Biologi må inn på pensumet til samfunnsvitenskapelige studier
Posted on | March 5, 2010 | No Comments
I anledning den nye serien til NRK, Hjernevask, har det vært mye snakk og skriverier om hvorvidt der finnes en konflikt innen samfunnsvitenskapen mellom de som uttalt benytter biologi i sin tilnærming til å forstå mennesket versus de som ikke gjør det. Skal man tro debattinnlegg og kommentarer i diverse media, er det egentlig ingen voldsom konflikt. Det skal visst være en skjønn enighet om at mennesket er både et biologisk og et kulturelt vesen. Ja takk, begge deler! Men hvor dypt sitter egentlig denne enigheten?
Selv om de fleste samfunnsvitere i Norge ikke nødvendigvis motsetter seg tanken om at der er biologiske og evolusjonære føringer som er relevante for deres tema, så er det få av oss som aktivt benytter kunnskap fra de biologiske fagene i vårt arbeide. Dette betyr at vi ikke er kommet så veldig langt i integreringen av biologi i de samfunnsvitenskaplige fag likevel. Hva hjelper det om en samfunnsviter er klar over at biologi spiller en rolle for kjønnsforskjeller om han eller hun ikke vet hva denne biologien består i? Eller i hvilken grad den spiller en rolle? Eller hvorfor den overhodet spiller en rolle? Sammen med den holdningsendringen som rapporteres å ha kommet blant samfunnsvitere i Norge til muligheten for at der finnes biologiske føringer for følelser og atferd, trenger samfunnsvitere også en større nysgjerrighet og aktiv utforskning av hva disse føringene er. De må bli opplyste forbrukere av biologiske fag!
Det er ikke lett å bli en opplyst forbruker av fag man ikke har vært borti som student. Selv valgte jeg å lese forskning innen bl.a. atferdsgenetikk, nevropsykologi, hormonlære og evolusjonspsykologi mens jeg studerte kriminologi ved Universitetet i Oslo. Jeg meldte meg også på et kurs i human evolusjon og atferdsøkologi ved Biologisk institutt omtrent en dag etter å ha hørt på en forelesning at biologi ikke var relevant for kriminologi. Uten denne sammensetningen av fag, hadde jeg ikke følt at jeg hadde fått et dekkende svar på hvorfor akkurat de krysskulturelle mønstrene i kjønns- og aldersforskjeller i antisosial og kriminell atferd som finnes i vår art er der.
Jeg studerte kriminologi i Norge i 2002 – 2003. Master i faget valgte jeg å ta i utlandet, hvor det var interesse og åpenhet for at studenter brukte kunnskap fra biologiske fag i sin tilnærming til kriminologiske problemstillinger. Etter å ha nylig kikket på pensumet til bachelorstudiene for kriminologi og snakket med studenter på faget i Norge, sitter jeg med inntrykket av at det enda ikke har kommet noen endring. Studentene blir fortsatt ikke oppmuntret til å forstå mennesket som et biologisk vesen i tillegg til et kulturelt vesen innen faget her til lands. Biologi er neppe på pensum i de andre samfunnsvitenskapelige studiene i Norge heller. Men det er mye biologi på pensumet til psykologistudenter i Norge. Og ingen er bekymret for at psykologistudentene ikke vet hvilke og hvordan miljøfaktorer som påvirker individet. Miljøets påvirkning av individet er jo tross alt grunnleggende kunnskap i både biologi og psykologi. I dagens arvelighetsstudier prøver man for eksempel ikke lengre å kontrollere for miljøet, men heller se på hvordan den samhandler med individets biologi.
Psykologistudenter i Norge har gjennom sine studier og pensumlister en mulighet til å bli opplyste forbrukere, og ikke minst kritiske forbrukere av de biologiske fagene. For man skal selvfølgelig ikke godta all forskning fra biologiske fag, men man må få muligheten til å lære seg å skille klinten fra hveten. De to kjønnsforskerne i første episode av Hjernevask har imidlertid hovedvekten av sin utdannelse innen filosofi og litteraturvitenskap. De har denne uken blitt unnskyldt med at de derfor ikke vet bedre enn å komme med uttalelser som at ”biologi ikke har plass” hos de, eller at de derfor ikke har vært borti hormonlære og vet ikke at testosteron kan forandre fosterets nevrologisk utvikling allerede fra 7. uke av svangerskapet. Men jeg tror man kunne funnet sosiologer og kriminologer som heller ikke vet nok til å unngå slike akademiske faux pax som vi vitnet på TV på mandag. For å redde de kommende generasjoner med samfunnsvitere fra slikt må biologi inn på pensum. Der det er hjerterom, er der husrom!
Denne teksten er en redigert utgave av debattinnlegget i Dagbladet 05.08.2010
Kjønnsforskjeller i valg av leketøy – aper vi eller er vi aper?
Posted on | March 4, 2010 | No Comments
I premieren på Hjernevask denne uken ble Norge presentert for forskningen til professor i psykiatri Simon Baron-Cohen. Baron-Cohen sine studier har vist at testosteronnivået som fosteret utsettes for påvirker den sosiale interessen og orienteringen hos barnet allerede innen det første levedøgnet. Dette er forskning jeg har skrevet om i et tidligere innlegg om forskning på kjønnsforskjeller hos spedbarn. I Hjernevask ble vi også presentert for professor i psykiatri Trond Diseth sin forskning på kjønnsforskjeller i valg av leketøy blant 9 måneder gamle barn. Vi ble invitert inn i tankegangen om at så små barn vil velge leker ut fra en medfødt interesse og ikke sosialisering alene.
Psykologen Richard Lippa sa i sitt intervju med Harald Eia at man som forsker ikke skal bestemme seg for å tro på noe basert på resultatene fra kun èn studie. Man skal heller se om der er et mønster av sammenfallende resultat fra forskjellige studier. Disse må gjerne komme fra forskjellige fagfelt. Når det gjelder muligheten for en medfødt, biologisk disposisjon for kjønnsidentitet og atferd hos mennesker, henter man gjerne støtte fra studien av typen de Diseth utfører. Men da skeptikere ser for seg at foreldre og samfunnet kan klare å sosialisert barn til å like noen leker overfor andre allerede i løpet av barnets første leveår, henter man også støtte fra dyrestudier av den typen utført av psykolog Gerianne M. Alexander og professor i psykologi Melissa Hines (2002). De så på kjønnsforskjeller i valg av leketøy blant aper (Cercopithecus aethiops sabaeus).
I studien målte man tiden apene brukte på seks forskjellig leker. Akkurat som i studier av menneskebarn, valgte de unge hannene å leke mest med bilen og ballen, mens de unge hunnene valgte å leke mest med dukken og gryten. I likhet med studier av menneskebarn, var apene like opptatt av en bok og en tøyhund uavhengig av kjønn. Apene hadde ikke hatt erfaring med lekene forut for studien, og de har ikke de kulturelle føringene som vi mennesker sies å utsettes for i dannelsen av kjønnsroller.
I mandagens episode av Hjernevask karakteriserte kjønnsforsker Jørgen Lorentzen forskningen til Diseth som gammeldags. Lorentzen påsto at det ikke lengre er noen som snakker om forskjeller i hjernen til menn og kvinner. Dette medfører ikke riktighet. Diseth sitt arbeid med barn født med misdannede kjønnsorganer er del av et større fagfelt hvor man studerer hormoner og kjønnsidentitet. Det er et fagfeltet som er høyst levende og svært viktig. Det er et fagfeltet som sørger for at historien om John Money ved Johns Hopkins University og forsøk på å sosialisere barn til å bli noe de ikke er ikke gjentar seg.
Ett år med biososial
Posted on | February 16, 2010 | No Comments
Det er snart ett år siden jeg postet mitt første blogginnlegg på biososial.org. Innlegget var en reaksjon på en sak i avisene om en 11 år gammel gutt i USA som kunne bli dømt som en voksen for et drap han hadde begått. I innlegget sier jeg at vi ikke kan kreve det samme av barn som av voksne da barn har biologiske begrensninger i sine evner til impulskontroll.
I løpet av det året som har gått har bloggen hatt over 80 000 besøk. Den travleste uken bloggen har hatt var i slutten av september hvor bloggen fikk over 5 000 besøk. En biologi professor hadde påstått at det er tull at gutter og jenter er anlagt forskjellig i sin sosiale interesse og orientering, og jeg ønsket å advare mot denne typen avfeining av seriøs forskning. Jeg skrev derfor et blogginnlegg om forskning på kjønnsforskjeller hos barn. I måneden som fulgte fikk bloggen over 10 000 besøk.
Av alle blogginnleggene jeg har skrevet i løpet av året som har gått, er det bare ett innlegg som har blitt kommentert av en leser. Det var et innlegg om hva evolusjonsbiologi kan forklare og forutsi av kjønnsforskjeller i partnerdrap som jeg skrev i anledning at det hadde blitt uttalt i media at en slik tilnærming ikke kan forklare hvorfor ikke flere menn begår partnerdrap. I biososial.org sitt andre år kunne jeg ønske meg mer kontakt med dere lesere. Kom gjerne med kommentarer til innlegg eller send e-post til post@biososial.org
Høsten 2009 ble svært travel i anledning mine to forskningsprosjekt på henholdsvis barnedrap og partnerdrap, og det ble desverre få innlegg på biososial.org. For å bøte litt på dette begynte jeg i november å bruke twitter. Om du er på twitter må du gjerne følge med på http://twitter.com/biososial for interessante nyheter og meldinger om nye blogginnlegg!
Tusen takk for titten!
Robert Sapolsky: The uniqueness of humans
Posted on | January 20, 2010 | No Comments
Do you believe the following list of abilities are unique to humans?
- Aggression
- Theory of Mind
- The Golden Rule
- Empathy
- Pleasure in anticipation and gratification postponement
- Culture
Then you need to watch this fascinating and funny speech by primatologist Robert Sapolsky: http://tw0.us/64p
Sapolsky explains how although we share the above listed abilities with other animals, we act on them to an extreme which the rest of the animal kingdom would consider bizarre – making us what he calls “uniqueier”.
Foreldrerett ved partnerdrap
Posted on | January 14, 2010 | No Comments
Jeg har i et tidligere blogginnlegg (“Når far eller mor sitter inne” publisert 03.08.2009) skrevet at vi vet lite om hvordan barn opplever det å ha en forelder i fengsel da det er lite forskning på dette både i Norge og internasjonalt. Det er en spesiell undergruppe av disse barna som jeg har tenkt en del på den siste tiden, og det er barn som blir etterlatt ved partnerdrap. Disse barna mister begge foreldre ved slike drap, enten ved at den ene forelderen dreper seg selv i tillegg til partneren eller ved at den forelderen som dreper sin partner blir dømt til fengselsstraff. Også denne gruppen barn vet vi lite om. Det er ingen forskning på dem overhodet i Norge. Den eneste kunnskapen vi har her til lands på temaet er fra VG sin imponerende kartlegging av partnerdrap for årene 2000 – 2007. Denne kartleggingen avdekket at det i denne tidsperioden var 63 barn som mistet sin mor da hennes partner eller tidligere partner drepte henne. Utover dette vet vi ingenting om hvordan det går med disse barna og hva de trenger av hjelp og støtte.
Internasjonalt er det også lite forskning på denne gruppen barn. Forskningen som er gjort må tolkes varsomt da det er noen viktige metodologiske svakheter ved studiene (f. eks. små og ikke tilfeldige utvalg, ingen kontrollgrupper, m.m.). Men noen funn går igjen i de studiene som er gjort. Det viser seg at barna sliter med angst, skyldfølelse, sinne, mareritt, påtrengende minner fra hendelsen, problemer i forhold til skole og tilknytning til andre, stigma i lokalsamfunnet, selvmordstanker og -forsøk og andre symptom som er assosiert med post traumatisk stress syndrom (PTSD). I en kvalitativ studie i USA blant voksne som hadde opplevd som barn å miste foreldrene sine ved partnerdrap kom det frem at de ofte ikke hadde hatt anledning til å snakke om foreldrene og drapet (Steeves & Parker, 2007). Dette gjorde det hele spesielt vanskelig for dem, blant annet i anledning bearbeidelse av sorgen. Noen andre studier fra USA har vist at det har gått bedre med de barna som bodde hos offerets slektninger i etterkant av drapet enn med de som bodde i fosterhjem eller hos gjerningspersonens slektninger.
I loven om barn og foreldre (barnelova) § 60a står det at i saker der en av foreldrene er siktet eller tiltalt for forsettlig eller overlagt å ha voldt den andre forelderens død, skal tingretten avgjøre om den gjenlevende forelderen skal få/beholde foreldreansvaret. Denne skal bare få foreldreansvaret dersom dette klart er til beste for barnet. Denne paragrafen trådte i kraft så sent som 01.januar 2007. Hva rettspraksis har blitt siden den gang finnes det ingen oversikt over i Norge. Det er også ukjent hva retten ligger til grunn for å avgjøre hva som vil være til barnets beste. Vi har som sagt ingen forskning på dette i Norge, men det er det på tide at vi får.
Se også tv2.no
Krisesentre for menn
Posted on | January 12, 2010 | No Comments
Nok et partnerdrap. Nok en journalist som spør meg hva vi kan gjøre for å unngå slike drap. Nok en gang svarer jeg: Vi må gjøre det mer sosialt akseptabelt for menn å søke hjelp når de synes et brudd er vanskelig (Dagbladet 12.01.2009).
Fom 01. januar 2010 er alle kommuner i Norge lovpålagt å tilby menn så vel som kvinner et tilbud på krisesentre, men dette er tilbud for de som er ofre for vold og ikke for de som utøver vold. Det er fortsatt en stor mangel på tilbud til de menn som utøver vold mot sin partner, og spesielt til de menn som opplever frustrasjon og som har selvmords- og drapstanker når partneren bryter med dem. Jeg har i tidligere intervju foreslått krisesentre for menn (se f.eks. dagbladet.no), men poenget er at vi trenger lett tilgjengelige, lavterskel tilbud til menn som begynner å tenke at drap og/eller selvmord er en reell løsning på de følelsene de har i anledning et eventuelt brudd med partneren.
Man kan kanskje tenke seg at de mennene som har slike tanker er “de siste” som ville oppsøke hjelp. Dette var også kritikken som kom i anledning opprettelsen av krisesentre for kvinner i sin tid. Man kunne ikke tenke seg at kvinner som ble kontrollert, kuet og straffet med vold av sine partnere ville våge å trosse disse og oppsøke krisesentre. Kritikerne hadde sikkert mye rett i utgangspunktet, men med tiden så har krisesentre blitt et reelt valg for mange kvinner som ønsker seg bort fra en voldelig partner. Med opprettingen av krisesentre og andre hjelpetiltak til kvinner og barn som opplever vold i nære relasjoner, har det også kommet en holdningsendring i samfunnet. Det er ikke tabu i samme grad som det var før opprettingen av hjelpetiltakene for kvinner og barn å melde fra om at de er utsatt for vold og overgrep fra sine nære. Bare siste året har antall anmeldelser for vold i familieforhold vist en økning på 36,7 prosent. Politidirektør Killengren tror dette bunner i et økt fokus på denne typen vold.
Kanskje vi også kan få til en holdningsendring i samfunnet som gjør det mer akseptabelt for menn å søke hjelp når de sliter med et brudd? Jeg tror dette kan være mulig i Norge. Bare se hvordan holdningene våre til alkoholisme har endret seg de siste 100 årene, til depresjon de siste 50 årene og til spilleavhengighet de siste 10 årene. Dette er problem menn sliter med, og som de i dag har lov til å snakke om. De har dermed “lov” til å be om hjelp til disse problemene. Hvorfor ikke fjerne tabuet rundt det faktumet at noen menn vurderer drap som en reel løsning på problemene de har med å bli forlatt av partneren, og tilby dem hjelp også?
Se ogs: tv2.no
Barnedrap, Del IV
Posted on | December 16, 2009 | No Comments
På tv2.no kan vi i dag lese at to foreldre er tiltalt for å ha mishandlet, eller medvirket til mishandlingen av sine to barn (= ikke beskyttet barnet mot den annens vold). Det ene barnet skal være varig hjerneskadet og sterkt fysisk handikappet etter mishandlingen. Påtalemyndighetene kan ikke bevise hvilken av foreldrene det var som mishandlet barnet, men de mener det er liten tvil om at dersom den ene forelderen ikke selv mishandlet, hadde denne en plikt å beskytte barnet mot den annens mishandling.
TV2 påstår at dette er første gang i Norge at begge foreldre kan bli dømt for mishandling, selv om bare en av dem har utført volden. Dette stemmer i midlertid ikke. I anledning mitt doktorgradsarbeid om drap i nære relasjoner, kom jeg over en sak hvor begge foreldrene ble funnet skylding i Gulating lagmanssrett i 2002 for overtredelse av straffeloven § 219, første ledd 2. straffealternativ og straffeloven § 229 første ledd. I en periode på minst to uker skal enten den ene, eller begge foreldre ha mishandlet sin tre måneder gamle datter. Begge skal ha unlatt å søke legehjelp. Datteren døde av skadene hun fikk. Begge foreldrene ble dømt til 4 års fengsel. Også i dette tilfellet kunne ikke påtalemyndighetene bevise hvilken av foreldrene hadde mishandlet barnet, men begge foreldre ble tiltalt og dømt da begge hadde et selvstendig omsorgsansvar for barnet, og en særlig plikt til å gripe inn og forhindre den annens vold.
I mitt arbeid har jeg kommet over flere tilfeller barnedrap som er blitt henlagt. Jeg tror henleggelser vil lettere kunne forekomme når det ikke er entydig hvilken av de foresatte som ga barnet den siste, dødelige skaden. Påtalemyndighetene er nødt å være sikre i sin sak før de kan ta ut tiltale, og sikker kan man sjelden være i slike saker uten en tilståelse. Det er ikke ukjent i barnedrapssaker at begge foreldrene nekter både skyld og kjennskap til hvordan skader på barnet har oppstått. Da kan det lett bli til at saken blir henlagt, eller at en eventuell tiltale ender med frikjennelse da man ikke kan sannsynligjøre at det nødvendigvis var den tiltalte som skadet barnet.
Bistandsadvokaten i saken som går i Oslo tingrett i disse dager, Birgit Vinnes, sier til TV2 at hun synes medvirkning til mishanling er en veldig viktig tiltale fordi den kan åpne for at vi får flere saker innenfor domstolene. «Det er en tiltale som gir barnet bedre rettsvern» sier hun videre. Jeg er langt på vei enig i dette, da jeg mener den enkelte forelder har et selvstendig omsorgsansvar for sitt barn, og en særlig plikt til å gripe inn og forhindre en annens vold overfor barnet. Men spørsmålet er om barns rettsvern er bedret nok når foreldre blir tiltalt for å ha medvirket heller enn for å faktisk ha mishandlet eller begått et drap. En medvirkningstiltale må ikke bli en sovepute for påtalemyndighetene. Påtalemyndighetene må sikres evner som kan hjelpe dem i å identifisere den av foreldrene som utførte volden. Her kan obligatoriske åstedsundersøkelser ved brå og uventet død hos barn være helt avgjørende.
Følg saken videre på tv2.no tv2.no tv2.no og på vg.no
Tags: åstedsundersøkelse > barnedrap > barnemishandling > barns rettsikkerhet > drap i nære relasjoner
Lecture on sex differences in intimate partner homicide
Posted on | December 7, 2009 | No Comments
The video below is of a lecture I held in English on the need for an evolutionary informed approach to understanding the cross-cultural sex differences in intimate partner homicide for the Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis, University of Oslo, the 31st of August, 2009.
Når barn dreper sine foreldre
Posted on | November 30, 2009 | No Comments
I helgen ble en mann drept av sin 17 år gamle sønn (se vg.no og db.no ). KRIPOS sin drapsoversikt for Norge fra 2008 opplyser at det var 20 forøvere som drepte sine foreldre i årene 1999 – 2008. Disse utgjorde ca 5% av drapsforøverne i gitte tidsperiode. De utgjør altså en mindre, men ikke ubetydelig andel av forrøvere i Norge de siste 10 årene.
Forskning i andre land har vist at denne typen drap er sjelden, og som oftest enda sjeldnere enn i Norge. Det er lite forskning på denne typen drap, mye på grunn av den lave forekomsten (i Norge er det ikke gjort noe forskning). Den forskningen som er gjort i land som Canada, USA og Storbritannia viser imidlertid at forøver som oftest har slitt med psykiske lidelser som f.eks. schizofreni, depresjon og/eller psykose over en lengre periode. Det er ofte rapportert at hjelpeapparatet ikke har gitt nødvendig behandling, eller at forrøver ikke har fulgt behandlingsplanen (f.eks ikke tatt medisin som foreskrevet). Det er heller ikke uvanlig at det har vært en langvarig konflikt mellom forelderen og barnet. Noen ganger er konflikten bunnet i forelderens missbruk eller forsømmelse av barnet. Noen ganger bunner konflikten i forøvers psykiske lidelse og rusbruk.
Men hvorfor utgjør slike drap en noe større andel i Norge enn i andre land? Dette har antageligvis sammenheng med at Norge er ett av de landene med lavest drapsrate i verden. Når antall drap i et gitt land er lite, utgjør andelen drap av de med psykiske lidelser en større andel. Drap begått av de med psykisk lidelser ser ikke ut til å påvirkes av de sosiale forholdene som ellers påvirker et samfunns drapsrate (f.eks. relativ fattigdom og mulighet for sosial mobilitet), men muligens mer av ressursene som er tilgjengelig for det psykiatriske hjelpeapparatet. Ja til mer forskning på den sammenhengen!
Biososial på twitter
Posted on | November 30, 2009 | No Comments
Travel høst har ført til et fravær av blogginnlegg. Kanskje tekster som ikke kan overgå 140 tegn kan være løsningen i slike perioder? Følg biososial på twitter.com/biososial for små nyhetsoppdateringer, og for å få beskjed om når lengre innlegg er postet her på biososial.org!
keep looking »