Evolvert empati og politiske poeng

Posted on | August 19, 2015 | No Comments

Det er et vitenskapelig spørsmål om menneskets ønske om å hjelpe er evolvert. Det er et politisk spørsmål om Norge bør ta imot flyktninger.

Som en evolusjonært orientert akademiker og forsker synest jeg at slike perspektiv burde være synlige i samfunnsdebatten, og jeg har selv bidratt til dette i mange år. Det er én ting man må passe ekstra på når man presenterer evolusjonære syn i samfunnsdebatten, og det er å være klar på hva slike perspektiv kan svare på, og hva de ikke kan svare på.

I et innlegg i VG presenterte advokat og samfunnsdebattant Eirik Vinje, helt riktig, at å ville hjelpe andre er en evolvert egenskap hos mennesket.Og videre, og også helt riktig, skriver han at ønsket om å hjelpe andre kan strekke seg langt i et moderne samfunn som Norge. Jeg tror også han har rett og at det å hjelpe kan gi status i vårt samfunn, og at noen kan utnytte dette til egen gevinst.

Fra «bør» til «er»
Men så trekker Vinje denne kunnskapen inn i den politiske debatten om Norge skal ta imot 10 000 syriske flyktninger eller ikke. Dette gjør han, slik jeg forstår det, ved å si at det kanskje ikke er genuine, selvoppofrende ønsker om å hjelpe andre som ligger til grunn for å ta imot flyktningene. Og selv om det skulle være det, så er dette ønsket uansett kun tilstede fordi det til syvende og sist vil kjennes godt for de som da på sitt vis hjelper flyktningene.

Konklusjonen til Vinje er at man nok ikke burde ta imot flyktningene, og denne politiske konklusjonen er altså satt i assosiasjon med det vitenskapelige faktum at ønsker om å hjelpe er evolvert.

Jeg stusser.

Alle følelser som vekkes i denne debatten er, enten direkte eller indirekte, produkter av evolusjon. Dette gjelder også følelser som gjør at man ønsker å hjelpe flere flyktninger, for samme økonomiske kostnad, ved å hjelpe dem der de allerede er, som Vinje uttrykker i sin tekst. Og det gjelder følelser som gjør at man vil beskytte sitt eget land og ens egen inn-gruppe fra en ut-gruppe.

Med en poengtering av en evolusjonær funksjon og opphav for følelser er man like langt, eller kort, i å svare på politiske spørsmål. Ja, følelser som motivasjonen til politikere, hjelpearbeidere og til og med samfunnsdebattanter er evolvert. Men hvordan skal vi forholde oss til følelser i politiske spørsmål? Det er ikke gitt.

For det følger ingen «bør» fra et gitt «er» innen evolusjonspsykologien, som Vinje benytter som det teoretiske rammeverket for sitt innlegg.

Ofte har evolusjonspsykologer blitt kritisert for å gjøre en motsatt feilslutning av det Vinje gjør i sin tekst. De har blitt beskyldt for å si at fordi menneskets natur er på en gitt måte, bør vi godta det. Beskyldningen kan komme på tross av at evolusjonspsykologen ikke har gjort en slik feilslutning.

Et kjent eksempel på dette er biologen Hilary Rose som feilaktig påstod at vitenskapsforfatteren Matt Ridley var høyreorientert i sitt politiske ståsted og imot statlige støtteordninger for alenemødre. Da Ridley spurte hvor hun hadde dette fra, var svaret at hun kunne tenke seg dette om ham. Men han hadde aldri skrevet om temaet, og anså ikke seg selv som politisk høyreorientert.

Lite nyttig
I min studie på barnedrap i Norge ser jeg etter om alenemødre og steforeldre er overrepresentert blant gjerningspersoner. Evolusjonspsykologiske perspektiv på barnedrap predikerer at disse foreldregruppene vil være overrepresentert blant de som dreper barn ved dødelig vold, fordi de opplever oftere barnet som en byrde som hindrer investering i fremtidige partnere og barn og egne barn, respektivt.

Dersom jeg finner at dette er tilfelle i Norge, slik man har i andre land, er det ikke gitt hvordan vi skal forholde oss til dette politisk. Vi kan som samfunn velge å nekte folk å bli alenemødre og steforeldre, eller vi kan velge å hjelpe de som er i slike situasjoner slik at de ikke opplever barnet som en belastning og de klarer å være gode foreldre. Men dette er et politisk spørsmål, ikke et vitenskapelig spørsmål.

Ja, det er kjekt å vite den evolusjonære funksjon og opphav til følelser, enten det er ønsker om å hjelpe eller å begå drap. For min del, som drapsforsker, er det svært nyttig med et slikt perspektiv for å identifisere hva som utgjør en risiko for drap – hvordan drapsbildet er.

Men å bruke et slikt teoretisk rammeverk for å lage politiske poeng blir en lite nyttig sammenblanding.

Teksten ble først publisert på VG nett 24. mai 2015

Comments