biososial

Meningsfylte drapskategorier

Posted on | February 17, 2014 | No Comments

Debatten om hvordan vi skal forebygge drap i Norge begynner med å identifisere meningsfylte drapskategorier.

For et par uker siden presenterte NRK sin kartlegging av drap i Norge for årene 2003 – 2012. De har telt opp hvor mange har blitt drept av en person som enten hadde en psykisk lidelse eller en personlighetsforstyrrelse. NRKs fremstilling av funnene har fått hard kritikk av, blant andre, psykologene Bjørn Rishovd Rund og Anne-Kari Torgalsbøen. I et innlegg i Aftenposten påstår de at innen forskning ville det være juks av NRK å ikke ta med ofrene fra 22. juli 2011 i sin opptelling av ofre som  ble drept av en som ikke hadde en psykisk lidelse (i rettslig forstand).


Som drapsforsker er jeg ikke enig i at 22. juli burde tas med i en oversikt over hva som kjennetegner de som begår eller er ofre for drap i Norge.  Etter min faglige forståelse er ikke den dagen en del av drapsbildet i Norge. Det som skjedde den dagen var en terroraksjon. De gruppene som kan begå og bli ofre for terrorhandlinger i vårt land er ikke nødvendigvis de samme som de som er sårbare for å begå og blir ofre for drap.
Innen drapsforskning leter vi etter meningsfylte kategorier for drap for å finne frem til mønstre i hvem som er sårbare for å begå eller å bli ofre for drap. Den drapsforskningen som finner de meningsfylte kategoriene, finner også mønstre. Den kunnskapen slik forskning utleder, kan benyttes til å skreddersy forebyggingstiltak for de ulike kategorier drap.

NRK journalister er ikke drapsforskere. I sitt arbeid har de derfor tatt veiledning fra en NOU rapport (2010:3) som var basert på en kartlegging av drap i Norge 2004 – 2009, foretatt av et politisk oppnevnt utvalg. Både NRK og utvalget delte gjerningspersoner inn i kategoriene de med og uten psykiske lidelse eller personlighetsforstyrrelse. Selv om det til tider kategoriseres i underkategorier, er dette for å liste antall tilfeller i hver underkategori. Ikke for å se på hvordan psykisk lidelse og personlighetsforstyrrelse spiller forskjellige roller avhengig av hvilken underkategori det er snakk om, eller for å finne andre kjennetegn ved underkategoriene.

Innen drapsforskning blir en kategorisering av drap basert på om gjerningspersoner hadde en psykisk lidelse eller personlighetsforstyrrelse eller ikke for generell. Dette er ikke meningsfylte kategorier som kan avsløre mønstre for hvem som er sårbare for å begå eller bli ofre for drap, og i hvilke omstendigheter denne sårbarheten kan gjøre seg gjeldende.

I min forskning på drap i nære relasjoner i Norge skiller jeg mellom barne-, familie- og partnerdrap. Innen barnedrap er det flere underkategorier. I tråd med evolusjonspsykologisk teori og forskning på barnedrap skiller jeg mellom drap begått av mødre og fedre, og mellom genetiske foreldre og steforeldre. I tråd med evolusjonspsykologisk teori og forskning finner jeg at det varierer mellom underkategorien i hvilken grad psykisk lidelse eller personlighetsforstyrrelse er tilstede. Videre, og igjen i tråd med evolusjonspsykologisk teori og forskning, finner jeg at det varierer mellom underkategoriene i hvilke omstendigheter drapene skjer.

Det er slik nyansert kunnskap man trenger for en god debatt om hvordan forebygge drap i Norge. Uten en inndeling i meningsfylte drapskategorier er verken NRK sin kartlegging eller NOU rapporten et godt grunnlag for en slik debatt.

En kortere versjon av denne teksten var først publisert i Aftenposten, tirsdag 11. februar 2014, med tittel “NRK jukser ikke”.

Det er få som dreper

Posted on | February 6, 2014 | No Comments

Når de som dreper i Norge ofte er psykisk syke er det på en merkelig måte gode nyheter: Det kommer av at Norge i bunn og grunn er et trygt land.

I forrige uke presenterte NRK en kartlegging de har gjennomført som avdekker at nær halvparten av dem som er blitt drept fra 2003 til 2012 i Norge ble drept av en alvorlig syk person. Nær halvparten av disse ble drept av noen de kjente, eller var i nær relasjon med. Bør disse høye andelene skremme oss?

Et tveegget sverd
Medias dekning av drap har endret seg veldig de siste årene. Da jeg først begynte å forske på drap i nære relasjoner, var dekningen av drap i media svært begrenset. Ofte ble drap i nære relasjoner omtalt som «familietragedier».

Takket være den økte mediedekningen av drap, er ikke drap i nære relasjoner innsvøpt i tabuer på samme måte som før. VGs kartlegging av partnerdrap fra 2007 og den samlede norske pressens detaljerte fortelling om Christoffer som døde av volden han ble utsatt for hjemme har vært med på å forandre måten man forholder seg til drap i Norge. Drap i nære relasjoner omtales nå som det de er; kriminelle handlinger som ikke er en privatsak.

Som drapsforsker setter jeg uendelig stor pris på denne endringen i medias dekning av drap, fordi den har ført til en endring i hvordan vi som samfunn ser på drap. Drap er satt på dagsorden, og engasjementet er vekket hos både politikere og i allmennheten forøvrig. Og gjennom media har forskere og fagfolk som meg en viktig arena for å formidle en realistisk forståelse av drap til publikum.

Men samtidig er medias dekning av drap et tveegget sverd. For om vinklingen er feil, kan sakene skape unødig bekymring og stigmatisering. Jeg vil bidra til at dette ikke skjer nå når NRK legger frem sine funn fra gjennomgangen av drap i Norge for de siste ti årene.

Drapene vi forebygger
I Norge er vi i den heldige situasjonen at vi har lite kriminalitet generelt og også få drap, sammenlignet med andre land. Det er en faglig enighet innen kriminologi og drapsforskning internasjonalt at en jevn fordeling av velferd og stor sosial mobilitet – slik vi har i Norge – fører til lave drapsrater.

De drapene som vi dermed forebygger, er drap hvor unge menn dreper andre unge menn i konflikter om status og ressurser. Nettopp slike drap er den kategorien drap som har minket mest i Norge de siste 30 årene.

Innen drapsforskning ser vi videre to tendenser i land hvor de har en lav drapsrate. Det første er at jo nærere relasjon det er mellom offer og gjerningsperson i et gitt drap, jo større sannsynlighet er det for at forøver har en psykisk lidelse, har en personlighetsforstyrrelse eller begår selvdrap. Det andre er at i takt med at drapsraten i samfunnet går ned, øker andelen drap i nære relasjoner.

Norge er et trygt land
Som kriminolog og drapsforsker kan jeg si at funnene i NRKs kartlegging er som man kunne forvente ut fra den etablerte forskningen på drap. Nær halvparten av dem som er blitt drept i løpet av årene 2003–2012 i Norge ble drept av en alvorlig syk person, og nær halvparten av disse ble drept av noen de kjente eller var i nær relasjon med. Dette er en refleksjon av at Norge i all hovedsak er et trygt land.

At andeler er høye, er ikke det samme som at antallet er høyt. Det er ikke slik å forstå at det er mange med psykiske lidelser som dreper i Norge. Det er bare svært få uten psykisk lidelse og personlighetsforstyrrelser som dreper. Dette er faktisk godt nytt på et vis. Som rettspsykiater Randi Rosenqvist skrev i et innlegg på NRK Ytring, det hadde vært mye verre om drapsmenn flest i Norge var gjennomtenkte og relativt harmoniske.

Sårbare familier
Når vi snakker om drapstall er det kanskje lett å glemme grusomhetene og konsekvensene som ligger i drapshandlinger. Som forsker på drap i nære relasjoner er jeg selvfølgelig bekymret for alle de familier som er sårbare for drap. Jeg forsker på fellestrekk ved gjerningspersoner, ofre og omstendigheter for drap i nære relasjoner i Norge i håp om at kunnskapen som utledes om hvem som er sårbare, enten for å begå drap eller å bli drept, kan benyttes til å forebygge slike drap.

Det paradoksale med lave drapstall er imidlertid at det gjør det til en større utfordring å få ned drapstallet ytterligere. Fordi drap er så sjeldent i Norge, har den enkelte fagpersonen som kan bidra i forebyggingen av drap – enten det er innenfor det psykiske helsevesenet, politiet eller barnevernet – ikke nødvendigvis erfaringene som kan gjøre dem bevisst på at drap faktisk kan skje.

Heldigvis er ikke fagfolk immune mot påvirkning fra media. Debattene og holdningsendringene som media kan skape i allmenheten om drap, når også fagfolk. Medias stadige interesse for å belyse drap som en av de mest alvorlige formene for kriminalitet i samfunnet lar ingen glemme at drap kan skje. Og så er det opp til forskere, fagfolk, pårørende og etterlatte å sørge for at media gir en realistisk fremstilling av drap, og at vinklingen ikke skaper unødig bekymring og stigmatisering.

Dette innlegget ble først publisert på NRK Ytring 31.01.2014

Strategies of Human Mating – foredrag ved David M. Buss i Oslo

Posted on | May 9, 2013 | No Comments

Mandag 13. mai klokken 15:15 i Realfagsbiblioteket på Blindern, har alle som er i Oslo en helt unik mulighet til å høre evolusjonspsykologen David M. Buss holde foredraget Strategies of Human Mating. David M. Buss er en av de største bidragsyterne til evolusjonspsykologi, og er en av de psykologer som det oftest blir referert til i verden.

Temaer Buss tar for seg med en evolusjonspsykologisk tilnærming inkluderer blant annet kjønnsforskjeller i vår arts psykologi, partnervalg, sjalusi, stalking, drap, ære/status og krig. Hans arbeid har hatt stor inflytelse på mitt eget, og det gleder meg stort at han nå kommer til Oslo og holder foredrag.

Etter foredraget, vil Harald Eia og jeg kommentere og stille spørsmål til Buss. Det blir så åpent for publikum å stille spørsmål.

 

Partnerdrap i Norge 1990 – 2009

Posted on | April 24, 2013 | No Comments

Det har vært en årelang kamp, de siste tre årene mot tidligere kollega og både nærmeste og øverste ledelse ved Oslo Universitetssykehus, men i dag er kampen over. I dag fikk jeg siste nødvendige godkjenning, og jeg kan endelig begynne arbeidet med partnerdrapsstudien jeg har slåsst for i hele fem år!

Den største takken går til min nye arbeidsgiver ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis, Universitetet i Oslo, som gir meg en trygg arbeidsplass og støtte til å gjøre studien. Dernest må jeg takke alle dere der ute som på forskjellig vis har støttet meg, enten dere er fagfolk og studenter som ønsker å lære og benytte kunnskapen studien vil utlede, media som har dekket behovet for slik forskning i Norge og hvordan tidligere kollega og arbeidsgiver nektet meg å arbeide med å få studien godkjent, eller “helt vanlige (og uunnværlige) lesere” av bloggen min! Til alle dere som var der for meg og som sa jeg måtte stå på; det nyttet!

Målet for studien er å kartlegge omfang og kjennetegn (risikofaktorer) ved partnerdrap i Norge i årene 1990 – 2009. Formålet med studien er å bidra med forskningsbasert kunnskap om partnerdrap, som er avgjørende for å kunne forebygge slike drap.

Kunnskapen som utledes fra studien vil publiseres og formidles på en ikke-fordømmende måte, i både nasjonale og internasjonale sammenhenger. Brukergruppene for kunnskapen som utledes fra studien er beslutningsmyndighetene, politi og påtalemyndighetene, det medisinske- og sosialehjelpeapparatet, forsknings- og utdanningsinstitusjoner og almennheten forøvrig.

 

 

Også nyfødte blir drept

Posted on | March 8, 2013 | No Comments

I en kartlegging av kjennetegn og rettslige utfall ved barnedrap i Norge 1990 – 2009, fant jeg at ingen er blitt dømt for drap på nyfødte (innen 24 timer) i denne perioden. Funnet var uventet. Internasjonal forskning viser at de yngste barna er de mest sårbare for å bli drept av sine foreldre. Dette gjelder spesielt nyfødte, som i hovedsak blir drept av sine mødre. Årsaken til at ingen ble dømt for drap på nyfødte i løpet av to tiår i Norge kan være at rettssikkerheten til ofre for slike drap er fraværende.

Internasjonalt har antall drap på nyfødte gått ned siden siste halvdel av 1900-tallet. Nedgangen skjedde i takt med at kvinner har fått tilgang på prevensjon og abort, det er blitt mer sosialt akseptabelt å være alenemor, og at kvinner har fått økte økonomiske muligheter til å være alenemødre. Disse forholdene gjelder i aller høyeste grad i Norge. Det er derfor å forvente at vi kan ha få slike drap. Men det er ikke slik at vi ikke har hatt noen tilfeller på to tiår.

Ikke straffeforfulgt

Rettsmedisinere og politietterforskere i Norge forteller meg at de i sitt arbeid har kommet over flere mulige tilfeller av drap på nyfødte. Det er ikke alltid man har klart å finne moren til barnet. “Fred”, som ble funnet død under en stenhaug i Drammen for ti år siden, og “Stavanger-babyen”, som døde, etterlatt utenfor en villa i 2009, er eksempler på at politiet kan stå tomhent igjen etter massiv etterforskning. Men selv om man til tider har funnet moren til den drepte nyfødte, er hun ikke blitt straffeforfulgt.

Blir avfeid

Drapene blir istedet avfeid som personlige tragedier. Og det er de gjerne. Fra internasjonal forskning vet vi at mødre som dreper sine nyfødte opplever det som at de ikke har muligheter til å fostre barnet sitt. De er også ofte redde for hvordan familien eller partneren deres vil reagere dersom de skulle få vite om barnet. Så redde er de at de holder graviditeten hemmelig for alle rundt seg. De velger å føde alene, før de så dreper barnet.

Jeg etterlyser ingen heksejakt. Mødre som begår så ekstreme handlinger er helt klart i en dyp krise. men de aller fleste som begår drap opplever det som at de er i en dyp krise. Det betyr ikke nødvendigvis at vi ikke skal straffeforfølge dem.

Et hån mot de nyfødte

Drap er den mest alvorlige kriminelle handlingen som finnes. Ikke minst når ofrene er små barn. Norge har en egen paragraf i straffeloven som omhandler drap på nyfødte (§ 234). Paragrafen setter strafferammen fra ett til åtte år, og inntil 12 år dersom det er særdeles skjerpende omstendigheter. Hvis dette er en sovende paragraf, er det et hån mot de nyfødtes rettssikkerhet.

Nylig sendte Regjeringen flere mulige lovendringer som kan styrke barns rettssikkerhet ut på høring. Ett av forslagene er å oppnevne en advokat som kan sikre at barnets interesser som offer blir ivaretatt i etterforskningen av blan annet vold og drap. En slik ordning kan kanskje også sikre at drap ikke avfeies som “bare” en personlig tragedie.

 

Teksten ble først publisert i Aftenposten, tirsdag 5. mars 2013, side 7.

Man kan ikke fortrenge noe som man aldri har visst

Posted on | January 29, 2013 | No Comments

Mødre som dreper sine nyfødte barn kan noen ganger rapportere at de ikke visste at de var gravide. Det har ofte vært psykiatere som har forsket på drap på nyfødte, og deres tolkningen av slike rapporter har vært at mødrene har fortrengt sin graviditet (Resnick, 1970). ”Fortrengning” er et psykodynamisk begrep som forskerne benytter i det de tolker mødrenes manglende bevissthet om egen graviditet som en manifestasjon av en forsvarsmekanisme mot en ubevisst konflikt.

Forskerne finner støtte for en mulig kilde til en slik konflikt som kan utløse fortrengningen sv graviditeten i motivet mødrene har for drapet. Motivet for slike drap er nemlig at mødrene ikke ønsker barnet fordi de er redde for at barnet vil  ødelegge forholdet de har til familien eller barnets far. Forskerne tolker det da slik at konflikten kvinnene opplever ved å være gravid med et barn som truer deres forholdt til andre ”løses” på et patologisk vis av mødrene ved at de fortrenger det faktum at de er graviditeten bort fra bevisstheten. Når familiemedlemmene og partnerne til mødrene rapporterer at de heller ikke visste om graviditeten, tolker de psykodynamisk orienterte forskerne det som at disse deltar i fortrengningen av graviditeten.

 

Man kan ikke fortrenge noe man aldri har visst

Å ”fortrenge” en graviditet, enten det er sin egen eller noen andres, avhenger av at man på et eller annet tidspunkt har blitt oppmerksom på graviditeten. Det er imidlertid  slik at graviditetene til mødrene som dreper sine nyfødte er ofte preget av få, svake og sene fysiske symptomer som vanligvis gjør at man vet at man er gravid, som for eksempel kvalme og en ”voksende mage”. I en befolkningsundersøkelse av drap på nyfødte i Frankrike var det fire tilfeller hvor mødrene ikke ble klar over at de var gravide før rundt 20. svangerskapsuke - når de fysiske symptomene deres ble merkbare (Tursz & Cook, 2011). Siden de ble klar over graviditeten på dette tidspunktet, konkluderte forskerne med at det ikke kunne være ekte tilfeller av ”fortrengte” graviditeter.

Det er ikke ukjent at gravide i den generelle befolkningen ikke er klar over graviditeten før rundt dette tidspunktet, eller idet fødselen starter. De aller fleste oppsøker da hjelp, enten fra sine nærmeste eller det medisinske hjelpeapparatet. De som dreper sine nyfødte velger imidlertid konsekvent å føde alene, og i all hemmelighet – selv om familie eller andre som kunne hjelpe er i nærheten.

Det er altså lite trolig at det er en psykodynamisk fortrengning som gjør at de som begår barnedrap ikke er klar over at de er gravide før i den siste fasen av graviditeten. Man kan jo ikke fortrenge noe man aldri har visst. Det interessante spørsmålet nå er hva er det som gjør at mødre som dreper sine nyfødte har få, svake og sene fysiske symptom på graviditeten? Dette kan man få et svar på gjennom en forståelse av naturlige reproduktiv konflikter mellom mor og foster (Del Guidice, 2006).

 

En reproduktiv konflikt

En reproduktiv konflikt oppstår når to eller flere parter ikke har sammenfallende reproduktive interesser, men snarere kan forringe hverandres muligheter til reproduksjon. Sånn umiddelbart kan det kanskje være vanskelig å se for seg at en mor og hennes foster kan være i en slik konflikt. Reproduksjonen til moren er jo selve fosteret. Men det oppstår faktisk en slik konflikt i et hvert svangerskap i varierende grad.

Konflikten dreier seg om hvor mye av morens fysiologiske ressurser skal gå til fosteret. Fosteret tjener på å få så mye av morens ressurser som det kan. Men moren kan av og til tjene på å holde igjen ressurser til seg selv og til mulige fremtidige fostre. Det avhenger om omstendighetene til moren er lovende for muligheten hun har til å fostre barnet til reproduktiv alder etter det er født.

Når mor har få, svake, og sene symptomer på svangerskap, så er det fordi konflikten er løst ved at den fysiologiske kostnaden av svangerskapet er redusert for mor på bekostning av fosteret. Og det er ikke tilfeldig at konflikten løses på denne måten nettopp i de graviditeter som ender med drap på den nyfødte. Dette kan predikeres fra en evolusjonær forståelse av mennesket.

 

Evolusjonære forståelser av barnedrap

Evolusjonære forståelser av mennesket blir benyttet i stadig økende grad innen både samfunnsvitenskap og medisin da de gir forskningen nye teoretiske perspektiver og problemstillinger, og dermed utvider vår kunnskap og styrker våre forståelser. Ett av de mange områdene evolusjonære forståelser har vist seg å være nyttig for er identifiseringen av risikofaktorer for barnedrap.

Evolusjonspsykologene Martin Daly og Margo Wilson (1988) mente at barnedrap vil ha større risiko for å forekomme i situasjoner hvor det er en reproduktiv konflikt mellom barnet og forelderen. Akkurat som ved den reproduktive konflikten mellom en mor og hennes foster, er tanken at foreldre vurderer i hvilken grad de skal investere sine ressurser (her: tålmodighet, kjærlighet, mat, tid, tilstedeværelse m.m.) i barnet, og i hvilken grad de skal holde igjen ressurser til seg selv og mulige fremtidige barn, eller barn de allerede har. Hvor omstendighetene ikke er lovende for muligheten til å fostre barnet til reproduktiv alder, vil foreldre, evolusjonært sett, være best tjent med å holde tilbake eller senke investering i barnet. Ressursene kan da kunne investeres i fremtidige barn, dersom omstendighetene skulle bli mer lovende i fremtiden, eller barn de kanskje allerede har. Senker en forelder investeringen i et barn lavt nok, vil barnet dø.

Med denne teoretiske forståelsen for psykologien som ligger til grunn for barnedrap, utledet Daly og Wilson flere prediksjoner for hvilke omstendigheter vil kunne henholdsvis øke og minske risikoen for barnedrap. Deres prediksjonene passer med nettopp de omstendighetene hvor mødre dreper sine nyfødte.

Det er to hovedkategorier av mødre som dreper sine nyfødte. Den ene kategorien er svært unge mødre som ikke er i et etablert forhold til barnets far; og den andre kategorien er eldre mødrene som kan være i etablerte forhold og har barn fra før av. Begge grupper er ressurssvake og, som nevnt tidligere, opplever det som at de ikke har støtte fra sine nærmeste eller et sosialt nettverk, som de kan stole på vil hjelpe dem med å fostre barnet. I vår evolusjonære fortid, som vår psykologi er tilpasset til, ville slike omstendigheter ikke vært lovende for muligheten til å fostre et nyfødt barn til reproduktiv alder. Våre formødre ville da, evolusjonært sett, være best tjent med å spare sine ressurser og sosiale bånd til fremtidige barn eller de barn hun kanskje allerede hadde.

 

Evolusjonære tilnærminger gir helhetlige tilnærminger

Evolusjonære forståelser av reproduktive konflikter gir et teoretisk rammeverk for å kunne predikere og forklare både de fysiologiske, sosiale og psykologiske kjennetegnene ved mødre  som dreper sine nyfødte. Evnen til en slik helhetlig tilnærming gir en tillit til en evolusjonær forståelse av fenomenet. Dette er ett av mange eksempler jeg finner på at evolusjonære tilnærminger trumfer andre teoretiske tilnærminger i studiet av og forståelsen av mennesket generelt og drap spesifikt. Jeg deler villig flere.

 

Referanser

Daly, M. & Wilson, M. (1988) Homicide. New York: Aldine de Gruyter.

Del Giudice, M. (2006) The evolutionary biology of cryptic pregnancy: A re-appraisal of the “denied pregnancy” phenomenon. Medical Hypotheses, 68: 250 – 258.

Resnick, PJ. (1970) Murder of the newborn: A psychiatric review of neonaticide.Amer J Psychiat, 126: 58 – 64.

Tursz, A. & Cook, JM (2011) A population-based surevey of neonaticides using judicial data. Arch Dis Child Fetal Neonatal Ed 201196: 259 – 263.

 

Teksten ble først publisert på DARWINIST.NO

Partnerdrap i et likestillingsland er ikke et paradoks

Posted on | November 20, 2012 | No Comments

Norge er et spesielt land når det gjelder drap. Det har lenge vært kjent at Norge har en lav drapsrate (antall drap i året per 100 000 innbygger) i forhold til andre land. Men nå utmerker Norge seg på en ny måte. Historisk og krysskulturet har menn alltid utgjort en betydelig større andel drapsofre enn kvinner. Rapporter utgitt av Kripos viser imidlertid at i de senere årene er kvinner drapsofre nesten like ofte som menn. Og i årene 2000, 2005, 2006 og 2007 ble flere kvinner enn menn drept. Dette har reist spørsmål om hva det er med Norge som gjør at kvinner utgjør en så stor andel drapsofre. Det blir ofte påstått at det er et paradoks at kvinner blir drept av sine partnere da Norge skal være et land med høy likestilling mellom kvinner og menn. Men premissene for å kalle dette drapsmønsteret et paradoks er feilaktige.


Andeler og rater

Det første som er viktig å understreke er at det at kvinner utgjør en større andel av drapsofre i Norge enn de gjør i andre land betyr ikke at kvinner oftere blir drept i Norge enn i andre land. Drapsraten i Norge er som nevnt lav i internasjonal sammenheng, og tall fra Kripos viser at drapsraten i Norge har gått ned de siste 30 årene. Men nedgangen i drap skyldes i all hovedsak det at antall menn som blir drept hvert år har gått kraftig ned. Samtidig har antall kvinner som blir drept holdt seg relativt stabilt. Dermed utgjør kvinner nå en større andel av drapsofrene enn tidligere. Det er viktig å videre påpeke at selv om antall kvinner som blir drept i året har holdt seg relativt stabilt de siste 30 årene, har vi hatt en populasjonsvekst i Norge. Dermed har det faktisk blitt en nedgangen i raten for kvinnelige drapsofre også.

Altså har andelen av drapsofre som er kvinner økt i Norge som en naturlig konsekvens av at antallet menn som blir drept hvert år har gått ned mer enn antallet kvinner som blir drept hvert år. Det er en positiv og oppløftende nyhet at drapsraten har gått ned i Norge de siste 30 årene. Vi kan ta oss råd til å glede oss over av at menn ikke blir drept i samme grad som før. Nedgangen i antall menn som drepes i året har tross alt ikke gått på bekostning av kvinner.

Spørsmålet vi må stille nå er hvorfor Norge har hatt en mer positiv nedgang i antall menn som blir drept enn for antall kvinner som blir drept. Svaret ligger i at det er forskjellige psykologiske mekanismer som får en mann til å drepe en annen mann og som får ham til å drepe den kvinnen han er, eller har vært, i et nært forhold til.


Reproduktive konflikter

På 1980-tallet kom evolusjonspsykologene Martin Daly og Margo Wilson (1988) med et – på den tiden – kontroversielt utspill innen drapsforskning. De mente at ved å forstå de reproduktive konfliktene mellom partene, kunne man forstå psykologien som utløser drap. De mente ikke at å begå drap nødvendigvis var en tilpasning, noe som hadde hatt en funksjon i å øke overlevelsen eller reproduksjonen til forøveren. De mente heller at drap kan være en ekstrem konsekvens av den psykologien som ble utløst av den reproduktive konflikten (for et alternativt evolusjonært syn på drap, se Buss, 2005). Og den reproduktive konflikten mellom to menn, er forskjellig fra den reproduktive konflikten mellom en mann og en kvinne. Fordi det er forskjellige reproduktive konflikter som ligger til grunn for drap i mellom menn og partnerdrap begått av menn, vil det være forskjellige forhold i samfunnet som vil påvirke raten til de to drapskategoriene.

Jeg vil her fokusere på den reproduktive konflikten mellom menn og kvinner, som kan ligge til grunn for at menn i Norge i dag dreper kvinner de er eller har vært i et intimt forhold til.

Fra Afrika kommer det et ordtak som sier “mommy’s baby, daddy’s maybe”. I sterk motsetning til kvinner, har ikke menn kunnet vite om barna de investerte i faktisk var deres genetiske avkom. Menn var derfor, evolusjonært sett, mer avhengig av at partneren var seksuelt tro, for å sikre at han investerte i egne barn. De av våre forfedre som var opptatt av at partneren var seksuelt tro, ville trolig etterlate flere avkom og dermed spor i arten enn de av våre forfedre som ikke var så opptatt av om partneren var tro eller ikke.

I praksis ville dette føre til en seksuell seleksjon av et kjønnstypisk mønster hvor menn vil oppleve det som en større trussel enn det kvinner vil når partneren er, eller potensielt vil kunne være seksuelt utro. At partneren ønsker ut av forholdet, eller faktisk forlater forholdet, vil kunne bety at partneren ikke lenger vil være seksuelt trofast. Internasjonal forskning, og media dekningen av slike drap i Norge, viser da også at partnerdrap begått av menn skjer i all hovedsak i anledning kvinnens faktiske eller trussel om brudd i forholdet.


Ikke et paradoks, men et produkt

Dette er én av flere evolusjonære prosesser som har formet psykologien som ligger til grunn for partnerdrap i vår art. I lys av denne kunnskapen fremstår det ikke som et paradoks at kvinner blir drept av sine partneren og tidligere partnere i Norge i dag. Det fremstår snarere som et produkt av likestilling. I vårt likestilte land, har nemlig kvinner en sosial og økonomisk mulighet til å bryte ut av forhold de ikke ønsker å være i. Og nettopp det å bryte ut av forholdet øker risikoen for at mannen kan få drapstanker.

Men dette betyr ikke at vi må godta partnerdrap som en pris for den likestillingen vi jo ønsker å ha i landet vårt. Det betyr imidlertid at om vi skal få en nedgang i antall kvinner som blir drept av sine partnere og tidligere partnere, må vi anerkjenne og imøtekomme de menn som opplever samlivsbrudd som en så ekstrem krise at de begynner å tenke at drap er en reell løsning på hvordan de har det. Jeg har derfor i flere år etterspurt et lavterskel tilbud til menn med drapstanker (Ottesen, 2010; 2012). Kall det gjerne likestilling å gi hjelpetilbud til de som er sårbare for å begå drap så vel som de som er sårbare for å bli ofre for drap, så lenge hjelpetilbudene møter de reelle behovene som viser seg flere ganger i året med uopprettelige skader.

 

Referanser:

Buss, DM. (2005) The Murderer Next Door.

Daly, M. & Wilson, M. (1988) Homicde. New York: Aldine de Gruyter.

Ottesen, V. (2012) Har pasienten din drapstanker? Tidsskriftet for Den Norske Legeforening, (18)

Ottesen, V. (2010) Krisesenter for menn. http://biososial.org/?p=435

 

Innlegget ble først publisert på DARWINIST.NO 18.11.2012

 

Har pasienten din drapstanker?

Posted on | November 3, 2012 | No Comments

“Ved å spørre pasienter som går gjennom kriser i livet om de har hatt drapstanker, mener jeg fastleger kan bidra til å fjerne tabuet rundt slike tanker og bidra til å forhindre drap.”

Dette er ingressen til et innlegg jeg skrev som gjesteskribent i Tidsskriftet for Den Norske Legeforening, Nr. 18 – 2. oktober 2012. Les hele innlegget her.

90 minutter viktig filmvold

Posted on | September 25, 2012 | No Comments

Denne uken har den norske filmen “90 minutter”, regissert av Eva Sørhaug, premiere. I filmen får vi se 90 avgjørende minutter i livet til tre forskjellig menn. Vi får se den volden de påfører sine ofre i løpet av disse minuttene. Volden er rå og brutal. Jeg kjenner den igjen fra mitt arbeid med temaet drap i nære relasjoner, og jeg kjenner igjen de fatale utfallene. Jeg vil derfor understreke at ”90 minutter” er en ærlig fremstilling av vold og drap i nære relasjoner. Vold og drap i nære relasjoner er rått og brutalt. Man kan selvfølgelig stille spørsmål ved om vi trenger å se en så ærlig fremstilling av vold og drap i nære relasjoner på kino? Jeg mener at det gjør vi.

Den offisielle drapsoversikten til Kripos for årene 1991 – 2010 viser at 148 kvinner og 18 menn har blitt drept med enten overlegg eller forsett av sin daværende eller tidligere ektefelle eller samboer i den tidsperioden. Media dekker disse drapene i stadig mer detalj, og gir oss et lite innblikk i hvem som er gjerningspersonene, hvem som er ofrene, og til og med hvem som er naboene. For mange kan det likevel være vanskelig å ta inn over seg at partnerdrap faktisk skjer, og å se for seg hva slike drap er, hvor rå og brutale de er.

Når man leser tall over antall drepte og overskriftene for de enkelte drapene i avisene, kan man fortsatt holde en følelsesmessig avstand til det råe og brutale ved vold og drap. Kanskje er det for lett å holde en slik avstand. En så eksplisitt film som ”90 minutter” som viser hva slike handlinger er, og hvordan de skjer, gjør det så godt som umulig å opprettholde en følelsesmessig avstand til volden og drapene som portretteres. På denne måten kan ”90 minutter” kanskje bidra til å gjøre det faktum at vold og drap i nære relasjoner skjer, og ikke minst hva de innebærer, mer virkelig for de som ser filmen.

Selv om vi alle vet godt at vold og drap i nære relasjoner skjer i Norge, så har vi nok lett for å glemme det i hverdagen. De er nærmest tabubelagte tema i periodene mellom hvert nytt drap som skjer. Denne filmen er en smertefull påminnelse om at disse handlingene skjer, også i hverdagen, og også i Norge. Og vi kan trenge en smertefull påminnelse som vi ikke glemmer så lett, slik at vi ikke forholder oss passivt til temaet i hverdagen. Slik kan vi kanskje komme videre i arbeidet med å fjernet tabuet rundt vold og drap i nære relasjoner.

I et intervju med NRK som ble vist på Dagsrevyen på onsdag denne uken, forteller regissøren Sørhaug om hvordan det var å sitte i rommet ved siden av hvor de filmet volden mellom skuespillerne Kaia Varjord og Aksel Hennie. Sørhaug sier hun ikke turte å spørre Varjord hvordan det gikk, fordi hun var redd for svaret, at Varjord ville si hun ikke orket mer. Jeg håper filmen deres kan bidra til at vi tør å spørre de vi bekymrer oss for i hverdagen om hvordan det går, og ikke være for redd for svaret.

Innlegget ble først publisert i Dagbladet 21.09 2012.

Handlingslammet uten drapsforskning

Posted on | August 27, 2012 | No Comments

”Hva er det som er så kontroversielt med din studie?” spør journalisten meg. Det antatte partnerdrapet i Orkdal i juni har utløst nok en runde med spørsmål om hvorfor min planlagte kartlegging av risikofaktorer for partnerdrap i Norge ble stoppet av personvernombudet ved Oslo Universitetssykehus.

Mitt svar på journalistens spørsmål er at det ikke er noe ved studien som er kontroversielt. Tvert i mot så følger den etablerte standarder for denne typen studie. De andre instansene som har vurdert studien har enten godkjent studien, eller ikke hatt innvendinger mot den. Det er ombudet sitt krav om at det må innhentes samtykke fra gjerningspersoner for å kunne bruke deres personopplysninger som for eksempel alder, kjønn og tidligere domfellelse i studien som er kontroversielt.

Hjemmel i Personopplysningsloven

I flere tiår har det vært en standard i forskning på risikofaktorer for drap at forskere ikke innhenter samtykke fra gjerningspersoner til å benytte personopplysninger om dem. Denne standarden sikrer at den kunnskapen som utledes fra forskningen gjenspeiler de faktiske forholdene ved drap i populasjonen og at man ikke ”mister” de drapssakene hvor gjerningspersonen ikke vil gi sitt samtykke til forskning. Dette gjør det trygt for politikere, politiet og hjelpeapparatet å utforme forebyggende tiltak på grunnlag av forskningen.

I Norge regulerer personopplysningsloven bruken av opplysninger om enkeltpersoner. I utgangspunktet krever loven at personopplysninger bare kan brukes dersom den det gjelder gir sitt samtykke til bruk. Det er imidlertid slik at loven åpner for bruk av personopplysninger uten samtykke dersom bruken er nødvendig for å utføre en oppgave av allmenn interesses, behandlingen er nødvendig for statistiske og vitenskapelige formål og samfunnets interesse i at arbeidet finner sted klart overstiger ulempene det kan medføre for den enkelte.

Drap er den mest alvorlige formen for kriminalitet som finnes. Partnerdrap rammer ikke bare de kvinner og menn som blir drept hvert år. Barn blir også drept eller etterlatt ved slike drap. Barna blir ikke bare etterlatt ved at en, eller begge, foreldre dør i drapet. De mister også den av forelderen som begår drapet, i det denne blir en drapsmann eller -kvinne. Det er også flere andre pårørende som blir etterlatt, som foreldre, søsken og venner.

Det er klart at i anledning å forebygge partnerdrap så er det i samfunnets interesse at en vitenskapelig kartlegging av hvilke grupper og omstendigheter har en risiko for slike drap inkluderer samtlige aktuelle individ og omstendigheter. Men hva med ulempen det medfører gjerningspersonene?

Innhenting av samtykke kan krenke personvernet

Studien skal hente personopplysninger ut fra dommer. I Norge er dommer offentlig tilgjengelige, og de vil bli avidentifisert for bruk i studien i det navn, personnummer og adresser slettes fra dommene. Studien vil dermed kunne innhente opplysninger uten å identifisere gjerningspersonen.

For å be om samtykke vil hver enkelt gjerningsperson måtte identifiseres med navn, personnummer og bostedsadresse. Kravet i personopplysningsloven om samtykke fra de opplysningene gjelder er ment som et vern av individet. Det kan imidlertid tenkes at det vil oppleves som en større krenkelse av personvernet å bli identifisert som en som har begått et partnerdrap enn at studien uten samtykke systematiserer avidentifiserte opplysninger som allerede er tilgjengelig og kjent for allmennheten.

Trekk ved gjerningspersonen avgjørende for risikoen til offeret

Et krav om samtykke ved bruk av personopplysninger i forskning er ikke tilpasset det forholdet at den som søkes om samtykke rår over bruken av opplysninger som omhandler andres risiko for å bli ofre for drap. Det er nemlig slik at trekk ved gjerningspersonen, som for eksempel kjønn og alder, er avgjørende for ofres risiko for partnerdrap. Det er da etisk betenkelig at denne parten alene får bestemme om samfunnet skal få kunnskap om hvem som har en risiko for å bli ofre for partnerdrap.

Personvernombudet er alene i sin vurdering

Etter å ha veid samfunnsnytten opp mot personvernulempen ved studien godkjente Riksadvokaten i 2009 bruken av dommer i den planlagte studien uten krav om samtykke fra gjerningspersonen. Samme året utalte både Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk og Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag at de ikke hadde innvendinger mot bruken av dommer uten samtykke i studien. Politidirektoratet fulgte opp med å bestille en rapport som skulle omhandle resultatene studien utledet som del av realiseringen av regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner.

Personvernombudet ved Oslo Universitetssykehus står helt alene i sitt krav om at man må be gjerningspersoner om samtykke i den planlagte partnerdrapsstudie.

Da avslaget fra ombudet kom i 2010 ønsket jeg å be Datatilsynet om en ny vurdering av studien i håp om at de ville overprøve ombudet. Dette ble jeg imidlertid nektet å gjøre av min nærmeste ledelse ved sykehuset.

Handlingslammet

Konsekvensen av at vi ikke har forskningsbasert kunnskap om partnerdrap i Norge er at vi blir handlingslammet i forebyggingen av slike drap. Hvordan kan vi gjenkjenne og hjelpe de som er sårbare når vi ikke vet hvem de er?

Enten forebyggende tiltak skal skje på samfunnsnivå med utarbeidelse av lovendringer eller hjelpetilbud eller på individnivå ved risikovurderinger må politikere, politiet, krisesentre og andre aktuelle instanser ha kunnskap om hvem som er sårbare og har behov for hjelp.

Å ikke bli bedt om samtykke til bruk av personopplysninger er en ulempe og belastning for de det gjelder. Fraværet av forskningsbasert kunnskap om partnerdrap er en belastning og ulempe for samfunnet som ønsker å forebygge disse drapene. Men den største ulempe og belastning har de individer som kan være sårbare for et eventuelt drap og som ikke oppdages eller får tilpasset hjelp i mangel på kunnskap hos hjelpeapparatet.

Dette er en kronikk jeg hadde i i Dagbladet 23.07 2012.

keep looking »
  • Hvorfor biososial.org

    Jeg er kriminolog og opptatt av hvordan samspillet mellom arv og miljø skaper mennesket. Jeg har derfor en biososial tilnærming til faglige interesser. Dette er en populærvitenskapelig blogg hvor jeg kommenterer nyheter og vitenskapelige funn og litteratur. Vibeke Ottesen
  • Admin