Partnerdrap – rapporten som kunne ha vært her i 2011
Posted on | December 1, 2015 | No Comments
Endelig skal forskningsrapporten som omhandler hva som kjennetegner partnerdrap i Norge komme. Det skjer denne uken. Men rapporten kunne vært her i 2011. Én av de to som aktivt hindret dette er forfatter av rapporten. Dette vet Justis- og beredskapsdepartementet, som også vet at de har betalt for en stjålen studie. Det hele er uverdig et så alvorlig samfunnsproblem som det partnerdrap er.
Høsten 2007 begynte jeg å utarbeide prosjektbeskrivelsen til en studie hvor jeg skulle gjennomgå samtlige partnerdrap i Norge over et par tiår, og kartlegge kjennetegn ved gjerningspersoner, ofre og omstendigheter ved partnerdrap i Norge. Fra 2008 ble jeg ansatt ved samme arbeidssted som Bø Vatnar, som er forfatter av den kommende rapporten. Jeg begynte da arbeidet med å søke godkjenninger for studien.
Jeg tok også kontakt med Justisdepartementet og inviterte til samarbeid, siden de hadde listet at de ønsket en slik kartlegging i sin handlingsplan mot vold i nære relasjoner, Vendepunkt. De inngikk i 2009 en avtale med meg om at jeg skulle skrive en rapport som omhandlet mine resultat fra studien (Se NOU 2010: 3, Drap i Norge, side 17-18).
Senere ble Bø Vatnar konstituert som forskningsleder hvor vi begge var ansatt. I denne stillingen nektet hun meg i april/mai 2010 å søke Datatilsynet om en ny vurdering, etter Personvernombudet hvor vi var ansatt avslo søknad om godkjenning av bruk av avidentifisert og offentlige tilgjengelige dommer uten samtykke fra gjenlevende domfelte. Vår avdelingsleder fulgte opp hennes avgjørelse. Alt dette på tross av at samtlige andre instanser på dette tidspunktet hadde enten godkjent studien, eller ikke hatt innvendinger til den (Riksadvokaten, REK, NEM).
Politidirektoratet, Justisdepartementet, og daværende statssekretær for Justisministeren ble alle informert av meg i mai/juni 2010, i et møte og i et brev, at Bø Vatnar nektet meg å kontakte Datatilsynet, og var med det personlig ansvarlig for at jeg måtte avslutte arbeidet med studien jeg hadde utformet. Likevel inngikk de en ny avtale med henne, og ga henne i oppdrag gjennomføre en kartlegging som tilsvarte min planlagte studie.
Det er ikke verdig et Justisdepartement å inngå en slik avtale med en forsker de vet har misbrukt sin makt og regelrett stjålet studien de bestiller.
Jeg måtte finne et nytt arbeidssted for å fortsette arbeidet med partnerdrapsstudien. Dette har jeg gjort. Jeg har siden mai 2012 vært gjesteforsker ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis, Universitetet i Oslo. Her har jeg endelig vært trygg og har kunnet starte arbeidet mitt med partnerdrapsstudien helt forfra. Jeg har skrevet en ny prosjektskisse og søkt og fått den godkjent av samtlige aktuelle instanser, også Datatilsynet.
Jeg har imidlertid enda ikke fått hjelp av Kripos og politidistriktene i Norge til datainnsamlingen. Politidirektoratet nekter disse å hjelpe meg før min tidligere kollega er ferdig med studien de har bestilt fra henne. Med det trenerer de fri forskning. Igjen, dette er ikke verdig, og viser at prestisje nok engang settes foran behovet for kunnskap om partnerdrap i Norge. Og det hele er et farlig spill om prestisje foran menneskeliv.
Alt kan dokumenteres, og journalister kan gjerne ta kontakt for denne dokumentasjonen og intervju.
Les en gjennomgang av saken som er basert på en gjennomgang av dokumentasjon i saken Dagbladet 5. desember 2015. Som Sterri konkluderer med: “Medier, andre forskere og ulike myndigheter, bør tenke seg grundig om før de bruker rapporten vi nå er blitt forelagt, inntil vi venter på at myndighetene rydder opp i det som må karakteriseres for å være en høyst etisk problematisk prosess, fra ende til annen.”
Tags: drap i nære relasjoner > drapsforskning > forskningsjuks > Justis- og beredskapsdepartementet > Justisdepartementet > NEM > NOU 2010:3 > partnerdrap > plagiat > Politidirektoratet > REK > Riksadvokaten
Hvor lite?
Posted on | October 15, 2015 | No Comments
“Forelskelse ender desverre alt for ofte med vold.” Dette er en alvorlig og høyst realistisk advarsel som kommer i anledning Kripos sin lanseringen av et nytt hjelpetiltak i dag. På nettsiden hvorlite.no får man kontaktinformasjon og råd for hvordan man kan få hjelp dersom man opplever vold, enten direkte eller indirekte som vitne eller som fagfolk som jobber med barn som lever med vold i hjemmet.
Det er mulig å skjule at man har vært på siden. Dette er viktig fordi vold i nære relasjoner er ikke begrenset til fysisk vold. Som en video som er del av kampanjen rundt hjelpesiden viser, så er vold i nære relasjoner også psykisk vold som å kontrollere partneren, og slik kontroll kan vise seg i at parteneren sjekker mobiltelefoner og datamaskiner.
De fleste av oss som har enten vært i eller er i et forhold har måttet spørre oss selv hvor mye vi skal finne oss i av kompromiss, skuffelse og å bli såret over den andre. Man må jo gå med på at den andre er et menneske og har da sine menneskelige feil og svakheter. Og alle forhold har vel sin barnesykdommer som man må komme seg gjennom på et vis? Ellers ender man fort opp alene. Og det vil man ikke. Det man vil er at det som er bra i forholdet skal være det rådende, og vi blir i forholdet for de gode tingene det gir oss. Og man håper i det lengste å ikke måtte bli skuffet og såret igjen. Likevel, både i hverdagen og ellers, kan man måtte spørre seg selv hvor mye skal man finne seg i av det som ikke er bare bra i forholdet.
Men når det kommer til vold i nære relasjoner er ikke spørsmålet hvor mye man skal finne seg i. Det er, som politiet retter fokuset på, hvor lite man skal finne seg i. Selv om det er slik man skal stille spørsmålet når det kommer til vold, er det for mange fortsatt et svært vanskelig spørsmål. Og en ting er svaret man gir seg selv i sitt eget hodet eller til de man eventuelt snakker med om volden, en annen ting er hvordan man ender opp med i handling å velge. Det er ikke lett, og for noen kan rådene og kontaktinformasjon til hjelpeapparatet som ligger på siden forhåpentligvis bidra til å gjøre det lettere å beskytte seg selv eller andre mot vold.
Vold i en nær relasjone er ytterst sjeldent noe som er der i et første møte, en første date. Det er noe som kan vokse seg frem i forholdet. På siden finner man også informasjon om hvilke faresignal man bør være oppmerksom på, også når man er nyforelsket og gleder seg over å ha funnet noen å dele livet med.
Tags: barn som opplever vold > forebygging > hjelp > hjelpetilbud > kjærestevold > kontroll > psykisk vold > vold i nære relasjoner
Steinaldersinn i sosiale medier
Posted on | September 5, 2015 | No Comments
Den moderne samfunnsdebatt er en helt annen verden enn den vi er evolvert til å overleve. Men når vi tar vårt steinalder sinn inn i debatten, kan den oppleves som like blodig og alvorlig som de gamle stammekrigene. Da kan det fort gå galt.
Halen til påfugl-hannen, stor og fargerik som den er, gir ingen umiddelbar mening med et evolusjonært blikk. Halen gjør påfugl-hannen sårbar for å ikke komme seg bort med livet i behold dersom han blir angrepet av et rovdyr. Derfor må halen ha en annen nødvendig egenskap i en evolusjonær sammenheng. Konklusjonen er at hunnene liker disse ellers unødvendige halene. Fordi hunnene velger sine partnere utfra hvor stor og fargerik halen til hannen er, har svært imponerende haler blitt en del av påfugl-hannens utforming.
Påfugl-hannen er et kjent bilde for mange av oss, og et bildet som ofte blir brukt om de blant oss som strutter og er høylytte. Ikke minst blir det brukt om enkelte aktører i samfunnsdebatten. De man ikke kan nekte oppmerksomhet. Ikke uten å indignere, i hvert fall.
Skjer’a, Beta?
Påfugler er imidlertid ikke en sosial art i den virkelige verden. En hann er ikke avhengig av støtte fra andre hanner for sin status. Mennesket, derimot, er en sosial art. Så kanskje påfugler er feil bildet å ha på enkelte aktører i samfunnsdebatten? Kanskje man finner et mer passende bilde hos sosiale arter hvor en alfa har en flokk beta-hanner og -hunner under seg, som hjelper og støtter posisjonen som leder?
Det er lett å vie mest oppmerksomhet til alfaen. Ikke bare for de som står på innsiden av alfaens gruppe, men også vi som står på utsiden. Forskning på sosiale dyr som primater, inkludert mennesker, vier alfaen også mye oppmerksomhet. Men for tiden har jeg fått en større interesse for psykologien til flokken med betaer som utgjør alfaens gruppe. Gruppen alfaen er avhengig av for sin posisjon i samfunnsdebatten. Hva driver dem? Hvordan tenker de? Dette vil jeg utforske i det følgende.
Steinaldersinn i et moderne samfunn
Den moderne samfunnsdebatten, som i stor grad skjer i media og sosiale medier, er en historisk ny arena. Men en slik arena kan trigge vår evolverte psykologi. Vi tar vårt steinaldersinn med oss inn i debatten.
Jeg kjenner ikke til publisert evolusjonspsykologiske arbeid på hvordan steinaldersinnet fungerer i samfunnsdebatten. Det følger imidlertid fra det teoretiske og empiriske arbeidet fra evolusjonspsykologiske perspektiv som omhandler grupper og konflikter at man kan forutsi visse tendenser steinaldersinnet vil kunne vise seg i samfunnsdebatten.
Debatter krever en viss grad konflikt. Konflikter, og til og med krig, over knappe ressurser har vært utstrakt blant mennesker i vår evolusjonære fortid. For eksempel har en gjennomgang av data fra 31 forskjellige jeger-sankersamfunn vist at to tredjedeler av stammene var i krig med nabostammer annethvert år. Det er også estimert at 10 – 25% av menn i historiske jeger-sanker samfunn døde i voldelige konflikter med andre stammer. Det er da rimelig å anta at konflikter og krig har vært med på å påvirke utviklingen av vår arts sosiale atferd.
Kvinner ble ikke drept i slike konflikter i like stort omfang. De direkte fysiologiske kravene til kvinners reproduktive suksess gjorde at prisen ikke ville stå i forhold til den mulige gevinsten for kvinner å aktivt gå inn i en voldelig konflikt. Tall fra jeger-sanker samfunn viser at dersom mor gikk bort innen barnet var 4 år, var barnedødeligheten på inntil 100%. Tallet synker til inntil 70% dersom far gikk bort. Og kjønnsforskjellen i den reproduktive gevinsten av å overleve en voldelig konflikt var potensielt enda større, i det menn kan få flere barn på den samme tiden en kvinne kan kun få ett.
Med utgangspunkt i forskjellene mellom menn og kvinner i deres reproduktive utfordringer kan man utlede testbare hypoteser om mulig evolverte og kjønnsspesifikke måter å oppfatte og reagere på sosiale situasjoner. Som for eksempel hvilke forskjeller man kan forvente hos kvinner og menn i deres gruppepsykologi ved konflikter.
Menns evolverte gruppepsykologi
Skulle menn kunne bli seierherrene i en konfrontasjon med en nabostamme, måtte de inngå fungerende koalisjoner med hverandre. Og disse koalisjonene måtte ha tette skott mot utgruppen. Tanker, følelser og handlinger knyttet til både ens egen gruppe og utgruppen som hjalp dem å danne slike koalisjoner er da forventet å være en del av menns gruppepsykologi i større grad enn hos kvinner.
Og forskning viser at tendensen til å søke og være del av koalisjoner er sterkere blant menn enn blant kvinner. Menn identifiserer seg også med en gruppetilhørighet mer enn kvinner gjør, noe som forsterkes hos menn ved en opplevd trussel fra en utgruppe. Menn øker også samarbeid med egen gruppe i større grad enn kvinner når de opplever utgruppen som en trussel.
Menn viser også mer fiendtlig innstilling til utgrupper enn kvinner, i det menn i større grad rapporterer etnosentriske holdninger mot utgrupper og bruker oftere betegnelser som de-humaniserer medlemmer av utgrupper. Og dersom utgruppen består av samme kjønn, ønsker menn å straffe medlemmer av utgruppen hardere enn medlemmer av egen gruppe, også på tross av eventuelle kostnader til egne medlemmer, igjen i større grad enn kvinner.
Det er nemlig ikke slik at man nødvendigvis er immune for potensialet for fiendtlighet fra andre medlemmer i gruppen man tilhører. For eksempel så er det slik at jo større kontrast det oppleves å være mellom egen gruppe og utgruppen, og jo mer medlemmene knytter sin identitet til sin egen gruppe, jo større vekt legger medlemmene på interne regler som lojalitet og lydighet til gruppen.
Gruppen har vært helt avgjørende for individets overlevelse og reproduktive muligheter i vår evolusjonære fortid, og også i historisk nyere fortid. Gruppetilhørighet sikret individet territorielt forsvar, ressurs- og arbeidsdeling, beskyttelse mot rovdyr, tilgang på partner og hjelp til å fostre barn. Utfrysning fra en gruppe som straff for brudd på regler ville vært en større pris enn individet kunne tålt. Det ville med all sannsynlighet ført til døden. Da er det ikke rart at vi som art har utviklet oss til å ønske å tilhøre en gruppe, og innretter oss etter reglene for gruppen.
Men hva har dette å si for samfunnsdebatten og for psykologien til beta-hannene rundt alfaen? Mye! Eller, potensielt mye.
Er debatter i lukkede rom åpne?
Samfunnsdebatten er en kontekst som hos noen kan trigge denne evovlerte gruppepsykologien. Man kan da forvente at det på ulike vis inngås koalisjoner blant de som deltar i debatterer, hvor man forholder seg til meningsmotstandere som en utgruppe. Kanskje til og med noen danner en gruppe på på Facebook, kanskje med et navn som tydelig signaliserer hvem alfa-hannen i gruppen er, eller et politisk ståsted?
Man kan videre forvente at ved å spille på den evolverte gruppepsykologien kan alfa-hannen i en slik gruppe kunne kreve lojalitet av hele 100 medlemmer, for eksempel med en regel om at ingen skal si hva som foregår i debatten til noen utenfor gruppen. Og siden vi vet at menn aksepterer hierarkiske sosiale strukturer (joda, igjen mer enn kvinner), kan man forvente at medlemmene faktisk kan utvise en slik lojalitet til alfa-hannen.
Hva da, den dagen en debatt tar en retning et medlem ikke er komfortabel med eller er uenig med? Hvordan vil en beta-hann handle i en slik gruppe? Vil han våge å motsi alfa-hannen og de andre medlemmene? Vil han våge å bryte med gruppen? Vil han velge å bare la det passere i stillhet for å ikke risikere sin plass i en eksklusiv grupper? Dersom krav til et gruppemedlemskap er å ikke fortelle noen utenfor hva som skjer i gruppen, vil han kunne regne med å bli kraftig sanksjonert for det gruppen opplever som tillitsbrudd. Noen medlemmer vil kanskje også bli skremt når det viser seg at skottene i gruppen mot utgrupper ikke er så vanntette som de trodde.
Bill.mrk. Alfa søker Beta
Eksemplene listet over om hvordan evolvert gruppepsykologi kan gjøre seg gjeldende i samfunnsdebatten er ikke bare rart oppspinn. Det er hentet fra et konkret eksempel på en Facebook-gruppe som har eksitert i Norge over flere år, og som har nylig ble mer synlig ved et såkalt ”angiveri” som også skjedde i sosiale medier. I etterkant har flere av beta-hannene forklart nødvendigheten av debatter i lukkede rom med at alfa-hannen gjør et så unikt og nødvendig arbeid, at han er avhengig av et lukket rom for å teste sine ideer med gruppemedlemmene. De utfyller hverandre, altså. Og med det understreker de sin egen viktighet for alfa-hannen sin deltakelse i samfunnsdebatten, og gir seg selv en viktig rolle i norsk samfunnsdebatt.
For oss, både kvinner og menn, som står utenfor denne gruppen og ser på dramaet som har utspilt seg den siste tiden, kan det hele virke overdrevent og pussig i et samfunn som ellers mener at åpne debatter kan ikke skje i lukkede rom.
Men for de i gruppen det gjelder kan gruppetilhørigheten, konfliktene med tidligere medlemmer som deler fra Facebook-veggen med utenforstående, og det som står på spill i samfunnsdebatten oppleves med et like blodig alvor som stammekrigene i vår fortid. Det som står på spill i debatten er kanskje ikke direkte knyttet til overlevelse, tilgang på kvinner, territorier og ressurser. Men det er sosial innflytelse og ære.
Da trenger ikke regler innad i gruppen, reaksjoner på brudd på reglene, og holdninger til medlemmer av utgruppen følge fornuft, folkeskikk eller konvensjonelle tanker om hva demokrati er. De trenger bare å være effektive.
Teksten ble først publisert i Dagbladet, Kultur, 5. september, 2015.
Tags: alfa-hanner > beta-hanner > Dagbladet > evolusjonspsykologi > gruppepsykologi > inngrupper > kjønnsforskjeller > konflikt > samfunnsdebatt > sosiale media > utgrupper
Evolvert empati og politiske poeng
Posted on | August 19, 2015 | No Comments
Det er et vitenskapelig spørsmål om menneskets ønske om å hjelpe er evolvert. Det er et politisk spørsmål om Norge bør ta imot flyktninger.
Som en evolusjonært orientert akademiker og forsker synest jeg at slike perspektiv burde være synlige i samfunnsdebatten, og jeg har selv bidratt til dette i mange år. Det er én ting man må passe ekstra på når man presenterer evolusjonære syn i samfunnsdebatten, og det er å være klar på hva slike perspektiv kan svare på, og hva de ikke kan svare på.
I et innlegg i VG presenterte advokat og samfunnsdebattant Eirik Vinje, helt riktig, at å ville hjelpe andre er en evolvert egenskap hos mennesket.Og videre, og også helt riktig, skriver han at ønsket om å hjelpe andre kan strekke seg langt i et moderne samfunn som Norge. Jeg tror også han har rett og at det å hjelpe kan gi status i vårt samfunn, og at noen kan utnytte dette til egen gevinst.
Fra «bør» til «er»
Men så trekker Vinje denne kunnskapen inn i den politiske debatten om Norge skal ta imot 10 000 syriske flyktninger eller ikke. Dette gjør han, slik jeg forstår det, ved å si at det kanskje ikke er genuine, selvoppofrende ønsker om å hjelpe andre som ligger til grunn for å ta imot flyktningene. Og selv om det skulle være det, så er dette ønsket uansett kun tilstede fordi det til syvende og sist vil kjennes godt for de som da på sitt vis hjelper flyktningene.
Konklusjonen til Vinje er at man nok ikke burde ta imot flyktningene, og denne politiske konklusjonen er altså satt i assosiasjon med det vitenskapelige faktum at ønsker om å hjelpe er evolvert.
Jeg stusser.
Alle følelser som vekkes i denne debatten er, enten direkte eller indirekte, produkter av evolusjon. Dette gjelder også følelser som gjør at man ønsker å hjelpe flere flyktninger, for samme økonomiske kostnad, ved å hjelpe dem der de allerede er, som Vinje uttrykker i sin tekst. Og det gjelder følelser som gjør at man vil beskytte sitt eget land og ens egen inn-gruppe fra en ut-gruppe.
Med en poengtering av en evolusjonær funksjon og opphav for følelser er man like langt, eller kort, i å svare på politiske spørsmål. Ja, følelser som motivasjonen til politikere, hjelpearbeidere og til og med samfunnsdebattanter er evolvert. Men hvordan skal vi forholde oss til følelser i politiske spørsmål? Det er ikke gitt.
For det følger ingen «bør» fra et gitt «er» innen evolusjonspsykologien, som Vinje benytter som det teoretiske rammeverket for sitt innlegg.
Ofte har evolusjonspsykologer blitt kritisert for å gjøre en motsatt feilslutning av det Vinje gjør i sin tekst. De har blitt beskyldt for å si at fordi menneskets natur er på en gitt måte, bør vi godta det. Beskyldningen kan komme på tross av at evolusjonspsykologen ikke har gjort en slik feilslutning.
Et kjent eksempel på dette er biologen Hilary Rose som feilaktig påstod at vitenskapsforfatteren Matt Ridley var høyreorientert i sitt politiske ståsted og imot statlige støtteordninger for alenemødre. Da Ridley spurte hvor hun hadde dette fra, var svaret at hun kunne tenke seg dette om ham. Men han hadde aldri skrevet om temaet, og anså ikke seg selv som politisk høyreorientert.
Lite nyttig
I min studie på barnedrap i Norge ser jeg etter om alenemødre og steforeldre er overrepresentert blant gjerningspersoner. Evolusjonspsykologiske perspektiv på barnedrap predikerer at disse foreldregruppene vil være overrepresentert blant de som dreper barn ved dødelig vold, fordi de opplever oftere barnet som en byrde som hindrer investering i fremtidige partnere og barn og egne barn, respektivt.
Dersom jeg finner at dette er tilfelle i Norge, slik man har i andre land, er det ikke gitt hvordan vi skal forholde oss til dette politisk. Vi kan som samfunn velge å nekte folk å bli alenemødre og steforeldre, eller vi kan velge å hjelpe de som er i slike situasjoner slik at de ikke opplever barnet som en belastning og de klarer å være gode foreldre. Men dette er et politisk spørsmål, ikke et vitenskapelig spørsmål.
Ja, det er kjekt å vite den evolusjonære funksjon og opphav til følelser, enten det er ønsker om å hjelpe eller å begå drap. For min del, som drapsforsker, er det svært nyttig med et slikt perspektiv for å identifisere hva som utgjør en risiko for drap – hvordan drapsbildet er.
Men å bruke et slikt teoretisk rammeverk for å lage politiske poeng blir en lite nyttig sammenblanding.
Teksten ble først publisert på VG nett 24. mai 2015
Oppdatering studien ”Partnerdrap i Norge 1990 – 2009”
Posted on | May 1, 2015 | No Comments
Til tider har jeg skrevet innlegg på denne bloggen og i samfunnsdebatten om prosessen – for ikke å si KAMPEN – rundt å få gjennomført en studie av partnerdrap i Norge som skal kartlegge kjennetegn ved gjerningspersoner, ofre og omstendigheter ved slike drap. Flere av dere kjenner derfor godt til problemene jeg har møtt. Men noen av dere tror personvern har vært den største utfordringen. Det har faktisk vært det minste problemet!
Slik jeg har opplevd det, er det prestisje og konkurranse som har ført til at studien jeg skrev prosjektbeskrivelsen til i 2008 fortsatt ikke er ferdigstilt. Men med et brev sendt til Justisdepartementet denne uken, håper jeg slikt ikke kommer i veien for livsviktig forskning mer.
Først hadde jeg en forskningsleder som i 2010 nektet meg å be Datatilsynet om en ny vurdering da personvernombudet ved Oslo universitetssykehus, som eneste instans i Norge, hadde innvendinger til bruken av avidentifiserte dommer i studien. Ingen faglig begrunnelse ble gitt av forskningsleder, men hun fikk likevel støtte av administrativ ledelse. Jeg måtte bytte arbeidsplass for å gjennomføre partnerdrapsstudien.
Samme forskningsleder skal nå gjøre en studie som tilsvarer den hun nektet meg å arbeide med å få godkjent, etter bestilling fra Justisdepartementet. I den anledning nekter Politidirektoratet å tillate Kripos, Politiets data- og materialtjeneste og de aktuelle politidistriktene å bistå med datainnsamlingen i partnerdrapsstudien jeg jobber med. De ønsker at studien de har bestilt ferdigstilles først.
Dette avslaget har de gitt etter to henvendelser fra teamet jeg er del av ved CEES, UiO, hvor jeg i dag er gjesteforsker. Det siste avslaget var over ett år siden, men den bestilte studien er fortsatt ikke ferdigstilt.
Denne uken sendte vi derfor nok et brev, denne gangen til Justisdepartementet, hvor vi ber om at de omgjør Politidirektoratets avgjørelse om å ikke tillate aktuelle instanser bistå vår studie.
Selv om begge studier skal kartlegge kjennetegn ved partnerdrap, kan det tenkes at hvilke variabler og sammenhenger man ser på er forskjellige. Videre kan også tolkningen av resultatene kunne være forskjellig i de to studiene, og ikke minst hva som vektlegges i formidlingen av resultatene.
Kunnskapsgrunnlaget beslutningstakere, hjelpeapparatet og allmenheten generelt har til å forebygge partnerdrap vil bare kunne bli bedre jo flere studier vi har.
Partnerdrap utgjør omtrent en fjerdedel av drap i Norge. Dette samfunnsproblemet er for alvorlig til at fri forskning på fenomenet treneres på ubestemt tid. Vi kan ikke få for mye kunnskap om partnerdrap, men vi kan få for lite.
Tags: drap i nære relasjoner > drapsforskning > forebygging > forebygging av drap > forskning > Justisdepartementet > Kripos > partnerdrap > partnerdrapsstudien > PDMT > Politidirektoratet
Steinaldersinn i samfunnsdebatten
Posted on | April 30, 2015 | No Comments
Kvinner er fra Venus, menn er fra Mars. Da er det ikke rart det går galt når de møtes i samfunnsdebatten.
Når kvinner uttaler seg i den offentlige samfunnsdebatten kan de oppleve at reaksjoner fra enkelte menn kommer i en seksualisert form. Denne uken ble Kari Jaquesson, som offentlig har vært kritisk til visse tendenser innen pornoindustrien og en filmsnutt som ble laget og vist på Trygdekontoret, NRK, som skal forstås som liksom-porno, selv figurert i en oppfølgende og tilsvarende filmsnutt i samme program.
Flere kvinner har reagert på innslaget på Trygdekontoret og uttrykt at de ser dette innslaget i konteksten av at reaksjoner fra noen menn mot kvinner i offentligheten er til tider seksualisert. De rapporter følelser som bekymring og en redsel for hvordan de og andre kvinner kan forvente å bli møtt i den offentlige debatten, når en slik standard for å møte kvinnelige meningsmotstandere settes av en statskanal. Disse reaksjonene har blitt møtt med støtte og sympati, men også blitt avfeid med at ”såpass må man tåle når man er i offentligheten”.
Evolusjonspsykologer har bidratt med både teori og forskning for å svare på hvorfor det oppstår konflikter mellom kvinner og menn. Kanskje evolusjonspsykologiske forståelser kan også belyse hvorfor kvinner reagerer så sterkt på de seksualiserte reaksjoner noen menn utsetter dem for.
Et steinaldersinn i et moderne samfunn
Den moderne samfunnsdebatten, som skjer i media og sosiale medier, er en historisk ny arena. Men en slik arena kan trigge vår psykologi som har et evolusjonært opphav. Vi tar vårt steinaldersinn med oss inn i debatten.
I debatten utsettes både kvinner og menn for kritikk og trusler. Men kvinner utsettes for seksualiserte reaksjoner mer enn menn, og de utsettes i all hovedsak for dette fra menn og ikke andre kvinner. Kvinner ser også ut til å oppleve denne formen for reaksjon som mer opprørende enn det menn gjør, og menn ser ut til å ikke helt skjønne hvorfor kvinner reagerer så sterkt som de gjør. Kan noen av disse elementene være evolvert?
Når evolusjonspsykologer ser klare – gjerne krysskulturelle – kjønnsforskjeller, vurderer vi om de kan ha et evolusjonært opphav og funksjon i vår fortid, og da spesielt i jeger-sanker samfunn. Nå vet vi ikke detaljene rundt dagliglivet i vår evolusjonære fortid, heller ikke hvordan samfunnsdebatten utartet seg i steinalderen. Men vi vet at de fysiologiske kjønnsforskjellene mellom kvinner og menn, som de fysiske forskjellene i høyde og muskelmasse og hvilket kjønn som kan bli gravid og ammer, var de samme som i dag.
Med utgangspunkt i de fysiologiske forskjellene mellom menn og kvinner og hvilke reproduktive utfordringer det ville gitt de to kjønnene respektivt, utleder evolusjonspsykologer testbare hypoteser om mulig evolverte kjønnsforskjeller i vår arts psykologi. Mye av det teoretiske og empiriske fokuset til evolusjonspsykologer på konflikter mellom kjønnene har tatt for seg seksuell trakassering i arbeidslivet, strategier for å få og holde på partnere, partnerdrap, og voldtekt.
Jeg kjenner ikke til publisert evolusjonspsykologiske arbeid på kjønnsforskjeller i samfunnsdebatten. Det følger imidlertid fra det teoretiske og empiriske grunnlaget fra evolusjonspsykologiske perspektiv om konflikter mellom de to kjønnene på andre sosiale arenaer at man kan forutsi kjønnsforskjeller i uttrykksform og reaksjoner i samfunnsdebatten også.
Den evolusjonære betydningen av seksualiserte trusler for kvinner
Kostnaden av en befruktning har vært betydelig større for kvinner enn for menn i vår evolusjonære fortid. I vår art går kvinnen gravid i 9 måneder. Graviditet kan medføre sykdom og død for kvinnen i jeger-sanker samfunn hvor man ikke har tilgang til moderne medisinsk hjelp. Fødsel likeså. I jeger-sanker samfunn kan kvinner også måtte amme inntil barna er 4 år.
Videre, dersom kvinnen ikke hadde en partner som også investerte i barnet ville all hennes investering, med livet som innsats, kunne være bortkastet. For eksempel er fraværet av far er funnet å være assosiert med en barnedødelighet på inntil 70% i jeger-sanker samfunn.
Fordi reproduktive utfordringer til kvinner og menn har vært så forskjellige i vår evolusjonære fortid, argumenterer evolusjonspsykologer for at kjønnsspesifikke måter å oppfatte og reagere på informasjon i sosiale situasjoner, ikke minst når det gjelder det motsatte kjønn, vil nødvendigvis ha utviklet seg gjennom evolusjon.
Fordi den evolusjonære kostnaden av et dårlig eller påtvunget valg av partner ville kunne være betydelig større for kvinnen i forhold til for mannen, vil behovet for å velge sin partner helt fritt, og å få sterke reaksjoner på trusler mot denne friheten, ha vært selektert i større grad hos kvinner (dette underspiller ikke situasjonen til menn som opplever tilsvarende).
La det være sagt; de menn som kommer med seksualiserte reaksjoner på kvinner i samfunnsdebatten truer ikke nødvendigvis deres frihet til å velge partner. Men å skulle ”se skogen for bare trær” når menn viser seksuelt aggressive holdninger har hatt en uforholdsmessig høy pris for kvinner. Seksualiserte reaksjoner i offentligheten vil derfor kunne røre ved noe i mange kvinner og være svært virkningsfullt i å skremme dem bort fra samfunnsdebatten.
Venus: Ser dere ikke hvor galt dette er?
Mars: Dere må tåle såpass!
Med utgangspunkt i at det er kjønnsforskjeller i den evolusjonære kostnaden av å ikke velge en partner helt fritt, predikerte evolusjonspsykologen David M. Buss (1989) at kvinner og menn ville oppleve uønskede seksuelle tilnærminger forskjellig, og han fant empirisk støtte for dette i sin forskning. Videre fant han at menn undervurderer hvor opprørt kvinner blir av uønskede og seksuelt aggressive tilnærmelser. Han fant også at kvinner overvurderer hvor opprørende tilsvarende er for menn.
Det er da kanskje ikke rart at noen menn ikke forstår hvorfor kvinner reagerer så sterkt på de seksualiserte reaksjonene de kan få i samfunnsdebatten, og at kvinner ikke forstår hvorfor menn ikke ser hvor ille det er å måtte oppleve slikt.
Sånn er kvinner og menn forutsigbart forskjellige. Hvordan og hvorvidt vi som enkeltindivid og redaksjoner bør ta høyde for denne forskjellen i samfunnsdebatten er et annet spørsmål.
Innlegget ble først publisert på Darwinist.no, 10.04.2015
Det ble fulgt opp av Anders Solli Sal på Minerva.no, “Fornuftige følelser”, 13.04.2015, og referert til av Thomas Seltzer i VG, “Med lisens til dissens”, 15.04.2015.
Tags: evolusjonspsykologi > kjønnsforskjeller > konflikter > samfunnsdebatt > seksuell trakassering > seksuelle trusler
Kunnskap om barnedrap gir bedre etterforskning
Posted on | January 30, 2015 | No Comments
Politiet og påtalemyndigheten vil høre resultatene fra barnedrapsstudien min og lære. Dette gir meg tro på at vi kan se en endring i kvaliteten på etterforskning av mulige barnedrapssaker i Norge over tid.
Den håpefulle konklusjon fra Christoffer-saken var at den skulle være en varig oppvekker. Fra nå av skulle vi alle ta et ansvar i å beskytte barn. Og da ikke bare beskytte dem mot vold og drap, men også deres rettssikkerhet. Den mangelfulle etterforskningen i Christoffers sak kostet nesten den lille guttens rettssikkerhet.
Ikke overraskende
Det vi nå lærer om etterforskningen av Monikas dødsfall, viser at Christoffer-saken ikke var nok til å sikre at andre mulige barnedrapssaker får den etterforskningen de burde. Dette smerter, men det overrasker meg ikke. For å få til en styrking av etterforskning og å hindre henleggelse av barnedrapssaker må det mer til. En del av løsningen er å øke kompetansen om barnedrap hos politiet og påtalemyndighetene.
Dødsfallene til både Monika og Christoffer er blitt forsøkt forklart med selvmord. Men selvmord blant så unge barn er ekstremt sjeldent. Videre er ikke de kraftige skadene og metodene de døde av forenelig med at de skulle kunne ha påført dem selv. Når det kommer til dødsfallet til Christoffers, er det imidlertid helt forenelig med det drapsforskning viser om hvilke barn er i en sårbar situasjon for å bli drept, og da av sin stefar. Og da saken ble gjenåpnet for etterforskning, endte det også med en domfellelse av stefaren.
Avgjørende kunnskapsmangler
Kunnskap om hva som kjennetegner barnedrap er helt avgjørende for etterforskningen av slike drap. For det første, må politietterforskere kunne tenke seg at et barnedrap kan ha skjedd. Man ser det nemlig ikke før man tror det. Videre må de kunne vurdere om det er sannsynlig at det gitte dødsfallet er et barnedrap.
Uten å låse seg til en hypotese, må de kunne vurdere hvem som i så tilfelle kan ha begått det eventuelle drapet. I barnedrapssaker kan det ha vært to omsorgspersoner tilstede, og saker henlegges når politiet ikke kan vurdere hvilken er gjerningspersonen. Videre må de finne frem til hva som kan være motivet, og om det var overlagt, forsettlig eller et uhell.
Slike vurderinger vil nødvendigvis påvirke etterforskingsskritt som avhør med mer. Resultatene fra etterforskningen vil også nødvendigvis påvirke hva påtalemyndigheten eventuelt kan prosederer for retten. Da må vurderingene bunnes i kunnskap om barnedrap.
Men kunnskap om hva som kjennetegner barnedrap har manglet hos politiet og påtalemyndigheten i Norge. Det har én forklaring i at sist barnedrap ble forsket på i Norge, var det årene 1950–1979 som ble kartlagt. Mye har endret seg siden da, også på områder som kan påvirke kjennetegnene til barnedrap i landet vårt.
Politiet vil lære
Jeg har imidlertid kommet så langt i studien av barnedrap i Norge for årene 1990-2009 at jeg er klar til å dele foreløpige resultat med viktige faglige aktører. Og det gleder meg å kunne melde at det ikke mangler interesse hos verken politiet eller påtalemyndighetene. De vil høre resultatene og lære om barnedrap. Dette gir meg tro på at vi kan se en endring i kvaliteten på etterforskning av mulige barnedrapssaker i Norge over tid.
Vi har et ansvar å beskytte barn mot vold og drap. Men vi klarer ikke å beskytte all barn fra dette, og barnedrap vil skje igjen. I etterkant av et barnedrap er det bare rettssikkerheten igjen å beskytte. Men det er ikke bare-bare.
Innlegget ble først publisert hos VG med tittel Politiet mangler kunnskap om barnedrap 25.10.2014
Tags: barnedrap > drap i nære relasjoner > etterforskning > forskning > politiet > rettssikkerhet
Dreper det kjæreste de har
Posted on | October 25, 2014 | No Comments
Hva kan få en mor eller en far til å drepe det kjæreste de har i livet, sitt eget barn? Som forsker på drap i nære relasjoner ser jeg at i visse livskriser, kan foreldre tro at drap er en reell løsning på hvordan de selv har det. For de som ikke har gått gjennom slike livskriser, kan det være vanskelig å ta helt inn over seg den vanskelige prosessen en forelder kan gå gjennom som ender med at de dreper sitt eget barn.
Denne høsten kan publikum imidlertid få et innblikk i en slik prosess, gjennom Den Nationale Scenes oppsetning av Medealand. Dette teaterstykket er en sterk billedgjøringen av en kvinne i krise som begår barnedrap. Jeg håper stykket kan bidra til at publikum kan evne å se hvordan livskriser kan skape familier som er sårbare for drap.
Hvem er Medea?
Medealand er en nyskriving av tragedien om Medea, forfattet av Sara Stridsberg. Medea er opprinnelig en figur fra gresk mytologi. Gjennom poeten Euripides er Medea blitt kjent for å være en hevngjerrig kvinne, som drepte sine to sønner for å straffe sin tidligere ektemann, Jason, da han forlot henne for en yngre kvinne.
Finnes Medea?
Noen drapsforskere har tatt inspirasjon fra myten om Medea, og vurdert om noen barnedrap skjer fordi gjerningspersonen ønsker å hevne seg på en nåværende eller tidligere partner ved samlivsbrudd. De har kommet frem til at slike ”Medeadrap”, om enn sjeldne, faktisk er å betrakte som en egen kategori barnedrap. I den internasjonale forskningslitteraturen fremkommer det imidlertid at det som oftest er menn som begår ”Medeadrap”.
En utfordring i å skulle kategorisere et barnedrap som et ”Medeadrap”, er at det kan være tvil om mannen faktisk begikk drapet for å hevne seg på moren til barnet. En mor som har vært gjennom et vanskelig samliv og samlivsbrudd vil kunne oppleve noe så meningsløst som drapet på hennes barn som en hevn og en straff fra en partner hun forlot. Og noen gjerningsmenn rapporterer selv et slikt hevnmotiv, enten i politiavhør eller i selvmordsbrev når tar sitt eget liv i tillegg til barnets.
Men noen gjerningsmenn rapporterer at de begikk drapet ut fra det de selv opplever som en genuin bekymring og kjærlighet for barnet sitt. De kan være bekymret for hvordan det vil gå med barnet når det bor alene med mor, og de selv ikke kan være der for barnet og passe på det. De kan ønske å ta sitt eget liv, fordi de sliter så sterkt med å ha mistet sin partner i samlivsbruddet, og vil ta med seg det eneste kjære de har igjen, sitt barn, i døden.
Noen barnedrapsforskere har problematisert at når menn begår barnedrap ved samlivsbrudd, så blir det for lett kategorisert som ”Medeadrap”. En lettvint avfeiing av deres drap som kun motivert av hevn er potensielt et problem, fordi har vi ikke forstått motivet til disse mennene riktig, vil det hindre vår evne til å forebygge slike drap i fremtiden. Skal vi nå foreldre og hjelpe dem før de begår barnedrap, må vi forstå hvorfor en så grusomme handling oppleves som en reell løsning for de.
Når Medea er en kvinne
I Medealand raser Medea, og hun truer med hevn mot sin tidligere ektemann, Jason. Det kunne da være lett å avfeie hennes drap av barna som en hevnfull og ondskapsfull handling. Men, slik jeg leser Medealand, er det tvil om Medea dreper siner barn ut av hevn og ondskap. Stridberg lar oss nemlig også se den hjerteskjærende krisen det er for Medea å oppleve at hennes livskjærlighet har sviktet henne, at hun har tapt mannen hun ga alt til og som hun trodde hun skulle dele hele livet med. Og videre at Medea tviler, nokså riktig, på sin evne til å være en god mor i denne livskrisen hun gjennomgår.
Og kanskje nettopp fordi Medea er en kvinne og ikke en mann, kan vi i publikummet lettere se handlingene hennes som mer enn bare hevn og ondskap. Kanskje fordi hun er kvinne og ikke en mann, er det lettere å få sympati og til og med empati med henne – på tross av hennes grusomme drapshandling. Men det må understrekes at det Medea opplever er den samme krisen og de samme følelsene menn i samme situasjon kan oppleve.
Vi kan alle se og hjelpe Medea
I Medealand er det ingen som tar på alvor Medeas gjentatte uttrykk for overveldede smerte og fortvilelse ved tap av sin livs kjærlighet og tap av kontroll over seg selv og sitt liv. Og det er ingen som viser en bekymring for at hun har to sønner i sin omsorg, heller ikke når hun selv uttrykker en bekymring for sine barn. Man tenker jo ikke at en forelder, som elsker sine barn, vil gjøre annet enn å beskytte dem mot det vonde i verden.
Men når en livskrise oppleves som så ekstrem, som det Medea gjør, kan individet vurdere ekstreme løsninger på krisen. Og den bunnløse fortvilelsen av å ikke evne å være en god forelder, eller å ønske å ta sitt eget liv, kan utløse tanker om barnedrap. Både hos mor og far. Dersom en forelder ikke får korrigert slike tankene gjennom samtaler om tankene, klarer de ikke alltid å se at det finnes bedre løsninger. Da kan tanker bli til handling. Det skjer, og det skjer i Norge i dag.
I min formidling om hvordan vi kan forebygge at noen foreldre begår barnedrap, oppfordrer jeg derfor til at vi alle må bidra til å bryte tabuet rundt drapstanker. Kjenner vi til at en forelder er i en livskriser, kan vi spørre om de har slike tanker. Det er ikke vårt spørsmål, men livskrisen forelderen er i, som utløser drapstanker.
For folk som ikke jobber med denne tematikken til daglig, er det nok vanskelig å forestille seg at en forelder kan få slike tanker. Ikke minst at noen vi kjenner, og kjenner å være en god forelder som er glad i sine barn, kan ha slike tanker. Jeg ser derfor på oppsetningen av Medealand ved Den Nationale Scene som et viktig bidrag i å gjøre det mer håndgripelig for publikum hvorfor en forelder kan ende med å ta livet av sine egne barn.
Norge trenger ikke være et Medealand. Norge kan være et samfunn hvor vi bryter tabuet rundt drapstanker og gjenkjenner foreldre som trenger å bli forstått og hjulpet i sine livskriser. Vi har få barnedrap i Norge, men vi har for mange. Som samfunn har vi ikke råd til å miste noen av disse foreldrene eller deres barn.
Teksten ble først publisert som en kronikk i Bergens Tidende, Debatt s. 41, fredag 19.09.2014 og på bt.no samme dag
Tags: barnedrap > drap > drap i nære relasjoner > drapstanker > forebygging > livskriser > Medea > Medeadrap > Medealand > teater
Er det prestisje som hindrer partnerdrapsforskning nok en gang?
Posted on | May 25, 2014 | No Comments
Etter at VG høsten 2007 kartla omfanget av partnerdrap i Norge, kom dette alvorlige samfunnsproblemet på dagsorden. I mitt arbeid med å få forske på partnerdrap, har jeg likevel opplevet å bli hindret gjentatte ganger. For meg ser det ut som om det er prestisje som ligger til grunn.
Høsten 2007 kom daværende regjering med en handlingsplan mot vold i nære relasjoner, kalt Vendepunkt. Ett av punktene i planen var at partnerdrap skulle kartlegges, slik at man kunne utlede passende forebyggende tiltak. Jeg hadde nettopp skrevet en prosjektbeskrivelse for en slik kartlegging, og etter jeg tok kontakt med Justisdepartementet, bestilte Politidirektoratet en rapport som skulle omhandle resultat fra forskningen min.
Godkjenning avvist
Riksadvokaten innvilget tilgang til dommer som er datakilden i studien. De Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) og De nasjonale forskningsetiske komiteene (NEM) uttalte at de hadde ingen innvendinger til at dommer skulle benyttes uten samtykke fra gjenlevende domfelte. Våren 2010 gjensto det bare en godkjenning av studien fra personvernombudet ved Oslo Universitetssykehus, hvor jeg var ansatt. Men ombudet ville ikke godkjenne bruken av dommer uten samtykke fra gjenlevende domfelte. På tross av at dommer er offentlig tilgjengelige, og skulle være avidentifiserte.
Da ombudet var eneste instans som hadde innvendinger, var det naturlig å be Datatilsynet om å vurdere studien. Datatilsynet har autoritet til å overprøve avgjørelsen til ombudet ved sykehuset. Min daværende forskningsleder og avdelingslederen nektet meg imidlertid å kontakte Datatilsynet. Jeg fikk ingen faglig begrunnelse på hvorfor jeg ikke fikk jobbe videre med å få godkjent studien.
Høsten 2012 ble det kjent at samme forskningsleder selv nå kartlegger partnerdrap på oppdrag fra Justisdepartementet. Det er et prestisjefylt oppdrag hun har sikret seg.
Samme år fikk jeg muligheten til å gjenoppta arbeidet med partnerdrapsstudien jeg tok initiativ til i 2008, som del av en forskergruppe ved Senter for økologisk og evolusjonær syntese (CEES), Universitetet i Oslo. Samtlige aktuelle instanser, også Datatilsynet, har godkjent bruken av dommer uten samtykke fra gjenlevende domfelte i studien.
Prestisje?
Innsamlingen av dommer begynner med å få lister over samtlige tilfeller overlagt og forsettlige partnerdrap fra Kripos, og tilfeller av partnerdrap ved dødelig vold fra Politiets data- og materialtjeneste (PDMT). Det er Politidirektoratet som har det overordnet ansvar for registrene til Kripos og PDMT hvor tilfellene kan identifiseres, og de vil ikke la Kripos og PDMT bistå partnerdrapsstudien vår. I avslagsbrevet står det at er av betydning for Politidirektoratet at forskningsprosjektet de har gitt i oppdrag til min tidligere forskningsleder avsluttes før det avsettes ressurser til bistand i et nytt prosjekt.
Det høres kanskje tilforlatelig ut at Politidirektoratet prioriterer en studie de selv har bestilt. Men det er halvannet år siden min tidligere forskningsleder fikk godkjent sin kartlegging. Man kan trygt anta at Kripos er ferdig med å bistå med en liste over partnerdrap. Etter det jeg har forstått, skal ikke studien direktoratet har bestilt inkludere tilfeller av dødelig vold. Da er det ikke aktuelt for PDMT å bistå den studien.
Videre bistår Kripos stadig media i journalistiske kartlegginger av drap, slik den NRK publiserte på nyåret som omhandlet psykisk lidelse og drap i Norge de siste 10 årene. Dette gjør det vanskelig å tro at det er begrensede ressurser som ligger til grunn for Politidirektoratet sitt avslag. Direktoratet skriver i avslagsbrevet at de har investert store økonomiske og andre ressurser i kartleggingen de har bestilt. Jeg er derfor redd at det er prestisje som nok en gang hindrer partnerdrapsforskning.
Hindrer livsviktig kunnskap
Selv om begge studier skal kartlegge kjennetegn ved partnerdrap, kan det tenkes at hvilke variabler og sammenhenger man ser på er forskjellige. Videre kan også tolkningen av resultatene kunne være forskjellig i de to studiene, og ikke minst hva som vektlegges i formidlingen av resultatene. Kunnskapsgrunnlaget beslutningstakere, hjelpeapparatet og allmenheten generelt har til å forebygge partnerdrap vil bare kunne bli bedre jo flere studier vi har.
Vi kan ikke få for mye kunnskap om partnerdrap, men vi kan få for lite. Ved å trenere for andre studier på partnerdrap, hindrer Politidirektoratet livsviktig kunnskapsutvikling.
Uten argumenter
Partnerdrap utgjør over en fjerdedel av drapene i Norge. Det er uholdbart at en uavhengig studie ikke kan påbegynnes før en politisk bestilt studie er ferdigstilt. Uten gode argumenter for hvorfor Politidirektoratet ikke lar Kripos og PDMT bistå vår studie, kan man bare spekulere på om noe annet ligger til grunn for avslaget deres.
Desverre er prestisjen til direktoratet en mulig tolkning, selv om dette heller ikke er et godt argument.
Teksten ble først publisert som kronikk i VG 02.05.2014 med tittel “Prestisje hindrer kunnskap”.
Ja, barn slås. Ja, barn drepes.
Posted on | April 22, 2014 | No Comments
Det hender virkeligheten overgår fantasien. Dette skriver Aftenpostens rettskommentator, Inge D. Hansen, etter første dagen i rettsaken hvor en 28 år gammel mor og hennes 35 år gamle kjæreste står begge tiltalt for forsettlig drap av et barn på ett år og 10 måneder. Hansen har nok rett i at folk flest ikke kan forestille seg de historiene vi hører i retten i disse dager. Derfor må fantasien opplyses om virkeligheten. Bare slik kan vi forebygge barnedrap og sikre barns rettssikkerhet.
Det er to forhold vi hører om i retten i disse dager, hvor virkeligheten overgår fantasien til folk flest. Det første forholdet er barndommen til den drapstiltalte moren. Den er preget av å ha blitt forlatt av moren som et svært ungt barn, og senere en hverdag preget av vold og seksuelt misbruk. Det er rystende historier. Men det viser seg at det ikke er uvanlig at de som begår barnedrap i vestlige land har svært traumatiserte barndom.
I anledning min studie av omfang og kjennetegn ved barnedrap i Norge 1990 – 2009, har jeg gjort en gjennomgang av forskningen som finnes på barndommen til de som begår barnedrap. Det er svært få studier på temaet, men det finnes noen studier fra USA, England og Finland. Disse studiene viser at barndommen til de fleste som begår barnedrap er preget av at foreldre, og andre som skulle være omsorgspersoner, har mishandlet, forsømmet og forlatt dem. I gitte omstendigheter kan slike opplevelser i barndommen gjøre noen individer ekstra sårbare for å begå barnedrap.
Det andre forholdet vi hører om i rettsaken i disse dager, hvor virkeligheten nok overgår fantasien, er den alvorlige volden offeret ble utsatt for, både fysisk og psykisk. Og videre at denne volden ble utøvd for å disiplinere offeret. Det er lenge siden fagfolk og allmenheten generelt i Norge har trodd at fysisk disiplinering kan ha noe positiv effekt på barns utvikling. Likevel er det dette formålet volden gis av tiltalte i retten.
Den internasjonale forskningen har vist at unge foreldre, enslige mødre og stefedre er overrepresentert blant de som begår barnedrap. Disse foreldregruppene utsetter barnet som oftest for vold over tid, før volden til slutt blir dødelig.
Som i den norske saken, oppgis formålet med volden også i den internasjonale forskningen å være disiplinering. Videre avdekker forskningen at de som begår slike barnedrap har opplevd barnet som en belastning, de har hatt urealistiske forventninger til barnet, og de har ofte mistet tålmodigheten med barnet.
I alle samfunn hvor man har forsket på barnedrap, finner man at det er de yngste barna, de under fire år, som har den største risiko for å bli drept på denne måten. Men i de foreløpige resultatene fra den norske barnedrapsstudien, finner jeg påfallende få saker med ofre under fire år, og påfallende få ofre som har blitt utsatt for dødelig vold. Det kan være flere grunner til det.
Det har vært en nedgang i barnedrap blant de yngste barna siden midten av forrige århundre i vestlige samfunn. Det er bred enighet blant de som forsker på barnedrap at dette kan forklares med endinger i sosiale, økonomiske og medisinske forhold.
Først og fremst gir tilgang til prevensjon og lovlig og trygg abort kvinner muligheter for å planlegge sitt familieliv. Dette gjør at færre uønskede barn blir født. Videre har det vært en endring i hvordan samfunnet ser på enslige mødre. Dette viser seg blant annet i det sosiale stigma ved å være enslig mor er betraktelig redusert, og at staten gir økonomisk støtte til enslige foreldre. Dette gjør de mulige sosiale og økonomiske belastningene av små barn mindre for enslige mødre.
De mulige sosiale og økonomiske belastningene av små barn har også blitt mindre for steforeldre. Dette er fordi biologiske foreldre i dag pålegges av samfunnet å bidra med både samvær og økonomisk støtte til sine barn ved samlivsbrudd. Til slutt ser man også en tendens til at i de samfunn hvor fysisk avstraffelse av små barn ikke er lovlig, får man færre tilfeller av dødelig vold.
Disse forholdene gjelder så absolutt for Norge, og er avgjørende for å forklare hvorfor jeg finner få unge ofre som er utsatt for dødelig vold i studien min. Etter samtaler med ansatte i helsevesenet, politiet og rettsmedisinere vet jeg imidlertid at svært unge barn har blitt utsatt for dødelig vold i Norge, uten at det har blitt noen drapsetterforskning eller at sakene har blitt henlagt. Det er med andre ord mørketall for disse barnedrapene i Norge.
Ansatte i helsevesenet peker på at terskelen deres for å melde fra om vold og dødelig vold mot små barn er for høy. Politiet og rettsmedisinerne peker på arbeidsforholdene deres som en viktig årsak til manglende etterforskning og henleggelser. For eksempel har ikke politiet og rettsmedisinerne alltid den nødvendige tilgangen til åstedet i tilfeller hvor barn kan ha vært utsatt for dødelig vold. Når små barn dør plutselig og uventet i Norge, er åstedsundersøkelse et tilbud foreldre kan takke nei til.
Uten tilgang til åstedet, er det vanskelig å avgjøre om forklaringer foreldrene gir for hvordan skader på barnet har oppstått kan stemme eller ikke. Videre, når barnet har vært i omsorgen til mer enn en voksen, er det vanskelig for påtalemyndighetene å identifisere med sikkerhet hvem som utøvde volden. Denne utfordringen blir større uten tilgang til åstedet.
Det er blitt sagt om vold, misbruk og forsømmelse av barn at man ser det ikke før man tror det. Fantasien til både allmenheten og fagfolk må derfor opplyses om virkeligheten ved at noen foreldre er sårbare for å utsette sine barn for dødelig vold. Ikke bare vil en opplyst fantasi se at offeret har vært utsatt for dødelig vold, den kan se vold før den blir dødelig. Fantasien til beslutningstagere må også opplyses, slik at de sikrer arbeidsvilkårene for politiet og rettsmedisinerne ved barnedrap. Rettssikkerheten til små barn skal sikres av samfunnet. Det skal ikke være et tilbud vi gir til de som kan ha brutt menneskeretten barn har til å ikke utsettes for vold.
Teksten ble først publisert som kronikk på Aftenposten.no 20. mars 2014