Interflora har en utdatert idé om hva romantikk er

Posted on | February 5, 2020 | No Comments

Det er de små tingene, ikke sant? De små tingene som får deg til å tenke på ham gjennom hele dagen. Hjertet slår og strømmer sterke følelser gjennom hele kroppen. Du klarer knapt å sovne om natten. Når han ringer deg ut av det blå. Når han sender en nattamelding. Blomster på døren når du kommer hjem.

Jeg fikk blomster på døren nylig. Tyve nydelige roser. Jeg leste kortet som fulgte, og så hendene mine som holdt kortet begynne å skjelve. Kvalmen steg i meg. Jeg ble kald. Adrenalinet raste gjennom kroppen. Nei, vær så snill, nei.

Kortet var ikke signert med navn. Hodet raser gjennom de siste årene av mitt liv, på jakt etter hvem som kan ha gjort dette, skrevet akkurat disse ordene. Ingen. Jeg er skremt.

Jeg vet at jeg har vært heldig. Jeg har aldri hatt en eks som nektet å gi slipp på meg – som ringer, tekster, møter opp på arbeidsplassen min, og ber meg komme tilbake. Beordrer meg tilbake. Hvor mange kvinner i Norge har vært, er, og kommer til å være mindre heldig vet vi ikke. Befolkningsstudier i andre land viser at omtrent 15-30 prosent kvinner og 8-15 prosent menn utsettes for stalking i løpet av livet. Det er altså mange blant oss som må leve med og navigere invaderende tilnærmelser – uten noe som helst råderett. Samme hvor mye de ber om fred, blir de stadig oppsøkt, på ulike vis. De vet ikke når eller om det noen gang tar slutt. De vet ikke alltid hvem som står bak. Og de vil fortelle deg: det er de små tingene.

Stalking er ikke bare overveldende og belastende, det kan være begynnelsen på en livsfarlig prosess. Vi vet at blant de over tusen mennesker som bor på hemmelig adresse i Norge, blir flere funnet av den de flykter fra. Og vi vet at menn som begår partnerdrap i anledning samlivsbrudd initiert av kvinnen som oftest stalker henne forut for drapet.

Offentlige personer er også sårbare for å stalkes. Jeg har som fagperson uttalt meg i media om kontroversielle tema, til tider med kontroversielle vinklinger, i over ti år. Igjen har jeg vært heldig som ikke har opplevd stalking i den anledning heller. Men var disse rosene og kortet et tegn på at min frihet til å gjøre dette uten livsfarlige konsekvenser hadde endret seg? Kvalmen og skjelvingen vedvarte. Jeg klarte fortsatt ikke finne noen jeg kjente som kanskje kunne ha sendt meg denne oppmerksomheten med et slikt kort.

Jeg ringer Floriss-butikken som var listet på lappen som var klistret på innpakningen, med mitt navn, privatadresse og private mobilnummer. Da får jeg vite at kjeden Interflora, som butikken er del av, oppgir ikke navnet på kunder, når blomster er sendt med anonyme kort. De påberoper seg en taushetsplikt og et ansvar for personvernet til kunden. Jeg kan ikke tro hva jeg hører.

Hvilket utdatert syn på romantikk har en bedrift som innretter seg slik at man kan sende blomster uten at mottaker har noen rettigheter til å få vite hvem som har sendt de. Når tror de at det er en fin opplevelse å få blomster anonymt på døren til sitt private hjem? Og hvem tror de har behov for å sende blomster anonymt? Med all min faglige tyngde vil jeg fraråde en slik praksis.

Butikken kan imidlertid ringe kunden og spørre om å få lov til å oppgi hans navn. Dette er ufattelig for meg. Som fagperson vet jeg at for en som stalker vil dette være en bekreftelse både på at han har makten og at han har fått oppmerksomheten min. Begge deler er svært uheldig. Som fagperson vil jeg fraråde også en slik praksis.

Neste dag ringer jeg Interflora sentralt. Jeg sier til den som svarer at siden jeg ikke får vite navnet på avsender, vil jeg ta en prat med noen høyere opp i systemet om stalking. «Hallo i luken!» bjeffer kvinnen i andre enden. Ampert hevder hun at jeg kan da bare anmelde det å ha fått roser til politiet, så vil de gi politiet alle opplysninger. Hennes løsningsforslag faller selvfølgelig på sin egen urimelighet. Det er ikke ulovlig å sende blomster. Politiet kommer ikke til å legge bort etterforskningen av drap, vold, ran, menneskehandel eller annet, bare fordi jeg fikk blomster på døren. Jeg gjentar at jeg vil snakke med noen høyere opp i systemet enn henne. Det jeg har å si er viktig.

Interflora har ikke bare en utdatert idé om hva som er romantisk – å få roser fra en anonym person er ikke spennende og fint for kvinner i Norge i dag. Bedriften tilrettelegger for atferd som kan være en liten, men likevel betydelig del av kundens antisosiale handlingsmønster som er svært belastende for mottaker, og som kan eskalere til å bli livsfarlig. Jeg foreslår at de umiddelbart opphører sin praksis med å la kunder sende blomster anonymt, og at de arrangerer et internseminar for de ansatte som omhandler stalking. Jeg stiller gjerne med min fagkunnskap. Interflora har allerede all min private kontaktinformasjon.

Teksten ble først publisert i Dagbladet, Debatt, 16. oktober, 2019.

Comments