Psykologisk immunforsvar

Posted on | April 22, 2020 | No Comments

Hvorfor er sosial distansering så vanskelig å gjennomføre når det kan redde liv?

Den er beskrevet som en usynlig fiende, COVID-19 som brer seg, svøper inn hele vår verden. Ja, vår verden. Ikke bare verden «der ute», slik vi i Norge har hatt behaget av å bli vant til med andre dødelige virus som ikke kom nærmere enn tv-skjermen. Denne gangen har viruset kommet innenfor dørstokken. Den er blant oss. Helt nært. Å skrive en tekst om dødelig virus for denne spalten ville være rart for bare noen få måneder siden. Men ikke nå.

Patogener, organismer som virus, bakterier og andre parasitter, som kan forårsake sykdom og død, har vært med oss mennesker gjennom vår evolusjon. Det er fristende å bruke frasen «siden tidenes morgen». Hele veien har det vært et våpenkappløp mellom oss og de ulike patogener. Mens vi utviklet forsvarsmekanismer mot dem, utviklet de evnen til å omgå eller bryte ned immunforsvaret vårt, for å få det de trenger av oss til å formere og spre seg.

De fleste vet at vi har et fysiologisk immunsystem som forsvarer oss mot patogener. Det som har vært mindre kjent, inntil de siste par tiårene, er at feber er en del av immunsystemet. Feber er en fysiologisk mekanisme som er utformet og båret frem gjennom evolusjon, fordi den har hatt en avgjørende funksjon i kampen mot patogener, og dermed for vår overlevelse. Feber er derfor en evolusjonær tilpasning. Når kroppen oppdager en infeksjon, økes kroppstemperaturen, for å drepe det som forårsaker infeksjonen. Derfor er det en del leger med et evolusjonært orientert syn som advarer mot å benytte febernedsettende så snart man har litt feber. Det er bare det at av og til kan feberen bli for høy, og da blir vi gjort sårbare av vårt eget immunsystem som prøver å forsvare oss. Evolusjon gjør oss ikke ufeilbarlige.

Men vi mennesker har også et psykologisk immunsystem, som også er skapt gjennom evolusjon, og som sørger for at vi unngår smitte. På engelsk heter det «Behavioural Imune System», altså atferdsmessig immunsystem, på litt dårlig norsk. Som evolusjonspsykologer har påpekt i fire tiår, så er psykologiske mekanismer linken mellom vår biologi og vår atferd. De som studerer og prøver å forstå vårt atferdsmessige immunsystem, studerer og prøver å forstå de psykologiske mekanismene som ligger til grunn for vår atferd.

Forslaget om et evolvert psykologisk immunforsvar, som påvirke vår atferd slik at vi unngår patogener, finner vi allerede i arbeidet til Charles Darwin, som skrev om den universelle responsen det er å bli frastøtt av ting som kan gjøre oss syke. Tanken om at det å bli frastøtt er en tilpasning, og del av vårt evolverte psykologiske immunsystem, fikk en renessanse i arbeidet til epidemiologen Valerie Curtis og kollegaer på tidlig 2000-tallet. I en studie kartla de de mest vanlige symptomer på infeksjon (ulike lukter og syn, som jeg ikke skal beskrive her), og hva vi mennesker rapporterer å være frastøtende. På tvers av kulturer sammenfalt listene. Dette mente Curtis og kollegaer ikke kunne være tilfeldig.

Ved helt vanlig forkjølelse, som vi er vant til å forholde oss til i Norge, er symptomer åpenbare. Og dersom noen hoster og nyser mye, trekker vi oss raskt unna dem. Vårt psykologiske immunsystem trigger en beskyttende adferd. Men utfordringen med å ta COVID-19-sykdommen på det alvor statistikken om dødelighet og alvorlige senskader sier vi burde, er at symptomene er så milde at vi vet ikke hvem av dem rundt oss som bærer på det. Fienden blir usynlig. Vi mennesker har ikke kommet så langt i våpenkappløpet at vi klarer å oppfatte en slik fare som reell.

I naturfagstimene på skolen lærte jeg at de evolusjonært sett mest suksessfulle virus dreper ikke sin vert. Det vil nemlig kunne hindre spredning (noen virus klarer imidlertid fint å spre seg selv om verten dør). COVID-19 er kanskje en suksess i et slikt perspektiv. Den er dødelig for risikogrupper, men den gir svært milde symptomer i store deler av befolkningen. Og det hjelper ikke, for et stakkars evolvert menneskesinn, at konsekvensene av smitte først er synlige etter 10-14 dager. Dette gjør at viruset kommer seg forbi vårt evolverte psykologiske immunsystem.

Vi ser ikke viruset, vi ser de vi er glad i: vår mormor, kollegaer eller Tinder-matchen. De vi har evolverte psykologiske mekanismer til å ønske å være nær. Og det, mer enn noen gang, når vi opplever kriser og usikker fremtid. Spesielt vil sosialdistansering være krevende for ungdommen. Ungdommer, enten de er mennesker eller rotter, reagerer kraftigere på sosial isolering enn noen andre aldersgrupper, med symptomer på angst og depresjon. Ungdomstiden er tiden for å finne sin plass i det sosiale hierarkiet til den jevnaldrende gruppen for å lykkes senere i livet. Det er menneskelig at de vil bryte regler om sosialdistansering mer enn andre. Fra et evolusjonært perspektiv kan man også regne med at single vil finne kravet om sosialdistansering mer krevende enn de som allerede har sikret seg kjernefamilien. 

Én ting er å følge krav om sosialdistansering for egen del. Men kravet er i hovedsak der for å beskytte de sårbare gruppene, ikke det livsbejaende enkeltindividet. Igjen er dette et nær umenneskelig krav: Vi har ikke gått gjennom noe evolusjonært seleksjonspress på å holde oss unna andre som vi selv kan være til fare for. Vi er selektert til å få egne gener videre til neste generasjon, ikke genene til alle de andre rundt oss.

Man kunne kanskje tro at de kalde, harde fakta, presentert som statistikk skulle være nok til å trigge vårt psykologiske immunsystem, slik at vi klarte å gjennomføre sosialdistansering. Noen klarer det. Men andre drar på fest. Ut til marka på overfylte busser. På Tinder-dater. En minister i England dro til og med på besøk til sine eldre foreldre, selv om både reise er frarådet på det sterkeste, og eldre er i risikogruppen for de hardeste konsekvenser av viruset. Dersom man forventer at mennesker skal føye seg etter harde fakta og statistikk og frykte en usynlig fiende, har man ikke tatt i betraktning at vi er produkter av evolusjon.

Og som produkter av evolusjon, har vi mennesker ikke en intuitiv forståelse for statistikk – det er rett og slett bare abstrakte tall for oss. Det statistiske begrepet «eksponentiell vekst» vi nå leser om i aviser, er helt nytt for oss mennesker. Nå mener jeg ikke bare evolusjonært. Jeg mener det er få av oss som fulgte med i skoletimene vi hadde om dette. Det er den R-en du har lest om over alt: at vi i snitt i Norge klarte å holde R-en, antall mennesker som ble smittet av en bærer av viruset til 0,7. Fint, tenker mange om det, men forstår likevel ikke helt hva eksponentiell vekst er, hvor mye en spredning på 1,0 er, for eksempel. I en studie som tok for seg hvor dårlige vi mennesker er til å forstå slik vekst, ble deltakerne bedt å svare på når ugresset ville dekke halve banen, dersom spredningen stadig doblet seg, og hele banen var dekket på 30 dager. Svaret er på dag 29. Det er faren som ligger i eksponentiell spredning, og grunnen til at vi må ta sosial distansering på alvor. På én dag kan banen gå fra å være halvveis til helt dekket av ugress. De fleste deltakerne i studien klarte ikke å løse oppgaven.

På tross av hva som er rasjonelt og livreddende, så drives vi av evolverte, sosialpsykologiske behov til å møtes og til ikke å holde avstand. Det er grunnen til at vurdering av egen og umiddelbare interesse overskygger felleskapets interesser. Helt grunleggende og evolvert psykologi må endres over natten, på grunn av noe som vi ikke kan se eller lukte. Da kommer vårt evolverte psykologiske immunforsvar til kort

Men samtidig som vår grunnleggende menneskelig atferd skaper smittekrisen, er den også redningen: Det er nemlig helt menneskelig å påføre regelbrytere skam, for å få de til å føye seg bedre etter sin sosiale gruppe. Det er også del av vårt psykologiske immunforsvar. Og det er mange som er motiverte i den retningen også. Som en facebookvenn skrev i påsken: «Når jeg ser serier og filmer på tv, sitter jeg (nesten) hele tiden og tenker på/ergrer meg over at folk ikke overholder tometersregelen, at de håndhilser, snubler rundt i butikker, er på fest og i verste fall gir hverandre en klem.» Det er som en febertilstand.

Teksten ble først publisert i “De nære ting”, Klassekampen, fredag 17. april, 2020.

Comments