biososial

Barn som dreper

Posted on | August 29, 2017 | No Comments

Hver eneste dag i Norge er det barn som våkner til omstendigheter de ikke klarer å håndtere på egen hånd. Vi kan ikke påstå at det er noe galt med et barn som ikke utviser samme evner som voksne i slike omstendigheter.

Det skjer svært sjelden drap i Norge, men som samfunn er vi ikke immun mot det. Vårt samfunn er heller ikke immunt mot at barn kan begå drap. Dersom samfunnet svikter barn, kan de begå drap. Jeg vil, som drapsforsker, si at selvfølgelig kan de det! Men jeg vil også si noe om hvordan vi som samfunn kan svikte de samme barna også i etterkant.

Mediedekningen av drap i Norge har endret seg i løpet av de ti årene jeg har forsket på slike hendelser. Drap i nære relasjoner, for eksempel, ble tidligere ansett som familietragedier som media holdt seg unna. Nå dekker media drap kort tid etter hendelsen, og i noen tilfeller før det er avklart om det faktisk er et drap. Der man før nøyde seg med korte, nøkterne uttalelser fra politiet, intervjues nå naboer. Gjennomgående gir naboer det samme bildet: de trodde aldri et drap kunne skje i deres nabolag. Slike intervjuer kan i beste fall opplyse folk om at drap faktisk kan skje i alle nabolag.

Også fagfolk intervjues om drap. Dette er svært viktig, for i fravær av fagkunnskap kommer spekulasjoner. Spekulasjoner treffer sjelden, og er da en ekstra byrde for de det gjelder. Men det ligger et stort ansvar på de som uttaler seg.

Når jeg kontaktes for intervju, gjør jeg alltid en avveiing: hvor snart etter en så alvorlig hendelse, mens mye fortsatt er uklart, skal jeg uttale meg? Jeg vil bidra til at kunnskap gis til publikum generelt, for å unngå spekulasjoner og feilaktige forestillinger. Og jeg vet også at fagmiljøer kan ta til seg kunnskap jeg gir gjennom media. Men jeg vil ikke bidra til at feilaktig bilde tegnes av det gitte drapet, og jeg vil ikke bidra til unødig medieoppmerksomhet som er til belastning for de etterlatte og en gjerningsperson som allerede er i en alvorlig krisesituasjon.

Jeg sier ikke at jeg som fagperson da velger å pynte på fagkunnskapen jeg deler i media, eller velger bort noen viktige fakta, men jeg må være bevisst på hva jeg vektlegger og hvilket budskap jeg sender. For – dette skal barnet ta med seg i den mørke retningen livet tok. Og det kan påvirke de ulike fagmiljøene, enten det kommer til forebygging av framtidige drap, etterforskning av eller reaksjoner på drap.

Jeg har flere eksempler på saker hvor jeg har gjort slike vurderinger. Den som står klarest i minnet, er en sak hvor et barn i min egen hjemkommune drepte sin fosterbror i 2013. Der ventet jeg for lenge med å uttale meg, og det har jeg angret på.

Hovedgrunnen til å vente var at alvoret av saken var større enn i de fleste drap i Norge, da et barn var gjerningspersonen. Mediedekningen av alle drap kan være en belastning for de etterlatte og gjerningspersonen. Men når et barn eller en ungdom i begynnelsen av sitt eget liv tar et annet liv, der kan vel belastningen bli større?

Forskningen på barn som dreper er i stor grad gjort i USA, og har liten overføringsverdi til Norge. I USA lever uforståelig mange barn i nabolag med en kriminell livsstil, hvor konflikter av og til løses med vold og drap.

Barna dras inn i denne livsstilen i ung alder, og ikke bare fordi alternative livsstiler ikke er tilgjengelige for dem. Som del av livsstilen de voksne rundt dem har, finner man rusbruk og alvorlig forsømmelse av og vold mot barn.

Dette kan påføre barna kognitive, psykiske og emosjonelle skader.

I drapssaken fra min hjemkommune ble denne forskningen trukket fram i mediedekningen for å forklare drap begått av barn. Det ga et misvisende av bilde av hva som kan føre til slike drap i Norge. Det er påfallende at flere nyhetsredaksjoner benyttet denne forskningen, uten å stille spørsmål ved nytteverdien av å inkludere den i sin dekning av drapet. I Norge har vi lite kriminalitet, og vi har ikke nabolag hvor barn blir dratt inn i en kriminell livsstil.

Forskningsresultater fra andre land som derimot er relevante for Norge kan deles inn i tre hovedkategorier, og ikke alle drap vil falle innenfor disse. Den ene er når barn utsettes for vold eller forsømmelse. Den andre er når barn lider psykisk, og ikke får den oppfølgingen de trenger. Den tredje er alvorlig konflikt mellom søsken.

Hver eneste dag i Norge er det barn som våkner til omstendigheter de ikke klarer å håndtere på egen hånd. Og vi skal ikke kreve av dem at de skal klare dette uten ekstreme reaksjoner. Den delen av hjernen som muliggjør evnen til å vurdere konsekvenser, for en selv og for andre, er ikke ferdig utviklet før man er i midten av 20-årene. Vi kan altså ikke påstå at det er noe galt med et barn som ikke utviser samme evner som voksne.

Under rettssaken hvor en ungdom sto tiltalt for et drap begått i desember i fjor, fokuserte mediedekningen på at tiltalte ikke viste (nok?) tegn til anger i retten. Men hva visste vi om hvor mye ungdommen angret uten å vise det? Dersom barna som begår drap har en normal utvikling videre i livet, er det ingen grunn til å tvile på at de med tiden, med blant annet en ferdigutviklet frontallapp, vil få en voksens forståelse av sin handling og angre med den største smerte og fortvilelse. Vi burde være mer opptatt av hvilke spor vi selv etterlater for barnet idet den med tiden søker å forstå sin egen handling og skape et nytt liv videre.

Det som burde skremme oss mer enn det at barn kan begå drap, er at vi som samfunn kan svikte barn, både i forkant og etterkant av drap, dersom vi ikke har god nok kunnskap.

I forkant av den siste saken hvor et barn har begått drap i Norge, ble det vurdert at det var en risiko for at barnet kunne skade seg selv, men ikke andre. Dette viser hvor vanskelig det er å identifisere på individnivå hvilke barn som kan begå drap. I stedet for å tro at vi må kartlegge hvilke barn som kan begå drap, må vi sørge for at ingen barn må våkne til omstendigheter som gjør at de kan ende med å begå desperate handlinger.

Og når vi svikter, for det vil vi til tider, og drapet skjer, så må vi ikke svikte barna i etterkant. En del av det å svikte barn som begår drap, er å ha kunnskapsløs, stigmatiserende og fordømmende fokus i mediedekningen.

 

Teksten ble først publisert i Dagbladet, Debatt, 2. august, 2017.

Grunnen til at kvinner ikke kan tåle såpass

Posted on | July 15, 2017 | No Comments

Evolusjonspsykologien gir svar på hvorfor uønskede, seksualiserte meldinger oppleves støtende av kvinner og hvorfor menn ikke skjønner det.

Igjen går debatten om hva kvinner må tåle av uønskede, seksualiserte tilnærminger. Noen anerkjenner at slikt kan være svært opprørende, og mener derfor at sterke motreaksjoner er på sin plass. Andre mener at fordi de selv ikke ville tatt sånn på vei av slik oppmerksomhet, burde ikke de det gjelder gjøre det heller.

Denne debatten kan ha godt av kunnskap om hvorfor uønsket seksualisert oppmerksomhet er svært støtende for mange kvinner, og hvorfor ikke alle menn intuitivt forstår hvorfor kvinner ikke bare kan tåle såpass.

Å ha seg selv som standard for hva andre mennesker skal tåle i sosiale sammenhenger uten å bli opprørt, gir ikke mening. Psykologifaget viser at det finnes individuelle forskjeller i hvor sensitive vi kan være. Men å velge ett kjønn, enten det er kvinner eller menn, som standard for hva begge kjønn nødvendigvis skal tåle, gir heller ingen mening fra et evolusjonspsykologisk perspektiv.

 

Kjønnsforskjeller i reproduktive kostnader

Gjennom evolusjon var våre formødre og -fedre del av to ulike utviklingsspor for psykologiske trekk. Dette skjedde fordi de fysiologiske rollene deres i reproduksjon var helt ulike, og med det var også utfordringene i reproduksjon ulike. Siden utfordringene i reproduksjon var ulike for de to kjønn, var det ikke til å unngå at evolusjon ville forme kjønnsspesifikke måter å oppfatte og reagere på informasjon, som i kommunikasjon med det motsatte kjønn. Hva som opprører og provoserer kvinner og menn i møte med det andre kjønn vil derfor også til tider være ulikt. Og hva ulikhetene vil være, er forutsigbart ut fra hvilke utfordringer våre formødre og -fedre hadde i reproduksjon respektivt.

Den fysiske kostnaden av en befruktning har alltid vært betydelig større for kvinner enn for menn. Først og fremst er kvinner gravide i 9 måneder. I en evolusjonær fortid, hvor vi ikke hadde tilgang til moderne medisinsk hjelp, kunne enhver graviditet medføre sykdom og død for kvinnen. Fødsel likeså. Og i en fortid, hvor det ikke fantes morsmelkerstatning, Nestlé barnegrøt og moste grønnsaker på glass, måtte kvinner amme sine barn i flere år, dersom hun valgte å beholde det etter fødselen. I noen jeger-sanker samfunn, som har det levesettet vi mennesker er, evolusjonært sett, tilpasset til, ammer kvinnene sine barn i inntil fire år.

Våre formødre er de som gjorde en riktig vurdering av om en mulig befruktning kunne være verdt det. Og det berodde mye på om han var verdt det.

Ett hovedkriteria for våre formødre i deres vurdering av om en mann var verdt det, var hans vilje og evne til å investere i henne og deres eventuelle felles barn. Fraværet av en far er funnet å være assosiert med en barnedødelighet på inntil 70% i jeger-sanker samfunn. Dersom mannen ikke investerer i barnet i slike samfunn, vil kvinnens egen investering, med livet som innsats, med størst sannsynlighet være bortkastet.

 

Når mannen tydelig signaliserer lav investering

Foranledningen for årets debatt om hva kvinner må tåle, var at en mann, forholdsvis kjent i offentligheten, har brukt sosiale media til å sende seksualiserte meldinger til kvinner han ikke kjenner. En seksualisert, digital melding fra en ukjent mann, sånn helt ut av det blå, signaliserer til kvinner et særdeles lavt investeringsnivå. Det lover ikke godt for langsiktige investeringer i forholdet. Ser man dette i et evolusjonspsykologisk perspektiv, kan man skjønne hvorfor noe så lite er så opprørende for mange kvinner. Å reagere kraftig på uønsket seksuelle tilnærminger, som et lite investerende fremstøt, beskyttet våre formødre mot å ta evolusjonært sett dårlig valg. Heller, da, én overreaksjon for mye, enn én for lite. Sett i et slikt perspektiv, er det ikke rart at kvinner rapporterer å oppleve direkte fysisk ubehag, i tillegg til å bli krenket eller til og med skremt av slike tilnærminger.

Hvor skremt kvinner rapporterer å bli av uønsket seksualisert oppmerksomhet er assosiert med, blant annet, hvor stor makt mannen har. Sannsynligvis fordi denne makten kan oversettes til tvang. Å reagere kraftig, kan hindre eskalering til tvang, i det kvinnen signaliserer klart og tydelig at hun ikke ønsker sex med mannen. Dessverre kan det å reagere kraftig også føre nettopp til en eskalering. Noen av kvinnene det gjaldt i foranledning av årets debatt om hva kvinner må tåle, opplevde også at avsender ble mer aggressiv i tonen da hans tilnærminger ble avslått.

De kvinner som klarte å navigere dette sjangsespillet av hvilke menn de kunne trygt ha kontakt med, hvem de burde avvise, og hvordan de best kunne avvise dem, er våre formødre. Dette sjangsespillet må kvinner i Norge i dag fortsatt navigere. Det er dette de bes om å gjøre med diskresjon av de som mener de må tåle såpass.

Fordi den evolusjonære kostnaden av et dårlig eller påtvunget valg av partner kunne være betydelig større for kvinnen i forhold til mannen, vil behovet for å velge den beste mulige partner, velge dette helt fritt, og å få sterke reaksjoner på uønsket oppmerksomhet og trusler mot denne friheten, ha vært selektert i større grad hos kvinner (merk: dette underspiller ikke opplevelsene til menn som opplever tilsvarende). Derfor gir det ikke intuitiv mening for alle menn at noe så lite skal oppleves som noe så fælt. Men alt fra anekdoter til teori og forskning kan gi innsikt.

 

Evolusjonspsykologiske prediksjoner

Med utgangspunkt i at det er kjønnsforskjeller i den evolusjonære kostnaden av reproduksjon, predikerer evolusjonspsykologiske perspektiv at kvinner og menn ville oppleve uønskede seksuelle tilnærminger forskjellig. Og gang på gang gir studier empirisk støtte for prediksjonene til slike perspektiv. Som det at menn undervurderer hvor opprørt kvinner blir av uønskede og seksuelt aggressive tilnærmelser. Og at kvinner overvurderer hvor opprørende tilsvarende er for menn. Det vil nok være overaskende for flere kvinner enn menn å lese at i en studie av Struckman-Johnson og Struckman-Johnson (1994), ble ikke unge menn så veldig opprørt av tanken på at en kvinne med kniv truet til seg sex med dem, så lenge hun var fysisk attraktiv. Slik ville det vitterlig ikke være for de fleste kvinner.

Digital kommunikasjon, som gjennom sosiale medier, gjør det lettere å komme med lavt investerende tilnærminger. Det har åpnet for menn å nå så uendelig flere kvinner enn før, i håp om at bare én vil takke ja til en slik tilnærming. Evolusjonært sett, vil gevinsten for ham potensielt være enorm i forhold til innsatsen. For kvinner åpner det for uendelig flere situasjoner å måtte navigere seg trygt ut av.

Men det vi så i forkant av årets debatt om hva kvinner må tåle eller ikke, er at slik kommunikasjon også gjør det tilsvarende lett å påføre de menn som gjør slike fremstøt en sosial kostnad. Noen av kvinnene som hadde opplevd de uønsket seksualiserte tilnærminger i sosiale medier, brukte samme plattform til å vise frem meldingene og fordømme den som hadde sendt dem. Riktig eller galt, dette kan virke forebyggende. Når den sosiale kostnaden blir høyere, er terskelen for å velge en slik tilnærming også høyere. Å forlange at kvinner viser diskresjon overfor menn som tar slik kontakt, gjør det motsatte.

 

Teksten ble først publisert i Dagbladet, 15. juli 2017 i Analyse, side 61.

Den som går med drapstanker trenger å bli sett

Posted on | June 20, 2017 | No Comments

Det er på overtid å hjelpe de som går med drapstanker, slik vi vet gjerningspersoner ofte gjør i forkant av drap i nære relasjoner.

Arre, Hammer og Stangeland advarer i kronikk i Aftenposten 22. mai mot å forvente at det er mulig å identifisere hvem som kommer til å begå selvmord, og mot å tro at skjemaer som skal veilede risikovurderingen faktisk er til hjelp. Det samme gjelder drap i nære relasjoner.

Norge har en av de laveste drapsratene i verden. Det at vi har få drap, gjør det vanskelig å senke antallet ytterligere. Men vi må forsøke. Ett drap er ett for mye – for den drepte, de etterlatte og den som blir en drapskvinne eller -mann. Vi må bare være realistiske i vurderingen av mulighetene til å forebygge, og av metodene vi forventer å forebygge gjennom.

Ikke vilkårlig når drap skjer

I snart ti år har jeg forsket på kjennetegn ved gjerningspersoner, ofre og omstendigheter for drap i nære relasjoner. Det har overrasket meg å måtte kjempe mot mektige institusjoner som ville hindre slik forskning i Norge. Forskning avdekker tydelige mønstre i hvilke grupper av individ er mest sårbare – enten til å bli drept eller til å begå drap – og i hvilke omstendigheter de er sårbare. Kunnskap om at drap ikke skjer helt vilkårlig, gjør det mulig å prioritere de sårbare gruppene i forebyggingen.

MEN: det er mange flere familier som har kjennetegnene på sårbarhet for drap enn familier som faktisk rammes. Derfor er det et umulig ansvar å gi den enkelte fagperson eller forebyggende instans å skulle kunne uomtvistelig gjenkjenne risiko hos et gitt individ eller familie, og hindre de få drapene i året som skjer i nære relasjoner. Selv om det brukes skjema til å vurdere risiko.

For å likevel få ned antall drap, må vi ta oss råd til å være der for alle sårbare. Vi må ikke lure oss selv til å tro at vi kan gjøre en realistisk vurdering av risikonivået, men legge til rette for hjelp uansett. Sånn i tilfelle. Og ikke bare for de som er sårbare for å bli ofre for drap. Det er på overtid å hjelpe de som går med drapstanker, slik vi vet gjerningspersoner ofte gjør i forkant av drap i nære relasjoner.

Hvordan kan vi forebygge drap i nære relasjoner?

Jeg vil låne formuleringene til Arre, Hammer og Stangeland fra deres forslag til hvordan vi best forebygger selvmord, da det er slik vi også kan forebygge drap i nære relasjoner:

Den som går med drapstanker trenger å bli sett, tankene og følelsene deres må bli anerkjent. Vi fjerner ikke drapstanker ved å fordømme den som har slike tanker, da fjerner vi oss bare fra henne eller ham. Framfor alt må vi ha et tjenestetilbud som er formet på de sårbares premisser og der de selv kan legge frem problemene sine og få hjelp som er godt tilpasset behovene deres. Dernest må vi sikre koordinerte tjenester og passende oppfølging.

Jeg tror også at godt tilgjengelige tjenester, for eksempel gjennom døgnåpne tilbud med kort eller ingen ventetid, vil være nyttig for alle, uansett hvordan vi vurderer risikoen for drap.

Og så skal vi selvsagt snakke om drapstanker og -planer. Kartlegginger bør ikke ha som formål å klassifisere drapsfaren som stor eller liten med bruk av et skjema, men å bygge en relasjon og tilby jordnær behandling som er individuelt tilpasset.

 

Teksten ble først publisert i Aftenposten, Kronikk, 20. juni, 2017.

Vi må verne om forskningsetikken

Posted on | September 18, 2016 | No Comments

  • I 2007 begynte jeg kampen for partnerdrapsforskning i Norge.
  • Men i anledning VGs siste kartlegging av partnerdrap, velger jeg likevel å ikke la meg intervjue.

I alle disse årene har jeg hatt et godt forhold til media. Som forsker setter jeg stor pris på den arenaen media gir forskere og fagfolk til å formidle kunnskap og forståelser om drap, og til å gi innspill til forebygging. Likevel vil jeg ikke la meg intervjue i denne omgangen.

Begrunnelsen min er at det å verne om forskningsetikk må være et ufravikelig prinsipp, og jeg som forsker vil ikke samarbeide med redaksjoner som med vitende og vilje truer internasjonale standarder for forskningsetikk.

 

Stjålet studie

Ved å kartlegge partnerdrap tar VG det samfunnsansvaret media har til å belyse problematiske forhold i samfunnet på alvor. Det er flott! Men det blir da desto mer skuffende og rystende at VG i denne anledning viser til resultat fra en partnerdrapsstudie som de vet er plagiert. På godt norsk betyr det at studien er stjålet. Og det betyr at resultatene fra studien er heftet med en alvorlig form for forskningsjuks. Ved å henvise til resultatene fra en stjålen studie, og forskeren bak tyveriet, legitimerer og premierer VG alvorlig forskningsjuks . Dette strider mot medias samfunnsansvar.

At studien VG henviser til er stjålet er veldokumentert. Dette er gjort kjent for de i VG som arbeidet med kartleggingen i forkant av publiseringen av reportasjeserien. Dokumentasjon viser ubestridelig at jeg i 2007, på eget initiativ, utarbeidet prosjektbeskrivelsen til en studie hvor kjennetegn ved gjerningsperson, ofre og omstendigheter ved partnerdrap skulle kartlegges. Samtlige partnerdrap i en gitt tidsperiode i Norge skulle inngå i studien. I NOU 2010: 3, Drap i Norge, side 17, kan man lese at jeg hadde en kontrakt med Politidirektoratet om å skrive en rapport som skulle omhandle resultat fra studien.

I dag foreligger en slik rapport. Men den er forfattet av min daværende forskningsleder som i 2010 nektet meg å kontakte Datatilsynet for å søke om godkjenning av partnerdrapsstudien. Og senere har hun altså selv gjennomført studien. Dette er både maktmisbruk og forskningsjuks.

 

Forskere tar avstand

Internasjonalt, når det blir kjent at en studie er heftet ved forskningsjuks i en eller annen form, trekkes publikasjonene fra studien tilbake. Og forskerne som er ansvarlig for jukset får et skadet omdømme. Den internasjonale standarden for forskningsetikk er å aldri bruke forskning, ikke på noe som helst måte, dersom den er heftet ved forskningsjuks. Dette er en regel som gjelder forskere og fagfolk, men selvfølgelig også media. Det er helt avgjørende for samfunnet å verne om forskning, som dessverre er svært sårbar for ulike former for juks, at alle følger denne regelen.

Forskere i andre land har begynt å bli kjent med hva som har skjedd med partnerdrapsstudien her i Norge, og reagerer selvfølgelig med å ta avstand fra hva min tidligere forskningsleder har gjort. Det er underlig og rystende at dette ikke har vært reaksjonen i Norge. I stedet har Justisdepartementet (sic!) betalt for studien. Riksadvokaten (sic!) har oppmuntret politiet (sic!) til bruk av studien. Statskanalen NRK har flere ganger intervjuet forskeren og henvist til resultat fra studien, på tross av å vite om forholdene rundt hvordan studien stjålet. Og nå følger VG etter, helt ukritisk.

Kanskje tenker alle disse instansene at mål helliger middel. Partnerdrap er en av de mer alvorlige formene for kriminalitet vi har i vårt samfunn. Ikke bare tar det livet bort for alltid for den enkelte kvinnen og mannen som blir drept, det er også så mange etterlatte og pårørende som rammes så ubeskrivelig hardt og uendelig av at deres aller kjæreste er blitt drept, eller dreper.

 

Slutt å legitimere uetisk praksis

Men at samfunnet verner om forskningsetikk ved å ikke premierer og legitimere forskningsjuks er helt nødvendig, uansett innen hvilket fagfelt eller fenomen det forskes på. Derfor trekkes også publikasjoner innen kreftforskning, også forskning på kreftformer som typisk rammer barn, dersom det fremkommer at forskningen heftes av plagiat – og kreft rammer betydelig flere enn partnerdrap.

Forskning er en av de viktigste og mest troverdige måtene vi mennesker og samfunn får og utvikler livsnødvendig kunnskap på. Tilliten vi alle har til forskning og forskere må ikke undergraves av at uetisk forskningspraksis premieres eller legitimeres på noe vis. Derfor må alle forskere vite at dersom arbeidet deres heftes av forskningsjuks vil det ikke blir brukt. Dette er et nødvendig ledd i å få oss forskere til å handle etisk forsvarlig. Og vi vil alle ha etisk forsvarlig forskning, og ikke alternativet, også innen voldsfeltet.

I lengden vil VGs ukritiske bruk av plagiert forskning skade mer enn det gagner. Ved at de har valgt å premiere og legitimere forskningsjuks i sin kartlegging av partnerdrap vet vi nå hvordan VG forholder seg til forskningsetikk. I bestefall er det lemfeldig. Forskningsetikk er ikke så nøye for VG, liksom. Spørsmålet leserne nå må stille seg er hvor setter VG strek for å være så ukritisk til etiske overtramp på andre områder i samfunnet?

 

Kronikken ble først publisert i VG, side 24-25, mandag 12. september, 2016.

Skal man forstå mennesket, må man forstå at mennesket er et produkt av evolusjon

Posted on | August 21, 2016 | No Comments

Dette må norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner anerkjenne – og ansette deretter.

To internasjonalt anerkjente drapsforskere, Christine Alder og Ken Polk, påsto for noen år siden at fordi barnedrap er et så variert og komplekst fenomen, kunne de ikke tenke seg at én teori ville kunne forklare fenomenet på en helhetlig måte. Dette var og er helt feil. Slike feil kan begås når man ikke anerkjenner evolusjonspsykologi.

Evolusjonspsykologi gir nye og viktige svar innen komplekse områder

Evolusjonspsykologi er en gren innen psykologi som vurderer om hvordan vi tenker, føler eller handler kan ha hatt en funksjon for individets overlevelse og reproduksjon i vår arts historie. En slik tilnærming til å forstå og studere mennesker har gitt nye og viktige svar innen komplekse områder som kjærlighet, kriminalitet, livsstil, samarbeid, og alle tenkelige konflikter.

Siden 1980-tallet har evolusjonspsykologi gitt en helhetlig teoretisk forklaring på alle de ulike drapskategoriene, som for eksempel barnedrap, søskendrap og partnerdrap. Dette er det ingen andre teorier innen drapsforskning som gjør.

De andre teoriene, som ikke tar høyde for at mennesket er utviklet gjennom evolusjon, forklarer gjerne én drapskategori, men klarer sjeldent å forklare en annen, og aldri samtlige.

I tillegg har evolusjonspsykologiske perspektiver på hvorfor drap skjer gjort det mulig for forskere å utlede spesifikke prediksjoner for hva som vil være de utløsende psykologiske motivene til gjerningspersonen, og kjennetegn ved gjerningspersoner, ofre og omstendighetene for alle de ulike drapskategoriene.

Listen over kjennetegn evolusjonspsykologi predikerer for de ulike drapskategoriene er lang, og hver kategori har særegne kjennetegn. Noen eksempler på hva slags type kjennetegn evolusjonspsykologi perspektiv kan predikere er:

  • Hvor gamle vil gjerningspersoner og ofre være, og hvilke kjønn vil de ha?
  • Hva vil konflikten mellom partene bestå i, hva vil motivet være, og hvilke metoder vil bli brukt?
  • Vil gjerningspersonen ha en psykisk lidelse?

De evolusjonspsykologiske prediksjonene er støttet gjennom forskning i flere land, nå senest i min studie av barnedrap i Norge 1990–2009. Ved å følge det evolusjonspsykologiske perspektiv delte jeg drapene inn i meningsfylte underkategorier, og dette gjorde at et tydelig mønster for drapene trådte frem.

Jeg fant, akkurat som det evolusjonspsykologiske perspektiv predikerer, at barnedrap begått av steforeldre skiller seg systematisk fra de begått av genetiske foreldre; drap begått av mødre skiller seg systematisk fra de begått av fedre; og drap begått av foreldre med psykisk lidelse skiller seg systematisk fra de begått av foreldre uten psykisk lidelse.

I vitenskapen er en teori aldri bare en teori

Grunnen til at evolusjonspsykologiske prediksjoner stadig støttes krysskulturelt, er at de er utledet fra et større og overordnet forståelse av hvordan alt liv på jord er formet, nemlig fra evolusjonsteori.

Men evolusjonsteori er bare en teori! sies det av noen, også innen det som skal forstås som vitenskapelige miljøer. Men i vitenskapen er en teori aldri bare en teori. I vitenskapen brukes begrepet teori betydelig strengere enn i dagligtalen.

Teorier skal ikke bare forklare allerede kjente sammenhenger, men også utlede prediksjoner om sammenhenger vi ikke kjenner til enda.

Slik skal teorier hjelpe oss til å finne svar på ting vi ikke engang ville ha visst at vi burde spørre om. Akkurat slik har evolusjonspsykologi bidratt innen drapsforskning til å finne kjennetegn på sårbarhet som ellers var ukjente for feltet, som for eksempel betydningen alder og genetisk slektskap har for sårbarheten for drap.

Og med dette bidrar evolusjonspsykologi til vår faglige forståelse av hvorfor drap skjer, og at det er en del av menneskets natur å kunne begå drap. Slik kunnskap er avgjørende for å hindre drap.

Evolusjonsteorien bør være en styrende og overordnet teori for flere fag

I vitenskapen finnes både gode og dårlige teorier. Evolusjonsteori er blant de beste vi har. Den er så veldokumentert gjennom en rekke ulike eksperiment og observasjoner at den er akseptert som fakta. Den er den styrende og overordnede teorien som forener alle fagene som faller inn under biologi.

Den bør også være den styrende og overordnede teorien for fag som faller innenfor samfunnsfag, humaniora, medisin, jus – ja, alle fag som er avhengig av en realistisk forståelse av menneskets natur!

Det er ikke nødvendigvis et motsetningsforhold mellom evolusjonspsykologi og andre teoretiske perspektiv på mennesket.

Alle de som prøver å finne en systematikk i hvordan vi mennesker føler, tenker, handler – hvorfor vi er som vi er og reagerer på miljøet vårt som vi gjør – er egentlig evolusjonspsykologer på et vis. Fordi de også søker å si noe om menneskets natur.

Likevel har jeg og flere andre i Norge opplevd hindringer i å få den akademiske karrièren vi ellers kunne hatt, nettopp fordi vår faglige interesse lå i å forstå mennesker fra et evolusjonært perspektiv.

Jobbtilbud, stipender, gode karakterer og velvilje fra utdanningsinstitusjoner og veiledere har uteblitt. Selv hadde jeg en arbeidsgiver som nektet meg å fortsette forskningen jeg hadde jobbet med i tre år da det i 2010 ble kjent at jeg brukte det evolusjonspsykologiske perspektiv.

Dere med ansettelsesmyndighet: Ansett en evolusjonspsykolog i dag!

Det er få som har utdanning innen evolusjonspsykologi i Norge i forhold til andre land. Men sakte, og veldig sikkert, blir listen lenger. Nå må vi kunne få jobb her hjemme i Norge, og få anledning til å bidra til utviklingen av nødvendig kunnskap.

Jeg kunne kalt denne teksten Til ungdommen, og benyttet anledningen til å be de unge studere tverrfaglig. Men den oppmuntringen har jeg kommet med i en årrekke, da jeg stadig foreleser om evolusjonspsykologi og biososial kriminologi etter invitasjon fra en rekke ulike studentgrupper og -organisasjoner i Norge.

Denne gangen vil jeg heller oppmuntre dere etablerte.

Dere som sitter med ansettelsesmyndighet, og som planlegger hvilken retning forskningen og utdanningen på deres institusjoner skal ha fremover. Ja, du ja! Jeg vil oppmuntre deg til å ansette (minst) én evolusjonspsykolog!

Evolusjon er et faktum. Skal vi si noe om mennesket, må vi bruke teorier som tar utgangspunkt i at mennesket er utviklet gjennom evolusjon. Så hvorfor ikke slå til, og få en evolusjonspsykolog med på laget ditt allerede i dag?

 

Denne teksten ble først publisert på Aftenposten.no, 07.06.2016.

Takk til de som støttet arbeidet med barnedrapsforskningen

Posted on | July 19, 2016 | No Comments

Torsdag 16. juni i år forsvarte jeg ved disputas min doktorgradsavhandling An Evolutionary Psychological Analysis of Filicide in Norway. Min studie på kjennetegn ved barnedrap i Norge 1990-2009 inngår i avhandlingen, samt en teoretisk artikkel som omhandler hvorfor egne barndomsopplevelser med foreldreinnvestering kan gi opphav til de individuelle forskjeller i risiko omsorgspersoner i like situasjoner har til å begå barnedrap.

Hele kappen til avhandlingen kan leses her. Den første av tre artikler som inngår i avhandlingen, som omhandler det påfallende funnet at ingen er blitt domfelt for drap på nyfødte i studiens tidsperiode, er publisert og kan lastes ned her.

I dette blogginnlegget ønsker jeg imidlertid å dele “Acknowledgements” fra avhandlingen, hvor jeg takker de som har støttet arbeidet mitt med barnedrapsforskning i Norge. Noen av dere som leser dette, kjenner allerede til at jeg begynte med drapsforskning i Norge i 2008, da jeg ble ansatt ved et såkalt kompetansesenter ved Oslo Universitetssykehus. Etter ledelsen min først hadde nektet meg å arbeide for å få godkjent en partnerdrapsstudie i 2010, gikk de enda lenger senere samme år ved å nektet meg å publisere resultat fra barnedrapsstudien jeg hadde jobbet med i tre år.

Det har vært en lang kamp og alvorlig påkjenning på alle deler av livet mitt å skulle få til å gjennomføre barnedrapsstudien på nytt. Alle som har støttet meg på ulike vis i denne kampen kan dele gleden og seieren det er å endelig kunne fortelle hva som kjennetegner barnedrap i Norge. Slik takkes de alle i avhandlingen:

ACKNOWLEDGEMENTS

First and foremost I wish to thank Professor Nils Chr. Stenseth and all my colleagues at the Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES), University of Oslo. Since May 2012, they have given me a supportive, safe and inspiring work environment in which I finally could start all over again, from scratch, with my research on patterns in homicide in Norway, after my previous place of employment in 2010 decided not allow me to finish the work I started on in 2008. The present study would not have happened if not for the opportunities Stenseth and CEES so generously have given me.

I wish to thank The National Crime Investigation Service (NCIS), The National Police Computer and Material Services (NPCMS), and all the police districts for supplying the present study with data, in both rounds of the study. I believe the priority you have given this work is a reflection of the priority child homicide has in your own work. I look forward to continuing our collaboration in the forthcoming study on intimate partner homicide and other, future homicide studies.

In my career as a university student there have been a string of tutors who have supported my (to them) unconventional ambition of exploring the possibilities of combining evolutionary theory, psychology and criminology. I am both impressed and grateful that they took the chance on allowing me to follow my scholarly interests so freely. The academic growth I obtained from freely following my interests prepared me for taking on the great challenge of combining these fields in my own research. For the present thesis, I have been privileged to enjoy the trust, encouragement and patience of Professor Anne-Inger Helmen Borge and Professor Tore Slagsvold. Thank you both, ever so much, and I hope I was not your greatest challenge, as I asked for your comments on less that structured drafts for the work presented in this thesis.

I am further grateful for the interest international colleagues within evolutionary psychology and homicide and violence research have shown my work, findings and interpretations over the years – always treating me like their peer. This has been a great comfort in the lonely endeavour of being a homicide researcher in Norway. In particular, I want to thank Viviana Weekes-Shackelford for accepting my invitation to co-author a paper on the present study’s findings (Paper II), and Professor Martin Daly and Professor David Bjorkly for their helpful comments on the manuscripts for Paper I and Paper III for this thesis, respectively, and inspiring discussions.

I want to thank The Norwegian Women and Family Association, who, through the Norwegian ExtraFoundation for Health and Rehabilitation, gave a grant for researching patterns in filicide in Norway, supporting my work 2009-2011. Unfortunately, as my previous place of employment did not allow me to publish my results, the grant did not support the work presented in this thesis.

Perhaps somewhat unusual for a researcher, I want to express my gratitude to media. Since I first began researching patterns in homicide in 2008, media have had a crucial role in raising awareness and urgency among politicians, practitioners, and the general public with regards to homicide in close relationships. Journalists, social commentators and news editors have also highlighted the importance of research on homicide, and have explicitly and repeatedly expressed their support for my work – an unusual and fortunate privilege for any researcher.

And I am also grateful for the enthusiasm and want for knowledge among those who have crucial roles in the prevention or detection, investigation and prosecution of filicides, or in educating future practitioners in Norway. You have helped me keep up the motivation and courage this work has demanded. Finally, I may share my findings in detail with all of you and your students!

My deepest gratitude goes to my parents, Jean and Gunvald, and my friends who never wavered in their belief in the importance of researching patterns in homicide, and my ability to do so. Throughout the years, no matter what the obstacles, and in both rounds of performing the present study, you have supported me in every way you could, and more so than I could ever have asked for. It is because of all of you I had the strength and will to carry on. I am grateful beyond my ability to express it in words and I am deeply, deeply touched.

Oslo, December 2015

Vibeke Kennair Ottesen

Ja, kvinner kan! På godt og vondt.

Posted on | March 8, 2016 | No Comments

Kvinner er ikke bare ofre for vold i nære relasjoner. De er også utøvere av vold.

Se for deg en gang du så en kvinne slå en mann som ikke forsvarte seg. Se for deg en gang du hørte en kvinne skrike truende til et skremt barn. Du, som jeg, har antagelig både sett og hørt kvinner gjøre dette. Kanskje til og med en kvinne vi kjente godt. Hva tenkte du om kvinnen og hva hun gjorde?

Se nå for deg at det ikke var en kvinne som utøvde denne fysiske og psykiske volden du nettopp husket, men en mann. Du hadde tatt volden på større alvor da, ikke sant?

Så lenge svaret er ja, er vi fortsatt ikke i mål med å likestille kvinner og menn.

Kvinner som voldsutøvere

Menns vold mot kvinner anses, med rette, som en trussel mot likestilling. Kvinner som utsettes for vold, og trusler om vold, opplever å bli hindret i å delta fritt og til sitt fulle potensial i ulike arenaer i samfunnet: som arbeidstagere, samfunnsdebattanter, familiemedlemmer og mer.

Så hvorfor skal jeg ta oppmerksomhet bort fra dette på selveste kvinnedagen og snakke om kvinner som voldsutøvere?Fordi på kvinnedagen må vi kunne være åpne både om hva kvinner utsettes for, og hva de utsetter andre for. Og vi må diskutere hva det sier om vårt kvinnesyn at kvinner og menn ikke ansvarliggjøres på lik linje for deres voldsutøvelse.

Forestillingen om kvinnen som omsorgsperson

Vi vet fra forskning at kvinner utøver partnervold like ofte som menn. Noen studier har faktisk funnet at unge kvinner er den gruppen som oftest utøver partnervold.

Vi vet også fra forskning at mødre kan være voldelige i sin omgang med barn oftere enn fedre. Likevel ser vi ikke denne kjønnsfordelingen i kriminalstatistikken. Hvorfor?

Aftenposten hadde tidligere i år en serie reportasjer om voldelige mødre. En av problemstillingene i reportasjeserien var hvorvidt påtalemyndigheten og rettsinstansene behandler kvinner og menn som har utøvd vold mot barn i sin omsorg forskjellig.

Gjennomgangen Aftenposten gjorde, pekte i retning av at kvinner behandles mildere enn menn av rettsapparatet. Det skal ha vært med henvisning til kvinnen som en omsorgsperson for sine barn at kvinner fikk betinget dom, mens menn fikk ubetinget fengselssoning.

Umyndiggjørende å frita voldsutøver for ansvar

Jeg vil at vi skal problematisere hvilket kvinnesyn som kan ligge til grunn for denne praksisen. Tenker man at en voldelig mor bare er midlertidig ute av stand til å være en god omsorgsperson, mens man tenker at en voldelig far har en mer varig natur som voldelig?

Er det derfor man tror at en betinget dom vil føre til at en kvinne vil plutselig slutte å utsette barna for vold, mens en mann må holdes i fengsel?

Hva om kvinnen i stedet rett og slett bare er et av de mange eksemplene på at forestillingen om kvinner som alltid og nødvendigvis naturlig gode og milde omsorgspersoner ikke stemmer? Er det ikke da en umyndiggjøring av kvinner å frita dem fra ansvaret for og alvoret av voldshandlingene deres som man hadde gitt dem som menn?

Skade handler ikke bare om det fysiske

I et forsvar for å ta menns vold på større alvor kan man si at volden kvinner utøver mot sine nære ikke alltid skader like mye som den volden menn utøver. Dette er til en viss grad riktig. Menn begår drap oftere enn kvinner, og de fysiske skadene menn forårsaker er som regel mer alvorlige enn de kvinner forårsaker.

Men skade kan måles i mer enn brukne armer og tapt liv. En barndom eller et ekteskap preget av en mor eller hustru som utsetter deg for såkalte milde former for fysisk vold – for ikke å snakke om psykisk og seksualisert vold – er også påført skade.

Når kvinner påfører sine barn og partnere vold, tvinger de dem i like stor grad som menn som utøver vold til å leve med ikke bare den fysiske smerten, men også den psykiske smerten av krenkelsene og uro.

Problemet er større enn bare for kvinner og menns likestilling i samfunnet som voldsutøvere. Det er også et problem for dem som utsettes for kvinners vold.

Ofrene for kvinners vold kan ha et større hinder i å unnslippe volden fordi samfunnet har vanskeligere for å tro at kvinner kan gjøre slikt, og at volden deres uansett ikke er så alvorlig, og antagelig bare en midlertidig glipp. For eksempel viser flere undersøkelser fra andre vestlige land at allmennheten ikke tar partnervold utøvd av kvinner på like stort alvor som menns partnervold.

Straff og forebygging

Den skjevheten vi ser i kriminalstatistikken begynner ikke nødvendigvis i en rettsavgjørelse. Den begynner heller ikke nødvendigvis med at det er mindre sannsynlig for at det tas ut tiltale mot kvinner eller kvinner etterforskes. Den kan i all hovedsak begynne med hva du og jeg melder fra om til hjelpeapparatet og myndighetene, enten som utsatt eller på vegne av de utsatte.

Og hva med kvinnen selv? Én ting er umyndiggjøringen av henne som voldsutøver. Men hvilke muligheter har hun til å be om hjelp for å slutte med volden dersom vi som samfunn signaliserer at hennes vold ikke er så alvorlig, at hun likevel, uansett, er en god omsorgsperson og partner?

Det viktigste er jo ikke å straffe kvinner og menn for deres voldsutøvelse. Det viktigste er å hindre at volden overhodet skjer gjennom forebygging, uansett hvilket kjønn voldsutøveren har.

Økt bevissthet om at kvinner kan skade sine nære

Det skjer en endring i det norske samfunnet. De siste årene har vi sett at listen over saker hvor kvinner holdes strafferettslig ansvarlige for fysisk, psykisk og seksualisert vold mot og forsømmelse av sine barn øker. Vi har fått et par tilfeller hvor kvinner er blitt domfelt for å ha vært voldelig mot sin partner.

Det er også kommet noen program hvor kvinner kan lære å mestre de følelsene som ligger til grunn for volden de utøver mot sine nære. Mediedekningen av alt dette bidrar til en økt bevissthet i samfunnet om at kvinner kan skade sine nære.

På selveste kvinnedagen må vi være åpne om at vi fortsatt ikke likestiller kvinner og menn når det kommer til vold i nære relasjoner. Og som på alle andre felt, skal vi oppnå likestilling, må vi anerkjenne hva kvinner kan – på godt og vondt.

 

Teksten ble først publisert i Aftenposten, 8. mars, 2016.

Sviket mot de minste

Posted on | February 19, 2016 | No Comments

Omsorgspersoner som lar andre skade barn er like virkelige som de som skader barna.

I forrige uke ble en kvinne dømt for ikke å ha hindret vold mot sin egen datter, og med det for å ha medvirket i volden datteren ble utsatt for i fire år. Datteren ble gjentatte ganger slått, sparket og tatt kvelertak på av sin far. Det moren gjorde var blant annet å få datteren til å sminke over bloduttredelser på halsen for å skjule volden, og få datteren henvist til behandling på Barne— og ungdomspsykiatrisk klinikk. Henvisningsgrunnlaget for psykiatrisk behandling av jenten var at hun hadde en far som «tok henne litt hardt».

Denne moren er ikke den første i Norge som er dømt for å ha medvirket til at barn i deres omsorg ble utsatt for gjentakende vold. I min forskning på barnedrap i Norge mellom 1990 og 2009 har jeg blitt kjent med to dødelige tilfeller omsorgspersoner ble dømt for medvirkning etter at barn har blitt utsatt for vold over lengre tid.

Den første dommen av sitt slag i Norge er fra Gulatings lagmannsrett i 2002. Den omhandler en av de vondeste sakene jeg har lest om i mitt arbeid. I en periode på minst to uker ble en tre måneder gammel jente mishandlet og forsømt slik at hun til slutt døde. Etterforskningen kunne ikke påvise om bare én eller begge foreldre var aktive i å forårsake datterens død. Slike saker blir ofte henlagt nettopp fordi påtalemyndigheten ikke kan gjøre en slik identifikasjon, men i stedet for henleggelse ble begge foreldre dømt til fire års fengsel hver.

Den andre saken er godt kjent gjennom mediene. En mor ble i 2013 dømt i Agder lagmannsrett til ett og et halvt års betinget fengsel, etter at hennes åtte år gamle sønn ble utsatt for dødelig vold fra sin stefar i 2005. Blant de formildende omstendighetene for dommen var at retten ikke kunne påvise at moren hadde forstått at barnet kunne dø av volden stefaren utøvde.

Dommene i de to sakene understreker at enhver omsorgsperson har et individuelt og selvstendig ansvar for sine barn, og en særlig plikt til å gripe inn og forhindre en annens vold. Etter å ha lest beskrivelser av omstendighetene rundt de enkelte barnedrap i Norge, mener jeg at det kunne vært flere slike dommer.

For de fleste av oss er det helt utenkelig at vi selv, eller noen vi kjenner, passivt kan la noen skade et barn, enten det er snakk om fysisk, psykisk eller seksualisert vold eller forsømmelse. Men i saker hvor barn blir utsatt for slik behandling, har det ofte vært en annen omsorgsperson i husstanden som ikke har tatt et aktivt ansvar for å hindre de gjentakende handlingene mot barnet. Omsorgspersoner som lar andre skade barn, er like virkelige som de som skader barn. Det er skremmende og vondt å tenke på, men vi må tenke på det. Fordi du ser det ikke før du tror det.

Forskningslitteraturen på barnedrap er full av historier hvor barn har blitt utsatt for vold og forsømmelse over lengre tid av en omsorgsperson, ofte en stefar eller stemor, hvorpå den andre omsorgspersonen likevel lar barnet være alene med den voldelige gang på gang, på gang. Den siste gangen blir dødelig for den lille. I min forskning finner jeg at vi har flere tilsvarende historier i Norge.

Selv om slike historier er utbredt i forskningslitteraturen vet vi lite om psykologien som ligger til grunn for at ikke alle omsorgspersoner aktivt beskytter sine barn. Kan det være at de helt oppriktig ikke vet hva som skjer med barnet, eller er det bare noe de sier? Er de redde for konsekvenser for seg selv dersom de melder volden til hjelpeapparat, og da mer enn hvor bekymret de er for barnets daglige ve og vel og utvikling? Har de til tider selv deltatt aktivt i det barnet utsettes for, og derfor frykter straff dersom de en dag ber om hjelp? Stoler de ikke på at hjelpeapparatet vil gi barnet den beskyttelsen det trenger fra den voldelige andre? Tror de det er bedre for barnet å bli boende i et voldelig hjem enn å bli ivaretatt av andre? Er det så enkelt at de rett og slett bare velger partneren over barnet?

Det er forsvinnende lite forskning som kan svare på disse spørsmålene. Fokuset i barnedrapsforskningen har vært på den aktive parten. Dette er svært uheldig. Forebygging av denne typen saker er avhengig av at vi forstår også hvordan den passive omsorgspersonen tenker – det voksne vitnet som kan oppsøke hjelpeapparatet og tale barnets sak.

At passive omsorgspersoner ikke blir holdt strafferettslig ansvarlig er en trussel mot barns rettsvern, så vel som deres trygghet. I Oslo tingrett i 2009 ble to foreldre dømt for medvirkning til vold mot sine to barn. Det ene barnet skal være varig hjerneskadet og sterkt fysisk handikappet etter mishandlingen. I mediedekningen av saken ble det uttalt av Riksadvokatens kontor at å straffeforfølge omsorgspersoner for medvirkning, var å styrke barns rettsvern, og noe som kom til å bli prioritert fremover. Det er betryggende å se disse ordene bli til handling. Dommen fra forrige uke føyer seg inn i en stadig lengre liste over slike saker de siste årene.

Noen stemmer i den internasjonale debatten om strafferettslig ansvarliggjøring av passive omsorgspersoner er kritiske til mulige belastninger i de tilfeller hvor den passive selv utsettes for vold. De mener det er galt at en som er under en annens vold også er under tvang fra lovpålagte forventninger til omsorgspersoner. Et slikt tvang fremmer ikke individets selvråderett som allerede er truet av voldsutøveren.

Men å fraskrive voldsutsatte strafferettslige ansvar for hva som skjer med barn i deres omsorg kan også forstås som en nedlatende umyndiggjøring. Argumentet mot å stille voldsutsatte til ansvar for egne handlinger på lik linje med andre biter da seg selv i halen.

Strafferettslig ansvarliggjøring for den enkelte passive omsorgspersonen gir barn et rettsvern, og har en viktig signaleffekt til hele befolkningen. Men det er alene ikke nok til å forebygge slike handlinger. Vi har alle et lovpålagt ansvar for å melde fra dersom vi tror noen utsettes for vold. Som samfunn og enkeltindivid har vi også et medmenneskelig ansvar å gjøre det mulig for omsorgspersoner å be om, og få, beskyttelse fra vold – både for seg selv og sine barn.

Vold er ikke er en privatsak. Vold er svært skadelige og kriminelle handlinger. Å være passiv til vold, og å be barn delta i å dekke over volden omsorgspersoner utsetter dem for med sminke og bortforklaringer, slik at ingen får vite hva de utsettes for i sitt hjem, likeså.

 

Teksten ble først publisert i Bergens Tidene, 19. februar, 2016.

Partnerdrap – rapporten som kunne ha vært her i 2011

Posted on | December 1, 2015 | No Comments

Endelig skal forskningsrapporten som omhandler hva som kjennetegner partnerdrap i Norge komme. Det skjer denne uken. Men rapporten kunne vært her i 2011. Én av de to som aktivt hindret dette er forfatter av rapporten. Dette vet Justis- og beredskapsdepartementet, som også vet at de har betalt for en stjålen studie. Det hele er uverdig et så alvorlig samfunnsproblem som det partnerdrap er.

Høsten 2007 begynte jeg å utarbeide prosjektbeskrivelsen til en studie hvor jeg skulle gjennomgå samtlige partnerdrap i Norge over et par tiår, og kartlegge kjennetegn ved gjerningspersoner, ofre og omstendigheter ved partnerdrap i Norge. Fra 2008 ble jeg ansatt ved samme arbeidssted som Bø Vatnar, som er forfatter av den kommende rapporten. Jeg begynte da arbeidet med å søke godkjenninger for studien.

Jeg tok også kontakt med Justisdepartementet og inviterte til samarbeid, siden de hadde listet at de ønsket en slik kartlegging i sin handlingsplan mot vold i nære relasjoner, Vendepunkt. De inngikk i 2009 en avtale med meg om at jeg skulle skrive en rapport som omhandlet mine resultat fra studien (Se NOU 2010: 3, Drap i Norge, side 17-18).

Senere ble Bø Vatnar konstituert som forskningsleder hvor vi begge var ansatt. I denne stillingen nektet hun meg i april/mai 2010 å søke Datatilsynet om en ny vurdering, etter Personvernombudet hvor vi var ansatt avslo søknad om godkjenning av bruk av avidentifisert og offentlige tilgjengelige dommer uten samtykke fra gjenlevende domfelte. Vår avdelingsleder fulgte opp hennes avgjørelse. Alt dette på tross av at samtlige andre instanser på dette tidspunktet hadde enten godkjent studien, eller ikke hatt innvendinger til den (Riksadvokaten, REK, NEM).

Politidirektoratet, Justisdepartementet, og daværende statssekretær for Justisministeren ble alle informert av meg i mai/juni 2010, i et møte og i et brev, at Bø Vatnar nektet meg å kontakte Datatilsynet, og var med det personlig ansvarlig for at jeg måtte avslutte arbeidet med studien jeg hadde utformet. Likevel inngikk de en ny avtale med henne, og ga henne i oppdrag gjennomføre en kartlegging som tilsvarte min planlagte studie.

Det er ikke verdig et Justisdepartement å inngå en slik avtale med en forsker de vet har misbrukt sin makt og regelrett stjålet studien de bestiller.

Jeg måtte finne et nytt arbeidssted for å fortsette arbeidet med partnerdrapsstudien. Dette har jeg gjort. Jeg har siden mai 2012 vært gjesteforsker ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis, Universitetet i Oslo. Her har jeg endelig vært trygg og har kunnet starte arbeidet mitt med partnerdrapsstudien helt forfra. Jeg har skrevet en ny prosjektskisse og søkt og fått den godkjent av samtlige aktuelle instanser, også Datatilsynet.

Jeg har imidlertid enda ikke fått hjelp av Kripos og politidistriktene i Norge til datainnsamlingen. Politidirektoratet nekter disse å hjelpe meg før min tidligere kollega er ferdig med studien de har bestilt fra henne. Med det trenerer de fri forskning. Igjen, dette er ikke verdig, og viser at prestisje nok engang settes foran behovet for kunnskap om partnerdrap i Norge. Og det hele er et farlig spill om prestisje foran menneskeliv. 

Alt kan dokumenteres, og journalister kan gjerne ta kontakt for denne dokumentasjonen og intervju.

 

Les en gjennomgang av saken som er basert på en gjennomgang av dokumentasjon i saken Dagbladet 5. desember 2015. Som Sterri konkluderer med: “Medier, andre forskere og ulike myndigheter, bør tenke seg grundig om før de bruker rapporten vi nå er blitt forelagt, inntil vi venter på at myndighetene rydder opp i det som må karakteriseres for å være en høyst etisk problematisk prosess, fra ende til annen.”

Hvor lite?

Posted on | October 15, 2015 | No Comments

“Forelskelse ender desverre alt for ofte med vold.” Dette er en alvorlig og høyst realistisk advarsel som kommer i anledning Kripos sin lanseringen av et nytt hjelpetiltak  i dag. På nettsiden hvorlite.no får man kontaktinformasjon og råd for hvordan man kan få hjelp dersom man opplever vold, enten direkte eller indirekte som vitne eller som fagfolk som jobber med barn som lever med vold i hjemmet.

Det er mulig å skjule at man har vært på siden. Dette  er viktig fordi vold i nære relasjoner er ikke begrenset til fysisk vold. Som en video som er del av kampanjen rundt hjelpesiden viser, så er vold i nære relasjoner også psykisk vold som å kontrollere partneren, og slik kontroll kan vise seg i at parteneren sjekker mobiltelefoner og datamaskiner.

De fleste av oss som har enten vært i eller er i et forhold har måttet spørre oss selv hvor mye vi skal finne oss i av kompromiss, skuffelse og å bli såret over den andre. Man må jo gå med på at den andre er et menneske og har da sine menneskelige feil og svakheter. Og alle forhold har vel sin barnesykdommer som man må komme seg gjennom på et vis? Ellers ender man fort opp alene. Og det vil man ikke. Det man vil er at det som er bra i forholdet skal være det rådende, og vi blir i forholdet for de gode tingene det gir oss. Og man håper i det lengste å ikke måtte bli skuffet og såret igjen. Likevel, både i hverdagen og ellers, kan man måtte spørre seg selv hvor mye skal man finne seg i av det som ikke er bare bra i forholdet.

Men når det kommer til vold i nære relasjoner er ikke spørsmålet hvor mye man skal finne seg i. Det er, som politiet retter fokuset på, hvor lite man skal finne seg i. Selv om det er slik man skal stille spørsmålet når det kommer til vold, er det for mange fortsatt et svært vanskelig spørsmål. Og en ting er svaret man gir seg selv i sitt eget hodet eller til de man eventuelt snakker med om volden, en annen ting er hvordan man ender opp med i handling å velge. Det er ikke lett, og for noen kan rådene og kontaktinformasjon til hjelpeapparatet som ligger på siden forhåpentligvis bidra til å gjøre det lettere å beskytte seg selv eller andre mot vold.

Vold i en nær relasjone er ytterst sjeldent noe som er der i et første møte, en første date. Det er noe som kan vokse seg frem i forholdet. På siden finner man også informasjon om hvilke faresignal man bør være oppmerksom på, også når man er nyforelsket og gleder seg over å ha funnet noen å dele livet med.

 

 

 

keep looking »
  • Hvorfor biososial.org

    Jeg er kriminolog og opptatt av hvordan samspillet mellom arv og miljø skaper mennesket. Jeg har derfor en biososial tilnærming til faglige interesser. Dette er en populærvitenskapelig blogg hvor jeg kommenterer nyheter og vitenskapelige funn og litteratur. Vibeke Ottesen
  • Admin