Steinaldersinn i sosiale medier

Posted on | September 5, 2015 | No Comments

Den moderne samfunnsdebatt er en helt annen verden enn den vi er evolvert til å overleve. Men når vi tar vårt steinalder sinn inn i debatten, kan den oppleves som like blodig og alvorlig som de gamle stammekrigene. Da kan det fort gå galt.

Halen til påfugl-hannen, stor og fargerik som den er, gir ingen umiddelbar mening med et evolusjonært blikk. Halen gjør påfugl-hannen sårbar for å ikke komme seg bort med livet i behold dersom han blir angrepet av et rovdyr. Derfor må halen ha en annen nødvendig egenskap i en evolusjonær sammenheng. Konklusjonen er at hunnene liker disse ellers unødvendige halene. Fordi hunnene velger sine partnere utfra hvor stor og fargerik halen til hannen er, har svært imponerende haler blitt en del av påfugl-hannens utforming.

Påfugl-hannen er et kjent bilde for mange av oss, og et bildet som ofte blir brukt om de blant oss som strutter og er høylytte. Ikke minst blir det brukt om enkelte aktører i samfunnsdebatten. De man ikke kan nekte oppmerksomhet. Ikke uten å indignere, i hvert fall.

Skjer’a, Beta?

Påfugler er imidlertid ikke en sosial art i den virkelige verden. En hann er ikke avhengig av støtte fra andre hanner for sin status. Mennesket, derimot, er en sosial art. Så kanskje påfugler er feil bildet å ha på enkelte aktører i samfunnsdebatten? Kanskje man finner et mer passende bilde hos sosiale arter hvor en alfa har en flokk beta-hanner og -hunner under seg, som hjelper og støtter posisjonen som leder?

 Det er lett å vie mest oppmerksomhet til alfaen. Ikke bare for de som står på innsiden av alfaens gruppe, men også vi som står på utsiden. Forskning på sosiale dyr som primater, inkludert mennesker, vier alfaen også mye oppmerksomhet. Men for tiden har jeg fått en større interesse for psykologien til flokken med betaer som utgjør alfaens gruppe. Gruppen alfaen er avhengig av for sin posisjon i samfunnsdebatten. Hva driver dem? Hvordan tenker de? Dette vil jeg utforske i det følgende.

Steinaldersinn i et moderne samfunn

Den moderne samfunnsdebatten, som i stor grad skjer i media og sosiale medier, er en historisk ny arena. Men en slik arena kan trigge vår evolverte psykologi. Vi tar vårt steinaldersinn med oss inn i debatten.

Jeg kjenner ikke til publisert evolusjonspsykologiske arbeid på hvordan steinaldersinnet fungerer i samfunnsdebatten. Det følger imidlertid fra det teoretiske og empiriske arbeidet fra evolusjonspsykologiske perspektiv som omhandler grupper og konflikter at man kan forutsi visse tendenser steinaldersinnet vil kunne vise seg i samfunnsdebatten.

Debatter krever en viss grad konflikt. Konflikter, og til og med krig, over knappe ressurser har vært utstrakt blant mennesker i vår evolusjonære fortid. For eksempel har en gjennomgang av data fra 31 forskjellige jeger-sankersamfunn vist at to tredjedeler av stammene var i krig med nabostammer annethvert år. Det er også estimert at 10 – 25% av menn i historiske jeger-sanker samfunn døde i voldelige konflikter med andre stammer. Det er da rimelig å anta at konflikter og krig har vært med på å påvirke utviklingen av vår arts sosiale atferd.

Kvinner ble ikke drept i slike konflikter i like stort omfang. De direkte fysiologiske kravene til kvinners reproduktive suksess gjorde at prisen ikke ville stå i forhold til den mulige gevinsten for kvinner å aktivt gå inn i en voldelig konflikt. Tall fra jeger-sanker samfunn viser at dersom mor gikk bort innen barnet var 4 år, var barnedødeligheten på inntil 100%. Tallet synker til inntil 70% dersom far gikk bort. Og kjønnsforskjellen i den reproduktive gevinsten av å overleve en voldelig konflikt var potensielt enda større, i det menn kan få flere barn på den samme tiden en kvinne kan kun få ett.

Med utgangspunkt i forskjellene mellom menn og kvinner i deres reproduktive utfordringer kan man utlede testbare hypoteser om mulig evolverte og kjønnsspesifikke måter å oppfatte og reagere på sosiale situasjoner. Som for eksempel hvilke forskjeller man kan forvente hos kvinner og menn i deres gruppepsykologi ved konflikter.

Menns evolverte gruppepsykologi

Skulle menn kunne bli seierherrene i en konfrontasjon med en nabostamme, måtte de inngå fungerende koalisjoner med hverandre. Og disse koalisjonene måtte ha tette skott mot utgruppen. Tanker, følelser og handlinger knyttet til både ens egen gruppe og utgruppen som hjalp dem å danne slike koalisjoner er da forventet å være en del av menns gruppepsykologi i større grad enn hos kvinner.

Og forskning viser at tendensen til å søke og være del av koalisjoner er sterkere blant menn enn blant kvinner. Menn identifiserer seg også med en gruppetilhørighet mer enn kvinner gjør, noe som forsterkes hos menn ved en opplevd trussel fra en utgruppe. Menn øker også samarbeid med egen gruppe i større grad enn kvinner når de opplever utgruppen som en trussel.

Menn viser også mer fiendtlig innstilling til utgrupper enn kvinner, i det menn i større grad rapporterer etnosentriske holdninger mot utgrupper og bruker oftere betegnelser som de-humaniserer medlemmer av utgrupper. Og dersom utgruppen består av samme kjønn, ønsker menn å straffe medlemmer av utgruppen hardere enn medlemmer av egen gruppe, også på tross av eventuelle kostnader til egne medlemmer, igjen i større grad enn kvinner.

Det er nemlig ikke slik at man nødvendigvis er immune for potensialet for fiendtlighet fra andre medlemmer i gruppen man tilhører. For eksempel så er det slik at jo større kontrast det oppleves å være mellom egen gruppe og utgruppen, og jo mer medlemmene knytter sin identitet til sin egen gruppe, jo større vekt legger medlemmene på interne regler som lojalitet og lydighet til gruppen.

Gruppen har vært helt avgjørende for individets overlevelse og reproduktive muligheter i vår evolusjonære fortid, og også i historisk nyere fortid. Gruppetilhørighet sikret individet territorielt forsvar, ressurs- og arbeidsdeling, beskyttelse mot rovdyr, tilgang på partner og hjelp til å fostre barn. Utfrysning fra en gruppe som straff for brudd på regler ville vært en større pris enn individet kunne tålt. Det ville med all sannsynlighet ført til døden. Da er det ikke rart at vi som art har utviklet oss til å ønske å tilhøre en gruppe, og innretter oss etter reglene for gruppen.

 Men hva har dette å si for samfunnsdebatten og for psykologien til beta-hannene rundt alfaen? Mye! Eller, potensielt mye.

 Er debatter i lukkede rom åpne?

Samfunnsdebatten er en kontekst som hos noen kan trigge denne evovlerte gruppepsykologien. Man kan da forvente at det på ulike vis inngås koalisjoner blant de som deltar i debatterer, hvor man forholder seg til meningsmotstandere som en utgruppe. Kanskje til og med noen danner en gruppe på på Facebook, kanskje med et navn som tydelig signaliserer hvem alfa-hannen i gruppen er, eller et politisk ståsted?

Man kan videre forvente at ved å spille på den evolverte gruppepsykologien kan alfa-hannen i en slik gruppe kunne kreve lojalitet av hele 100 medlemmer, for eksempel med en regel om at ingen skal si hva som foregår i debatten til noen utenfor gruppen. Og siden vi vet at menn aksepterer hierarkiske sosiale strukturer (joda, igjen mer enn kvinner), kan man forvente at medlemmene faktisk kan utvise en slik lojalitet til alfa-hannen.

Hva da, den dagen en debatt tar en retning et medlem ikke er komfortabel med eller er uenig med? Hvordan vil en beta-hann handle i en slik gruppe? Vil han våge å motsi alfa-hannen og de andre medlemmene? Vil han våge å bryte med gruppen? Vil han velge å bare la det passere i stillhet for å ikke risikere sin plass i en eksklusiv grupper? Dersom krav til et gruppemedlemskap er å ikke fortelle noen utenfor hva som skjer i gruppen, vil han kunne regne med å bli kraftig sanksjonert for det gruppen opplever som tillitsbrudd. Noen medlemmer vil kanskje også bli skremt når det viser seg at skottene i gruppen mot utgrupper ikke er så vanntette som de trodde.

Bill.mrk. Alfa søker Beta

Eksemplene listet over om hvordan evolvert gruppepsykologi kan gjøre seg gjeldende i samfunnsdebatten er ikke bare rart oppspinn. Det er hentet fra et konkret eksempel på en Facebook-gruppe som har eksitert i Norge over flere år, og som har nylig ble mer synlig ved et såkalt ”angiveri” som også skjedde i sosiale medier. I etterkant har flere av beta-hannene forklart nødvendigheten av debatter i lukkede rom med at alfa-hannen gjør et så unikt og nødvendig arbeid, at han er avhengig av et lukket rom for å teste sine ideer med gruppemedlemmene. De utfyller hverandre, altså. Og med det understreker de sin egen viktighet for alfa-hannen sin deltakelse i samfunnsdebatten, og gir seg selv en viktig rolle i norsk samfunnsdebatt.

For oss, både kvinner og menn, som står utenfor denne gruppen og ser på dramaet som har utspilt seg den siste tiden, kan det hele virke overdrevent og pussig i et samfunn som ellers mener at åpne debatter kan ikke skje i lukkede rom.

Men for de i gruppen det gjelder kan gruppetilhørigheten, konfliktene med tidligere medlemmer som deler fra Facebook-veggen med utenforstående, og det som står på spill i samfunnsdebatten oppleves med et like blodig alvor som stammekrigene i vår fortid. Det som står på spill i debatten er kanskje ikke direkte knyttet til overlevelse, tilgang på kvinner, territorier og ressurser. Men det er sosial innflytelse og ære.

Da trenger ikke regler innad i gruppen, reaksjoner på brudd på reglene, og holdninger til medlemmer av utgruppen følge fornuft, folkeskikk eller konvensjonelle tanker om hva demokrati er. De trenger bare å være effektive.

Teksten ble først publisert i Dagbladet, Kultur, 5. september, 2015.

Comments