Hvor er du, ur-mormor?

Posted on | May 5, 2020 | No Comments

Ur-mormor var avgjørende for barnebarnas overlevelse. Men er hun blitt en utryddet art?

“Besteforeldre er ikke som før!” Hun er sint, ikke bare skuffet. “De stiller ikke opp”, forklarer hun videre. Hun har diskutert dette med venninner som er småbarnsmødre. Mye. Sammenlignet historier og erfaringer. De har alle minner fra sin egen barndom, med sommerferier og helger hos besteforeldre. Besteforeldre som alltid stilte opp, alltid hadde tid, alltid var der, gjerne med noe hjemmebakt på lur.

Sånn er det ikke for deres små nå. Mormor skal på storby-weekend med venninner, og farfar har fått en ny kjæreste som han alltid skal på lange turer i fjellet med. Besteforeldre i dag har sine egne liv, som de prioriterer, etter selv ha vært foreldre i så mange år. De har tiden, pengene og helsen til å leve det livet som ble satt på vent i sin tid, da de fikk barn. Nå er det deres tur! Hemningsløst. Hensynsløst.

I kjølvannet av dette må småbarnsforeldre i dag klare seg selv. Sommerferier for dem er ikke den romantiske pausen fra å være småbarnsforeldre, slik de hadde sett for seg. Og det blir lite hjemmebakt på barna deres, når de besøker farmor – selv i helgene. Min venninne og hennes medmødre er helt sikre i sin sak: Sånn er det blitt! Forskningen sier imidlertid at det ikke er blitt sånn, ikke egentlig. Og det er det dype evolusjonære årsaker til.

Også evolusjonspsykologer er interessert i besteforeldre, og i hvilken grad de stiller opp eller ikke. Jeg har skrevet om arbeidet til evolusjonsbiologen William D. Hamilton i denne spalten tidligere: Han skisserte hvorfor og hvordan genetisk slektskap er avgjørende for sosial atferd. Derfor har arbeidet hans vært utgangspunkt for mye forskning og teoretisk arbeid innen evolusjonspsykologi – også på besteforeldre.

Hamilton påpekte at siden gener er det bærende elementet i evolusjon, det som videreføres fra generasjon til generasjon, vil genetisk slektskap være avgjørende for i hvilken grad vi hjelper noen eller ikke. Det var ikke til å unngå at vi ble skapninger som hjelper de vi er i slekt med. Hjelper du noen som du har felles gener med, hjelper du disse felles genene videre til neste generasjon. Det var heller ikke til å unngå at vi oftere ender i konflikter med de vi ikke er i slekt med, da det de vi konkurrerer med om å ha flest av egne gener i neste generasjon. Alt dette skaper evolusjon.

Fra Hamiltons arbeid har evolusjonspsykologer utledet ”besteforelder-hypotesen”. Den er et forslag til å forklare hvorfor kvinner har en så lang periode av livet hvor de ikke er fruktbare. Hypotesen er at kvinner som på et passende tidspunkt i livet orienterte seg mot å investere i barnebarn, heller enn egne barn, ville ha økt sannsynlighet for å spre sine gener videre gjennom generasjonene, enn kvinner som stadig fortsatte å produsere og investere kun i egne barn. Ett generasjonsledd er jo ikke nok til å påvirke evolusjonen av en art. Evolusjonært sett har individet hatt mye, alt, å vinne på å hjelpe til å fostre barnebarn. Men med ett forbehold: en sikkerhet i slektskapet med barnebarnet.

Og hvem, av alle besteforeldre, kan være mest sikker på det genetiske slektskapet til barnebarn? Jo, mormor. Hun er smertelig sikker på at barnet hun fødte er hennes. Like sikker kan hun være på at barnet datteren hennes føder er et barnebarn. En slik sikkerhet betyr mye i en evolusjonær sammenheng. Og derfor betyr det mye for oss også i dag.

Utfra besteforeldre-hypotesen har evolusjonspsykologer utledet at mormor vil være den av besteforeldre som har mest å tjene og minst å tape på å investere i barnebarn, og vil derfor være den som faktisk investerer mest. Forskning støtter denne utledningen. Studier, fra jeger- og sankersamfunn, andre tradisjonelle samfunn, og også i samfunn fra nyere tid viser at besteforeldre investerer mer tid og penger i barnebarn fra døtre enn fra sønner, og at mormors tilstedeværelse øker sannsynligheten for at barnebarn overlever de første sårbare årene av livet, og øker kvalitet og mengde på næringen barna får.

En studie fra USA, publisert i 2017, viste at mormor er den som passer barna mest, investerer mest økonomisk, og er følelsesmessig sterkest knyttet til sine barnebarn. Ste-bestemødre er den gruppen av besteforeldre som investerer aller minst i barnebarn. Og alt dette følger hva man i evolusjonspsykologien har forutsett om besteforeldre, ut i fra Hamiltons hypotese om betydningen av genetisk slektskap for sosial atferd.

I Norge i dag er flere besteforeldre som er i livet og med god helse enn i tidligere tider, og de stadig får færre barnebarn å investere i. Som ventet for en evolusjonspsykolog, viser forskningen at norske besteforeldre er på europa-toppen i å stille opp med barnepass. Seks av ti besteforeldre passer barnebarna i løpet av en måned, ifølge en rapport utgitt av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) i 2013. Ni av ti besteforeldre anser det å støtte sine barn i foreldregjerningen er viktig

Så hvorfor har min venninne og hennes medmødre opplevelsen av at deres foreldre ikke stiller opp, slik de minnes at egne besteforeldre gjorde? Kanskje de har vært usedvanlig uheldige med sine foreldre, i norsk sammenheng. Kanskje de var usedvanlig heldige med egne besteforeldre, i sin tid. Det finnes jo individuelle forskjeller på hvor mye man investerer i slektninger. Det er jo slike forskjeller, som har et genetisk grunnlag, som gir drivkraft til evolusjon. Eller kanskje de husker de positive tingene fra sin barndom mer enn de mindre positive. Det har vi mennesker en tendens til å gjøre. Vi husker at vintrene var snødekte og at somrene badet i sol. Vi husker ikke den grønne julen og våte sankthansaftenene like godt. Og kanskje var de forskånet for den konflikten foreldrene deres hadde med sine foreldre, om i hvilken grad det skulle investeres i dem? Eller kanskje de ikke bor i nærheten av sine foreldre? Forskning viser at mormor investerer mer i barnebarn jo nærmere de bor henne. Geografisk nærhet påvirker ikke farmor like mye.

Eller kanskje det er den gamle konflikten, mellom barn og foreldre, som stadig gjør seg gjeldende i voksne alder, om hvor mye foreldre skal investere i sine barn? Gjennom evolusjon er barn er programmert til å ønske, til og med kreve, investering fra sine foreldre. De vil alltid ha mer. Det er ingen grunn til at det skulle være noe man vokser av seg. Samtidig er foreldre evolvert til å ikke være selvutslettende i sin investering.

For en stund tilbake skrev jeg om søskenforhold, og om hvordan søsken konkurrerer om foreldres investering. Jeg pekte på den evolusjonært nye problemstillingen som har oppstått i det vi i dag får barn nærmere i tid enn det vi har gjort tidligere i vår arts historie. Dette øker sårbarheten for konflikter mellom søsken. Forskning viser at konfliktnivået avtar mellom søsken med alderen, men også at nye konflikter kan oppstå, i det søsken kan konkurrere om hvor mye deres felles foreldre skal investere i barnebarna. Og når søsken er nære hverandre i alder, blir også barnebarna nære i alder. Det kan bli mye for besteforeldre å spre seg over flere barnebarn i samme unge alder.

Det står sjeldent om livet, konfliktene vi har innad i familier i dag. Men følelser og tankesett vi har i dag, ble formet i en tid der de kunne være livsavgjørende.

Betydningen besteforeldre har hatt for barnebarnas overlevelse er antagelig det som gjør at følelsene er så sterke og såre. Det skjærer dypt i mamma- og pappahjerter når foreldrene deres ikke stiller opp som besteforeldre. Likeens kan det skjære hardt og dypt for besteforeldre som ikke får den kontakten de ønsker med sine barnebarn. Dette er følelser har motivert begge parter til å fostre sine felles genetiske avkom.

Par som vurderer å få barn, eller som venter barn, rådgis å diskutere hvilke forventninger de har til det å bli foreldre, og rollene de kommer til å måtte innta, endringene som vil måtte skje i livsstilen deres. Kanskje kan det være lurt med en tilsvarende prat mellom de vordende foreldre og besteforeldre også? 

It takes a village, sies det. Hele landsbyer må gå sammen om å fostre barn. Ikke bare før i tiden. Det gjelder fortsatt. De viktigste aktørene i vår evolusjonære historie har vært mor og mormor. Men de var ikke alene. Det ligger derfor i mange av oss å ville bidra til å fostre barna i vår landsby. Er du ikke blant de heldige som har besteforeldre som stiller opp for dine barn slik du vil, kan du kanskje finne andre i den landsbyen du har klart å skape for deg selv og dine små. 

Teksten ble først publisert i Klassekampen, “De nære ting”, 25. oktober, 2019.

Comments