmodent, foregår det også særegne biologiske prosesser i hjernen. Prosessene fører til endringer i hjernens strukturer, og med det kommer det endringer i hvordan hjernen fungerer – hvilken informasjon den tar inn, hvordan den bearbeider den informasjonen, og hva som oppleves som viktig og som en belønning. Dette skjer ikke bare hos mennesker, men også hos andre pattedyr.

Prosessene som endrer hjernens strukturer og fungering resulterer i særegne psykologiske trekk, som igjen gir seg utslag i den særegne atferden ungdom har. Også disse særegenhetene deler vi med andre pattedyr. Som det å søke stimulering, gjennom rus, sex eller å ta andre høyrisiko sjanser, og å bli sterkt påvirket av venner til å ta disse sjansene. Både mennesker og mus drikker mer når de er sammen med jevnaldrende i ungdomstiden enn i andre livsfaser. Både mennesker og rotter reagerer sterkere på å bli sosialt isolert, med angst og depressive symptomer, i ungdomstiden enn i andre livsfaser.

Det at vi deler så mange særegenheter ved ungdomstiden med andre arter, vitner om at det er et felles evolusjonært opphav og funksjon til denne livsfasen. Og det må bety at ungdomstiden er, i et evolusjonært perspektiv, kanskje ikke så dum som den av og til kan se ut til å være.

Frem til bare to-tre tiår siden, trodde man at hjernen var ferdig utviklet ved 12 års alderen hos oss mennesker. Men med stadig mer sofistikerte metoder, har forskere trengt seg inn i kokongen, og kan nå fortelle oss hvor mye som faktisk skjer inne i ungdomshjernen. Det er en dynamisk prosess, hvor erfaringer former endringer i hjernestrukturer, og hvor endringer i strukturer også dytter ungdommen ut i nye erfaringer.

Hjerneceller kommuniserer med hverandre gjennom forbindelser vi kaller synapser. Én hjernecelle kan ha inntil 2 500 synapser. Hjernen har en overproduksjon av synapser frem til rundt ett-årsalderen. Men i den fremste delen av hjernen, den prefrontale cortexen, fortsetter overproduksjonen frem til rundt i tre-årsalderen.

I løpet av livet, og i sammenheng med erfaringer individet gjør, vedlikeholdes og styrkes noen synapser, mens andre synapser lukes bort. Samtidig skjer det en prosess hvor myelin, som er et lyst, fettaktig materie, som fungerer som et smøremiddel i kommunikasjonen mellom hjernecellene, øker i volum i hjernen. Disse prosessen pågår gjennom hele barndommen, men skyter fart i det individet er på terskelen til å bli kjønnsmoden. Og de pågår i stor fart frem til individet er omtrent i midten av tyve-årene. For gutter kan det ta lenger tid enn for jenter å bli helt ferdig med disse prosessene, omtrent 18 måneder lenger i snitt. Den siste delen av hjernen som avslutter disse prosessene, er den prefrontale cortexen.

Den prefrontale cortexen er større hos mennesker enn hos andre arter, sett i forhold til resten av kroppen. Det er hevdet at det er denne delen av hjernen som skiller oss fra andre dyr. Den gir oss nemlig våre aller høyeste, og mest krevende, sosial-kognitive evner. Den gjør det mulig for oss å sammenfatte all den informasjonen som prosesseres i hjernen, kontrollere våre impulser, forme avgjørelser i nåtid og for fremtiden, vurdere konsekvenser for oss selv og for andre, og forstå og tolke andre mennesker.

Endringene i strukturen og fungeringen av hjernen fører til en endring i hvilken og hvordan informasjon tas inn, og hvordan informasjonen bearbeides. Fordi de ulike delene av hjernen ikke er helt ferdigstilt før individet er i midten av tyveårene, bruker ungdom og voksne ofte ulike deler av hjernen til å ta inn og bearbeide informasjon, og da ikke minst sosial informasjon.

Ett eksempel på dette, er forskjellen mellom ungdommer og voksne når det kommer til å tolke ansiktsuttrykk. Begge grupper har en aktivering i amygdala, en mandelformet struktur i det limbiske systemet av hjernen, for å løse denne sosiale oppgaven. Amygdalaen deltar i hjernens bearbeiding av følelser, og er, for eksempel, avgjørende for vår atferdsmessige reaksjon på frykt. Men hos voksne ser man også en aktivering i den prefrontale cortexen i det de tolker ansiktsuttrykk. Og voksne er da bedre i sin tolkning enn det ungdommer er. Ungdommer, for eksempel, mistolker ansiktsuttrykk som viser redsel for å vise sinne eller avsky. Ikke rart da, at det kan bli et høyt konfliktnivå når du prøver å snakke med din tenåring om dine bekymringer. Og ikke rart da, at du ikke forstår hvorfor din bekymring kan tolkes som et angrep av ungdommen.

Det finnes selvfølgelig individuelle forskjeller blant ungdommer i hvilken fart utviklingen går for de ulike delene av hjernen, og med det hvordan de oppfatter og bearbeider sosial informasjon. Når det kommer til biologi, er det alltid individuelle forskjeller. Det er det evolusjon selekterer ut i fra. Så selv om man kan finne gjennomsnitter for når ulike deler av hjernen øker fart i sin utvikling, og når de er ferdige utviklet, så finnes det også tydelige individuelle forskjeller.

Men hvorfor fødes vi ikke ferdig utviklet? Hvorfor har vi en så lang barndom og ungdomstid? At det skal gå så mange år før vi eventuelt får egne barn er energimessig kostbart. Og, ikke minst, så øker hver måned, hvert år som går til disse prosessene, sjansen for at individet kan dø før det når å få egne barn. Det siste er vitterlig en helt reell mulighet, når man ser på den risikofylte atferden ungdom kan ha, som resultat av deres særegne biologi og psykologi. Det at evolusjonen ikke har satt en stopper for det hele, men har denne ungdommstiden som en tommelfingerregel for pattedyr, må bety at den har, på en eller annen måte, lønnet seg for overlevelse og/eller for reproduksjon.

Selv om andre arter også har en ungdomstid, så er den ikke like lang som hos oss mennesker. Årsaken til at vår ungdomstid er lengre, er antagelig at vi mennesker er en ekstremt sosial art, med et høyst komplisert sosial liv. Det sier seg kanskje ikke selv, men det tar både tid og erfaring for å utvikle de sosiale evnene til å leve slik vi gjør. Og i ingen andre faser av livet er vi så sosiale som i ungdomstiden, når vi står på terskelen til å bli kjønnsmoden, og de første årene av å ha blitt kjønnsmoden. Og i ingen andre faser av livet, betyr det sosiale så mye for oss.

I våre moderne tider er voksne opptatt av hvilken faktakunnskap (les utdanning), og dokumentasjon på slik kunnskap, ungdommen må ha, for å klare seg videre i livet. Men ungdommen selv er evolvert til å ta til seg så mye som mulig av den sosiale kunnskapen de må ha, for å klare seg videre i livet. De skal etablere sin plass i sin gruppe, og få best/flest mulig partnere. Da må de fange opp hva som gjelder, hva som er ”innafor”, i sin gruppe. Og ikke hva som gjelder blant oss voksne.

Det er altså ikke noe galt med hjernen til ungdommen, selv om det av og til kan oppleves slik fra oss voksnes ståsted. Hjernen til ungdommen er langt i fra dysfunksjonell, når de setter sin egen sosiale gruppe og livet i den foran alt annet. Hjernen til ungdommen er ikke dysfunksjonell, når den ikke er mottakelig for formaninger fra oss voksne om å ta vare på liv og helse. At ungdommer tar risikoer mye oftere når de er med jevngamle enn alene, forhold som ikke gir utslag fra eller til hos voksne, betyr at de ikke kan avskrives som dumme. All den fornuften og kunnskapen om risikoer du så helt tydelig at var der hos din lille larve, bare for ett øyeblikk siden, er der fortsatt. Den har ikke forsvunnet. Men (og dette er et stort men) prioriteringen deres har endret seg, der inne i kokongen. Redselen for å bli ekskludert fra deres sosiale verden, som er deres virkelighet, gjør ungdommen sårbare for svært reelle farer. Og evolusjon har skapt ungdommen slik. Det er derfor sterke krefter du står opp mot, når du ber din unge, håpefulle være forsiktig og fornuftig, i det hen springer ut i sommernatten. Husk da at det er ikke bare en dårlig ide å ta sjanser. Ungdommen kan lære noe nytt og viktig fra det. Og det de lærer blir en del av vingene som vokser inne i kokongen. Vingene som gjør sommerfuglen vakker, og gjør at den kan fly. Så ikke forstyr så alt for mye prosessen som skjer i kokongen, men pass på at den ikke blåser av grenen den henger så tilsynelatende løst på.

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen, “De nære ting”, fredag, 26. april, 2019.

Jeg kan anbefale boken Inventing Ourselves – The secret life og the teenage brain, forfattet av Sarah-Jayne Blakemore (2018), som tar for seg dette temaet og tilsvarende faglitteratur.

Menneskets eldste venn

Posted on | March 28, 2020 | No Comments

Forholdet mellom mennesker og hunder viser hva godt vi kan skape på tvers av artsgrenser. Men det er likevel ikke fellesmenneskelig å skjøtte dette forholdet godt.

Han ser opp på meg, og logrer. Hjertet mitt smelter på sekundet. Lille, rare, vakre skapning. Så full av tillit, på tross av hva han må ha vært gjennom. Nei, jeg skal ikke gjøre som veterinæren sier! Vitterlig, det skal jeg ikke.

Det er i disse dager syv år siden gulltrollet mitt, Begbie, kom inn i livet mitt, og jeg i hans. Det er syv år, hvor dagene har startet med at jeg synger (les: ”synger”) morgensanger til ham, mens han logrer og presser hodet og kroppen hardt inntil meg, for å sikre seg mest mulig kos. Syv år med dette; et vell av gjensidig kjærlighet og trygghet. Heller enn å avlive ham, slik veterinæren anbefalte meg å gjøre.

Begbie (ja, oppkalt etter han i Trainspotting) kom til meg som en omplasseringshund. Han var bare seks måneder gammel. En valp, men likevel utsultet av de tidligere eierne sine. En rosa skapning, som bare var skinn og ben. Han var ikke mer enn halvparten så stor som broren fra det samme kullet, fordi han ikke hadde fått nok næring til å vokse. Det var bare snakk om dager før han ville ha kollapset og sultet i hjel, mente veterinæren. Med tanke på hans helsetilstand og hva han ellers kunne ha opplevd hos en familie som hadde evnet å la en valp sulte, mente veterinæren at jeg burde avlive ham. Jeg hørte ordene hennes. Men jeg så tillitt og forhåpning i øynene hans. Han så meg i øynene og logret. Dette sterke minnet utløser fortsatt tårer hos meg.

Hundehold kan virke rart, fra et evolusjonært perspektiv. Hvorfor investerer vi mennesker så mye tid, energi og ressurser i hunder? Hvorfor føler vi så sterkt for dem? Det er jo ikke noe genetisk slektskap mellom oss, så er ikke all investering vi gjør i dem bare et sløseri, fra et evolusjonært perspektiv? Kan man likevel se på menneskers kjærlige hundehold i et evolusjonært perspektiv? Kanskje.

Den evolusjonære historien til hunder er menneskeskapt og startet allerede mellom 20.000 og 40.000 år siden. Det må man kalle et langtidsforhold. Til sammenligning startet husdyrhold av hester først for 6000 år siden, og kyr for 10.000 år siden. Katter tok vi inn for bare 4000 år siden. 

Men selv om mennesker og deres beste venn har en lang historie sammen, så er det ikke fellesmenneskelig å ville knytte nære bånd til hunder. Hunder er ikke for alle. Og ikke alle hundeeiere opplever sterke, kjærlige følelser for de små firbente de har i sin omsorg. Ikke bare ble Begbie sultet nær i hjel av eierne han hadde før meg, han er en engelsk bullterrier – en rase som ble avlet fram i London på 1800-tallet ene og alene for å vinne råe, brutale og dødelige hundekamper. I en av de første tekstene som omhandler rasen, skrytes det av hvor raskt de heles fra skader fra kampringen. Og i Kina spiser de hunder. Det er unektelig at kultur kan forme hvordan individet forholder seg til dyr.

Men det er ikke bare kultur. Det ligger i menneskets genetikk å like hunder. I alle fall for noen av oss. I en svensk tvillingstudie, med over 85.000 deltakere, fant de at genetikk kunne predikere bedre om deltakerne ble hundeeier som voksne, enn det å ha vokst opp med hund. Når det er et genetisk grunnlag for å ville ta hunder inn i sitt hjem og hjerte, er det ikke rart at vi finner at mennesker har investert dypt i sine hunder, uansett hvor langt tilbake i vår felles historie vi graver.

Historikere har nylig studert forholdet folk hadde til dyr i England på 1800-tallet. De hevder at noe skjedde med holdningen til dyr i den viktorianske tiden. Fordi selv om noen mennesker gikk inn for å skape den perfekte kamphunden i Londons bakgater, var det en annen kulturell strømning som stod i en sterk kontrast til dette: Gjennom bilder, bøker og andre tekster fra denne tiden har mennesker uttrykt en dyp kjærlighet og stor investering i sine hunder. Folk skrev visstnok /mye/ om hundene sine på denne tiden, og deres uttrykk skilte seg fra andre tider. Historikerne mener derfor at det først på 1800-tallet ble utbredt og sosialt akseptabelt å «skjemme bort» og å knytte sterke emosjonelle bånd til hunder.

Men her kan arkeologer korrigere historikerne noe. Fordi funn i Nord-Amerika, som er 10.000 år gamle, viser at mennesker begravde hundene sine på måter som viser den samme respekt og tanke om et etterliv som når de begravde sine medmennesker. Det er altså ikke noe nytt, hvor mye hunder kan bety for oss mennesker. 

Det har vært en rådende teori, at det lenge levde en hundelignende art på siden av menneskers samfunn. Denne arten skal ha levd på våre matrester, og gjennom evolusjon utviklet de seg til å bli så husvarme at vi mennesker endelig tok dem inn og gjorde dem til våre kjæledyr. Andre teoretikere har påpekt at ressursene vi mennesker hadde til rådighet på denne tiden, ville ha vært så begrenset at hundeflokker ikke kunne ha levd av våre rester.

Nettopp det at individet hadde få ressurser, og lite oversikt over når det ville være nok mat til å dele med en ekstra munn man ikke var genetisk i slekt med, sier noe om hvor sterke følelser disse dyrene må ha vekket i oss, helt fra starten av. Men det sier også at det må ha vært noe gunstig for individet å ta inn dem inn. Og det gunstige var antagelig evnen til å samarbeide på tvers av artsgrensen. Fra 8000–9000 år siden blir det et typisk motiv for hulemalerier at mennesker og hunder jakter sammen. På grunn av størrelsen, korte snuter og ofte en krøll på halen, er det klart at det er hunder og ikke andre dyr, som for eksempel ulver, som er blitt hedret med en plass i kunstverkene.

Men hvordan startet det hele, hvordan gikk vi mennesker fra å være omgitt av ulver til å holde hunder vi jakter sammen med og sørger dypt over når de dør? Et slikt samarbeid og tilknytning over artsgrenser er unikt, så vi har ingen andre eksempler å lære fra. 

Uansett hvordan det startet, så har vi mennesker klart å skape en art som spiller på våre evolverte emosjonelle strenger. De får oss til å ville ivareta dem, ikke bare bruke dem til jakt og blodig underholdning. Og det føles rett overveldende, til tider. Som mammaen til en av Begbies venninner sa, da vi møttes i parken sist:

Noen kvelder legger hun seg før meg, dersom jeg lar døren til soverommet stå åpent. Når jeg kommer inn, og ser henne sammenkrøllet i dyp søvn, så blir jeg nær på gråten, fordi følelsene jeg har for henne er så sterke, så varme.

Det er som hentet rett ut av hverdagen til Begbie og meg. Og det er ikke bare vi to som er sære, selv om vi begge valgte å trosse veterinærer, og ikke avlive våre omplasseringshunder. Tilknytningen mellom hunder og deres eiere er så ofte så lik det man finner mellom forelder og spedbarn, at forskere bruker oss i sin forskning til å forstå hvordan vi mennesker utvikler vår evne til å knytte oss til andre i nære relasjoner, og hvordan gener kan være avgjørende for denne utviklingen. 

Ikke overraskende har forskning vist at gener er svært avgjørende. Og fordi evnen å knytte seg til andre har et genetisk grunnlag, har vi mennesker klart å avle frem hunder som kan være mer interessert i knytte seg til oss enn til medlemmer av samme art. Deres tilknytning til oss er vel noe av det første vi mennesker trekker frem, når vi beskriver hunder. De er så lojale, sier vi. Det kan kanskje høres litt usunt ut, for ikke-hundeeiere. Men det ubeskrivelig fine ved dette trekket vi mennesker har skapt hos hunder, ble beskrevet så godt av en hjemløs mann, som i et intervju jeg så for et par år siden sa: Det er et annet hjerte som alltid banker på min side. Betydningen dette kan ha for å komme seg gjennom livet, er det mange hundeiere som vet godt. Og vi har visst det imellom 20.000 og 40.000 år.

Først publisert i Klassekampen, De nære ting, fredag, 7. februar, 2020.

Interflora har en utdatert idé om hva romantikk er

Posted on | February 5, 2020 | No Comments

Det er de små tingene, ikke sant? De små tingene som får deg til å tenke på ham gjennom hele dagen. Hjertet slår og strømmer sterke følelser gjennom hele kroppen. Du klarer knapt å sovne om natten. Når han ringer deg ut av det blå. Når han sender en nattamelding. Blomster på døren når du kommer hjem.

Jeg fikk blomster på døren nylig. Tyve nydelige roser. Jeg leste kortet som fulgte, og så hendene mine som holdt kortet begynne å skjelve. Kvalmen steg i meg. Jeg ble kald. Adrenalinet raste gjennom kroppen. Nei, vær så snill, nei.

Kortet var ikke signert med navn. Hodet raser gjennom de siste årene av mitt liv, på jakt etter hvem som kan ha gjort dette, skrevet akkurat disse ordene. Ingen. Jeg er skremt.

Jeg vet at jeg har vært heldig. Jeg har aldri hatt en eks som nektet å gi slipp på meg – som ringer, tekster, møter opp på arbeidsplassen min, og ber meg komme tilbake. Beordrer meg tilbake. Hvor mange kvinner i Norge har vært, er, og kommer til å være mindre heldig vet vi ikke. Befolkningsstudier i andre land viser at omtrent 15-30 prosent kvinner og 8-15 prosent menn utsettes for stalking i løpet av livet. Det er altså mange blant oss som må leve med og navigere invaderende tilnærmelser – uten noe som helst råderett. Samme hvor mye de ber om fred, blir de stadig oppsøkt, på ulike vis. De vet ikke når eller om det noen gang tar slutt. De vet ikke alltid hvem som står bak. Og de vil fortelle deg: det er de små tingene.

Stalking er ikke bare overveldende og belastende, det kan være begynnelsen på en livsfarlig prosess. Vi vet at blant de over tusen mennesker som bor på hemmelig adresse i Norge, blir flere funnet av den de flykter fra. Og vi vet at menn som begår partnerdrap i anledning samlivsbrudd initiert av kvinnen som oftest stalker henne forut for drapet.

Offentlige personer er også sårbare for å stalkes. Jeg har som fagperson uttalt meg i media om kontroversielle tema, til tider med kontroversielle vinklinger, i over ti år. Igjen har jeg vært heldig som ikke har opplevd stalking i den anledning heller. Men var disse rosene og kortet et tegn på at min frihet til å gjøre dette uten livsfarlige konsekvenser hadde endret seg? Kvalmen og skjelvingen vedvarte. Jeg klarte fortsatt ikke finne noen jeg kjente som kanskje kunne ha sendt meg denne oppmerksomheten med et slikt kort.

Jeg ringer Floriss-butikken som var listet på lappen som var klistret på innpakningen, med mitt navn, privatadresse og private mobilnummer. Da får jeg vite at kjeden Interflora, som butikken er del av, oppgir ikke navnet på kunder, når blomster er sendt med anonyme kort. De påberoper seg en taushetsplikt og et ansvar for personvernet til kunden. Jeg kan ikke tro hva jeg hører.

Hvilket utdatert syn på romantikk har en bedrift som innretter seg slik at man kan sende blomster uten at mottaker har noen rettigheter til å få vite hvem som har sendt de. Når tror de at det er en fin opplevelse å få blomster anonymt på døren til sitt private hjem? Og hvem tror de har behov for å sende blomster anonymt? Med all min faglige tyngde vil jeg fraråde en slik praksis.

Butikken kan imidlertid ringe kunden og spørre om å få lov til å oppgi hans navn. Dette er ufattelig for meg. Som fagperson vet jeg at for en som stalker vil dette være en bekreftelse både på at han har makten og at han har fått oppmerksomheten min. Begge deler er svært uheldig. Som fagperson vil jeg fraråde også en slik praksis.

Neste dag ringer jeg Interflora sentralt. Jeg sier til den som svarer at siden jeg ikke får vite navnet på avsender, vil jeg ta en prat med noen høyere opp i systemet om stalking. «Hallo i luken!» bjeffer kvinnen i andre enden. Ampert hevder hun at jeg kan da bare anmelde det å ha fått roser til politiet, så vil de gi politiet alle opplysninger. Hennes løsningsforslag faller selvfølgelig på sin egen urimelighet. Det er ikke ulovlig å sende blomster. Politiet kommer ikke til å legge bort etterforskningen av drap, vold, ran, menneskehandel eller annet, bare fordi jeg fikk blomster på døren. Jeg gjentar at jeg vil snakke med noen høyere opp i systemet enn henne. Det jeg har å si er viktig.

Interflora har ikke bare en utdatert idé om hva som er romantisk – å få roser fra en anonym person er ikke spennende og fint for kvinner i Norge i dag. Bedriften tilrettelegger for atferd som kan være en liten, men likevel betydelig del av kundens antisosiale handlingsmønster som er svært belastende for mottaker, og som kan eskalere til å bli livsfarlig. Jeg foreslår at de umiddelbart opphører sin praksis med å la kunder sende blomster anonymt, og at de arrangerer et internseminar for de ansatte som omhandler stalking. Jeg stiller gjerne med min fagkunnskap. Interflora har allerede all min private kontaktinformasjon.

Teksten ble først publisert i Dagbladet, Debatt, 16. oktober, 2019.

Askepott-effekten

Posted on | December 24, 2019 | No Comments

Moderne stemødre er sjeldent som i eventyrene, men å være bonusforelder har sine mørke sider.

Ja, ja, Askepott – en stemor er og blir en stemor. Slik forklarer kokken i «Tre nøtter til Askepott» hvorfor Askepott behandles så dårlig – hvorfor hun må jobbe så hardt og ikke får ha noe fint i livet av verken eiendeler, hobbyer eller en kongelig frier.

Som for mange i min generasjon var historien om Askepott mitt første innblikk i hva en steforelder er. Da jeg begynte å studere og ble interessert i evolusjonære perspektiv på foreldrepsykologi, fikk jeg et dypere, og mørkere, innsyn. I den evolusjonspsykologiske faglitteraturen på barnedrap kom jeg nemlig over begrepet «the Cinderella effect» («Askepott-effekten»).

Det er forskerne Martin Daly og Margo Wilson som står bak begrepet. Som evolusjonspsykologer kjente de godt til arbeidet til evolusjonsbiologen William D. Hamilton. På 1960-tallet skisserte han hvordan evolusjon helt uunngåelig har formet vår sosiale atferd slik at vi investerer mer i de vi har fellesgener med, enn andre. Videre kjente Daly og Wilson også godt til arbeidet til evolusjonsbiologen Robert Trivers, som omhandlet hva som påvirker graden av foreldreinvestering et individ gjør. Trivers skisserte, i tråd med arbeidet til Hamilton, at noe av det mest avgjørende for graden av investering individet gjør, er om det er et genetisk slektskap mellom det og barnet i dets omsorg. Ikke bare har evolusjonen formet vår foreldrepsykologi slik at vi ønsker å investere i våre genetisk sett egne barn; den har også formet foreldrepsykologien vår slik at vi unngår å investere helt grenseløst i alle mulige andre barn.

Selv om man hadde forsket på hva som høynet sårbarheten for barnedrap i flere tiår, var det ingen forskere som hadde hatt noe teoretisk grunnlag for å se om det var noen forskjeller mellom steforeldre og genetiske foreldre, med tanke på motiv, metode og utbredelse. Gamle eventyr bør jo ikke danne grunnlaget for våre akademiske antagelser om menneskets natur! Men Daly og Wilson hadde et vitenskapelig kvalifisert grunnlag, fra arbeidet til evolusjonsbiologene, til å utlede at barn vil være mer sårbare for å bli utsatt for dødelig vold fra en steforelder enn en genetisk forelder.

Arbeidet til Daly og Wilson, som strakte seg over 1980-, 1990- og tidlig 2000-tallet, viste at det er noe i de gamle eventyrene som speiler vår menneskelige natur. Og da ikke bare historien om Askepott som hadde en slem stemor, men til og med eventyret om Snehvit som hadde en morderisk stemor. Dette fant de i data på barnedrap fra jeger- og sankersamfunn, og fra sin samtid i land som USA, Canada, Storbritannia og Sverige. De fant for eksempel at barn som hadde blitt drept ved dødelig vold i USA, var 100 ganger oftere drept av en stefar enn en genetisk far. I Canada var det 70 ganger mer sannsynlig at barna hadde blitt drept av en stefar enn en genetisk far. Forskerne viste at å bo med en stefar var den største risikofaktoren for barnedrap, også når andre forhold, som økonomi, var kontrollert for. Dette gjaldt også for ikke-dødelig vold mot barn. I studien jeg har gjort på barnedrap i Norge, 1990–2009, fant også jeg at steforeldre er overrepresentert blant de gjerningspersoner som ikke begikk drapet i anledning selvdrap eller en psykotisk episode.

Fordi det har vært sjeldnere at barn bor med stemødre enn stefedre, har kun to studier sett på hvilken risiko det er for barn å bo med stemødre. Ikke bare fant begge studier at stemødre var overrepresentert som gjerningspersoner i forhold til genetiske mødre, den ene studien hadde data som viste at barna hadde vært utsatt for grovere vold og omsorgssvikt i forkant av drapet dersom gjerningspersonen var en stemor, enn noen av de andre kategoriene gjerningsperson.

Evolusjonspsykologene som testet disse forholdene hadde utledet at de ville finne nettopp disse tendensene, fordi kvinner, rent fysiologisk, er primæromsorgspersoner. Fordi kvinner må gi av sin egen kropp, både i graviditet og amming, har den potensielle evolusjonære kostnaden av å investere i stebarn vært større for kvinner enn for menn. Evolusjon har derfor formet kvinner med en kald, hard hånd, med tanke på å forskjellsbehandle genetisk sett egne barn og stebarn.

Barnedrap er det mest ekstreme og sjeldne utfallet av at omsorgspersoner ikke føler det samme for stebarn som for egne barn. For de fleste vil vår evolverte foreldrepsykologi vise seg på betydelig mindre ekstreme måter. Forskning viser nemlig at steforeldre ikke hjelper til med lekser like mye, ikke tar barn til tannlegen like ofte, ikke bruker like mye penger på mat, og ikke engang tar på sikkerhetsbelte i bilen like ofte som genetiske foreldre.

Likevel vil mange si at å ha en steforelder har vært en bonus for dem – at de har bidratt som omsorgspersoner, og at dette har betydd mye for begge parter. Askepott svarer også kusken at da faren hennes fortsatt levde, behandlet han sin stedatter som om hun var hans egen. Hvordan kan det ha seg, i et evolusjonspsykologisk perspektiv?

Det er ofte slik, innen forskning, at man er mer opptatt av det som går galt enn det som går bra, eller i det minste går seg til på et vis. Så det finnes ikke like mye forskning på de gode steforhold som de dårlige. Men det finnes evolusjonspsykologiske perspektiv også på de individ som investerer godt i sine stebarn. Forslaget til hvorfor de gjør det, er at det å investere i en potensielt ny partners avkom fra tidligere forhold, er en strategi for å sikre seg denne partneren. Å vise interesse for og interesse i å investere i barnet til den du dater eller er kjæreste med, er en god måte å sikre deg denne partnere. De fleste foreldre vil jo bli betrygget, til og med sjarmert, dersom du gjør det. Og gode foreldre kan bli skremt bort dersom du ikke gjør det.

Her må det raskt understrekes at når man snakker om strategi hos mennesket eller andre dyr, fugler, fisk, planter og annet liv innen evolusjonære perspektiv og fag, er det svært sjeldent man mener en bevisst strategi. Men med den evolusjonære effekten det å investere i barn din nye partner har fra tidligere forhold kan ha for din egen reproduktiv suksess, gir det mening å kalle det en strategi.

Et annet perspektiv, som jeg tenker kan belyse det at noen individ investerer i avkom de vet ikke er deres egne, er det at vi mennesker har en lang evolusjonær historie for det som kalles allo-parenting. Allo-parenting betyr at det er flere individ som bidrar til å fostre barn. Vi mennesker er altså ikke fullstendig fremmed for det å skulle investere i og fostre andre barn enn våre egne genetiske etterkommere.

Likevel: Det å investere i stebarn har i all hovedsak vært en evolusjonær blindvei for det meste av vår arts historie, hvor individet har hatt begrenset med ressurser. Og dette har uunngåelig formet foreldrepsykologien i vår art. Våre evolverte responser på stebarn står for mange i en overveldende kontrast til krav i våre moderne tiders kultur, som sier vi skal bry oss om barn og ha omsorg for dem – enten de er våre egne eller ikke. Bonusbarn, og bonusforeldre. Mange opplever ikke disse forholdene som en bonus, men en byrde.

Kunsten speiler livet, sies det. Noen av de skumle eventyrene speiler vår natur. Bortsett fra på dette elementære punktet: at stemødrene til Askepott, Snehvit og Hans og Grete var onde. Som evolusjonspsykolog er ikke ondskap et ord jeg bruker på noe så menneskelig som ikke å føle det samme for stebarn som genetisk sett egne barn og dermed ikke klare å være så raus, tålmodig og kjærlig som det en bonusforelder liksom skal være.

Mange har intensjonen, strategien, å være en god bonusforelder, men så kommer virkeligheten, også kalt hverdagen. Dersom du ser på deg selv som en raus og kjærlig person, kan det å bli en steforelder bli en forvirrende og vond opplevelse – dersom du ikke ser på rollen gjennom et evolusjonært perspektiv.

Nær hundre tusen barn bor med en steforelder i Norge i dag. For dem vil jeg understreke at en forklaring ikke er en unnskyldning – man kan ikke gjemme seg bak den. Det er alltid de vokse som er de mest ressurssterke til å velge å gjøre det riktige i en familie, også midt opp i konflikter som bunner i følelser som har dype, evolusjonære røtter i mørk og kald jord.

Teksten ble først publisert i Klassekampen, “De nære ting”, fredag 29. november, 2019.

« go back — keep looking »

Siste innlegg

• Causing a potential increase in neonaticide
• Kan bli flere barnedrap
• Foreldredrap kan skje i psykose
• Hva er planen til den som blir forlatt?
• Dreper når hun drar
• Luft og kjærlighet
• Kjærlighetens kjølvann
• Estetikkens funksjon
• Den mørkeste trassen
• Kvinne er kvinne verst

Arkiv

• July 2022
• March 2022
• January 2022
• September 2021
• March 2021
• February 2021
• January 2021
• December 2020
• November 2020
• August 2020
• July 2020
• May 2020
• April 2020
• March 2020
• February 2020
• December 2019
• October 2019
• September 2019
• August 2017
• July 2017
• June 2017
• September 2016
• August 2016
• July 2016
• March 2016
• February 2016
• December 2015
• October 2015
• September 2015
• August 2015
• May 2015
• April 2015
• January 2015
• October 2014
• May 2014
• April 2014
• February 2014
• May 2013
• April 2013
• March 2013
• January 2013
• November 2012
• September 2012
• August 2012
• June 2012
• March 2012
• December 2011
• October 2011
• May 2011
• April 2011
• March 2011
• February 2011
• November 2010
• September 2010
• August 2010
• July 2010
• June 2010
• May 2010
• March 2010
• February 2010
• January 2010
• December 2009
• November 2009
• September 2009
• August 2009
• July 2009
• June 2009
• May 2009
• April 2009
• March 2009
• February 2009

Hvorfor biososial.org

Jeg er kriminolog og opptatt av hvordan samspillet mellom arv og miljø skaper mennesket. Jeg har derfor en biososial tilnærming til faglige interesser. Dette er en populærvitenskapelig blogg hvor jeg kommenterer nyheter og vitenskapelige funn og litteratur. Vibeke Ottesen

Søk

Search for:

Admin

• Register
• Log in
• Entries feed
• Comments feed
• WordPress.org

Blogroll

• Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis
• Human Behavior & Evolution Society
• The Society for Evolutionary Analysis in Law (SEAL)