Det ultrasosiale flokkdyret

Posted on | November 4, 2020 | No Comments

Vennskap har vært livsviktig for mennesker. Å avskjæres fra venner setter oss derfor i en krisetilstand.

Venner. De er familien vi velger selv, sies det. Jeg har kikket litt på mer faglige definisjoner i anledning å skulle skrive denne teksten. Ord som «gjensidig» og «likeverdig» går ofte igjen. «Frivillige» og «følelsesladde» bånd, listes også ofte. Definisjonene jeg har sett så langt, ser ut til å reflektere idealer for hva vennskap er, da de tar ikke med de dårlige aspekt som også kan inngå i vennskap. Vennskap har jo sine utfordringer, sin pris, for partene, som alle andre forhold. Den greske filosofen Aristoteles var klar over at vennskap ikke alltid er perfekte. Men i sin mest perfekte form, mente han, så har vennskapet ikke noen direkte funksjon for partene. Man bare ønsker og gjør hverandre godt, uten å få noe som helst ut av det for egen vinning.

Gledene og utfordringene som vennskap gir, har vi mennesker navigert siden før de greske filosofene. Men så kom tidenes kanskje største utfordring for våre vennskap: En dødelig pandemi. Og med pandemien kom det helsefaglige rådet om å holde fysisk avstand til de som ikke bodde i samme husstand som en selv, og med det å holde avstand fra våre venner.

Jeg fulgte dette rådet en god stund. De fleste venner jeg har, har jeg stort sett kontakt med over sosiale medier, uansett. Men det var åpenbart helt unaturlig for meg, og usunt for den psykiske helsen, å ikke skulle møte noen venner fysisk, og det i uoverskuelig fremtid. Jeg trengte ikke være evolusjonspsykolog for å ta og føle på det. Så jeg begynte å treffe min bestevenninne.

Vi to ble kjent på masterstudiet i psykologi. Hun kom inn i klassen først en uke etter studieoppstart. Jeg tenkte det måtte være vanskelig å komme inn slik, på etterskudd, i det så mange i klassen allerede hadde formet klikker og bånd og var allerede godt fornøyd og forsynt med sine nye vennskap. Da jeg så henne gå av samme trikk som meg, på hennes andre dag, gikk jeg derfor bort til henne og spurte «er ikke du hun nye». Det er klart at det at jeg var inkluderende gjorde at hun likte meg. Men det er også klart at hun likte meg enda mer fordi jeg fikk henne til å le, flere ganger, innen vi nådde instituttbygningen. Selv er jeg veldig svak for alle som ler av mine (selverklærte) morsomheter.

Vi har holdt sammen siden den dagen, men vi var ikke bestevenninner fra dag én. Det er noe vi har blitt over årene. Vi hadde allerede hver vår bestevenninne da vi først møttes. Hun vokste ifra sin. Jeg ble sviktet av min for noen år siden, ved den mest alvorlige krisen jeg har hatt i mitt liv. Min daværende bestevenninne forsvant i det jeg brøt sammen og ba om hjelp. Det er ikke noe unikt ved det. Det er mange som opplever å miste venner når de går gjennom en krise som krever mye av de rundt dem.

Men én venninne ble stående, sittende, lyttende. Én venninne kom stadig på besøk, lot meg ikke være alene for lenge, tok med seg middag til meg, satt ved meg til jeg hadde spist noe, om enn bare litt. Og med verdens største mot og styrke orket hun å være nær meg, mens jeg ikke orket annet enn å gråte. Jeg var langt, langt nede i mitt overveldende mørke. Men der nede fant hun meg, og ga ikke slipp.

Etter hvert som den dødelige pandemien ikke ga oss to noen egne erfaringer med sykdommen, bare dystre avisoverskrifter, ble vi enige om å bryte en meters-regelen, og være i hverandres klemme-kohort. Vi trosset med andre ord solide og klare helsefaglige råd, for hverandre. Minnet mitt om den første klemmen vi kostet på oss, er klarere for meg enn minnet om mitt første kyss. Den klemmen betydde så mye, så mye. En fysisk klem er ikke det samme som en digital klem, eller en dult med albuen.

Det var ikke bare jeg som hadde et behov for å møte min bestevenninne, og få lov til å gi henne en klem og få en tilbake. Jeg som bor alene med min hund. Hun hadde også behov for å møte meg. Det å trenge hverandre er gjensidig for oss to. Jeg kan hilse Aristoteles og si at det forringer vitterlig ikke verdien av vennskapet vårt. Snarere tvert imot. Selv om min bestevenninne har både mann og barn, så er det jo noe med vennskap som ikke dekkes av familien. Å ha familie gjør deg derfor ikke immun mot å føle ensomhet og lengsel etter venner.

De siste årene har det kommet forskning som viser at forholdet vi har til våre venner kan ha mer å si for vår fysiske og psykiske helse og vår vurdering av livskvalitet enn forholdet vi har til vår familie, og videre at vi trives bedre sammen med venner enn med familien. Dette har vi visst lenge at gjelder ungdom, men nå viser forskningen at dette også gjelder voksne som har etablert sin egen kjernefamilie. Det kan høres rart ut når man vet at evolusjon dreier seg om videreføring av gener. Bør ikke familien da lett være viktigere for oss? Joda. Men grunnen til at folk likevel lister venner som så viktige for dem kan være, fra et evolusjonspsykologisk perspektiv, at uten gode venner, så var det nær umulig for individet å få og opprettholde sin egen kjernefamilie.

Vår forhistorie består av å ha levd tett sammen med andre mennesker, og da ikke bare med kjernefamilien og storfamilien av slektninger. Vi har bodd i større stammer, hvor medlemmene ikke alltid var i genetisk slektskap med hverandre. Kravene til og mulighetene for oss ved å leve så tett med andre, har gjort oss til det forskere kaller «ultrasosiale flokkdyr». Vårt levesett har vært så mye mer sosialt komplekst enn det vi ser hos andre arter, og antagelig er det grunnen til at vi har en så påfallende lang ungdomstid i vår art. Som jeg har skrevet i denne spalten tidligere, er ungdomstiden så lang og så intenst sosialt fordi individet skal kunne finne sin plass i det sosiale hierarkiet i sin gruppe og lære seg de sosiale kodeksene før de selv skal finne sin partner og starte sin egen kjernefamilie.

Men behovet for vennskap slutter ikke med kjernefamilien. For at våre formødre skulle kunne være gode nok mødre til også å bli bestemødre, var de helt avhengige av sterke bånd til andre kvinner. Sterke nok bånd til å stole på at andre kvinner ville passe godt på deres barn, mens de selv var ute og sanket og bidro til den jevne strømmen av kalorier både hun, hennes barn, og hele stammen var avhengig av. Da kvinner i sankersamfunn bidrar mindre i det arbeidet når de er gravide og ammer, var våre formødre også avhengige av sterke nok bånd til de andre kvinnene til at disse ville dele fangsten fra sankingen med henne og hennes barn.

For at våre forfedre skulle kunne være gode nok fedre til også å bli bestefedre, var de helt avhengige av sterke bånd til andre menn. Sterke nok bånd til å vite de andre mennene ville være lojale også i livsfarlige situasjoner ved storvilt jakt eller krig. Og til å vite at de andre menn ville dele fangst og bytte med ham og hans familie, selv om han selv ikke alltid prestert så godt som de andre.

I møte med evolusjonære perspektiv på oss mennesker kan de fleste idealer miste litt av glansen, mystikken og romantikken. Det kan også Aristoteles og andres idealisert bilde av hva vennskap er. Evolusjonspsykologiske perspektiv gir alltid en funksjonell analyse av våre følelser, tanker og atferd. Så også på vennskap. Evnen til å inngå og opprettholde vennskap har vært avgjørende for individets overlevelse og reproduksjon i vår evolusjonære historie. Sosiale dyr klarer seg rett og slett ikke uten flokken sin. 

Sosial distanse fra venner er livsviktig akkurat nå. Men det er et nær usympatisk og svært urealistisk råd, for en ultrasosial art som mennesket, som er drevet av evolverte behov for å pleie og søke bekreftelse på livsviktig vennskap. Fra et evolusjonspsykologisk perspektiv, var det fullstendig forutsigbart at vi kom til å lide under dette rådet, og å bryte det. Det å plutselig være avskåret fra venner vil nødvendigvis ha vært et kraftig og urovekkende signal for individets muligheter til å overleve og reprodusere seg opp gjennom vår arts historie. Det er å forvente at et individ som opplever dette vil gå i et psykisk og fysisk alarmberedskap.

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen, De nære ting, fredag 16. oktober, 2020.

Comments