Menneskets eldste venn

Posted on | March 28, 2020 | No Comments

Forholdet mellom mennesker og hunder viser hva godt vi kan skape på tvers av artsgrenser. Men det er likevel ikke fellesmenneskelig å skjøtte dette forholdet godt.

Han ser opp på meg, og logrer. Hjertet mitt smelter på sekundet. Lille, rare, vakre skapning. Så full av tillit, på tross av hva han må ha vært gjennom. Nei, jeg skal ikke gjøre som veterinæren sier! Vitterlig, det skal jeg ikke.

Det er i disse dager syv år siden gulltrollet mitt, Begbie, kom inn i livet mitt, og jeg i hans. Det er syv år, hvor dagene har startet med at jeg synger (les: ”synger”) morgensanger til ham, mens han logrer og presser hodet og kroppen hardt inntil meg, for å sikre seg mest mulig kos. Syv år med dette; et vell av gjensidig kjærlighet og trygghet. Heller enn å avlive ham, slik veterinæren anbefalte meg å gjøre.

Begbie (ja, oppkalt etter han i Trainspotting) kom til meg som en omplasseringshund. Han var bare seks måneder gammel. En valp, men likevel utsultet av de tidligere eierne sine. En rosa skapning, som bare var skinn og ben. Han var ikke mer enn halvparten så stor som broren fra det samme kullet, fordi han ikke hadde fått nok næring til å vokse. Det var bare snakk om dager før han ville ha kollapset og sultet i hjel, mente veterinæren. Med tanke på hans helsetilstand og hva han ellers kunne ha opplevd hos en familie som hadde evnet å la en valp sulte, mente veterinæren at jeg burde avlive ham. Jeg hørte ordene hennes. Men jeg så tillitt og forhåpning i øynene hans. Han så meg i øynene og logret. Dette sterke minnet utløser fortsatt tårer hos meg.

Hundehold kan virke rart, fra et evolusjonært perspektiv. Hvorfor investerer vi mennesker så mye tid, energi og ressurser i hunder? Hvorfor føler vi så sterkt for dem? Det er jo ikke noe genetisk slektskap mellom oss, så er ikke all investering vi gjør i dem bare et sløseri, fra et evolusjonært perspektiv? Kan man likevel se på menneskers kjærlige hundehold i et evolusjonært perspektiv? Kanskje.

Den evolusjonære historien til hunder er menneskeskapt og startet allerede mellom 20.000 og 40.000 år siden. Det må man kalle et langtidsforhold. Til sammenligning startet husdyrhold av hester først for 6000 år siden, og kyr for 10.000 år siden. Katter tok vi inn for bare 4000 år siden. 

Men selv om mennesker og deres beste venn har en lang historie sammen, så er det ikke fellesmenneskelig å ville knytte nære bånd til hunder. Hunder er ikke for alle. Og ikke alle hundeeiere opplever sterke, kjærlige følelser for de små firbente de har i sin omsorg. Ikke bare ble Begbie sultet nær i hjel av eierne han hadde før meg, han er en engelsk bullterrier – en rase som ble avlet fram i London på 1800-tallet ene og alene for å vinne råe, brutale og dødelige hundekamper. I en av de første tekstene som omhandler rasen, skrytes det av hvor raskt de heles fra skader fra kampringen. Og i Kina spiser de hunder. Det er unektelig at kultur kan forme hvordan individet forholder seg til dyr.

Men det er ikke bare kultur. Det ligger i menneskets genetikk å like hunder. I alle fall for noen av oss. I en svensk tvillingstudie, med over 85.000 deltakere, fant de at genetikk kunne predikere bedre om deltakerne ble hundeeier som voksne, enn det å ha vokst opp med hund. Når det er et genetisk grunnlag for å ville ta hunder inn i sitt hjem og hjerte, er det ikke rart at vi finner at mennesker har investert dypt i sine hunder, uansett hvor langt tilbake i vår felles historie vi graver.

Historikere har nylig studert forholdet folk hadde til dyr i England på 1800-tallet. De hevder at noe skjedde med holdningen til dyr i den viktorianske tiden. Fordi selv om noen mennesker gikk inn for å skape den perfekte kamphunden i Londons bakgater, var det en annen kulturell strømning som stod i en sterk kontrast til dette: Gjennom bilder, bøker og andre tekster fra denne tiden har mennesker uttrykt en dyp kjærlighet og stor investering i sine hunder. Folk skrev visstnok /mye/ om hundene sine på denne tiden, og deres uttrykk skilte seg fra andre tider. Historikerne mener derfor at det først på 1800-tallet ble utbredt og sosialt akseptabelt å «skjemme bort» og å knytte sterke emosjonelle bånd til hunder.

Men her kan arkeologer korrigere historikerne noe. Fordi funn i Nord-Amerika, som er 10.000 år gamle, viser at mennesker begravde hundene sine på måter som viser den samme respekt og tanke om et etterliv som når de begravde sine medmennesker. Det er altså ikke noe nytt, hvor mye hunder kan bety for oss mennesker. 

Det har vært en rådende teori, at det lenge levde en hundelignende art på siden av menneskers samfunn. Denne arten skal ha levd på våre matrester, og gjennom evolusjon utviklet de seg til å bli så husvarme at vi mennesker endelig tok dem inn og gjorde dem til våre kjæledyr. Andre teoretikere har påpekt at ressursene vi mennesker hadde til rådighet på denne tiden, ville ha vært så begrenset at hundeflokker ikke kunne ha levd av våre rester.

Nettopp det at individet hadde få ressurser, og lite oversikt over når det ville være nok mat til å dele med en ekstra munn man ikke var genetisk i slekt med, sier noe om hvor sterke følelser disse dyrene må ha vekket i oss, helt fra starten av. Men det sier også at det må ha vært noe gunstig for individet å ta inn dem inn. Og det gunstige var antagelig evnen til å samarbeide på tvers av artsgrensen. Fra 8000–9000 år siden blir det et typisk motiv for hulemalerier at mennesker og hunder jakter sammen. På grunn av størrelsen, korte snuter og ofte en krøll på halen, er det klart at det er hunder og ikke andre dyr, som for eksempel ulver, som er blitt hedret med en plass i kunstverkene.

Men hvordan startet det hele, hvordan gikk vi mennesker fra å være omgitt av ulver til å holde hunder vi jakter sammen med og sørger dypt over når de dør? Et slikt samarbeid og tilknytning over artsgrenser er unikt, så vi har ingen andre eksempler å lære fra. 

Uansett hvordan det startet, så har vi mennesker klart å skape en art som spiller på våre evolverte emosjonelle strenger. De får oss til å ville ivareta dem, ikke bare bruke dem til jakt og blodig underholdning. Og det føles rett overveldende, til tider. Som mammaen til en av Begbies venninner sa, da vi møttes i parken sist:

Noen kvelder legger hun seg før meg, dersom jeg lar døren til soverommet stå åpent. Når jeg kommer inn, og ser henne sammenkrøllet i dyp søvn, så blir jeg nær på gråten, fordi følelsene jeg har for henne er så sterke, så varme.

Det er som hentet rett ut av hverdagen til Begbie og meg. Og det er ikke bare vi to som er sære, selv om vi begge valgte å trosse veterinærer, og ikke avlive våre omplasseringshunder. Tilknytningen mellom hunder og deres eiere er så ofte så lik det man finner mellom forelder og spedbarn, at forskere bruker oss i sin forskning til å forstå hvordan vi mennesker utvikler vår evne til å knytte oss til andre i nære relasjoner, og hvordan gener kan være avgjørende for denne utviklingen. 

Ikke overraskende har forskning vist at gener er svært avgjørende. Og fordi evnen å knytte seg til andre har et genetisk grunnlag, har vi mennesker klart å avle frem hunder som kan være mer interessert i knytte seg til oss enn til medlemmer av samme art. Deres tilknytning til oss er vel noe av det første vi mennesker trekker frem, når vi beskriver hunder. De er så lojale, sier vi. Det kan kanskje høres litt usunt ut, for ikke-hundeeiere. Men det ubeskrivelig fine ved dette trekket vi mennesker har skapt hos hunder, ble beskrevet så godt av en hjemløs mann, som i et intervju jeg så for et par år siden sa: Det er et annet hjerte som alltid banker på min side. Betydningen dette kan ha for å komme seg gjennom livet, er det mange hundeiere som vet godt. Og vi har visst det imellom 20.000 og 40.000 år.

Først publisert i Klassekampen, De nære ting, fredag, 7. februar, 2020.

Comments