Askepott-effekten

Posted on | December 24, 2019 | No Comments

Moderne stemødre er sjeldent som i eventyrene, men å være bonusforelder har sine mørke sider.

Ja, ja, Askepott – en stemor er og blir en stemor. Slik forklarer kokken i «Tre nøtter til Askepott» hvorfor Askepott behandles så dårlig – hvorfor hun må jobbe så hardt og ikke får ha noe fint i livet av verken eiendeler, hobbyer eller en kongelig frier.

Som for mange i min generasjon var historien om Askepott mitt første innblikk i hva en steforelder er. Da jeg begynte å studere og ble interessert i evolusjonære perspektiv på foreldrepsykologi, fikk jeg et dypere, og mørkere, innsyn. I den evolusjonspsykologiske faglitteraturen på barnedrap kom jeg nemlig over begrepet «the Cinderella effect» («Askepott-effekten»).

Det er forskerne Martin Daly og Margo Wilson som står bak begrepet. Som evolusjonspsykologer kjente de godt til arbeidet til evolusjonsbiologen William D. Hamilton. På 1960-tallet skisserte han hvordan evolusjon helt uunngåelig har formet vår sosiale atferd slik at vi investerer mer i de vi har fellesgener med, enn andre. Videre kjente Daly og Wilson også godt til arbeidet til evolusjonsbiologen Robert Trivers, som omhandlet hva som påvirker graden av foreldreinvestering et individ gjør. Trivers skisserte, i tråd med arbeidet til Hamilton, at noe av det mest avgjørende for graden av investering individet gjør, er om det er et genetisk slektskap mellom det og barnet i dets omsorg. Ikke bare har evolusjonen formet vår foreldrepsykologi slik at vi ønsker å investere i våre genetisk sett egne barn; den har også formet foreldrepsykologien vår slik at vi unngår å investere helt grenseløst i alle mulige andre barn.

Selv om man hadde forsket på hva som høynet sårbarheten for barnedrap i flere tiår, var det ingen forskere som hadde hatt noe teoretisk grunnlag for å se om det var noen forskjeller mellom steforeldre og genetiske foreldre, med tanke på motiv, metode og utbredelse. Gamle eventyr bør jo ikke danne grunnlaget for våre akademiske antagelser om menneskets natur! Men Daly og Wilson hadde et vitenskapelig kvalifisert grunnlag, fra arbeidet til evolusjonsbiologene, til å utlede at barn vil være mer sårbare for å bli utsatt for dødelig vold fra en steforelder enn en genetisk forelder.

Arbeidet til Daly og Wilson, som strakte seg over 1980-, 1990- og tidlig 2000-tallet, viste at det er noe i de gamle eventyrene som speiler vår menneskelige natur. Og da ikke bare historien om Askepott som hadde en slem stemor, men til og med eventyret om Snehvit som hadde en morderisk stemor. Dette fant de i data på barnedrap fra jeger- og sankersamfunn, og fra sin samtid i land som USA, Canada, Storbritannia og Sverige. De fant for eksempel at barn som hadde blitt drept ved dødelig vold i USA, var 100 ganger oftere drept av en stefar enn en genetisk far. I Canada var det 70 ganger mer sannsynlig at barna hadde blitt drept av en stefar enn en genetisk far. Forskerne viste at å bo med en stefar var den største risikofaktoren for barnedrap, også når andre forhold, som økonomi, var kontrollert for. Dette gjaldt også for ikke-dødelig vold mot barn. I studien jeg har gjort på barnedrap i Norge, 1990–2009, fant også jeg at steforeldre er overrepresentert blant de gjerningspersoner som ikke begikk drapet i anledning selvdrap eller en psykotisk episode.

Fordi det har vært sjeldnere at barn bor med stemødre enn stefedre, har kun to studier sett på hvilken risiko det er for barn å bo med stemødre. Ikke bare fant begge studier at stemødre var overrepresentert som gjerningspersoner i forhold til genetiske mødre, den ene studien hadde data som viste at barna hadde vært utsatt for grovere vold og omsorgssvikt i forkant av drapet dersom gjerningspersonen var en stemor, enn noen av de andre kategoriene gjerningsperson.

Evolusjonspsykologene som testet disse forholdene hadde utledet at de ville finne nettopp disse tendensene, fordi kvinner, rent fysiologisk, er primæromsorgspersoner. Fordi kvinner må gi av sin egen kropp, både i graviditet og amming, har den potensielle evolusjonære kostnaden av å investere i stebarn vært større for kvinner enn for menn. Evolusjon har derfor formet kvinner med en kald, hard hånd, med tanke på å forskjellsbehandle genetisk sett egne barn og stebarn.

Barnedrap er det mest ekstreme og sjeldne utfallet av at omsorgspersoner ikke føler det samme for stebarn som for egne barn. For de fleste vil vår evolverte foreldrepsykologi vise seg på betydelig mindre ekstreme måter. Forskning viser nemlig at steforeldre ikke hjelper til med lekser like mye, ikke tar barn til tannlegen like ofte, ikke bruker like mye penger på mat, og ikke engang tar på sikkerhetsbelte i bilen like ofte som genetiske foreldre.

Likevel vil mange si at å ha en steforelder har vært en bonus for dem – at de har bidratt som omsorgspersoner, og at dette har betydd mye for begge parter. Askepott svarer også kusken at da faren hennes fortsatt levde, behandlet han sin stedatter som om hun var hans egen. Hvordan kan det ha seg, i et evolusjonspsykologisk perspektiv?

Det er ofte slik, innen forskning, at man er mer opptatt av det som går galt enn det som går bra, eller i det minste går seg til på et vis. Så det finnes ikke like mye forskning på de gode steforhold som de dårlige. Men det finnes evolusjonspsykologiske perspektiv også på de individ som investerer godt i sine stebarn. Forslaget til hvorfor de gjør det, er at det å investere i en potensielt ny partners avkom fra tidligere forhold, er en strategi for å sikre seg denne partneren. Å vise interesse for og interesse i å investere i barnet til den du dater eller er kjæreste med, er en god måte å sikre deg denne partnere. De fleste foreldre vil jo bli betrygget, til og med sjarmert, dersom du gjør det. Og gode foreldre kan bli skremt bort dersom du ikke gjør det.

Her må det raskt understrekes at når man snakker om strategi hos mennesket eller andre dyr, fugler, fisk, planter og annet liv innen evolusjonære perspektiv og fag, er det svært sjeldent man mener en bevisst strategi. Men med den evolusjonære effekten det å investere i barn din nye partner har fra tidligere forhold kan ha for din egen reproduktiv suksess, gir det mening å kalle det en strategi.

Et annet perspektiv, som jeg tenker kan belyse det at noen individ investerer i avkom de vet ikke er deres egne, er det at vi mennesker har en lang evolusjonær historie for det som kalles allo-parenting. Allo-parenting betyr at det er flere individ som bidrar til å fostre barn. Vi mennesker er altså ikke fullstendig fremmed for det å skulle investere i og fostre andre barn enn våre egne genetiske etterkommere.

Likevel: Det å investere i stebarn har i all hovedsak vært en evolusjonær blindvei for det meste av vår arts historie, hvor individet har hatt begrenset med ressurser. Og dette har uunngåelig formet foreldrepsykologien i vår art. Våre evolverte responser på stebarn står for mange i en overveldende kontrast til krav i våre moderne tiders kultur, som sier vi skal bry oss om barn og ha omsorg for dem – enten de er våre egne eller ikke. Bonusbarn, og bonusforeldre. Mange opplever ikke disse forholdene som en bonus, men en byrde.

Kunsten speiler livet, sies det. Noen av de skumle eventyrene speiler vår natur. Bortsett fra på dette elementære punktet: at stemødrene til Askepott, Snehvit og Hans og Grete var onde. Som evolusjonspsykolog er ikke ondskap et ord jeg bruker på noe så menneskelig som ikke å føle det samme for stebarn som genetisk sett egne barn og dermed ikke klare å være så raus, tålmodig og kjærlig som det en bonusforelder liksom skal være.

Mange har intensjonen, strategien, å være en god bonusforelder, men så kommer virkeligheten, også kalt hverdagen. Dersom du ser på deg selv som en raus og kjærlig person, kan det å bli en steforelder bli en forvirrende og vond opplevelse – dersom du ikke ser på rollen gjennom et evolusjonært perspektiv.

Nær hundre tusen barn bor med en steforelder i Norge i dag. For dem vil jeg understreke at en forklaring ikke er en unnskyldning – man kan ikke gjemme seg bak den. Det er alltid de vokse som er de mest ressurssterke til å velge å gjøre det riktige i en familie, også midt opp i konflikter som bunner i følelser som har dype, evolusjonære røtter i mørk og kald jord.

Teksten ble først publisert i Klassekampen, “De nære ting”, fredag 29. november, 2019.

Comments