Hva evolusjonsbiologi kan, Del II

Posted on | March 8, 2009 | No Comments

Menn har historisk dominert akademia, og har derfor hatt en større anledning enn kvinner til å komme med sin tolkning av hva som kjennetegner menn og kvinner. Fokuset i forskningen har som oftest vært på menn, og mannen ble fremstilt som et aktivt kjønn – menn tok initiativ seksuelt og var i konkurranse med hverandre om ressurser. Kvinnens kjennetegn ble rett og slett det at de ikke var menn, og kvinnen ble dermed fremstilt som et passivt kjønn. De var passive seksuelt og var ikke i konkurranse med hverandre om ressurser. Da kampen om likestilling åpnet døren for kvinner til høyere utdannelse, entret de fag som psykologi, kriminologi, sosialantropologi, zoologi og ikke minst evolusjonsbiologien. I alle fag de entret begynte det rådende synet på kvinnen som ”det passive kjønnet” å rakne. Fokuset i forskningen vendte seg på kvinner og det ble belyst at kvinnen, enten det var i vår egen art eller i andre arter, kunne være voldelige, ikke ubetinget ga omsorg til sine barn, ikke nødvendigvis var seksuelt trofast mot sin partner og andre ting som før hadde vært oppfattet som maskuline handlinger. Mens noen fag belyste hva kvinner kan, belyste evolusjonsbiologien hvorfor kvinner kan.

Evolusjonsbiologien tar for seg hvordan og hvorfor arter utvikler seg. Faget har avdekket en prosess som kalles seksuell seleksjon. Seksuell seleksjon skjer i arter hvor det er to kjønn – som hos mennesket. Siden de to kjønnene har forskjellige roller i reproduksjon, vil forskjellige egenskaper – både fysiske og psykiske – være gunstige for dem i anledning å fostre sine barn. I vår evolusjonære historie har kvinner måttet investere flere år av sitt liv til å fostre et gitt barn. Graviditeten i vår art varer i 9 måneder, og før morsmelkerstatning måtte kvinner amme en betydelig periode (opptil 4 år i noen jeger-sanker samfunn). De av våre formødre som holdt seg selv i live ved å unngå fysiske farer ville defor kunne etterlate flere avkom enn de som ikke gjorde dette. Evolusjonspsykologen Ann Campbell argumenterer derfor at gjennom seksuell seleksjon har kvinner utviklet en tendens til å være mindre involvert som utøver i de aller groveste former for vold som drap. Men hva kvinner trengte for å fostre sine barn strakk seg betydelig lengre enn til å holde seg selv i live. Campbell argumenterer også videre for at siden kvinner investerte så pass mye av seg selv i sine barn, så vil hun være svært aktiv og konkurranse innstilt i anledning å sikre seg de nødvendige ressursene for å fostre sitt barn (se artikkelen Staying alive, 1999).

I vår evolusjonære historie var en partner en nødvendig ressurs for kvinnen for at hun skulle kunne fostre sitt barn. Det er derfor å forvente at kvinner har vært i konkurranse med hverandre om menn som kan bidra til denne fostringen. Dessverre kan det å kue en partner gjennom å være voldelig, enten det er fysisk eller psykisk, føre til at man får kontroll over partneren, og det gir derfor evolusjonær mening at kvinner skulle kunne utføre slikt.

Når kjønnsforsker Jørgen Lorentzen påstår at en evolusjonsbiologisk tilnærming til partnerdrap ikke kan forklare hvorfor også menn opplever vold i nære relasjoner (Ny Tid nr. 9), så vitner dette om at han ikke er oppdatert på hvordan evolusjonsbiologien ser kvinnen som et aktivt kjønn og at faget anerkjenner at kvinner kan – både på godt og vondt.

Comments