Hva evolusjonsbiologi kan, Del II

Posted on | March 8, 2009 | No Comments

Menn har historisk dominert akademia, og har derfor hatt en større anledning enn kvinner til å komme med sin tolkning av hva som kjennetegner menn og kvinner. Fokuset i forskningen har som oftest vært på menn, og mannen ble fremstilt som et aktivt kjønn – menn tok initiativ seksuelt og var i konkurranse med hverandre om ressurser. Kvinnens kjennetegn ble rett og slett det at de ikke var menn, og kvinnen ble dermed fremstilt som et passivt kjønn. De var passive seksuelt og var ikke i konkurranse med hverandre om ressurser. Da kampen om likestilling åpnet døren for kvinner til høyere utdannelse, entret de fag som psykologi, kriminologi, sosialantropologi, zoologi og ikke minst evolusjonsbiologien. I alle fag de entret begynte det rådende synet på kvinnen som ”det passive kjønnet” å rakne. Fokuset i forskningen vendte seg på kvinner og det ble belyst at kvinnen, enten det var i vår egen art eller i andre arter, kunne være voldelige, ikke ubetinget ga omsorg til sine barn, ikke nødvendigvis var seksuelt trofast mot sin partner og andre ting som før hadde vært oppfattet som maskuline handlinger. Mens noen fag belyste hva kvinner kan, belyste evolusjonsbiologien hvorfor kvinner kan.

Evolusjonsbiologien tar for seg hvordan og hvorfor arter utvikler seg. Faget har avdekket en prosess som kalles seksuell seleksjon. Seksuell seleksjon skjer i arter hvor det er to kjønn – som hos mennesket. Siden de to kjønnene har forskjellige roller i reproduksjon, vil forskjellige egenskaper – både fysiske og psykiske – være gunstige for dem i anledning å fostre sine barn. I vår evolusjonære historie har kvinner måttet investere flere år av sitt liv til å fostre et gitt barn. Graviditeten i vår art varer i 9 måneder, og før morsmelkerstatning måtte kvinner amme en betydelig periode (opptil 4 år i noen jeger-sanker samfunn). De av våre formødre som holdt seg selv i live ved å unngå fysiske farer ville defor kunne etterlate flere avkom enn de som ikke gjorde dette. Evolusjonspsykologen Ann Campbell argumenterer derfor at gjennom seksuell seleksjon har kvinner utviklet en tendens til å være mindre involvert som utøver i de aller groveste former for vold som drap. Men hva kvinner trengte for å fostre sine barn strakk seg betydelig lengre enn til å holde seg selv i live. Campbell argumenterer også videre for at siden kvinner investerte så pass mye av seg selv i sine barn, så vil hun være svært aktiv og konkurranse innstilt i anledning å sikre seg de nødvendige ressursene for å fostre sitt barn (se artikkelen Staying alive, 1999).

I vår evolusjonære historie var en partner en nødvendig ressurs for kvinnen for at hun skulle kunne fostre sitt barn. Det er derfor å forvente at kvinner har vært i konkurranse med hverandre om menn som kan bidra til denne fostringen. Dessverre kan det å kue en partner gjennom å være voldelig, enten det er fysisk eller psykisk, føre til at man får kontroll over partneren, og det gir derfor evolusjonær mening at kvinner skulle kunne utføre slikt.

Når kjønnsforsker Jørgen Lorentzen påstår at en evolusjonsbiologisk tilnærming til partnerdrap ikke kan forklare hvorfor også menn opplever vold i nære relasjoner (Ny Tid nr. 9), så vitner dette om at han ikke er oppdatert på hvordan evolusjonsbiologien ser kvinnen som et aktivt kjønn og at faget anerkjenner at kvinner kan – både på godt og vondt.

Hva evolusjonsbiologi kan, Del I

Posted on | March 5, 2009 | 2 Comments

Både menn og kvinner reagerer på å miste en partner og et forhold de har investert i. Reaksjoner på å bli forlatt kan variere fra å bli skuffet og såret til å bli lettet over at noe som ikke fungerte er over. Reaksjoner kan også variere fra å bli passiv til å aktivt prøve å få partneren til å bli i forholdet. Noen går langt i å prøve å få partneren til å bli. Men mens noen bestiller en siste ferie sammen med partneren kan noen begynne å true, forfølge og til og med drepe partneren når de skjønner at denne ikke vil bli. I alle kulturer hvor partnerdrap er kartlagt finner man at det som oftest er menn som dreper på grunn av faktisk eller potensielt brudd i forholdet. Evolusjonsbiologien kan både forutsi og forklare denne kjønnsforskjellen i drap med grunnlag i at menn og kvinner har fysiologisk forskjellige roller i reproduksjon (Ottesen, 2006 i Arr idéhistorisk tidsskrift (4) og Ottesen i Ny Tid nr. 8 og Ny Tid nr. 9). Mannsforsker og sosiolog Knut Oftung og psykolog og prosjektleder ved Alternativ til vold Pål Kristian Molin har påstått at en evolusjonsbiologisk tilnærming til partnerdrap ikke kan forklare hvorfor ikke flere menn dreper sine partnere (Ny Tid nr. 9). Denne påstanden medfører ikke riktighet.

Kort oppsummert er evolusjon “forandring i gen frekvens i en gitt populasjon over tid”. Evolusjonsbiologi er fagfeltet som undersøker hvordan evolsujon foregår. Funn fra dette faget ligger til grunn for moderne evolusjonsteori. Evolusjonsbiologi har avdekket flere sterke drivkrefter for evolusjon. Den meste kjente er nok naturlig seleksjon. Dette er prossen hvor egenskaper naturlig nok sprer seg i populasjonen gjennom de individ som får avkom. En kanskje mindre kjent prosess er seksuell seleksjon. Seksuell seleksjon skjer i arter hvor det er to kjønn – som hos mennesket. Siden de har forskjellige roller i reproduksjon, vil forskjellige egenskaper – både fysiske og psykiske – være gunstig for de to respektive kjønnene i anledning å fostre egne avkom. Dersom det å drepe en (tidligere) partner ved eventuelle brudd skulle være en selektert egenskap hos menn, så sier evolusjonsbiologien at det å begå drapet må da ha vært gunstig for hans evne til å fostre egne barn i vår evolusjonære historie. Dette er det et tynt grunnlag for å påstå at det ville ha gjort. Derfor er det få som bruker en evolusjonærtilnærming til å forstå partnerdrap som påstår at parterndrap har evolvert som en egenskap hos mannen, og få som forventer at alle menn ville kunne drepe sin (tidligere) partner ved et eventuelt brudd (for unntak se David Buss, 2005). Det man imidlertid tenker seg kan ha blitt selektert hos menn i større grad enn kvinner er å være opptatt av at partneren er seksuelt tro.

I Afrika er det et eldre ordtak som sier: Mommy’ baby, daddy’s maybe. I vår evolusjonære historie har ikke mannen hatt umiddelbar innsikt i om barnet han investerte i faktisk var hans eget slik kvinnen hadde. Menn var derfor mer avhengig av at partneren var tro for å sikre at han investerte i egne barn og – evolusjonært sett – etterlot sine spor i arten. De av våre forfedre som var opptatt av at partneren var tro ville trolig etterlate flere avkom og dermed spor i arten enn de av våre forfedre som ikke var så opptatt av om partneren var tro eller ikke. Seksuell seleksjon ville derfor føre til et kjønnstypisk mønster hvor menn vil oppleve det som en større trussel enn kvinner når partneren er eller potensielt vil kunne være utro. Å bli forlatt åpner selvfølgelig for at partneren ikke lenger vil være seksuelt tro. Derfor er det ikke overraskende at menn dreper sine (tidligere) partnere oftere enn kvinner når partneren ønsker ut av forholdet.

MEN dette er ikke ensbetydende med at menn nødvendigvis vil reagere med drap når partneren ønsker ut av forholdet! Drap er en ekstrem reaksjon som ligger ytterst på skalaen over hvilke reaksjoner som kan komme. Når Molin påstår at jeg sier at “sånn er menn” i anledning at jeg bruker en evolusjonsbiologisk tilnærming til å forstå partnerdrap (Ny Tid nr. 9), så medfører ikke dette riktighet. Det jeg sier er at ut fra evolusjonsbiologiske prosesser er det å forvente at når noen først tar livet av en partner, så er det større sannsylighet for at det er en mann enn en kvinne som er forøver dersom motivet for drapet er trusselen om et brudd i forholdet.

En historisk nyhet

Posted on | February 24, 2009 | 1 Comment

Norge er et spesielt land når det gjelder drap. Det har lenge vært kjent at Norge har et svært lavt antall drap i året per 1000 innbygger (= drapsrate) i forhold til andre land. Denne uken kan vi lese i ukeavisen Ny Tid (nummer 8 ) at Norge utmerker seg på en annen måte også. Historisk og krysskulturelt har menn alltid vært overrepresentert både som forøver og offer i drap. Denne tendensen er en grunnleggende kunnskap i kriminologien. Tall fra KRIPOS for de siste 30 årene viser imidlertid at kvinner i Norge utgjør en økende andel av offerene for drap. De er i de senere årene nesten like ofte ofre som menn, og i noen år til og med oftere enn menn. Dette er en historisk og internasjonal nyhet! Men hvorfor blir kvinner drept i tilnærmet samme grad som menn i Norge?

Tall fra KRIPOS viser at drapsraten i Norge har gått ned de siste 30 årene. Tallene viser også at nedgangen i drap skyldes i all hovedsak at antallet menn som blir drept hvert år har gått ned. Samtidig har det absolutte antallet kvinner som blir drept holdt seg relativt stabilt.  Dermed utgjør kvinner en større andel av ofrene. Det er viktig å påpeke at selv om andelen kvinner som er offer for drap har økt med årene, har ikke antallet kvinner som blir drept økt i takt med populasjonsveksten. Dermed skyldes nedgangen i drapsraten også at kvinner ikke blir drept i samme grad som før.

Det er en positiv og oppløftende nyhet at drapsraten har gått ned i Norge de siste 30 årene. Det betyr at vi kan påvirke drapsraten i landet vårt. Jeg mener videre som andre forskere (bl.a. Martin Daly & Margo Wilson og Richard Wilkinson) at det er muligheten for sosial mobilitet og den lave relative fattigdommen i landet vårt  som kan ta æren for dette.  Ikke at jeg tror politikerne og  stemmegiverne i landet vårt har vært seg bevisst hvordan valgene deres  i anledning fordeling av godene påvirker drapsraten vår. Jeg tror vi rett og slett har vært heldige!

Men la oss ikke stole på flaksen videre. Når jeg nå skal  kartlegge partnerdrap i Norge 1980 – d.d håper  jeg å avdekke hvilke faktorer som øker risikoen for slike drap. Håpet er at kunnskapen vil brukes til forebyggende arbeid. Arbeid som kan “skreddersys”, og som kan forhåpentligvis føre til en ytterlige nedgang i drap på både menn og kvinner.

best penis pills
buy herbal penis enlargement

Kan vi kreve like mye av barn som av voksne, Del I

Posted on | February 23, 2009 | No Comments

På vg.no og TV2nyhetene.no kunne vi idag lese om en 11 år gammel gutt i USA som er siktet for å ha skutt og drept sin gravide stemor. Ifølge VG og TV2 risikerer barnet å bli straffet som en voksen. I USA har rettsapparatet ofte valgt å gi “adult time for adult crime”. På norsk vil dette si at dersom du handler som en voksen (det er som oftest de over 20 år som begår drap), må du sone som en voksen. Men handlet denne gutten som en voksen? Det beror på om han har de kognitive og følelsesmessige evner voksne har til rådighet når de foretar sine valg om å begå drap eller ikke. Dette er det lite sannsynlig at han har. Forskning – som ironisk nok utføres i USA – ved institutt som The MacArthur Foundation Research Network on Adolescent Development and Juvenile Justice og Child Psychiatry Branch of the National Institute of Mental Health viser at den prefrontale cortex, som er det området i hjernen som er viktig for impulskontroll, ikke er ferdig utviklet før man er i begynnelsen av 20 årene. Når vi vet at barn har en biologisk begrensning for sin impulskontroll gir det da mening å likevel sidestille de med voksne i rettsapparatet? Svekker ikke dette rettsikkerheten til barnet, og videre troverdigheten til et system som skal stå for fordelingen av rettferdighet i samfunnet?

I VG sin artikkel kan man lese at kvinnen ble skutt med et gevær som tilhørte gutten. Men de som ga gutten opplæring i bruk av våpen og ga ham sitt eget gevær blir ikke tiltalt for grov uaktsomhet. Det er vel ikke ulovlig i USA.

Følg saken: db.no aftenposten.no tv2.no vg.no

Siste oppdatering jeg har lest er: http://bit.ly/eu38gf

Infertility is a term that every gentlemen or women love to loathe. However almost all of the men and women associate infertility expression with semen volume Here at Herbal Trust we encourage our customers to send us their feedback after trying one of our products.

buy herbal viagra new zealand
most effective herbal viagra