Seg selv nærmest

Posted on | May 10, 2020 | No Comments

Vi deler halvparten av genene våre med søsken. Det kan gi de tetteste båndene, men også de hardeste konfliktene.

«Du er som en søster for meg!» Hun stopper opp. Øynene blir større, og hun nikker, for å understreke. «Ja, på en god måte, altså! Sånn som søstre /skal/ være». Men hvordan /skal/ søstre, eller brødre, være? Skal det være et tett, varmt og støttende bånd mellom søsken? Eller er det mer realistisk å forvente konflikt og konkurranse? Det korte svaret er at det er komplisert. Det følgende gir et litt lengre svar.

Mange av oss har et idyllisk bilde på hvordan familien skal være. Gjennom populærkultur lærer vi at familier er kjærlige, omsorgsfulle og støtter hverandre i tykt og tynt. Ikke bare har vi sett det på film og reklame, vi kjenner også folk som har det slik.

Hva da, om du og dine søsken ikke er helt slik? Hva om de du liksom skal være nærest, og være mest lik, er til tider som fremmede for deg? Og hva nå, om du bestemte deg for å ha mer enn ett barn, for å sikre at den førstefødte alltid hadde noen å leke med som barn, og å være nær livet igjennom? Hva nå, når dine barn aldri slutter å krangle? Hva om det beste med familieferien i sommer, var at den tok slutt? Fortellingene om søskenforhold er også såre fortellinger om skuffelse, følelsesmessig avstand og konflikt. 

Evolusjonsbiologen William D. Hamilton identifiserte grunnen til at evolusjon har gitt oss evnen til å hjelpe andre og ikke bare tenke på oss selv. Han påpekte at når vi hjelper de som deler gener med oss, øker vi sannsynligheten for at disse fellesgenene videreføres til neste generasjon. Det er derfor vi, etter en evolvert tommelfinger-regel, er mer villig til å hjelpe de vi deler gener med enn de vi ikke deler gener med. Hjelper du en søster eller en bror, så hjelper du fellesgener videre til neste generasjon. Og du deler, i gjennomsnitt, 50 prosent av dine gener med dine søsken, dersom dere deler samme mor og far. Du deler altså like mange prosenter av dine gener med dine søsken som med dine barn. Da kunne man i utgangspunktet forvente at individet vil føle det samme for sine søsken som sine barn. Og mange gjør jo nettopp det. Men ikke alle.

Hamilton kom med et stort «men» til sin regel om å hjelpe de vi deler gener med: Individet vil ikke hjelpe andre, ikke engang genetiske slektninger, dersom det blir en for stor bekostning for individet selv. Det er grenser for hva du unner andre, også dine søsken, dersom det koster deg mer enn du opplever å kunne tåle. Og det gir evolusjonær mening.

Fordi selv om du i gjennomsnitt deler hele 50 prosent av dine gener med dine søsken, deler du også /kun/ 50 prosent av dine gener med dine søsken. Til sammenligning er du 100 prosent i slekt med deg selv. Og du kan ikke alltid være helt sikker på at du deler både mor og far med dine søsken. Det må du nesten ha et tegn på av noe slag.

Som evolusjonspsykologer har utledet ( predikert) fra Hamiltons hypotese, viser forskning at søsken som ligner på hverandre, enten det er i utseende eller i psykologiske trekk, investerer mer tid og ressurser i hverandre, og har oftere positive følelser for hverandre, enn søsken som ikke ligner på hverandre. Men likevel, som vi også kan forutsi ut i fra Hamilton sin hypotese, gjelder dette den hverdagslige investeringen i hverandre. Når det blir snakk om ekstrem altruisme, den som kan overgå individets egne interesser, som for eksempel organdonasjon, er ikke søsken så påfallende behjelpelig med hverandre likevel – på tross av likheter mellom dem.

Til syvende og sist, setter du deg selv først. Dine søsken gjør det samme. Og selv om du deler like mange prosenter gener med dine søsken som med dine barn, vil du sannsynligvis oftere befinne deg i en direkte konkurranse om ressurser som er nødvendig for overlevelse og reproduksjon med dine søsken enn med dine barn, fordi dere er nærmere hverandre i alder. Da er det ikke rart å finne at søsken ofte kan hakke på søstres utseende og brødres fysiske styrke, som er de egenskaper som kan gjøre dem mer eller mindre attraktive overfor potensielle partnere – partnere man konkurrerer om. Og søsken er også i konflikter om fysiske ressurser som landeiendom og abstrakte ressurs som status og ære.

Hva da, når foreldre bevisst velger å få sine barn så tett som mulig i alder? Som en venninne av meg forklarte, er det så krevende å ha små barn, at hun ville begrense hvor mange år av livet hun måtte være i denne fasen. Og hun tenkte at jo nærmere barna hennes var i alder, jo nærere ville de være hverandres søskenforhold, på en god måte. Men det å være så nære i alder kan altså øke sårbarheten for konkurranse, snarere enn å senke den.

Den tendensen at søsken i dag bare har et par år mellom seg er historisk nytt for oss mennesker. I jeger-sanker-samfunn ammer mødre barna sine i inntil fire år. Å amme på den begrensede dietten man har i slike levekår, fungerer som naturens prevensjon. Kroppen til kvinnen gjenkjenner nemlig å ikke ha nok næring til seg selv, barnet hun ammer og et foster, og kroppen setter derfor ikke i gang eggløsning. Slike fysiske restriksjoner gjør seg ikke gjeldende i vårt samfunn, med den historiske nye overfloden vi har av næring i dietten vår. Og nå får vi altså barna våre tettere i alder enn det vi har i den største delen av vår arts evolusjonære historie. Nå er det ikke lenger fire–fem år mellom søsken, nå er det ofte bare to år.

Det gjør noe med tiden foreldre kan investere i hvert barn, også i moderne velferdssamfunn som Norge. Og det gjør i sin tur noe med barnets opplevelse av å måtte konkurrere om foreldrenes oppmerksomhet og investering. Det er ikke ukjent at barn som får yngre søsken, blir mer krevende og oppfører seg som om de var yngre. Slik prøver barnet å sikre at foreldre ikke minsker investeringen i det, til fordel for nykomlingen.

Så dersom du lurer på hvorfor dine små barn til tider oppfører seg som om konfliktene deres skulle stå om livet, så er det fordi det å ha en søsken for nære i alder faktisk var en helt reell trussel mot livet i vår evolusjonære historie. Det å få et barn til, når de allerede hadde et barn i en svært avhengig alder, har vært en hovedårsak til at kvinner i jeger-sanker-samfunn, og i fattige samfunn i historisk nyere tider, «velger bort» den yngste av barna sine, og enten «satt det bort» eller drepte det på mer aktive og direkte måter.

Dette kan være forklaringen på en annen tendens vi finner i forskning på konflikter i søskenforhold. Det er oftere konflikter, hvor de erter og sårer hverandre, mellom helsøsken enn halvsøsken, selv om individet kun deler, i gjennomsnitt, 25 prosent av sine gener med sine halvsøsken. Hvorfor det er slik, kan både være at det oftere er en større aldersforskjell mellom halvsøsken enn helsøsken. Og det kan være at halvsøsken har flere foreldre som kan investere i dem enn helsøsken har.

Men jo større kostnad en konflikt kan påføre søsknene i form av skade og trussel for videreføring av felles gener til neste generasjon, jo mer har genetikk å si for å dempe konflikten. I en britisk studie viste det seg å være en større sannsynlighet for at tre år gamle barn fikk fysiske skader, dersom de bodde med halvsøsken enn om de bodde med helsøsken. Og helsøsken utgjør en forsvinnende liten del av drapsstatistikken, i Norge og i andre land. Man kan evolusjonært sett tjene på å konkurrere med en helsøsken, og ha et overtak på et vis, men ikke på å utslette dem fullstendig.

Akkurat denne tendensen finner en venn av meg stor trøst i. I hele sommer har hans to små kranglet. Høylytt. Det har blitt flere basketak. Men bildet endret seg første dag tilbake i barnehagen, idet storesøster så noen gjøre lillebror urett. Uten å blunke var hun på plass, klar til å forsvare ham! Da stod de to sammen mot verden. Det er noe av det mest rørende min venn har sett. Han fikk en ro, i betryggelsen om at de alltid vil stille opp for hverandre når det virkelig gjelder. Om enn ikke ellers. Da visste han at hans små ikke var evolusjonære feilprodukt likevel. Snarere tvert imot.

Teksten ble først publisert i Klassekampen, “De nære ting”, fredag 16. august, 2019.

Comments