Ungdomshjernen

Posted on | April 4, 2020 | No Comments

Nei, ungdomshjernen er ikke midlertidig i ustand. Den er et funksjonelt produkt av evolusjon. Fordi på sitt eget vis, så oppfyller den sine viktige og evolverte oppgaver.

Sommerfugler brukes ofte som en metafor for utvikling: Den rare larven som blir til en vakker sommerfugl. Et sjarmerende og estetisk bilde på endring, har du tenkt tidligere. Men nå står du utenfor kokongen til din tenåring. Kokongen som består av den låste soveromsdøren, Instagram og Snapchat og Tik Tok-kontoene du er blokkert fra å følge, og den overdøvende stillheten når du spør hvordan det går.

Metaforen er ikke lenger bare sjarmerende og estetisk. Kokongen virker så mørk, hard, og ugjennomtrengelig. Og samtidig så sårbar, der den henger helt ytterst på grenen. Og hva skjer med din engang rare, søte, lille larve, der inne i kokongen? De siste par-tre tiårene har vi fått forskningsmetoder som belyser hva som skjer inne i kokongen. Du skal vite at det er både fascinerende og imponerende.

Du har kanskje hørt at ungdommer og ungdomstiden er vestlige, kulturelle oppfinnelser fra moderne tider? Det er de ikke. Selv om det unektelig finnes tidspregede særtrekk for ulike ungdomskulturer, er ikke ungdommer og denne livsfasen kulturelle fenomen alene. Ungdommer har alltid eksistert. Vi finner dem kryss-kulturelt – altså på tvers av både geografiske og historiske linjer. Vi finner dem til og med tvers av artslinjer.

Sammenfallende med de biologiske prosessene i kroppen hvor individet blir kjønnsmodent, foregår det også særegne biologiske prosesser i hjernen. Prosessene fører til endringer i hjernens strukturer, og med det kommer det endringer i hvordan hjernen fungerer – hvilken informasjon den tar inn, hvordan den bearbeider den informasjonen, og hva som oppleves som viktig og som en belønning. Dette skjer ikke bare hos mennesker, men også hos andre pattedyr.

Prosessene som endrer hjernens strukturer og fungering resulterer i særegne psykologiske trekk, som igjen gir seg utslag i den særegne atferden ungdom har. Også disse særegenhetene deler vi med andre pattedyr. Som det å søke stimulering, gjennom rus, sex eller å ta andre høyrisiko sjanser, og å bli sterkt påvirket av venner til å ta disse sjansene. Både mennesker og mus drikker mer når de er sammen med jevnaldrende i ungdomstiden enn i andre livsfaser. Både mennesker og rotter reagerer sterkere på å bli sosialt isolert, med angst og depressive symptomer, i ungdomstiden enn i andre livsfaser.

Det at vi deler så mange særegenheter ved ungdomstiden med andre arter, vitner om at det er et felles evolusjonært opphav og funksjon til denne livsfasen. Og det må bety at ungdomstiden er, i et evolusjonært perspektiv, kanskje ikke så dum som den av og til kan se ut til å være.

Frem til bare to-tre tiår siden, trodde man at hjernen var ferdig utviklet ved 12 års alderen hos oss mennesker. Men med stadig mer sofistikerte metoder, har forskere trengt seg inn i kokongen, og kan nå fortelle oss hvor mye som faktisk skjer inne i ungdomshjernen. Det er en dynamisk prosess, hvor erfaringer former endringer i hjernestrukturer, og hvor endringer i strukturer også dytter ungdommen ut i nye erfaringer.

Hjerneceller kommuniserer med hverandre gjennom forbindelser vi kaller synapser. Én hjernecelle kan ha inntil 2 500 synapser. Hjernen har en overproduksjon av synapser frem til rundt ett-årsalderen. Men i den fremste delen av hjernen, den prefrontale cortexen, fortsetter overproduksjonen frem til rundt i tre-årsalderen.

I løpet av livet, og i sammenheng med erfaringer individet gjør, vedlikeholdes og styrkes noen synapser, mens andre synapser lukes bort. Samtidig skjer det en prosess hvor myelin, som er et lyst, fettaktig materie, som fungerer som et smøremiddel i kommunikasjonen mellom hjernecellene, øker i volum i hjernen. Disse prosessen pågår gjennom hele barndommen, men skyter fart i det individet er på terskelen til å bli kjønnsmoden. Og de pågår i stor fart frem til individet er omtrent i midten av tyve-årene. For gutter kan det ta lenger tid enn for jenter å bli helt ferdig med disse prosessene, omtrent 18 måneder lenger i snitt. Den siste delen av hjernen som avslutter disse prosessene, er den prefrontale cortexen.

Den prefrontale cortexen er større hos mennesker enn hos andre arter, sett i forhold til resten av kroppen. Det er hevdet at det er denne delen av hjernen som skiller oss fra andre dyr. Den gir oss nemlig våre aller høyeste, og mest krevende, sosial-kognitive evner. Den gjør det mulig for oss å sammenfatte all den informasjonen som prosesseres i hjernen, kontrollere våre impulser, forme avgjørelser i nåtid og for fremtiden, vurdere konsekvenser for oss selv og for andre, og forstå og tolke andre mennesker.

Endringene i strukturen og fungeringen av hjernen fører til en endring i hvilken og hvordan informasjon tas inn, og hvordan informasjonen bearbeides. Fordi de ulike delene av hjernen ikke er helt ferdigstilt før individet er i midten av tyveårene, bruker ungdom og voksne ofte ulike deler av hjernen til å ta inn og bearbeide informasjon, og da ikke minst sosial informasjon.

Ett eksempel på dette, er forskjellen mellom ungdommer og voksne når det kommer til å tolke ansiktsuttrykk. Begge grupper har en aktivering i amygdala, en mandelformet struktur i det limbiske systemet av hjernen, for å løse denne sosiale oppgaven. Amygdalaen deltar i hjernens bearbeiding av følelser, og er, for eksempel, avgjørende for vår atferdsmessige reaksjon på frykt. Men hos voksne ser man også en aktivering i den prefrontale cortexen i det de tolker ansiktsuttrykk. Og voksne er da bedre i sin tolkning enn det ungdommer er. Ungdommer, for eksempel, mistolker ansiktsuttrykk som viser redsel for å vise sinne eller avsky. Ikke rart da, at det kan bli et høyt konfliktnivå når du prøver å snakke med din tenåring om dine bekymringer. Og ikke rart da, at du ikke forstår hvorfor din bekymring kan tolkes som et angrep av ungdommen.

Det finnes selvfølgelig individuelle forskjeller blant ungdommer i hvilken fart utviklingen går for de ulike delene av hjernen, og med det hvordan de oppfatter og bearbeider sosial informasjon. Når det kommer til biologi, er det alltid individuelle forskjeller. Det er det evolusjon selekterer ut i fra. Så selv om man kan finne gjennomsnitter for når ulike deler av hjernen øker fart i sin utvikling, og når de er ferdige utviklet, så finnes det også tydelige individuelle forskjeller.

Men hvorfor fødes vi ikke ferdig utviklet? Hvorfor har vi en så lang barndom og ungdomstid? At det skal gå så mange år før vi eventuelt får egne barn er energimessig kostbart. Og, ikke minst, så øker hver måned, hvert år som går til disse prosessene, sjansen for at individet kan dø før det når å få egne barn. Det siste er vitterlig en helt reell mulighet, når man ser på den risikofylte atferden ungdom kan ha, som resultat av deres særegne biologi og psykologi. Det at evolusjonen ikke har satt en stopper for det hele, men har denne ungdommstiden som en tommelfingerregel for pattedyr, må bety at den har, på en eller annen måte, lønnet seg for overlevelse og/eller for reproduksjon.

Selv om andre arter også har en ungdomstid, så er den ikke like lang som hos oss mennesker. Årsaken til at vår ungdomstid er lengre, er antagelig at vi mennesker er en ekstremt sosial art, med et høyst komplisert sosial liv. Det sier seg kanskje ikke selv, men det tar både tid og erfaring for å utvikle de sosiale evnene til å leve slik vi gjør. Og i ingen andre faser av livet er vi så sosiale som i ungdomstiden, når vi står på terskelen til å bli kjønnsmoden, og de første årene av å ha blitt kjønnsmoden. Og i ingen andre faser av livet, betyr det sosiale så mye for oss.

I våre moderne tider er voksne opptatt av hvilken faktakunnskap (les utdanning), og dokumentasjon på slik kunnskap, ungdommen må ha, for å klare seg videre i livet. Men ungdommen selv er evolvert til å ta til seg så mye som mulig av den sosiale kunnskapen de må ha, for å klare seg videre i livet. De skal etablere sin plass i sin gruppe, og få best/flest mulig partnere. Da må de fange opp hva som gjelder, hva som er ”innafor”, i sin gruppe. Og ikke hva som gjelder blant oss voksne.

Det er altså ikke noe galt med hjernen til ungdommen, selv om det av og til kan oppleves slik fra oss voksnes ståsted. Hjernen til ungdommen er langt i fra dysfunksjonell, når de setter sin egen sosiale gruppe og livet i den foran alt annet. Hjernen til ungdommen er ikke dysfunksjonell, når den ikke er mottakelig for formaninger fra oss voksne om å ta vare på liv og helse. At ungdommer tar risikoer mye oftere når de er med jevngamle enn alene, forhold som ikke gir utslag fra eller til hos voksne, betyr at de ikke kan avskrives som dumme. All den fornuften og kunnskapen om risikoer du så helt tydelig at var der hos din lille larve, bare for ett øyeblikk siden, er der fortsatt. Den har ikke forsvunnet. Men (og dette er et stort men) prioriteringen deres har endret seg, der inne i kokongen. Redselen for å bli ekskludert fra deres sosiale verden, som er deres virkelighet, gjør ungdommen sårbare for svært reelle farer. Og evolusjon har skapt ungdommen slik. Det er derfor sterke krefter du står opp mot, når du ber din unge, håpefulle være forsiktig og fornuftig, i det hen springer ut i sommernatten. Husk da at det er ikke bare en dårlig ide å ta sjanser. Ungdommen kan lære noe nytt og viktig fra det. Og det de lærer blir en del av vingene som vokser inne i kokongen. Vingene som gjør sommerfuglen vakker, og gjør at den kan fly. Så ikke forstyr så alt for mye prosessen som skjer i kokongen, men pass på at den ikke blåser av grenen den henger så tilsynelatende løst på.

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen, “De nære ting”, fredag, 26. april, 2019.

Jeg kan anbefale boken Inventing Ourselves – The secret life og the teenage brain, forfattet av Sarah-Jayne Blakemore (2018), som tar for seg dette temaet og tilsvarende faglitteratur.

Comments