Tårenes tvetydighet

Posted on | August 23, 2020 | No Comments

Har evolusjon gitt oss tårer som en lakmustest på troverdighet? Eller må vi fortsatt tolke tårer?

Jeg skulle ønske vi mennesker hadde haler, sa en venninne til meg. Da kunne vi vite, for sikkert, om de som sa de likte oss, faktisk gjorde det. Om de snakket sant eller ikke, tenkte hun. En logrende hale er et ærlig signal på en ekte interesse. Ord, som vi alle vet, er ikke alltid et ærlig signal på hva den andre egentlig føler og tenker. Men mon det, tenkte jeg. Ville det alltid være et ærlig signal, dersom et menneske logret med halen, eller ikke?

Nå er det slik at vi mennesker har haleben, og det er fordi vi faktisk hadde haler en gang. Men det var lenge før vi ble til Homo sapiens. Det var for omtrent 20-25 millioner år siden, dypt, dypt nede i slektstreet vårt, nær begynnelsen til menneskeapene, og før splitten mellom gibbonene og de store menneskeapene. Selv om det er flere primater som fortsatt har haler i dag, er lemurene på Madagaskar de eneste som bruker den til kommunikasjon. Det å kommunisere med en hale er ikke mer utbredt blant primater enn det, altså. Det er et interessant spørsmål hvorfor det er slik. Svaret er antakelig at vi fikk andre måter å kommunisere på, både på ærlige og uærlige vis, som hadde en betydelig større evolusjonær nytte for individet, og som derfor erstattet det å kommunisere med halen.

Min venninnes frustrasjon over den til tider falske og tvetydige kommunikasjonen blant oss mennesker, fikk meg til å tenke over om vi har noen kroppslige signaler vi benytter i kommunikasjon som er helt ærlige og ikke tvetydig. Et signal som tilsvarer den logrende halen hos andre arter. Og jeg tenkte; hva med tårer?

Vi mennesker er ikke den eneste arten som kan gi uttrykk for følelser og behov gjennom det som kan betegnes som gråt. Men vi er den eneste arten som gråter tårer. Vår unike evne til tåreproduksjon i sammenheng med sterke følelser og behov har derfor vekket interessen til evolusjonspsykologer: Kan det at vi er den eneste arten som gråter tårer, bety at denne evnen har hatt en evolusjonær funksjon, nært knyttet til det å være et menneske?

Som andre arter har vi en saltvannsproduksjon som holder øyene våre fuktige, og renser dem. Men å gråte tårer kan også ha en funksjon for vår sinnsstemning. Studier har vist at i sammenheng med gråt kan individet føle seg og puste roligere. Men om dette skjer eller ikke, avhenger av hvordan individet selv opplever det å gråte, og, ikke minst, hvordan hen tas imot av de som er til stede under gråten. Det siste gjør at vi også må se på funksjonen til gråt som noe sosialt, som en del av en samhandling mellom individ.

Det er lett å se at gråten til spedbarn har en evolusjonært nyttig funksjon i kommunikasjon med omsorgspersoner. Beskytt meg fra kulde, varme, sult og fare, bønnfaller barnet sine omgivelser, før det kan forme ord. Gråten tolkes av omsorgspersoner som et ærlig signal om følelser og behov som må imøtekommes, og synet av tårene forsterker denne opplevelsen. Og det er i omsorgspersonens egen evolusjonære interesse å reagere med å imøtekomme barnet.

Så hva signaliserer tårer hos voksne, vi som har ord? De kommer jo i sammenheng med så mange ulike følelser og behov, som kan sies å være mer komplekse enn de til spedbarn. Alt fra sorg, fortvilelse, rådvillhet og ensomhet, til glede, lettelse, engasjement og kjærlighet. Jeg vil foreslå at tårer fortsatt fungerer som et forsterkende signal i vår kommunikasjon med omverdenene, i det tårene oppfattes som et ærlig signal om at avsender faktisk har de følelsene og behovene hen påstår med ord å ha.

Bare tenk, om noen sier de elsker deg, er stolte over deg, glad for å se deg, angrer på å ha såret deg, eller at de sliter og har det vondt, så gjør jo det inntrykk i seg selv. Men om de sier noe av dette med tårer i øynene … Gjør ikke det noe med opplevelsen din av deres troverdighet, av hvor ærlige de er? Tårer kan da ha en egen funksjon i kommunikasjon, i det de hjelper avsender å vise en troverdighet, og mottaker å vurdere troverdighet. Kanskje tårer har hatt en funksjon for vår kommunikasjon før vi fikk vårt artstypisk store og nyanserte ordforråd?

Så hva da, når ikke alle gråter like mange tårer? Fordi vi legger så mye i tårer, at vi kanskje har det som en målestokk for oppriktigheten og dybden av følelsene og behovene hos de vi samhandler med, kan det påvirke hvordan vi tar imot både de som gråter «for mye» og «for lite»?

I samtlige kulturer hvor det er målt, finner vi at kvinner gråter mer enn menn. I gjennomsnitt, gråter kvinner mellom to og en halv til fem ganger i måneden, mens menn gråter mellom en halv og en og en halv gang i måneden. Hvorfor en slik kjønnsforskjell finnes, er usikkert. Men siden forskjellen er såpass påfallende og er kryss-kulturell, vurderer evolusjonspsykologer om den kan knyttes til de ulike utfordringer kvinner og menn har hatt for overlevelse og reproduksjon i vår arts fortid.

At kjønnsforskjellen kun skulle være kulturskapt, er lite sannsynlig. En ting er at det ikke er dokumentert en eneste kultur hvor forskjellen er reversert. En annen ting er at menn kan gråte mer med økende alder, i sammenheng med at testosteronnivået deres går ned. Den aldersbestemte nedgangen i testosteronproduksjonen hos menn åpner opp for evnen deres til empati, og å lettere bli følelsesmessig beveget. Det kan være grunnen til at faren din blir rørt til tårer av dine barn, mens du kan ikke akkurat huske at han reagerte slik på deg da du var barn.

Som forventet fra en evolusjonspsykologisk forståelse av gråt som en del av en sosial samhandling, kan miljøet påvirke hvor stor kjønnsforskjellen er for gråt. For eksempel, er forskjellen større i mer kjønnslikestilte land, som Sveits og Nederland, i forhold til mindre kjønnslikestilte land som Nepal. Studier viser også at menn rapporterer å gråte mindre dersom de må avgi svaret foran andre, sammenlignet med å svare uten at andre er tilstede, og dersom de må gi svaret til en mann sammenlignet med å gi svaret til en kvinne. Og studier viser videre at både menn og kvinner finner menn som gråter mer sympatiske enn kvinner. Kanskje fordi vi tror at for at en mann skal gråte, må følelsene og behovene være sterkere enn for en kvinne? Det er ikke sikkert at det alltid vil være sant. Det er jo bare vår tolkning.

Selv om tårer kan hjelpe oss både å kommunisere og tolke følelser og behov, er det en balansegang i hvor mye tårer det lønner seg, evolusjonært sett, å felle. Studier viser at spedbarn som gråter mye, er sårbare for at omsorgspersoner mister tålmodigheten med dem, og kan få tanker om å være voldelige mot barnet, og i verste fall få drapstanker. Dette skjer fordi «for mye» gråt fra et spedbarn kan signalisere at barnet trenger mer investering fra omsorgspersonen enn denne evner å gi, og at det kanskje er noe «galt» med barnet. «For mye gråt» kan også bli mottatt dårlig blant voksne. Noen synes det er direkte ubehagelig når andre gråter foran dem. Er det fordi de ikke vil i se og høre at andre trenger dem? Er det grunnen til at de kan finne på å be den som gråter om å slutte?

Og er det at gråt viser sårbarhet og at du trenger noe grunnen til at du ikke vil gråte foran andre? I alle fall ikke foran absolutt alle andre, og kanskje spesielt ikke foran hen tankene dine gikk til akkurat nå?

Vi mennesker har ikke haler, men vi har tårer. De er et signal på sterke følelser og behov. Men tårer, enten de felles eller ikke, er ikke et utvetydig signal. De sier ingenting om nøyaktig hvilke følelser og behov de er knyttet til. Det at de er fraværende sier heller ikke noe om hva som egentlig rører seg inne i individet.

Som førstegangsforeldre må lære seg å tolke sitt barns gråt, for å ivareta barnets og med det også egne behov, må vi alle lære oss å tolke tårer, og fraværet av tårer, hos de vi samhandler med. Og kanskje må vi også lære å tolke egne tårer, både de vi feller og ikke feller. Vi mennesker hadde nok ikke kommet så mye lenger med en hale, tenker jeg.

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen, De nære ting, fredag 7. juni, 2019.

Comments