Haisommer

Posted on | July 5, 2020 | No Comments

Du skal ikke sove bort sommernatten. Men hvorfor vil noen av oss jobbe den bort?

«Staycation», det engelske ordet for det å feriere hjemme, var et nytt begrep for mange nordmenn i år. Ordet tvang seg inn i vokabularet til et mistroisk og misfornøyd folk som plutselig måtte forholde seg til en verdensomspennende pandemi. Vi var et uforberedt folk, vant med å reise ut i den store verden så ofte som vi vil. Så uvant er det for mange nordmenn å ikke skulle reise til andre land i sommerferien, at mange bruker begrepet «staycation» ikke bare på det å feriere hjemme i egen by eller bygd i sommer – begrepet har nå blitt så utvannet at det også brukes om å (måtte) feriere i eget land, selv om det er i en annen bygd eller by enn den man bor i. Og der noen fornedrer staycation, og sutrer over begrensningene de frykter kan ligge i det, forherliger andre staycation med en varm villighet til å se mulighetene som ligger i det å feriere i et vakkert land.

Jeg forholder meg nøytral til årets «staycation». Det finnes nemlig et annet engelsk ord for det jeg gjør med ferier, enten jeg tar dem her eller der: «Workation». Og det er begrepet for det å jobbe under ferien. Jeg har gjort det siden jeg begynte å studere, og oppdaget en brennende interesse for temaer som lå utenfor pensumlistene mine. Interessen brant hardere enn sommersolen, og jeg leste meg opp på de faglige interessene mine mellom semestrene og i helger. Jeg ble en ekte fagnerd som badet i havet av forskningslitteratur, heller enn i det faktiske havet. Stadig er jeg slik. Jeg reiser ikke på ferie uten laptop, og utskrifter av minst et par artikler jeg skal lese, og en tekst jeg holder på med som jeg skal redigere med hard penn til den er helt perfekt.

De siste årene av sitt liv, sa min mor ofte at hun og min far snakket mye om hvor annerledes jeg var dem og mine søsken – de visste ikke hvor jeg hadde mine særtrekk fra, for eksempel den driven jeg hadde for å få til ellers fraværende drapsforskning i Norge og til å ta all den utdanningen jeg tok. Jeg tror likevel jeg har to trekk fra mine foreldre: Jeg har min mors øyne, og jeg har min fars tilbøyelighet til å sette arbeid foran alt. Jeg tror nemlig ikke det mine foreldre så som en intellektuell og idealistisk driv til å sikre samfunnet livsnødvendig kunnskap nødvendigvis var drevet av noe veldig annerledes enn min fars arbeidsnarkomani som bidro til arbeidsplasser i vårt lokalsamfunn. Jeg tror bare samfunnet er mer vant til å forholde seg til menns driv, enten vi fornedrer eller (oftere) forherliger den.

Og så er det det, da, at jeg husker klart og tydelig fra sommerferier som barn at min far var veldig tilstede. Om sommeren la han endelig jobb til side. Ingen «workation» der. Dette var imidlertid i en tid før internett, laptoper og mobiltelefoner. Mon min far ikke hadde forsvunnet inn i dem, dersom han var småbarnsfar i full jobb i dagens moderne tider?

Med den moderne teknologien som er tilgjengelig for oss nå, viskes de ellers mulige grensene vi hadde mellom jobb og fritid i gårsdagens moderne tider ut. Og er det er langt ifra bare jeg som kan fremstå som så grenseløs i mitt arbeidsdriv at jeg tar meg friheten til «workation». I jobbsammenheng har jeg sendt en del e-poster de siste dagene, og fått automatsvar som oppgir at mottaker er på ferie frem til da og da, men at de vil lese og svare på e-poster sporadisk. De tar altså ikke helt fri-fri de heller!

Hvorfor er vi nå slik? Fagforeninger har jobbet hardt for at vi skal ha betalt ferie. Vi vet at det er sunt å ta fri fra jobb. Og at det er veldig usunt å ikke gjøre det. Hvorfor kaster vi så muligheten til å ta fri-fri ut på bøljan blå, der vi selv skulle ha ligget og duppet?

Jeg griper stadig til evolusjonspsykologiske forståelser for å forklare menneskers følelser, tanker og atferd. Det er ikke mindre aktuelt for meg å gjøre dette når det kommer til denne trangen jeg og andre har til å ikke gi helt slipp på jobb i ferien. Hvorfor er jeg som de haiene som dør dersom de slutter å svømme? Hvorfor har jeg en umettelig lærelyst og jobbtrang?

Jeg har ikke kommet over noen publisert evolusjonspsykologisk analyse av «workation». Men det er noe helt åpenbart som kan kaste litt midnattsol på driven til «workation»: I jeger-sanker samfunnet hadde man ikke muligheten til sommerferie. Man jaktet, og man sanket. Året rundt. Dette gjaldt både kvinner og menn. Mest oppmerksomhet har blitt viet forfedrene våre, som ofret liv og helse i storviltjakten. Men det få vet, er at den jevne strømmen av kalorier og næring til hele stammen kom fra det formødrene våre sanket. Det er da klart at både menn og kvinner vil ha det i seg å falle for fristelsen av en «workation», også den dag i dag. Ikke minst den dag i dag, vil jeg tro, hvor moderne teknologi åpner døren til vårt steinaldersinn, og lar det løpe fritt ute på sommerengen.

Og ikke minst passer man barn i jeger-sanker-samfunn. Året rundt. For småbarnsforeldre kan sommerferien oppleves som jobb, og det å få komme tilbake til jobb-jobb oppleves som den ekte frihet. Jeg kan tenke meg at det var mer krevende for min far å være mellomleder i familien i fire uker i strekk i året, enn mellomleder i en internasjonal bedrift resten av året. Ansvarsfølelsen hans kan gjerne ha vært den samme, men var mestringsfølelsen hans det?

Jeg husker en sommer det nærmet seg fellesferien, og jeg overhørte noen kollegaer mase på vår overordnede om å bli med ut i solen for en lengre lunsj, som en oppvarming til ferien. Han takket nei, med henvisning til at det ikke var mulig, nettopp på grunn av den kommende ferien. Om noen uker ville alle være borte, men ikke hans ansvar for å holde ting i gang, holde jernet varmt. «Det er mye hvile i arbeid», sa jeg til ham, og nikket til min felleshai som skulle unngå døden ved å aldri slutte å svømme. Han nikket tilbake, og svarte at det var så bra sagt at han kunne ha sagt det selv.

«Kontroll. Jeg må rett og slett vite at jeg har kontroll. Jeg kan ikke bare skru det av, det behovet og den følelsen som driver meg i mitt daglige arbeid ellers i året, bare fordi jeg har en flybillett i hånden», sa en venninne som jobber til både tider og utider. En venn listet også behovet for kontroll da jeg spurte ham om hvorfor han velger å jobbe på tross av å få betalt ferie. Ja, og supermannkomplekset, måtte han innrømme, noe ubekvemt. Den der skurrende følelsen av at kanskje arbeidsplassen ikke vil klare seg, om han ikke er på ballen i noen uker.

Når jeg lytter til mine venner åpne opp, og ser hvordan de vrir på seg når de innrømmer hvilke følelser som ligger til grunn for at de ikke bare lar livet og innboksen suse som humlen om sommeren, så skjønner jeg hvor tabubelagt og stigmatisert det er å holde på slik vi gjør. Men jeg tenker også at om jeg våknet opp til et steinaldersamfunn i morgen, så er det slike som dem jeg ville hatt rundt meg. Haier kan være bra, selv om de kanskje kan oppleves å true den gode ferien for alle de andre rundt dem. De har vært her lengre enn mennesker, og det er neppe uten grunn.

Det ironiske er at i den første helgen av fellesferien, mens jeg skulle skrive akkurat denne teksten, som handler om det å ikke klare å ta fri fra å jobbe når man har ferie, så gjorde jeg alt mulig annet enn å skrive på teksten. I stedet gjorde jeg ting som det klinger «staycation» noe voldsomt av. Jeg satt i skyggen med hunden i parken og bare så på verden, uten å benytte tiden til å google etter forskningsartikler jeg kunne henvise til i denne (eller andre) tekster. Jeg sov bort noen sommernetter som jeg ellers ville ha jobbet bort. Jeg gikk ut med venner som er mer vant til at jeg ikke riktig har tid til dem og til å være sosial når tidsfrister nærmer seg. Jeg snakket om teksten med bare en venn på en slik kveld, ikke med absolutt alle hele tiden.

«Kan jeg være kurert», spurte jeg en venninne som i over femten år har vært så uendelig tålmodig med hvor mye og ofte jeg setter jobb foran alt. Hun lo. «Det skal mye mer til enn én tekst og én sommer, for å kurere deg, kjære deg». Men hun liker meg selv om jeg er slik. Hun liker meg til og med nettopp fordi jeg er slik.

*Denne teksten ble først publisert i Klassekampen, “De nære ting”, fredag 2. juli, 2020 (tegnsettingen ble ved desking omgjort fra denne godkjente versjonen av teksten, og ble dermed misvisende noen steder i den publiserte teksten).

Comments