Causing a potential increase in neonaticide
Posted on | July 23, 2022 | No Comments
There is a taboo that needs to be included in the conversation concerning the consequences of restricting women’s access to abortion: the increased risk of neonaticide.
It happened: the US Supreme Court removed their citizens’ legal right to abortion from federal law. The decision of whether the individual is legally permitted or denied access to abortion is now to be made on state level. Some states have already made abortion and aiding someone to abortion illegal, and several other states are expected to follow. Prior to the decision, qualified voices were warning against that it would inevitably lead to the death of countless women. Removing legal access to abortion does not remove women’s dire need to end unwanted pregnancies. We know, only too well, from societies where women do not have legal access to safe abortions that women will choose illegal and unsafe methods to end their unwanted pregnancies. These methods lead to psychological trauma, physical damages causing heavy bleeding and sterility, infections, and death. The British, internationally renowned medical journal, The Lancet, left no doubt in their Editorial in May this year when it stated that the US Supreme Court will have blood on their hands with their decision.
But it is not only the women’s blood the Supreme Court will have on their hands. The paradox in assuming to protect the unborn fetus’ life by denying women legal access to safe abortions, forcing them to bear children they do not believe they can care for, is the life-threatening danger this creates for not only the women but also for her neonate. The fact is that women in such a predicament are vulnerable to choosing to hide their pregnancies from their surroundings, not seeking help or assistance from healthcare and medical services during their pregnancy and birth, and killing their newborn (known as neonaticide).
This is a well-known fact among child homicide researchers, documented cross-culturally over several decades of systematic research. This fact needs to be included in our conversations about the consequences of denying women legal access to safe abortions.
Since the mid 20th century, the rate of child homicide has declined in westernized countries. Historically, neonaticide has been the largest subcategory of child homicide, but this has changed drastically in most westernized countries over recent decades. The Nordic countries (Norway, Sweden, Denmark, Finland, and Iceland) are remarkable in this regard, as neonaticide is currently almost non-existent in these societies. The USA is also remarkable, as neonaticide still is a significant category of child homicide in this society. In the aftermath of the US Supreme Court decision, my qualified expectation is that we may see an increase in neonaticides in the states that have made abortion illegal
As societies differ in their social and political structures, this creates a sort of natural experiment that caters to our ability to identify what structures may influence neonaticide rates. We now know that sex education and accessible birth control and abortions are crucial to women’s ability to prevent unwanted pregnancies and births and to plan their family compositions as they wish (if, when and with whom to bear children). Social acceptance for out-of-wedlock births, so that single mothers need not fear ostracization from their families and communities. Finical support to single parents, so as to compensate for the lack of contributions from a partner. Professional child care help to single parents (in Norway they have priority in ques for kindergartens that are publicly funded), so that they may continue their education and employment so as to provide for themselves and their loved ones. On all these social and political structures, the Nordic countries excel. The USA could not stand in a starker, darker contrast.
And there are no signs that the US will learn from the global research on child homicide – a scientific field research their own citizens have contributed extensively towards – and make the above changes to buffer the life-threatening situation now created by their Supreme Court’s decision. Rather the contrary. For instance, sex education and access to birth control is now under threat precisely in those states where abortion is being made illegal.
In Norway we recently removed a section of our criminal law dealing specifically with neonaticides. The law had not been used by the courts for decades – such child homicides appear to be absent in current-day Norway. It was a law inspired by the British Infanticide Act of 1922, which directed a merciful approach to women who committed neonaticide, as they were not to be blamed for the circumstances and state of mind that brought on their infanticidal act. Several other countries have had similar laws, directing in a merciful manner. Again the US differs from other westernized countries, in that they have never had such a law. I wonder which will come first to the land of the free and home of the brave: a 200-year belated Infanticide act or finally securing their citizens’ human right to decide what their bodies are to be used for.
This text was first published in VG, 1st of July, 2022.
Tags: abortion > child homicide > homicide rates > neonaticide > the Infanticidal Act > the Nordic countries
Kan bli flere barnedrap
Posted on | July 22, 2022 | No Comments
Det er et tabu som må inn i samtalen om konsekvensene av å hindre kvinner i å ta abort: Faren for drap på nyfødte.
Det skjedde: Høyesterett i USA fjernet kvinners føderale rett til abort. Det ligger nå hos den enkelte stat å avgjøre om de skal tillate eller nekte sine innbyggere tilgang til abort fremover. Noen stater har allerede gjort abort og det å bistå noen til abort ulovlig. Flere ventes å følge.
Både før og etter høyesterettsavgjørelsen, har det kommet faglig kvalifiserte advarsler om at den nødvendigvis vil føre til utallige kvinners død. Det er nemlig ikke slik at å fjerne abort fjerner kvinners behov for å avslutte uønskede svangerskap. Vi vet fra tider og samfunn uten lovlig og trygg tilgang til abort, at kvinner da velger ulovlige og utrygge metoder. De fører til psykologiske traumer, fysiske skader og sterilitet, infeksjoner og kvinners død. Det britiske, internasjonalt anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet lot det derfor ikke være noen tvil i sin leder i mai i år, da de stadfestet at USAs høyesterett vil ha blod på sine hender med denne avgjørelsen.
Men det er ikke bare kvinnenes blod de får på sine hender. Det paradoksale i avgjørelsen, som grunnes i å skulle beskytte fosterets liv, er den situasjonen som skapes når kvinner ikke kan velge bort å føde barn de opplever å ikke kunne ivareta og fostre. Det er nemlig slik at kvinner i denne situasjonen er sårbare for å da skjule sin graviditet, ikke oppsøke helsehjelp i løpet av verken svangerskap eller fødsel, for så å drepe sitt nyfødte barn.
Dette velkjente faktum, stadig bekreftet gjennom over fem-ti år med forskning på barnedrap i ulike samfunn, må inn i den offentlige samtalen om konsekvensene av å hindre kvinner lovlig tilgang på trygg abort.
Siden midten av forrige århundre, har raten for barnedrap (antall drap per 100 000 innbygger) gått ned i vestlige land. Historisk har drap på nyfødte vært den største underkategorien for barnedrap i alle samfunn, men dette har endret seg drastisk i flere vestlige land. De nordiske land utpeker seg globalt ved at drap på nyfødte er i dag nær ikke-eksisterende. Mens USA utpeker seg blant vestlige land ved at denne underkategorien stadig er en av de større. Etter høyesterettsavgjørelsen kan denne raten nå øke i USA.
Gjennom det naturlige eksperimentet som skapes av at samfunn har ulike sosiale og politiske strukturer, har vi som forsker på barnedrap lært hva som skal til for å forebygge drap på nyfødte. Fasiten er: Utstrakt seksualundervisning og tilgang på prevensjon i befolkningen og lovlig tilgang på trygg abort i tilfeller hvor prevensjon ikke virket eller ikke ble brukt, slik at kvinner kan planlegge sitt eventuelle familieliv. Sosial aksept for utenomekteskapelige fødsler, slik at alenemødre ikke utstøtes fra familien og samfunnet. Statlig økonomisk bistand til aleneforeldre, som kompenserer for en fraværende partner. Bistand i barnepass til aleneforeldre, som forrang i køer til barnehager, slik at de ikke må avbryte utdanningsløp og kan jobbe for å forsørge seg selv og sine.
På alle disse punktene glimrer de nordiske land progressivt, mens USA kunne knapt stått i større kontrast. Det er ingen tegn til at USA vil lære fra den internasjonale barnedrapsforskningen, som deres egne forskere i aller største grad har bidratt til, og gjøre livsnødvendige endringer i sine sosiale og politiske strukturer for å bøte på den høyst reelle faren for liv høyesterettsavgjørelsen skaper. Snarere tvert imot. For eksempel står seksualundervisning og tilgang på prevensjon nå laglig til hugg, nettopp i de stater som vil forby abort.
I kjølvannet av høyesterettsavgjørelsen i USA, har noen stemmer uttrykt et ønske om å vurdere tilsvarende lovmessige endringer i retten kvinner har til selvbestemt abort i Norge. Her vil en slik endring gjelde hele landet – vi har ikke stater som vil kunne tilrettelegge unntak.
Derfor haster det å få inn i den offentlige samtalen det tabuet jeg nå tar opp, også for Norges del.
Også i Norge var drap på nyfødte en større underkategori for barnedrap, før vi fikk, blant annet, retten til selvbestemt abort i 1978. Abort er ett av hjelpemidlene kvinner har til å sikre at de kan være gode mødre – kjærlige, tålmodige forsørgere – for de barna de har og for de barna de eventuelt ønsker å få. Å fjerne dette hjelpemiddelet vil ikke gi de resultat man ønsker, dersom man vil beskytte barns liv.
Den gamle lovhjemmelen Norge hadde for å se kvinner som drepte sine nyfødte barn i dølgsmål i miskunn på grunn av deres fortvilte omstendigheter (tidligere §234) ble til slutt fjernet, etter å ha vært sovende i lang tid. Som drapsforsker, medmenneske og kvinne, vil jeg ikke se et behov for å gjeninnføre den i Norge.
Denne teksten ble først publisert i VG, 1. juli 2022. En engelsk versjon kommer snart her på bloggen.
Tags: abort > barnedrap > drap i nære relasjoner > drap på nyfødte > neonaticide
Foreldredrap kan skje i psykose
Posted on | March 11, 2022 | No Comments
Dette er en noe usedvanlig post. Jeg gjorde et intervju med lokalavisen BA i Bergen, men endringer jeg gjorde i sitatsjekk ble ikke fulgt, og siden jeg ikke opplever at av det haster for redaksjonen å rette opp eller at journalist innrømmer feil, legger jeg ut teksten jeg godkjente her. Jeg er mye (!) i media, da jeg mener publikum har en avgjørende rolle i å forebygge drap i nære relasjoner, og det er også en plattform for å nå de som har ansvar for å forebygge drap men som desverre ikke får formell utdanning i fenomenforståelse av drap. Da kan ikke feil eller unøyaktigheter spres gjennom media, og da knyttet til mitt navn.
De siste fire årene har det vært syv foreldredrap i bergensregionen. Fellesnevneren er at en sønn har drept en, eller begge, sine foreldre. Bortsett fra drapet på Brattholmen, har gjerningspersonen blitt erklært psykotisk og dømt til tvungen psykisk helsevern. Ifølge drapsforsker Vibeke Ottesen ved Universitetet i Bergen (UiB) viser forskning fra USA tre hovedomstendigheter når individ dreper siner foreldre, og det er en historikk med psykiatrisk helsehjelp, rusproblemer eller å ha vært utsatt for alvorlig vold og forsømmelse i barndommen.
– Når en gjerningsperson dreper sine foreldre kan disse tre kategoreine overlappe, sier Ottesen til BA. Hun forventer at foreldredrapi Norge i all hovedsak vil knytte seg til psykotiske episoder.
Drapsforskeren presiserer at hun uttaler seg på generelt grunnlag, og ikke om noen av de ferske hendelsene i Bergen spesielt.
– Jeg vil understreke at drap skjer sjeldent i Norge, også foredlredrap, men vi er ikke immune. Forskning på området i USA viser at ved foreldredrap med psykotisk gjerningsperson, så har individet ofte vært i kontakt med det psykiatriske hjelpeapparatet. Da har behandlingsopplegget enten ikke virket eller ikke blitt fulgt. Personer i nære relasjoner, som mødre og fedre, er sårbare fordi de ofte bor med eller har nær og ofte kontakt med gjerningspersonen, sier Ottesen.
Hun er ansatt som førsteamanuensis i sosialpsykologi ved UiB.
– Hva kan man gjøre for å forhindre slike tragedier?
– Vi har sett drapssaker i Norge hvor familiemedlemmer har bedt om bedre hjelp, men opplevd å ikke bli hørt. Jeg vil anbefale at de i nær relasjon lyttes til, når de opplever at behandlingsopplegget ikke hjelper nok eller ikke blir fulgt. At det har vært flere drap i nære relasjoner i Bergensområdet de siste årene kan være tilfeldig. JEg vil ikke si at man trenger mer tvang for alle, men vurdere individuelt og i samråd med de som kan være sårbare, sier drapsforskeren.
Hva er planen til den som blir forlatt?
Posted on | January 3, 2022 | No Comments
Drap i nære relasjoner er ofte planlagte. Det gir oss tid til å stille opp før det kanskje skjer.
«Fitte! Hore!» Jeg våkner brått til et kraftig smell. Jeg hører på stemmen at det må være en ung mann som roper. Smellet må ha vært et spark mot husveggen til en av naboene, i det ellers så sjarmerende brostensbelagte nabolaget, med gamle, hvite, små trehus midt i Bergen sentrum. Det er helg og midt på natten i høst. Jeg klarer ikke å sovne igjen. Jeg fylles av en uro, og av tanker man kanskje bare får som en fagskadet drapsforsker. Stemmen hadde ikke bare et sinne, men også en dyp fortvilelse i seg. Jeg vet for godt hva slike følelser
kan få ham til å gjøre.
Neste morgen preges nyhetsbildet av et partnerdrap. Drapet skjedde ikke så langt unna mitt nabolag, og det er en ung mann som er gjerningspersonen. Men han ble arrestert utenfor boligen til kvinnen han engang elsket, og som han nå har drept. Da var det ikke naboen min. Men hvor nær kan naboen min ha vært å også drepe en kvinne den kvelden, etter å ha blitt avvist? Eller å ty til en annen voldsform, som ikke bare rammet en husvegg?
Lenge før jeg ble drapsforsker, visste jeg at kvinner som lever med en voldelig partner må legge en plan for et eventuelt brudd. Dokumenter volden, helst med bilder, men gjerne også en datert loggbok. Det beste er å oppsøke hjelpeapparatet, men det er ikke alle klare for å gjøre tidlig nok. Pakk dine viktigste papirer, og oppbevar dem gjerne et annet sted enn i felles bolig. Fortell om volden, og at du skal dra, til noen som kan støtte og bistå, og holde på hemmeligheten til du er klar til å dra. Finn et trygt sted å bo, som han ikke vet om, så han ikke kan finne deg. Oppsøk hjelpeapparatet og forbered dem på at du skal forlate forholdet, og hva du frykter kan skje. Slike ting hadde jeg hørt om lenge før jeg fikk min første kjæreste.
Men jeg har enda ikke hørt noen snakke om hva en mann skal gjøre, når hans partner tar initiativ til et samlivsbrudd – et samlivsbrudd han overhodet ikke ønsker. En avvisning som får ham til å kalle henne en fitte og en hore. Hva skal planen hans være da?
Det åpenbare svaret er å bare la henne gå. Men det åpenbare er også at flere menn ikke gjør dette. Noen menn skader seg selv og andre. Noen menn dreper henne. Vi vet at menn begår de fleste partnerdrap, og vi vet at i forkant av flere av disse drapene har kvinnen tatt initiativ til samlivsbrudd. Deres plan har blitt å drepe henne. Vi vet også at flere av de menn som begår partnerdrap er suicidale. Deres plan har blitt å drepe seg selv. Kan vi rundt dem hjelpe dem med den andre planen, den om å bare la henne gå, uten å skade henne eller seg selv?
Hvordan kan vi forebygge partnerdrap? Jeg har svart det samme i hvert intervju jeg har gjort så lenge jeg har forsket på drap i nære relasjoner. Vi må stille opp for menn som går gjennom samlivsbrudd. Vi må la være å fornekte at det kan være en fullstendig livskrise for menn å bli forlatt, og at et voldelig og dødelig mørke kan senke seg rundt dem. Har du en bror, sønn, kompis, kollega eller nabo som går gjennom et uønsket samlivsbrudd, hjelp ham å legge denne planen om å ikke skade seg selv eller andre, og hjelp ham å fullføre den. Dag for dag, natt for natt. Noen ganger vil det være snakk om time for time. Det er både hun og han verdt.
Teksten ble først publisert i Dagbladet 3. januar, 2022, men flere element i teksten var kuttet ut (mot avtalen med redakjsonen). Jeg ber derfor om at denne versjonen siteres ved anledning.
Tags: drap > drap i nære relasjoner > drap-selvdrap > samlivsbrudd > vold i nære relasjoner
Dreper når hun drar
Posted on | September 25, 2021 | No Comments
Original ingress fra april 2020, da teksten først ble publisert: Det er familier med økonomiske problemer som er mest sårbare for drap i hjemmet akkurat nå. Også familier uten en voldshistorikk.
Oppdatert ingress: Vi har hatt en sosial dugnad med sosial distanse. Nå må vi fortsette med en medmenneskelig dugnad, og ikke la folk være alene i livskriser.
Den siste tiden er det en del venner og naboer som har nikket til meg og sagt: «nå blir det vel en del mer av det du forsker på». De tenker på partnerdrap og barnedrap. De tenker at med den intensiteten som ligger i det å bo tett og sosialt isolert fra andre, så vil volden i familier øke. Og videre at denne økte volden vil uunngåelig lede til drap.
Jeg er ikke like sikker på alt dette, som mine venner og naboer er. Det er heldigvis ikke slik at tid sammen alene er nok til at vi dreper familiemedlemmer. Evolusjon ville ikke kunnet formet oss slik.
De fleste drap i nære relasjoner i Norge skjer ikke ved dødelig vold. De er som oftest forsettlige og overlagte. De er villet, planlagt, på sitt vis. Ikke uhell. Og i Norge skjer både barne- og partnerdrap som oftest når kvinnen initierer samlivsbrudd. For noen menn er det å bli forlatt en uoverkommelig livskrise. Drapene skjer altså ikke når kvinnen ikke har muligheten til å dra, slik situasjonen er i disse dager; med sosial isolering, barn som trenger omsorgspersoner hjemme til enhver tid og permitteringer som tar bort enkeltindividets økonomiske frihet til å forlate et parforhold. Drap skjer først når kvinnen har den sosiale og økonomiske muligheten til, og ønsket om å dra.
Volden kan øke i disse ukene, månedene, vi nå er inne i. Det er grovt alarmerende, og vi er helt nødt til å forebygge og forhindre vold så godt vi kan. Men eventuelle partnerdrap har større sannsynlighet for å skje når kvinner igjen kan velge å forlate de partnere som ikke orker å gi slipp på dem. Når den tiden kommer, har vi alle et ansvar å stille opp – for både kvinner og menn som vil gå gjennom et samlivsbrudd. Dette er ikke bare en jobb for krisesentre, politiet, fastleger og det psykiske hjelpeapparatet. Du og jeg må anerkjenne faren som kan true ved de samlivsbrudd partene er uenige om. Og vi må anerkjenne at slike brudd skjer i våre venne- og bekjentskapskretser og storfamilier. Vi må ikke glemme at i det vi kan gå tilbake til våre liv, kan andre være i den største faren for å miste sine liv.
En annen situasjon hvor både barne- og partnerdrap kan oppstå, er hvor mannen mister sin evne til å forsørge sin familie. Slike drap rammer ikke nødvendigvis de familiene som allerede har en hverdag preget av vold. Oftere ser vi drapsforskere at ved disse drapene har det ikke vært vold i forkant. Disse drapene har også en større sannsynlighet for å ende med gjerningspersonens selvdrap.
Det å miste forsørgerevnen er en situasjon som sprer seg raskere enn viruset blant familier i Norge for tiden. Disse familiene vil derfor være sårbare her og nå, og ikke nødvendigvis først når trykket fra viruset letter. Det er disse familiene mine venner og naboer ser ut til å glemme, da de er opptatt av sammenhengen mellom vold og drap. Det gjør meg bekymret for at det er disse drapene som med størst sannsynlighet kan skje i disse dager, fordi vi ser ikke faren og sårbarheten til disse familiene uten kunnskapen om at noen ganger dreper menn og kvinner sine kjære, nettopp fordi de holder dem så kjær. Når vi opplever å være alene i en ekstrem situasjon, er vi også alene med å finne en løsning. Og da kan løsningen være like ekstrem som situasjonen oppleves å være.
Denne teksten ble først publisert på vg.no 7. april 2020. Det året hadde vi i Norge, i følge SSB, færre skilsmisser enn vanlig. Vi hadde ikke flere partnerdrap i 2020. De siste par månedene har vi hatt tre (som evolusjonspsykolog teller jeg også kjæresteforhold med i antall partnerdrap, noe Kripos ikke gjør i sin statistikk).
Tags: barnedrap > drap i nære relasjoner > livskrise > pandemi > partnerdrap > vold i nære relasjoner
Luft og kjærlighet
Posted on | March 22, 2021 | No Comments
Noen ganger er et gjesp bare et gjesp.
Jeg sitter på et møte med flere forskere jeg har enorm respekt for. Vi jobber for å få til et samarbeid, med tverrfaglig og tverrinstitusjonell oppslutning, for å sikre forskning som kan bidra til å forebygge vold i nære relasjoner. Jeg er stolt og spent på møtet. Tenk at jeg blir anerkjent som en bidragsyter her, og tenk hva vi kan få til sammen! Dette betyr så mye for meg.
Men så skjer det som ikke burde skje: Jeg hører meg selv gjespe! Et slikt høylytt gjesp, hvor kjeven nær kommer ut av ledd. Skammen skyller over meg. Jeg hadde ikke enset at gjespen var i emning – da ville jeg jo prøvd å stoppe eller skjule den. Alt jeg kan gjøre nå, er å unnskyld meg og si at jeg sov så dårlig i forkant av møtet. “Jeg kjeder meg ikke, altså! Virkelig ikke!” Jeg kikker skyldtunget på de andre deltakerne. “Det går greit, Vibeke. Vi har hørt deg gjennom hele møtet.” Den tørre responsen fra møteleder er en kalddusj for meg. Har jeg gjespet gjennom hele møtet?
Jeg liker å tro at møteleder og de andre forskerne har glemt den gangen jeg høylytt gjespet meg gjennom et helt møte. Og jeg er ikke eneste som frykter tolkningen andre har av mine gjesp i viktige sosiale eller profesjonelle situasjoner. Et gjesp er ikke bare et gjesp i vår kultur. Det er et sosialt signal. Og det verste signalet et gjesp kan gi, slik jeg har forstått det, er at vi kjeder oss. Men dette er ikke alltid den mest riktige tolkningen.
I sosialpsykologien har man identifisert noe som kalles den fundamentale attribusjonsfeilen. Dette er den mest grunnleggende feiltolkningen vi gjør, når vi tillegger en årsak til andres uønskede atferd. Ufordelaktig atferd hos oss selv “vet” vi at har utenforstående årsaker. Slik atferd er derfor ikke vår egen feil, vår egen skyld, skal vite. Men samme ufordelaktige atferd hos andre tillegger vi å være på grunn av feil og mangler hos disse andre. Slik atferd er derfor deres feil, og skyld, tenker vi. Andre må derfor ta ansvar vi selv ikke tar.
Så dersom du gjesper i et viktig møte, er det fordi naboen spilte høy musikk gjennom natten og holdt deg våken. Dersom en kollega gjesper på et møte, er det fordi hen ikke hadde respekt nok til å legge seg tidlig kvelden før et viktig møte. Helt klart da at gjespet til en kollega signaliserer en karakterbrist.
Fordi vi alle vet at vi kan bli tildelt ansvar, skyld og motiv for et gjesp som vi ikke ønsker, som ikke er sannferdige, er vi kjappe med å unnskylde oss, dersom vi ikke klarer å kvele et gryende gjesp. Dette på tross av at vi alle gjesper oss gjennom livet. Vi gjesper faktisk før vi blir født. Allerede ved 15 uker, så gjesper fostre. Og det er ikke bare mennesker som gjesper. En rekke ulike andre arter gjesper også. Alle dyr med ryggrad, som pattedyr, fugler, fisker og krokodiller. Hvorfor har så evolusjonen gitt oss gjespet?
Rent fysiologisk gir gjestpet kroppen, og da ikke minst hjernen, et skippertak i ndedrett. Når vi gjesper, drar vi pusten dypt inn, før vi puster godt ut igjen – klare til å gå tilbake til å puste jevnt og trutt. Og fordi det å puste er så livsviktig, gir det mening at at en slik fysiologisk mekanismse ikke er avhengig av vår bevisste kontroll, men bare skjer spontant ved behov. Vi gjesper derfor ikke bare når vi er trøtte, men også når vi er dypt konsentrert, nervøse, eller slappper av. En vennine av meg sier hun gjesper aller mest når hun trener.
Helt vilt er det da heller ikke å tolke det slik at noen som gjesper kjeder seg. Og det er ikke rart at av alle spontane fysiologiske mekanismer kroppen har, som å hoste, nyse, hikke eller blunke, er det gjespet som er blitt så sterkt knyttet til det å kjede seg.
Men så kan man spørre: Dersom funksjonen til å gjespe er å få individet til å ta et skippertak i pustingen, er det da strengt tatt nødvendig for gjespet å være formet slik at det er så dramatisk, med et vidt åpent gap, nær ralling i utpustningen, og så den grimasen, da? Kanskje det er noe i det at gjespet også har en funksjon som et sosialt signal? Jeg tror bare ikke det at å signalisere kjedsomhet ville ha hatt en så stor verdi i vår evolusjonære historie. Hva annet kan et gjesp signalisere?
En annen ting som skiller gjesp fra andre spontane fysiologiske mekanisme, er at gjesping er smittsomt. Dersom du hører eller ser noen andre gjespe, kan du spontant gjespe, du også. Til og med om du leser om gjesping, kan du begynne å gjespe! Så dersom du gjesper mens du leser denne teksten, er det ikke nødvendigvis slik at du kjeder deg. Håper jeg.
Vi mennesker har en slik spontan smitte-reaksjon på gjesp fra fire-års alderen. Og ikke bare smitter gjesp mellom individ i samme art; jeg opplever stadig at min hund og jeg smitter hverandre med gjesp. Det må da være en grunn til at gjesp smitter så lett, og det må være den sosiale betydningen og signal et gjesp kan ha. Og, igjen, det må da være noe av større evolusjonær betydning enn å si “jeg KJEDER meg”!
Blant andre primater er gjesping funnet å være et sosialt signal som demper konfliktnivået i gruppen. Da er det at gjesp smitter heldig, og har en klar evolusjonær funksjon for individene. Hos oss mennesker, er det funnet at tilbøyeligheten for å spontant gjespe selv når andre gjesper er nært assossiert med evnen til empati. En kryss-kulturell studie med deltakere fra land i Afrika, Asia, Europa og Nord Amerika fant at hvor sannsynlig det er for at vi smittes til å gjespe, avhenger av hvor nært følelsesmessig knyttet vi er til den vi ser gjespe. Vi har, for eksempel, en større sannsynlighet for å gjespe ved synet av familiemedlemmer som gjesper, enn av fremmede som gjesper.
Men grunnen til at jeg skriver denne tekste, er ikke for å forsvare mitt gjesp på et møte for flere år siden, som nok er glemt av alle som var tilstede uansett. Jeg skriver denne teksten for å ta opp det at å mistolke et gjesp kan få alvorlige konsekvenser, dersom vi begår den fundamentale attribusjonsfeilen.
De fleste av oss har vært i situasjoner hvor en mistolkning av vårt gjesp ville kunne få uheldige følger for os, som i et jobbintervju, på date, på en scene, som publikummer på første rad eller i en begravelse. Men dette er trivielt i forhold til hva som kan skje i retten og i medias fremstilling av tiltalte.
For noen år siden, i en nettavis sin dekning av en rettssak hvor en ung mann var tiltalt for et drapsforsøk, kom det frem at rettspsykiaterne henviste til at tiltalte hadde gjespet, da de fremla sin vurdering av ham. Tiltalte hadde gjespet mens det ble beskrevet for retten hvordan han hadde stukket offeret, gjentatte ganger, med kniv. Resttspsykiaterne henviste til at tiltalte gjespet under beskrivelsen av den livstruende volden som et klart eksempel på at tiltalte hadde manglende empatiske evner, og var da også et klart ekesmpel på en viss personlighetsforstyrrelse de diagnostiserte tiltalte å ha.
Jeg skal ikke undergrave resttspykiaternes vurdering av tiltalte, og diagnosen de ga ham. Men jeg stiller spørsmål ved om det å gjespe, som en tiltalt i en alvorlig kriminalsak, er noe man har faglig belegg for å si at er et klart eksempel på manglende empati. Ved mangel på empati, og de personlighetsforstyrrelsene den mangelen kan være del av bildet på, står tiltale overfor en høynet sannsynlighet for å bli dømt til forvaring heller enn tidbegrenset fengselsstraff. Da skal man ha sterkt faglig belegg – langt utover en folkelig tolkning av hva et gjesp er.
De fleste vil sove dårlig natten før deres drapsforsøk skal beskrives for retten, med pressen til stede. De fleste ville ikke puste jevnt og trutt i det beskrivelsen blir lagt frem. Er det ikke heller slik at tiltalte som sover godt under slike forhold og som klarer å puste godt med magen er de som er noe annerledes fra resten av oss?
Av og til er et gjesp bare et gjesp. Og dersom, for eksempel, daten din skulle komme til å gjespe i løpet av den store kvelden deres, er ikke det nødvendigvis et dårlig tegn. Det kan heller være et dårlig tegn om du ikke gjesper tilbake.
Denne teksten ble først publisert i Klassekampen, sider 26-27, fredag 13. mars, 2020.
Tags: De nære ting > evolusjonspsykologi > gjesp > Klassekampen > primater > sosiale signaler
Kjærlighetens kjølvann
Posted on | February 13, 2021 | No Comments
Denne helgen vil kjærligheten feires, forsvares og fortviles over.
“Og de sa 2021 skulle bli bedre enn 2020. Det er jo ikke det. Ikke bare har vi fått flere smittsomme virusmutanter, men vet du hva som også/skjer i år? Valentines og morsdag på én og samme dag!” Min opprørte venninne er i midten av tredveårene. Hun har god jobb, egen leilighet og orden på økonomien. Alt på stell, som de sier. Men hun har ikke det hun ønsker seg aller mest her i livet: ektemann og barn. Hun får stadig høre at tiden renner ut for henne. At skal hun få det hun ønsker seg, må hun skyndte seg. Og hun prøver det. I motsetning til flere mødre hun kjenner, har hun imidlertid skyndet seg langsomt for å finne ”den rette”. Men hun opplever at det er umulig å finne en mann som også ønsker seg et seriøst forhold, og videre å finne ”den rette” blant dem igjen. Og så kom pandemien, og jakten ble enda mer langsom. Pandemien har nå stjålet ett uvurderlig år fra muligheten til å finne kjærligheten og å bli mor. Og nå dette: Valentines og morsdag på samme dag.
“Så nå skal jeg sitte der hele helgen, alene. Scrolle på sosiale medier og se alle de lykkelige parene og mødrene posere og ”feire kjærligheten”, se dem feire det livet jeg ikke har klart å få.” Hun gråter. Den ektefølte og eksistensielle smerten hun har, kommer til å toppe seg om noen dager bare. Denne helgen vil hun se en flom av bilder på sosiale medier, hvor par smiler og kysser, hender som holdes, og erklæringer av dype, unike og overveldende følelser som par har for hverandre. Det er nok få romantiske gester som kommer til å gå helt udokumentert. Og hver og én av dem vil være som et stikk i hjertet til min venninne. Jeg må prøve å gi henne en liten buffer mot stikkene. “Vet du, det finnes forskning som sier at par som poster i overkant mye om forholdet sitt i sosiale medier, kanskje ikke er de du skal være mest misunnelige på.” Og er ikke det en lettelse jeg ser bre seg over ansiktet hennes nå? ”Er det sant!?”
Vi mennesker er evolvert til å være ultrasosiale dyr. Vi er formet slik at vi er blitt helt avhengige av hverandre for å overleve og reprodusere oss. Men samtidig er vi også i konkurranse med hverandre om nettopp det å overleve og å reprodusere oss. Det gjør ting veldig komplisert til tider. Ikke minst i moderne tider. Det var klart at da medier dukket opp i vår menneskelige tilværelse, så ville de sosiale medier være blant de vi ble mest opptatt av. Vi er jo nær oppslukt av dem, mange av oss. Og det er fordi der inne spilles det på våre evolverte strenger – vi får informasjon som har vært helt avgjørende for reproduksjon.
Enten det er for korttids- eller langtidsforhold, så vil vi mennesker ofte ønske å finne en partner. Og har vi en partner, eller en potensiell partner, så vil vi mennesker gjerne vurdere om den er ”god nok” for oss. Vi vil gjerne finne den beste partneren vi kan få. For å gjøre det, må vi se hva som er ”der ute”. Vi måler oss selv, våre partnere og våre forhold opp mot hva vi ser ”der ute”. Og i disse moderne tider er ”der ute” i aller høyeste grad de sosiale medier. Og det enda mer nå, under pandemien, hvor vi oppmuntres til å holde fysisk avstand fra hverandre.
Fordi kvinner og menn har så ulike fysiologiske roller i reproduksjon, så ser vi også etter ulike ting i en partner, enten det er for et langtids- eller korttidsforhold. Her er to eksempler på hva menn og kvinner ser etter: I langtidsforhold er menn mer opptatt av utseendet til potensielle partnere, enn det kvinner er. Dette er fordi utseendet signaliserer hvor fruktbar kvinnen kunne være. I langtidsforhold er kvinner mer opptatt av forsørgerevner til en potensiell partner, enn det menn er. Dette er fordi selv om kvinnen forsørget seg og sine gjennom sanking i vår evolusjonære fortid, så var hun og barna hennes ofte tjent med det en mann kunne tilby av storvilt og beskyttelse fra fysiske farer. Evolusjonspsykologen David Buss har både skissert hypoteser om og forsket på slike partnervalg, krysskulturelt, i snart fire tiår. Han skisserte hypoteser om og forsket også på hva vi mennesker gjør når vi er i et langtidsforhold, men er redd for å miste partneren til en konkurrent. Å velge partner er en ting, men å få denne partneren er en enda større utfordring. Men så skal vi beholde denne. Hvordan får vi det til? Har du en god partner, er det jo andre som også vil kunne tenke seg denne.
Buss foreslo at for å beholde en attraktiv partner i et langtidsforhold, vil menn og kvinner spille på akkurat det som det partnerens kjønn verdsetter ved oss som langtidspartner. Og videre vil vi gjøre ting for å markere at en partner er vår overfor konkurrenter. Forskningen han og kollegaer har gjort, viser nettopp dette. Eksempler på det siste er å henvise til en partner som en ektefelle overfor mulige konkurrenter, eller ikke å gå fra partnerens side ved sosiale tilstelninger hvor det er mulige konkurrenter.
Forskningen til Buss og kolleger ble gjennomført på 1980- og 1990-tallet. Altså i en tid før sosiale medier. Men det er jo ikke slik at vi har fått helt nye psykologiske mekanismer i en app på smarttelefonen. Det er stadig steinaldersinnets psykologiske mekanismer som avgjør hvilken sosial informasjon vi tar inn, hvordan vi bearbeider den informasjonen og hvilke følelser og tanker vi opplever på grunnlag av den informasjonen. Og nå skal vi bruke det sinnet til å navigere våre sosiale liv i arenaene de sosiale medier gir oss. Hvordan manifesterer steinaldersinnet seg der?
Det har siden arbeidet til Buss og kolleger kommet en rekke studier på hva som motiverer folk til å poste parforholdene sine i sosiale medier, og de viser stadig at det er en sammenheng mellom å være usikker i forholdet og å ville markere forholdet overfor andre. Gwendolyn Seidman og Amanda Havens, for eksempel, gjorde en studie blant Facebook-brukere som var i parforhold. Forskerne fant at de som var lykkelige i sine forhold, brukte plattformen til å poste bilder og andre statusoppdateringer om forholdet, var innom siden til partneren, og ”liket” poster og kommentarer som partneren la ut, oftere enn de som ikke var like lykkelige i sine forhold. Det høres jo fint nok ut. Men forskerne identifiserte også en undergruppe som knyttet sin egen selvfølelse til hvordan det gikk med parforholdet de var i, og disse la oftere ut svært følelsesladde poster. Ikke bare postet de oftere innhold hvor de skrøt av forholdet sitt, de oppga også oftere at de brukte plattformen til å følge med på sin partner.
I en studie publisert for ett år siden, fant sosialpsykologene Kori Krueger og Amanda Forest at Facebook-brukere i parforhold i stor grad benyttet seg av plattformen til å beskytte forholdet sitt mot mulige konkurrenter. Og det kan hende at dette er en fruktbar taktikk, fordi forskerne fant videre at når folk ser profiler til personer som virker å være lykkelige i sine parforhold, så tenker de at det er ingen grunn til å ”prøve seg” på partene i forholdet. Men slike poster kan også utgjøre en trussel mot forholdet. Evolusjonspsykologisk forskning har nemlig vist at kvinner kan oppfatte menn som enda mer attraktive som potensielle partnere, når de er avbildet med andre kvinner. Man kan si det sånn at når en mann vurderes som en god partner av en annen kvinne, så er det noe kvinner tar til etterretning i sin vurdering av ham.
Uansett arena vil vi mennesker stadig vurdere hva vi har opp mot det vi ser ”der ute”. Dersom vi mennesker oppleves som å være i overkant interessert i potensielle partnere, så er det fordi noe annet ville forsvinne gjennom evolusjonens fingre. Vi har alle hørt at man ikke skal tro på det bildet vi ser av andres liv på sosiale medier, at det bare er et regissert og redigert glansbilde. Vi mennesker er likevel nokså lettlurte av sosiale medier, fordi evolusjon har ikke gjort oss tilpasset til å kunne skille sannhet fra lureri, juks og villedning i slike arenaer.
Så ja, min kjære venninne og andre ufrivillig single og barnløse, det er sant, men med noen forbehold, at par som poster mye om sitt forhold i sosiale medier kanskje ikke er de dere skal være mest misunnelige på. Og vi må alle bare navigere våre evolverte følelser, tanker og ønsker, med et steinaldersinn som best vi kan. Ikke minst denne helgen.
Denne teksten ble først publisert i “De nære ting”, Klassekampen, fredag 12. februar 2021.
Tags: David Buss > De nære ting > evolusjonspsykologi > facebook > Klassekampen > konkurranse > mate retention > pandemi > partnervalg > SoMe > sosiale medier > sosiale restriksjoner > sosialpsykologi
Estetikkens funksjon
Posted on | January 31, 2021 | No Comments
Kan estetiske opplevelser ha en funksjon, utover å gi velvære?
Skjønnhet er i øyet som ser det, sies det. Frasen kommer fort når noen skal få frem poenget at folk er forskjellig i hva de synes er vakkert. Joda, vil evolusjonspsykologer si når de hører dette, men øyet er evolvert.
Øyet, som våre andre sanseorgan, gir oss informasjon om våre omgivelser. Å få slik informasjon er helt avgjørende for individets overlevelse og reproduksjon. Da vil det ikke være helt tilfeldig hvilken informasjon vi tar inn, hvordan vi bearbeider den, og hvordan vi så reagerer på den. Alt dette vil være evolvert.
Verden er så full av alle mulige sanseinntrykk. Vi tar ikke inn alt som finnes av informasjon rundt oss, fordi det strengt tatt ikke har vært nødvendig. Isteden har vi, gjennom evolusjon, utviklet fysiologiske og psykologiske mekanismer som begrenser informasjonsinntaket til øyet, øret, og de andre sanseorganene våre. Det vi tar inn er begrenset til det som har vært nødvendig – for overlevelse, ja, men til syvende og sist for reproduksjon, for videreføring av gener til neste generasjon.
Den informasjonen sanseorganene våre fanger opp, mottas ikke på en helt blank tavle. Den organiseres, igjen er det evolverte fysiologiske og psykologiske mekanismer som gjør dette, mekanismer som er deler av vår kognisjon, vårt apparat for informasjonsbearbeiding. Ulike informasjonsinnhold er vi tjent med å reagere på, på ulike vis.
Informasjon om mulige farer i omgivelsene, hvor trygghet kan søkes, mulig næringsinnhold i mat, hvor næringsrik mat kan oppdrives og kvaliteten på en partner, er av evolusjonær interesse for individet. Sanseinntrykk av linjer, farger, lys, lyder, lukter og teksturer tas inn og bearbeides i slike vurderinger. At våre sanseorgan og hjerne er evolvert til å gjøre dette, vet vi jo alle. Men har du noen gang tenkt over at det er disse samme sanseorgan og fysiologiske og psykologiske mekanismer som aktivisere også når du retter blikket mot informasjon du vurderer som mer eller mindre estetisk? Kan det være at også vurderinger av estetikk har gitt individet fordeler for overlevelse og reproduksjon, at våre vurderinger av estetikk er informasjon som har vært avgjørende for individet i så måte?
Å gjøre vurderinger av estetikk, å vurdere i hvilken grad det som omgir oss – enten det er andre mennesker, landskap, dyr, objekter, lys, farger lukter eller lyder – har en skjønnhet, er vakre, er noe som opptar en påfallende stor del av vår oppmerksomhet. Videre innebærer det å gjøre slike vurderinger ikke bare å gjøre en nøktern, kognitiv anerkjennelse av en eventuell estetikk. Det kan vekke sterke følelser, både hos den som skaper og den som observerer estetikken – både når den tilfredsstiller og når den vitterlig ikke tilfredsstiller. Alt dette kan fremstå som underlig for en tankegang som er utrent i evolusjonspsykologiske perspektiv: Å oppleve estetikk er jo strengt tatt ikke livsnødvendig, slik det å puste er. Man kan da overleve uten. Men nå er vi mange, forfatteren av denne teksten inkludert, som i aller høyeste grad mener vi ville forgå dersom vi ikke fikk uttrykke eller oppleve estetikk! Og dette er nok et ekstremutslag av at vi mennesker har evolvert til å reagere følelsesmessig på estetikk, fordi det sikrer at vi er sensitive til, responderer på og oppsøker det estetiske.
Følelsene som oppstår når vi skaper og opplever estetikk er av velvære og er svært tilfredsstillende. Evolusjon skaper ikke slike følelsesmessige opplevelser for ingenting. Det må derfor ha hatt en evolusjonær funksjon knyttet til det å bli så beveget, på en eller annen måte. Slik som våre andre, sterke sanselige lyster: Som å spise mat med høyt innhold av fett eller sukker, eller den rusen noen er så heldige å oppleve når de trener, eller kjærligheten man føler når man kikker på partneren eller barnet sitt. Slike gode følelser har vi mennesker fordi de gir oss informasjon og motivasjon – de sier til oss at det vi gjør og opplever, ikke bare er riktig, det er viktig. Følelsene sier til oss: Fortsett! Mer av dette! De dårlige følelsene sier det motsatte: Stopp! Mindre av dette!
Så hvordan kan det ha seg slik, at å skape skjønnhet, det vakre, ligger i vår menneskelige natur? At å oppsøke og bli beveget av estetikk også ligger i vår menneskelige natur? Fordi det gjør det jo vitterlig. I enhver kultur finner vi uttrykk for og verdsettelse av estetikk: gjennom musikk, sang, dans, lyrikk, malerier, bekledning, besmykking, arkitektur med mye, mye mer. Estetikk kan ikke ha vært helt uviktig for individets overlevelse og reproduksjon. Da ville det ikke hatt en så stor plass i vår felles natur. Alt dette har fått evolusjonspsykologer til å vurdere om vår menneskelige evne og driv til å skape og oppsøke estetiske opplevelser har hatt en funksjon for individet i vår arts evolusjonære historie.
Og det er ikke bare hos Homo sapiens estetikk har fått en så stor plass, kognitivt og emosjonelt, og med det også i livsførsel og kultur. I Spania er det funnet abstrakte hulemalerier som kan være mer enn 60.000 år gamle. Den eldste tegningen som er funnet, er på en sten i Blombos-hulen i Sør-Afrika, og kan være 74.000 år gammel. I samme område har man også funnet det eldste smykket – et kjede laget av sneglehus. Disse estetiske uttrykkene er så gamle at det vil ikke være Homo sapiens som har laget dem, men menneskearter som kom lenge før oss. Men å skape og verdsette estetikk har en enda lengre evolusjonær historie enn den til menneskeartene. Det kan man finne støtte for i alle de andre artene som også skaper og verdsetter estetikk.
Mye av evolusjonspsykologisk forskning på estetikk har vært på ansiktstrekkene vi finner attraktive hos potensielle partnere. Her viser det seg at symmetri er avgjørende for hvorvidt individet anses som vakker. Og evolusjonspsykologer hevder at det ikke er tilfeldig, all den tid symmetri signaliserer god helse, idet infeksjoner ikke har forårsaket en tydelig ubalanse i individets utviklingen.
I et ekstremutslag av å finne symmetri tiltrekkende, finner vi mennesker også den store, fargerike påfuglehalen svært vakker. Den skal jo egentlig bare tiltrekke påfugl-hunnene, som ikke er bevisst at halen er et tegn på hannens sterke gener. Men det vi mennesker først finner estisk, gjennom våre evolverte psykologiske mekanismer, kan spilles på som evolverte strenger og utløse følelsesmessige reaksjoner, de reaksjoner som sier til oss: Fortsett! Mer av dette! Derfor er det ikke tilfeldig hva vi finner estetisk, hva vi drives til å skape og oppleve. Som, for eksempel, det at vi velger nettopp påfugl-hanner, med deres haler i sterke farger og med symmetri, som pynt i våre parker og hager. Ei heller er det tilfeldig at vi mennesker skaper parker og hager, med frodige grønne vekster, fargerike blomster, gjerne med et variert dyreliv og fisker i en dam.
En annen gren innen evolusjonspsykologiske perspektiv på estetikk, er nettopp å se på hvilke former for landskap vi finner estetisk tilfredsstillende. I det som egentlig var et slags stunt av to amerikanske kunstnere, Vitaly Komar og Alexander Melamid, kartla de hva publikum i USA ønsket å se i malerier, for så å male «bildet som massene ville ha». De fant at publikumet ønsket å se realistiske presentasjoner av naturlige, frodige landskap, i grønne og blå toner, med dyr, barn, unge kvinner og heroiske figurer. Da de to kunstnerne gjentok stuntet i Ukraina, Tyrkia, Kina og Kenya, viste det seg at temaene for hva folk liker å se portrettert, hvilke farger de ønsker seg, og at de vil at portretteringen er realistisk, var krysskulturelt.
At skjønnhet er i øyet som ser det, er en sannhet med modifikasjoner. Skjønnhet er en fortolkning av sanseinntrykk, som gir en følelsesmessig opplevelse hos den som øyner et ansikt, et landskap, en farge, en linje, et ord. De som skaper estetikken rundt oss, spiller på evolverte strenger hos oss mennesker, når de benytter stimuli vi har vært tjent med å være oppmerksomme på, og er derfor sensitive til å reagere følelsesmessig på. Et slikt evolusjonspsykologisk perspektiv undergraver kanskje mye av mystikken rundt estetikk. Det demokratiserer også estetikk, som jeg tror frasen om øyet også mener å gjøre, ved å si at opplevelsen av og behovet for estetikk tilhører oss alle.
Denne teksten ble først publisert i Klassekampen, “De nære ting”, januar 2020.
Tags: De nære ting > estetikk > evolusjonspsykologi > Klassekampen > kunst > sanseinntrykk
Den mørkeste trassen
Posted on | December 6, 2020 | No Comments
Hvor langt er vi villige til å gå for å skade hverandre?
«Hvorfor gjør hun dette mot meg? Hun tjener ikke noe på det. Faktisk så skader hun seg selv når andre får vite om dette!» Min venn er fortvilet over avdelingslederen sin. Konflikten mellom dem har nådd høyder, eller bunnivåer, han ikke kunne ha forestilt seg. Du har sannsynligvis stilt liknende spørsmål en eller flere ganger i livet, i fortvilelse og oppriktig undring over en kollega, en nabo, en eks eller noen andre du har en konflikt med. Fenomenet ser ut til å være utbredt: Det at noen kan bli så oppsatt på å skade en annen, at de er villige til å skade seg selv i forsøket.
Å være trassig forbinder man gjerne med små barn, som sies å være i trass-alderen når de er rundt to–tre år gamle. De små barna opponerer mot gode råd og forslag fra omgivelsene. De vil gjøre som de selv vil, på tross av at det er en dårlig ide. De vil ikke ha på seg den varme luen, selv om det er en kald morgen i november. De vil ikke spise middag, selv om de er sultne. Og de vil ikke legge seg for å sove, selv om de knapt kan holde øynene åpne. De små vet ikke bedre.
Men også vi voksne kan være påfallende trassige. Det finnes egentlig ikke noen aldersgrense for å handle i trass. La meg gi noen hverdagslige eksempler fra min omgangskrets: En venninne av meg elsker god mat og vin. Likevel takker hun nei til invitasjoner fra venninner som vil ha henne med i middagsklubber, fordi hun synes det blir for pretensiøs med fem-retters menyer og spesialbestilte viner. Hun vet hun er teit som takker nei til riktig god mat og drikke. Men hun orker ikke snobberi og får lyst til å starte en gryterettklubb, bare på trass. Vi voksne kan også bli trassige på måter som skader oss selv betydelig mer enn dette. En venn av meg vet at konen har rett, når hun stadig sier han må passe på kolesterolet og hva han spiser. Likevel, i full trass, trykket han demonstrativt i seg en pølse inne på bensinstasjonen for et par uker siden, mens konen ventet i bilen utenfor og så ham gjennom vinduene.
Når vi voksne handler i trass, så opponerer vi ikke uten bedre viten, slik små barn gjør. Når vi voksne er trassige, er det med bedre viten at vi går mot bedre viten. Og videre kan vår trass bli noe mye mørkere og selvdestruktivt enn eksemplene fra mine to venner.
Å være trassig forstår jeg som det å opponere mot en annen, og da på en smålig, irriterende og helt unødvendig måte, kanskje for å straffe en annen på et vis. Som tospråklig, med engelsk som morsmål, savner jeg at ordet «trass» ikke dekker de mørkeste og mest selvdestruktive handlinger som trass kan gi bevegelsesgrunnlag til. På engelsk har vi ordet «spite». Å handle ut fra spite er å være trassig i en så stor grad at vi skader en annen, og da på en måte som også skader oss selv. Det er ikke det sammen som å være hevngjerrig, som på engelsk heter å være «vindictive». «Spite» skiller seg fra det å være hevngjerrig nettopp ved at førstnevnte gjør oss villige til å skade oss selv.
Stopp litt opp nå, og tenk på det: Noen ganger blir vi mennesker så trassig oppsatt på å skade en annen at å skade oss selv samtidig ikke setter noen stopper for oss. Fokuset er kun på at den andre skal skades – koste hva det koste vil!
Det er gjort lite systematisk forskning på slik selvdestruktiv trass. Men ett eksempel er den banebrytende studien til psykologen David K. Marcus og kolleger fra, som ble publisert i 2014. De utviklet det de kalte The Spitefulness Scale (oversatt: Trass-skalaen), for å kartlegge sammenhengen mellom visse personlighetstrekk og selvdestruktiv trass. Over 1200 deltakere tok en personlighetstest og svarte på hvor enige eller uenige de var i 17 ulike påstander om trassige handlinger. Hva ville du selv ha svart på disse tre eksemplene fra skalaen som ble brukt i studien? “Dersom naboen min klaget på hvordan hagen min så ut, ville jeg være fristet til å gjøre hagen enda verre, bare for å irritere han eller henne.” “Dersom jeg var imot den som vant et valg, ville jeg gladelig se denne personen feile i sitt embete, selv om det skadet mitt eget nærmiljø.” “Jeg ville være villig til å bli slått fysisk en gang, dersom det innebar at noen jeg ikke liker ble slått to ganger.”
Studien skulle se om det finnes individuelle forskjeller blant de som er mer eller mindre villige til å utføre selvdestruktive, trassige handlinger. Og det fant de. De deltakerne som var mest villig til å skade en annen, på tross av å selv bli skadet samtidig, hadde nemlig oftere lav selvfølelse, og hadde mindre tendenser til å føle skam, anger og empati, blant en rekke andre personlighetstrekk som er knyttet til psykopati, enn de som ikke var like trassige.
Videre var menn mer villige enn kvinner til å utøve selvdestruktive trass. Nå er det slik at menn oftere skårer høyere på de personlighetstrekkene som viste seg å være knyttet til selvdestruktiv trass. Men forskerne bak studien er åpne for at kjønnsforskjellen de fant, kunne komme av at scenarioene de ba respondentene ta stilling til, kanskje er situasjoner som oftere trigger trass hos menn enn hos kvinner, heller enn at menn nødvendigvis alltid er mer trassige enn kvinner.
Som evolusjonspsykolog kan man lett identifisere når en eventuell kjønnsforskjell i trass vil synliggjøres, ved å vurdere de ulike utfordringer kvinner og menn har hatt i overlevelse og reproduksjon i vår evolusjonære fortid. Dette har vi for eksempel gjort i studier av de barnedrapene som omtales som «Medeadrap». Medea er en figur fra gresk mytologi. Hun var gift med Jason og ofret mye for å være med ham og for å hjelpe ham, fordi hun elsket ham så inderlig. Hun reiste til og med fra sin familie og hjemland for å starte et nytt liv med ham. Men i det nye landet forlot Jason Medea for en yngre prinsesse. Som reaksjon på dette sviket, dreper Medea de to sønnene hun har med Jason, bare for å skade ham.
Man trenger ikke være evolusjonspsykolog for å skjønne at hun skader seg selv med disse drapene. Men det er evolusjonspsykologer som har identifisert at slike «Medeadrap» vil begås oftere av menn enn av kvinner. Igjen, ikke fordi menn nødvendigvis alltid er mer trassige enn kvinner, men på grunn av hvor stor forskjell det vil være i den evolusjonære kostnaden av å miste, og erstatte, et barn. Selv om både en far og en mor utsletter sine egne gener fra neste generasjon ved barnedrap, vil det alltid koste en mor så mye mer å erstatte barna, i det hun vil måtte gå gravid og amme i flere år. Derfor er rene «Medeadrap» sjeldne, og nær aldri begått av mødre (klikk på lenke for å lese mer om “Medeadrap“).
Barnedrap er en ekstrem og en ekstremt sjelden handling, nettopp fordi kostnaden har vært for stor for både mødre og fedre i vår evolusjonære fortid. Men det er mange andre selvdestruktive og trassige handlinger vi mennesker begår, bare for å skade andre rundt oss. Det at «Medeadrap» finnes, er en grusom lærdom for hvor langt vi mennesker kan være villige til å gå for å skade hverandre. Videre lærdom fra et evolusjonspsykologisk perspektiv er at felles genetikk beskytter mot selvdestruktiv trass. Det gjør ektefeller mer sårbare enn barn. Og arbeidssteder mer sårbare enn familier.
Selvdestruktiv trass er ikke bare et fenomen fra vestlig kultur, hvor individene har overflod nok til å tåle selvskade. Frank Marlow, en biologisk antropolog, har studert selvdestruktiv trass i ikke-vestlige samfunn, og har kartlagt at individer som har nær ingenting, vil likevel være villig til å få mindre, så fremt andre får enda mindre. Han mener at det antagelig er en strategi for å få ord på seg som en man ikke skal gå imot. Evolusjonspsykologen David Buss har også argumentert for samme mulige bevegelsesgrunn når det kommer til å begå drap som også skader en selv på et vis. Andre har argumentert for at kanskje det er følelsen av å ha kontroll og gjenoppreisning som gjør oss trassig selvdestruktive. Men uansett er det nok bare en evolusjonær videreføring i menneskelig form av ur-strategien til de bakterier som utløser gift som skader og dreper andre bakterieformer rundt dem. De skader seg selv i prosessen, bare akkurat ikke like mye.
Denne teksten ble først publisert i Klassekampen, “De nære ting”, fredag 20. november, 2020.
Tags: De nære ting > evolusjonspsykologi > Klassekampen > konkurranse > sosialpsykologi > spite > strategi > trass
Kvinne er kvinne verst
Posted on | November 22, 2020 | No Comments
Vi er ikke hyener. Men en kvinne som fryses ut av sine medsøstre kan begynne å lure.
Du vet det uttrykket som sier at kvinne er kvinne verst? Det er en fin oppsummering av et fenomen biologer har forsket på i andre dyrearter, som på engelsk heter «female-female competition». Det blir hunn-hunn-konkurranse på direkte oversatt og dårlig norsk. Fenomenet det er snakk om, er at hunner i samme art konkurrerer med hverandre. Det de konkurrerer om, er hvilken posisjon de har i flokken. Posisjonen den enkelte hunnen har er nemlig avgjørende for hvilken tilgang hun har på begrensede ressurser, som igjen er avgjørende for hvor mange egne avkom hun klarer å fostre. Men det er vel ikke /det/ vi kvinner holder på med, tenker du kanskje, når vi kvinner er våre medsøstres verste fiender? Mon ikke det, sier jeg.
Hunn-hunn konkurranse
I sosiale arter, altså arter som lever sammen i grupper, finnes det et slags hierarki med en indre justis blant hunnene ¬- en rangstige med regler og sanksjoner som gir muligheter for noen og setter grenser for andre. I slike arter kan hunner høyt i rangstigen undertrykke andre hunner på en slik måte at de ikke får anledning til å få like mange avkom. En måte en hunn kan sørge for dette, er å sikre at de som er lavere i rangstigen er omsorgsgivere for hennes avkom. En annen måte er å aktivt hindre andre hunner i å pare seg. Nylig leste jeg nok en studie som viser at blant hyener er det utbredt at hunner dreper avkom til hunner i samme flokk som er lavere enn dem på rangstigen. Men vi mennesker er jo ikke hyener, er det passende å kontre med her.
Det er noen tommelfinger-regler for hunn-hunn konkurranse, som er avdekket på tvers av arter: Jo mer en hunn må investere i sine avkom og jo mer kvaliteten på hannen hun parer seg med påvirker evnen hennes til å fostre avkom, jo mer intensiveres konkurransen mellom hunnene. Alle disse forholdene gjelder i aller høyeste grad oss mennesker. Så i teorien er det ingen grunn til å tro at vår art ikke skulle være preget av konkurranse mellom kvinner, selv om vi ikke er hyener.
Evolusjonsteori identifiserer hunner som handlende subjekt
Hovedforfatteren av moderne evolusjonsteori, Charles Darwin, lanserte sin teori om hvordan ulike arter stadig tilpasser seg sitt miljø, generasjon etter generasjon, i det viktorianske England. En del av det teoretiske rammeverket han utarbeidet for studie av alt liv på jord, var hypotesen om «female choice». Darwin registrerte at hunner aktivt valgte sine partnere, og med dette var en avgjørende drivkraft i evolusjonen av artene. Dette var en hypotese som ble oppfattet som svært kontroversiell i hans samtid – en samtid ikke bare oppkalt etter, men globalt preget av Dronning Victoria.
Dronning Victoria var en av de mektigste menneskene i verden på denne tiden, og en aktiv pådriver for krig, erobring av land og utnyttelse av mennesker. På tross av dette ble kvinner i hennes samtid forventet å være underdanige, milde og passive. Motsatte trekk var ikke attraktive hos kvinner. Menn, derimot, skulle være aktive, sterke og konkurrerende. Jeg kan ofte bli sittende med et inntrykk av at et slikt kjønnssyn fortsatt råder, selv i det moderne likestillingslandet Norge.
Det er også påfallende at i det meste av forskning på konkurranseatferd, så konkluderes det med at på gruppenivå er menn mer konkurranseinnstilt enn kvinner. Men hva har de definert som «konkurranseatferd» i disse studiene? La det være sagt: Et åpenbart større antall menn enn kvinner konkurrer i alt fra sport til samfunnsdebatt til det å sikre seg toppleder-stillinger. Men selv om færre kvinner konkurrerer på akkurat disse arenaene, har vi ikke belegg for å si at kvinner konkurrerer mindre enn menn og med en lavere intensitet. Og evolusjonspsykologer konkluderer noe annerledes når de forsker på konkurranse og kjønn.
Konkurranse i kvinnelig form
Fra evolusjonspsykologisk perspektiv argumenteres det for at kvinner og menn vil ha like psykologiske mekanismer, altså tanker og følelser, i situasjoner som ga like utfordringer for begge kjønn i vår evolusjonære fortid. Kjønnsnøytrale reaksjoner forventes kun i slike situasjoner. Men kvinner og menn hadde unektelig helt unike utfordringer knyttet til reproduksjon. Og den unike og svært pressede fysiologiske rollen kvinner har i reproduksjon, gir oss nøkkelen til å utforske og identifisere hvilke kjønnsspesifikke utfordringer kvinner har hatt. Med denne nøkkelen kan vi identifisere både hva kvinner konkurrer om og hvordan de konkurrerer. Og fra et evolusjonspsykologisk perspektiv forventes det at konkurransen mellom kvinner vil være skreddersydd til å undergrave hverandres evner til å bli mor og mormor.
Kryss-kulturelle studier som ber menn liste hva som er viktigst for dem, når de skal velge en partner for et langtidsforhold, viser gang på gang at kvinnens utseende er avgjørende for menn. Trekk som først og fremst oppfattes som å signalisere ungdommelighet, og som da dypest sett signaliserer fertilitet, er det menn finner mest attraktivt ved kvinners utseende. Og forskning fra evolusjonspsykologer har da også bekreftet at kvinner i utstrakt grad konkurrer med hverandre ved å fremheve nettopp utseende sitt for å få det til å fremstå som mest mulig ungdommelig, og ved å rakke ned på andre kvinners utseende. Men jeg skulle gjerne sett mer forskning på den konkurransen vi kvinner har i å bygge opp og bryte ned allianser, og konsekvensene dette kan ha i arbeidslivet.
Kvinner har vært under et enormt seleksjonspress til å unngå fysisk fare. Bare de kvinner som unngikk fysisk fare, sikret barnets og egen overlevelse i løpet av graviditet og år med amming. Sosialantropologiske studier i jeger- og sankersamfunn viser da også at i de årene hvor kvinner ammer, deltar de mindre i sanking. Det gjør dem svært avhengig av at andre hjelper med barnepass slik at de kan få sanket og bidra til fellesskapet, eller av at de andre kvinnene i stammen bidrar til dietten deres. Primatologen Sarah Blaffer Hrdy introduserte det engelske begrepet «allo-parenting» for de omsorgspersoner som stiller opp og hjelper til med å fostre andre kvinners barn.
Det tar en landsby å oppdra et barn, sies det. Men i hvilken grad landsbyen stiller opp, har vært opp til mors evne til å pleie allianser. Kvinner har derfor også gått gjennom et enormt seleksjonspress som har gjort oss fokusert på å pleie allianser med andre kvinner. Nettopp derfor vil ulike former for å bryte ned en kvinnes allianser være en svært effektfull strategi i hunn-hunn konkurranser i vår art. Og derfor vil det å oppleve å bli fryst ut føles så overveldende vondt for en kvinne, så vondt at mange av dem vil unngå det for nær enhver pris.
Utfrysningen kan ta mange former: Alt fra å merke at de andre kvinnene ikke unner deg godt ved at de holder tilbake støtte, ros og gratulasjoner, til baksnakking og at fortrolighet brytes. Men mange kvinner har historier fra arbeidslivet om kvinnelige kollegaer som gikk mer aktivt gå inn for skade deres sosiale posisjon gjennom å skade deres karriere.
Evolusjonspsykologisk forskning viser at kvinner øker sin konkurranseatferd først når de opplever kvinner rundt dem som spesielt truende for deres posisjon og muligheter. Når menn er til stede, kan de dempe konkurranseatferden. Hva skjer da i kvinnedominerte yrker?
Fra stammen til arbeidsplassen
Det at kvinner ikke søker topplederstillinger eller andre godt betalte stillinger som gir status i storsamfunnet, hører jeg ofte blir tatt til inntekt for at kvinner ikke konkurrerer like mye som menn. Men jeg har snakket med nok kvinner i kvinnedominerte yrker til å vite at deres arbeidsplasser har en nær uutholdelig konkurranse. En ung kvinne jeg kjenner har en sår historie om en klikk av kvinner på jobben som stadig fant feil hos de nye, de som var annerledes. Blikk og stillhet var nesten verre enn spydighetene. Ofte og for lenge tenkte hun at dette her måtte hun bare tåle, stå i, delta. Hun ville jo så gjerne ha jobben. Men det lå ikke for henne å tåle, stå i og delta. Og da hun ikke deltok i angrep på de nye, de som var annerledes, falt hun selv utenfor og ble rammet av atferden hun ville distansere seg fra. Ingen fysisk konkurranse, nei, men fysiske virkninger av den. Kroppen skalv av å tenke på at hun skulle dra tilbake på jobb neste dag. Hun kjenner stadig på fortvilelsen og smerten av å bli forvist fra et yrke hun brant for å utøve, og hadde tatt en lengre utdannelse for å kvalifisere seg til, som hun var god til!
De som hører hennes og lignende historier, oppsummerer det som at kvinne er kvinne verst. Med et evolusjonært perspektiv på kvinner, falmer det viktorianske bildet av kvinner som milde og passive. En fast leser av denne spalten spurte meg hvor det ble av søsterskapet det ble snakket så varmt om da hun var ung. Svaret er at evolusjon har formet det søsterskapet til et tveegget sverd. Vi var helt avhengige av gode forhold til hverandre, og det gjør oss til medsøstre i dag. Men samtidig har evolusjon også drevet frem et konkurranseinstinkt verdig et rovdyr hos kvinner. Likevel kan vi alltid velge å ikke være andre kvinner verst. Vi kan velge å ikke være en hyene.
Denne teksten ble først publisert i De nære ting, Klassekampen, 11. september, 2020.
Tags: Dronning Victoria > evolusjonspsykologi > female competition > hyener > kjønnsforskjeller > Klassekampen > konkurranse > sosialpsykologi