biososial

Evolvert empati og politiske poeng

Posted on | August 19, 2015 | No Comments

Det er et vitenskapelig spørsmål om menneskets ønske om å hjelpe er evolvert. Det er et politisk spørsmål om Norge bør ta imot flyktninger.

Som en evolusjonært orientert akademiker og forsker synest jeg at slike perspektiv burde være synlige i samfunnsdebatten, og jeg har selv bidratt til dette i mange år. Det er én ting man må passe ekstra på når man presenterer evolusjonære syn i samfunnsdebatten, og det er å være klar på hva slike perspektiv kan svare på, og hva de ikke kan svare på.

I et innlegg i VG presenterte advokat og samfunnsdebattant Eirik Vinje, helt riktig, at å ville hjelpe andre er en evolvert egenskap hos mennesket.Og videre, og også helt riktig, skriver han at ønsket om å hjelpe andre kan strekke seg langt i et moderne samfunn som Norge. Jeg tror også han har rett og at det å hjelpe kan gi status i vårt samfunn, og at noen kan utnytte dette til egen gevinst.

Fra «bør» til «er»
Men så trekker Vinje denne kunnskapen inn i den politiske debatten om Norge skal ta imot 10 000 syriske flyktninger eller ikke. Dette gjør han, slik jeg forstår det, ved å si at det kanskje ikke er genuine, selvoppofrende ønsker om å hjelpe andre som ligger til grunn for å ta imot flyktningene. Og selv om det skulle være det, så er dette ønsket uansett kun tilstede fordi det til syvende og sist vil kjennes godt for de som da på sitt vis hjelper flyktningene.

Konklusjonen til Vinje er at man nok ikke burde ta imot flyktningene, og denne politiske konklusjonen er altså satt i assosiasjon med det vitenskapelige faktum at ønsker om å hjelpe er evolvert.

Jeg stusser.

Alle følelser som vekkes i denne debatten er, enten direkte eller indirekte, produkter av evolusjon. Dette gjelder også følelser som gjør at man ønsker å hjelpe flere flyktninger, for samme økonomiske kostnad, ved å hjelpe dem der de allerede er, som Vinje uttrykker i sin tekst. Og det gjelder følelser som gjør at man vil beskytte sitt eget land og ens egen inn-gruppe fra en ut-gruppe.

Med en poengtering av en evolusjonær funksjon og opphav for følelser er man like langt, eller kort, i å svare på politiske spørsmål. Ja, følelser som motivasjonen til politikere, hjelpearbeidere og til og med samfunnsdebattanter er evolvert. Men hvordan skal vi forholde oss til følelser i politiske spørsmål? Det er ikke gitt.

For det følger ingen «bør» fra et gitt «er» innen evolusjonspsykologien, som Vinje benytter som det teoretiske rammeverket for sitt innlegg.

Ofte har evolusjonspsykologer blitt kritisert for å gjøre en motsatt feilslutning av det Vinje gjør i sin tekst. De har blitt beskyldt for å si at fordi menneskets natur er på en gitt måte, bør vi godta det. Beskyldningen kan komme på tross av at evolusjonspsykologen ikke har gjort en slik feilslutning.

Et kjent eksempel på dette er biologen Hilary Rose som feilaktig påstod at vitenskapsforfatteren Matt Ridley var høyreorientert i sitt politiske ståsted og imot statlige støtteordninger for alenemødre. Da Ridley spurte hvor hun hadde dette fra, var svaret at hun kunne tenke seg dette om ham. Men han hadde aldri skrevet om temaet, og anså ikke seg selv som politisk høyreorientert.

Lite nyttig
I min studie på barnedrap i Norge ser jeg etter om alenemødre og steforeldre er overrepresentert blant gjerningspersoner. Evolusjonspsykologiske perspektiv på barnedrap predikerer at disse foreldregruppene vil være overrepresentert blant de som dreper barn ved dødelig vold, fordi de opplever oftere barnet som en byrde som hindrer investering i fremtidige partnere og barn og egne barn, respektivt.

Dersom jeg finner at dette er tilfelle i Norge, slik man har i andre land, er det ikke gitt hvordan vi skal forholde oss til dette politisk. Vi kan som samfunn velge å nekte folk å bli alenemødre og steforeldre, eller vi kan velge å hjelpe de som er i slike situasjoner slik at de ikke opplever barnet som en belastning og de klarer å være gode foreldre. Men dette er et politisk spørsmål, ikke et vitenskapelig spørsmål.

Ja, det er kjekt å vite den evolusjonære funksjon og opphav til følelser, enten det er ønsker om å hjelpe eller å begå drap. For min del, som drapsforsker, er det svært nyttig med et slikt perspektiv for å identifisere hva som utgjør en risiko for drap – hvordan drapsbildet er.

Men å bruke et slikt teoretisk rammeverk for å lage politiske poeng blir en lite nyttig sammenblanding.

 

Teksten ble først publisert på VG nett 24. mai 2015

Oppdatering studien ”Partnerdrap i Norge 1990 – 2009”

Posted on | May 1, 2015 | No Comments

Til tider har jeg skrevet innlegg på denne bloggen og i samfunnsdebatten om prosessen – for ikke å si KAMPEN – rundt å få gjennomført en studie av partnerdrap i Norge som skal kartlegge kjennetegn ved gjerningspersoner, ofre og omstendigheter ved slike drap. Flere av dere kjenner derfor godt til problemene jeg har møtt. Men noen av dere tror personvern har vært den største utfordringen. Det har faktisk vært det minste problemet!

Slik jeg har opplevd det, er det prestisje og konkurranse som har ført til at studien jeg skrev prosjektbeskrivelsen til i 2008 fortsatt ikke er ferdigstilt. Men med et brev sendt til Justisdepartementet denne uken, håper jeg slikt ikke kommer i veien for livsviktig forskning mer.

Først hadde jeg en forskningsleder som i 2010 nektet meg å be Datatilsynet om en ny vurdering da personvernombudet ved Oslo universitetssykehus, som eneste instans i Norge, hadde innvendinger til bruken av avidentifiserte dommer i studien. Ingen faglig begrunnelse ble gitt av forskningsleder, men hun fikk likevel støtte av administrativ ledelse. Jeg måtte bytte arbeidsplass for å gjennomføre partnerdrapsstudien.

Samme forskningsleder skal nå gjøre en studie som tilsvarer den hun nektet meg å arbeide med å få godkjent, etter bestilling fra Justisdepartementet. I den anledning nekter Politidirektoratet å tillate Kripos, Politiets data- og materialtjeneste og de aktuelle politidistriktene å bistå med datainnsamlingen i partnerdrapsstudien jeg jobber med. De ønsker at studien de har bestilt ferdigstilles først.

Dette avslaget har de gitt etter to henvendelser fra teamet jeg er del av ved CEES, UiO, hvor jeg i dag er gjesteforsker. Det siste avslaget var over ett år siden, men den bestilte studien er fortsatt ikke ferdigstilt.

Denne uken sendte vi derfor nok et brev, denne gangen til Justisdepartementet, hvor vi ber om at de omgjør Politidirektoratets avgjørelse om å ikke tillate aktuelle instanser bistå vår studie.

Selv om begge studier skal kartlegge kjennetegn ved partnerdrap, kan det tenkes at hvilke variabler og sammenhenger man ser på er forskjellige. Videre kan også tolkningen av resultatene kunne være forskjellig i de to studiene, og ikke minst hva som vektlegges i formidlingen av resultatene.

Kunnskapsgrunnlaget beslutningstakere, hjelpeapparatet og allmenheten generelt har til å forebygge partnerdrap vil bare kunne bli bedre jo flere studier vi har.

Partnerdrap utgjør omtrent en fjerdedel av drap i Norge. Dette samfunnsproblemet er for alvorlig til at fri forskning på fenomenet treneres på ubestemt tid. Vi kan ikke få for mye kunnskap om partnerdrap, men vi kan få for lite.

 

 

Steinaldersinn i samfunnsdebatten

Posted on | April 30, 2015 | No Comments

Kvinner er fra Venus, menn er fra Mars. Da er det ikke rart det går galt når de møtes i samfunnsdebatten.

 
Når kvinner uttaler seg i den offentlige samfunnsdebatten kan de oppleve at reaksjoner fra enkelte menn kommer i en seksualisert form. Denne uken ble Kari Jaquesson, som offentlig har vært kritisk til visse tendenser innen pornoindustrien og en filmsnutt som ble laget og vist på Trygdekontoret, NRK, som skal forstås som liksom-porno, selv figurert i en oppfølgende og tilsvarende filmsnutt i samme program.

Flere kvinner har reagert på innslaget på Trygdekontoret og uttrykt at de ser dette innslaget i konteksten av at reaksjoner fra noen menn mot kvinner i offentligheten er til tider seksualisert. De rapporter følelser som bekymring og en redsel for hvordan de og andre kvinner kan forvente å bli møtt i den offentlige debatten, når en slik standard for å møte kvinnelige meningsmotstandere settes av en statskanal. Disse reaksjonene har blitt møtt med støtte og sympati, men også blitt avfeid med at ”såpass må man tåle når man er i offentligheten”.

Evolusjonspsykologer har bidratt med både teori og forskning for å svare på hvorfor det oppstår konflikter mellom kvinner og menn. Kanskje evolusjonspsykologiske forståelser kan også belyse hvorfor kvinner reagerer så sterkt på de seksualiserte reaksjoner noen menn utsetter dem for.

Et steinaldersinn i et moderne samfunn

Den moderne samfunnsdebatten, som skjer i media og sosiale medier, er en historisk ny arena. Men en slik arena kan trigge vår psykologi som har et evolusjonært opphav. Vi tar vårt steinaldersinn med oss inn i debatten.

I debatten utsettes både kvinner og menn for kritikk og trusler. Men kvinner utsettes for seksualiserte reaksjoner mer enn menn, og de utsettes i all hovedsak for dette fra menn og ikke andre kvinner. Kvinner ser også ut til å oppleve denne formen for reaksjon som mer opprørende enn det menn gjør, og menn ser ut til å ikke helt skjønne hvorfor kvinner reagerer så sterkt som de gjør. Kan noen av disse elementene være evolvert?

Når evolusjonspsykologer ser klare – gjerne krysskulturelle – kjønnsforskjeller, vurderer vi om de kan ha et evolusjonært opphav og funksjon i vår fortid, og da spesielt i jeger-sanker samfunn. Nå vet vi ikke detaljene rundt dagliglivet i vår evolusjonære fortid, heller ikke hvordan samfunnsdebatten utartet seg i steinalderen. Men vi vet at de fysiologiske kjønnsforskjellene mellom kvinner og menn, som de fysiske forskjellene i høyde og muskelmasse og hvilket kjønn som kan bli gravid og ammer, var de samme som i dag.

Med utgangspunkt i de fysiologiske forskjellene mellom menn og kvinner og hvilke reproduktive utfordringer det ville gitt de to kjønnene respektivt, utleder evolusjonspsykologer testbare hypoteser om mulig evolverte kjønnsforskjeller i vår arts psykologi. Mye av det teoretiske og empiriske fokuset til evolusjonspsykologer på konflikter mellom kjønnene har tatt for seg seksuell trakassering i arbeidslivet, strategier for å få og holde på partnere, partnerdrap, og voldtekt.

Jeg kjenner ikke til publisert evolusjonspsykologiske arbeid på kjønnsforskjeller i samfunnsdebatten. Det følger imidlertid fra det teoretiske og empiriske grunnlaget fra evolusjonspsykologiske perspektiv om konflikter mellom de to kjønnene på andre sosiale arenaer at man kan forutsi kjønnsforskjeller i uttrykksform og reaksjoner i samfunnsdebatten også.

Den evolusjonære betydningen av seksualiserte trusler for kvinner

Kostnaden av en befruktning har vært betydelig større for kvinner enn for menn i vår evolusjonære fortid. I vår art går kvinnen gravid i 9 måneder. Graviditet kan medføre sykdom og død for kvinnen i jeger-sanker samfunn hvor man ikke har tilgang til moderne medisinsk hjelp. Fødsel likeså. I jeger-sanker samfunn kan kvinner også måtte amme inntil barna er 4 år.

Videre, dersom kvinnen ikke hadde en partner som også investerte i barnet ville all hennes investering, med livet som innsats, kunne være bortkastet. For eksempel er fraværet av far er funnet å være assosiert med en barnedødelighet på inntil 70% i jeger-sanker samfunn.

Fordi reproduktive utfordringer til kvinner og menn har vært så forskjellige i vår evolusjonære fortid, argumenterer evolusjonspsykologer for at kjønnsspesifikke måter å oppfatte og reagere på informasjon i sosiale situasjoner, ikke minst når det gjelder det motsatte kjønn, vil nødvendigvis ha utviklet seg gjennom evolusjon.

Fordi den evolusjonære kostnaden av et dårlig eller påtvunget valg av partner ville kunne være betydelig større for kvinnen i forhold til for mannen, vil behovet for å velge sin partner helt fritt, og å få sterke reaksjoner på trusler mot denne friheten, ha vært selektert i større grad hos kvinner (dette underspiller ikke situasjonen til menn som opplever tilsvarende).

La det være sagt; de menn som kommer med seksualiserte reaksjoner på kvinner i samfunnsdebatten truer ikke nødvendigvis deres frihet til å velge partner. Men å skulle ”se skogen for bare trær” når menn viser seksuelt aggressive holdninger har hatt en uforholdsmessig høy pris for kvinner. Seksualiserte reaksjoner i offentligheten vil derfor kunne røre ved noe i mange kvinner og være svært virkningsfullt i å skremme dem bort fra samfunnsdebatten.

Venus: Ser dere ikke hvor galt dette er?

Mars: Dere må tåle såpass!

Med utgangspunkt i at det er kjønnsforskjeller i den evolusjonære kostnaden av å ikke velge en partner helt fritt, predikerte evolusjonspsykologen David M. Buss (1989) at kvinner og menn ville oppleve uønskede seksuelle tilnærminger forskjellig, og han fant empirisk støtte for dette i sin forskning. Videre fant han at menn undervurderer hvor opprørt kvinner blir av uønskede og seksuelt aggressive tilnærmelser. Han fant også at kvinner overvurderer hvor opprørende tilsvarende er for menn.

Det er da kanskje ikke rart at noen menn ikke forstår hvorfor kvinner reagerer så sterkt på de seksualiserte reaksjonene de kan få i samfunnsdebatten, og at kvinner ikke forstår hvorfor menn ikke ser hvor ille det er å måtte oppleve slikt.

Sånn er kvinner og menn forutsigbart forskjellige. Hvordan og hvorvidt vi som enkeltindivid og redaksjoner bør ta høyde for denne forskjellen i samfunnsdebatten er et annet spørsmål.

 

Innlegget ble først publisert på Darwinist.no, 10.04.2015

Det ble fulgt opp av Anders Solli Sal på Minerva.no, “Fornuftige følelser”, 13.04.2015, og referert til av Thomas Seltzer i VG, “Med lisens til dissens”, 15.04.2015.

 

Kunnskap om barnedrap gir bedre etterforskning

Posted on | January 30, 2015 | No Comments

Politiet og påtalemyndigheten vil høre resultatene fra barnedrapsstudien min og lære. Dette gir meg tro på at vi kan se en endring i kvaliteten på etterforskning av mulige barnedrapssaker i Norge over tid.

Den håpefulle konklusjon fra Christoffer-saken var at den skulle være en varig oppvekker. Fra nå av skulle vi alle ta et ansvar i å beskytte barn. Og da ikke bare beskytte dem mot vold og drap, men også deres rettssikkerhet. Den mangelfulle etterforskningen i Christoffers sak kostet nesten den lille guttens rettssikkerhet.

Ikke overraskende

Det vi nå lærer om etterforskningen av Monikas dødsfall, viser at Christoffer-saken ikke var nok til å sikre at andre mulige barnedrapssaker får den etterforskningen de burde. Dette smerter, men det overrasker meg ikke. For å få til en styrking av etterforskning og å hindre henleggelse av barnedrapssaker må det mer til. En del av løsningen er å øke kompetansen om barnedrap hos politiet og påtalemyndighetene.

Dødsfallene til både Monika og Christoffer er blitt forsøkt forklart med selvmord. Men selvmord blant så unge barn er ekstremt sjeldent. Videre er ikke de kraftige skadene og metodene de døde av forenelig med at de skulle kunne ha påført dem selv. Når det kommer til dødsfallet til Christoffers, er det imidlertid helt forenelig med det drapsforskning viser om hvilke barn er i en sårbar situasjon for å bli drept, og da av sin stefar. Og da saken ble gjenåpnet for etterforskning, endte det også med en domfellelse av stefaren.

Avgjørende kunnskapsmangler
Kunnskap om hva som kjennetegner barnedrap er helt avgjørende for etterforskningen av slike drap. For det første, må politietterforskere kunne tenke seg at et barnedrap kan ha skjedd. Man ser det nemlig ikke før man tror det. Videre må de kunne vurdere om det er sannsynlig at det gitte dødsfallet er et barnedrap.

Uten å låse seg til en hypotese, må de kunne vurdere hvem som i så tilfelle kan ha begått det eventuelle drapet. I barnedrapssaker kan det ha vært to omsorgspersoner tilstede, og saker henlegges når politiet ikke kan vurdere hvilken er gjerningspersonen. Videre må de finne frem til hva som kan være motivet, og om det var overlagt, forsettlig eller et uhell.

Slike vurderinger vil nødvendigvis påvirke etterforskingsskritt som avhør med mer. Resultatene fra etterforskningen vil også nødvendigvis påvirke hva påtalemyndigheten eventuelt kan prosederer for retten. Da må vurderingene bunnes i kunnskap om barnedrap.

Men kunnskap om hva som kjennetegner barnedrap har manglet hos politiet og påtalemyndigheten i Norge. Det har én forklaring i at sist barnedrap ble forsket på i Norge, var det årene 1950–1979 som ble kartlagt. Mye har endret seg siden da, også på områder som kan påvirke kjennetegnene til barnedrap i landet vårt.

Politiet vil lære
Jeg har imidlertid kommet så langt i studien av barnedrap i Norge for årene 1990-2009 at jeg er klar til å dele foreløpige resultat med viktige faglige aktører. Og det gleder meg å kunne melde at det ikke mangler interesse hos verken politiet eller påtalemyndighetene. De vil høre resultatene og lære om barnedrap. Dette gir meg tro på at vi kan se en endring i kvaliteten på etterforskning av mulige barnedrapssaker i Norge over tid.

Vi har et ansvar å beskytte barn mot vold og drap. Men vi klarer ikke å beskytte all barn fra dette, og barnedrap vil skje igjen. I etterkant av et barnedrap er det bare rettssikkerheten igjen å beskytte. Men det er ikke bare-bare.

 

Innlegget ble først publisert hos VG med tittel Politiet mangler kunnskap om barnedrap 25.10.2014

Dreper det kjæreste de har

Posted on | October 25, 2014 | No Comments

Hva kan få en mor eller en far til å drepe det kjæreste de har i livet, sitt eget barn? Som forsker på drap i nære relasjoner ser jeg at i visse livskriser, kan foreldre tro at drap er en reell løsning på hvordan de selv har det. For de som ikke har gått gjennom slike livskriser, kan det være vanskelig å ta helt inn over seg den vanskelige prosessen en forelder kan gå gjennom som ender med at de dreper sitt eget barn.

Denne høsten kan publikum imidlertid få et innblikk i en slik prosess, gjennom Den Nationale Scenes oppsetning av Medealand. Dette teaterstykket er en sterk billedgjøringen av en kvinne i krise som begår barnedrap. Jeg håper stykket kan bidra til at publikum kan evne å se hvordan livskriser kan skape familier som er sårbare for drap.

Hvem er Medea?

Medealand er en nyskriving av tragedien om Medea, forfattet av Sara Stridsberg. Medea er opprinnelig en figur fra gresk mytologi. Gjennom poeten Euripides er Medea blitt kjent for å være en hevngjerrig kvinne, som drepte sine to sønner for å straffe sin tidligere ektemann, Jason, da han forlot henne for en yngre kvinne.

Finnes Medea?

Noen drapsforskere har tatt inspirasjon fra myten om Medea, og vurdert om noen barnedrap skjer fordi gjerningspersonen ønsker å hevne seg på en nåværende eller tidligere partner ved samlivsbrudd. De har kommet frem til at slike ”Medeadrap”, om enn sjeldne, faktisk er å betrakte som en egen kategori barnedrap. I den internasjonale forskningslitteraturen fremkommer det imidlertid at det som oftest er menn som begår ”Medeadrap”.

En utfordring i å skulle kategorisere et barnedrap som et ”Medeadrap”, er at det kan være tvil om mannen faktisk begikk drapet for å hevne seg på moren til barnet. En mor som har vært gjennom et vanskelig samliv og samlivsbrudd vil kunne oppleve noe så meningsløst som drapet på hennes barn som en hevn og en straff fra en partner hun forlot. Og noen gjerningsmenn rapporterer selv et slikt hevnmotiv, enten i politiavhør eller i selvmordsbrev når tar sitt eget liv i tillegg til barnets.

Men noen gjerningsmenn rapporterer at de begikk drapet ut fra det de selv opplever som en genuin bekymring og kjærlighet for barnet sitt. De kan være bekymret for hvordan det vil gå med barnet når det bor alene med mor, og de selv ikke kan være der for barnet og passe på det. De kan ønske å ta sitt eget liv, fordi de sliter så sterkt med å ha mistet sin partner i samlivsbruddet, og vil ta med seg det eneste kjære de har igjen, sitt barn, i døden.

Noen barnedrapsforskere har problematisert at når menn begår barnedrap ved samlivsbrudd, så blir det for lett kategorisert som ”Medeadrap”. En lettvint avfeiing av deres drap som kun motivert av hevn er potensielt et problem, fordi har vi ikke forstått motivet til disse mennene riktig, vil det hindre vår evne til å forebygge slike drap i fremtiden. Skal vi nå foreldre og hjelpe dem før de begår barnedrap, må vi forstå hvorfor en så grusomme handling oppleves som en reell løsning for de.

Når Medea er en kvinne

I Medealand raser Medea, og hun truer med hevn mot sin tidligere ektemann, Jason. Det kunne da være lett å avfeie hennes drap av barna som en hevnfull og ondskapsfull handling. Men, slik jeg leser Medealand, er det tvil om Medea dreper siner barn ut av hevn og ondskap. Stridberg lar oss nemlig også se den hjerteskjærende krisen det er for Medea å oppleve at hennes livskjærlighet har sviktet henne, at hun har tapt mannen hun ga alt til og som hun trodde hun skulle dele hele livet med. Og videre at Medea tviler, nokså riktig, på sin evne til å være en god mor i denne livskrisen hun gjennomgår.

Og kanskje nettopp fordi Medea er en kvinne og ikke en mann, kan vi i publikummet lettere se handlingene hennes som mer enn bare hevn og ondskap. Kanskje fordi hun er kvinne og ikke en mann, er det lettere å få sympati og til og med empati med henne – på tross av hennes grusomme drapshandling. Men det må understrekes at det Medea opplever er den samme krisen og de samme følelsene menn i samme situasjon kan oppleve.

Vi kan alle se og hjelpe Medea

I Medealand er det ingen som tar på alvor Medeas gjentatte uttrykk for overveldede smerte og fortvilelse ved tap av sin livs kjærlighet og tap av kontroll over seg selv og sitt liv. Og det er ingen som viser en bekymring for at hun har to sønner i sin omsorg, heller ikke når hun selv uttrykker en bekymring for sine barn. Man tenker jo ikke at en forelder, som elsker sine barn, vil gjøre annet enn å beskytte dem mot det vonde i verden.

Men når en livskrise oppleves som så ekstrem, som det Medea gjør, kan individet vurdere ekstreme løsninger på krisen. Og den bunnløse fortvilelsen av å ikke evne å være en god forelder, eller å ønske å ta sitt eget liv, kan utløse tanker om barnedrap. Både hos mor og far. Dersom en forelder ikke får korrigert slike tankene gjennom samtaler om tankene, klarer de ikke alltid å se at det finnes bedre løsninger. Da kan tanker bli til handling. Det skjer, og det skjer i Norge i dag.

I min formidling om hvordan vi kan forebygge at noen foreldre begår barnedrap, oppfordrer jeg derfor til at vi alle må bidra til å bryte tabuet rundt drapstanker. Kjenner vi til at en forelder er i en livskriser, kan vi spørre om de har slike tanker. Det er ikke vårt spørsmål, men livskrisen forelderen er i, som utløser drapstanker.

For folk som ikke jobber med denne tematikken til daglig, er det nok vanskelig å forestille seg at en forelder kan få slike tanker. Ikke minst at noen vi kjenner, og kjenner å være en god forelder som er glad i sine barn, kan ha slike tanker. Jeg ser derfor på oppsetningen av Medealand ved Den Nationale Scene som et viktig bidrag i å gjøre det mer håndgripelig for publikum hvorfor en forelder kan ende med å ta livet av sine egne barn.

Norge trenger ikke være et Medealand. Norge kan være et samfunn hvor vi bryter tabuet rundt drapstanker og gjenkjenner foreldre som trenger å bli forstått og hjulpet i sine livskriser. Vi har få barnedrap i Norge, men vi har for mange. Som samfunn har vi ikke råd til å miste noen av disse foreldrene eller deres barn.

 

Teksten ble først publisert som en kronikk i Bergens Tidende, Debatt s. 41, fredag 19.09.2014 og på bt.no samme dag

Er det prestisje som hindrer partnerdrapsforskning nok en gang?

Posted on | May 25, 2014 | No Comments

Etter at VG høsten 2007 kartla omfanget av partnerdrap i Norge, kom dette alvorlige samfunnsproblemet på dagsorden. I mitt arbeid med å få forske på partnerdrap, har jeg likevel opplevet å bli hindret gjentatte ganger. For meg ser det ut som om det er prestisje som ligger til grunn.

Høsten 2007 kom daværende regjering med en handlingsplan mot vold i nære relasjoner, kalt Vendepunkt. Ett av punktene i planen var at partnerdrap skulle kartlegges, slik at man kunne utlede passende forebyggende tiltak. Jeg hadde nettopp skrevet en prosjektbeskrivelse for en slik kartlegging, og etter jeg tok kontakt med Justisdepartementet, bestilte Politidirektoratet en rapport som skulle omhandle resultat fra forskningen min.

Godkjenning avvist

Riksadvokaten innvilget tilgang til dommer som er datakilden i studien. De Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) og De nasjonale forskningsetiske komiteene (NEM) uttalte at de hadde ingen innvendinger til at dommer skulle benyttes uten samtykke fra gjenlevende domfelte. Våren 2010 gjensto det bare en godkjenning av studien fra personvernombudet ved Oslo Universitetssykehus, hvor jeg var ansatt. Men ombudet ville ikke godkjenne bruken av dommer uten samtykke fra gjenlevende domfelte. På tross av at dommer er offentlig tilgjengelige, og skulle være avidentifiserte.

Da ombudet var eneste instans som hadde innvendinger, var det naturlig å be Datatilsynet om å vurdere studien. Datatilsynet har autoritet til å overprøve avgjørelsen til ombudet ved sykehuset. Min daværende forskningsleder og avdelingslederen nektet meg imidlertid å kontakte Datatilsynet. Jeg fikk ingen faglig begrunnelse på hvorfor jeg ikke fikk jobbe videre med å få godkjent studien.

Høsten 2012 ble det kjent at samme forskningsleder selv nå kartlegger partnerdrap på oppdrag fra Justisdepartementet. Det er et prestisjefylt oppdrag hun har sikret seg.

Samme år fikk jeg muligheten til å gjenoppta arbeidet med partnerdrapsstudien jeg tok initiativ til i 2008, som del av en forskergruppe ved Senter for økologisk og evolusjonær syntese (CEES), Universitetet i Oslo. Samtlige aktuelle instanser, også Datatilsynet, har godkjent bruken av dommer uten samtykke fra gjenlevende domfelte i studien.

Prestisje?

Innsamlingen av dommer begynner med å få lister over samtlige tilfeller overlagt og forsettlige partnerdrap fra Kripos, og tilfeller av partnerdrap ved dødelig vold fra Politiets data- og materialtjeneste (PDMT). Det er Politidirektoratet som har det overordnet ansvar for registrene til Kripos og PDMT hvor tilfellene kan identifiseres, og de vil ikke la Kripos og PDMT bistå partnerdrapsstudien vår. I avslagsbrevet står det at er av betydning for Politidirektoratet at forskningsprosjektet de har gitt i oppdrag til min tidligere forskningsleder avsluttes før det avsettes ressurser til bistand i et nytt prosjekt.

Det høres kanskje tilforlatelig ut at Politidirektoratet prioriterer en studie de selv har bestilt. Men det er halvannet år siden min tidligere forskningsleder fikk godkjent sin kartlegging. Man kan trygt anta at Kripos er ferdig med å bistå med en liste over partnerdrap. Etter det jeg har forstått, skal ikke studien direktoratet har bestilt inkludere tilfeller av dødelig vold. Da er det ikke aktuelt for PDMT å bistå den studien.

Videre bistår Kripos stadig media i journalistiske kartlegginger av drap, slik den NRK publiserte på nyåret som omhandlet psykisk lidelse og drap i Norge de siste 10 årene. Dette gjør det vanskelig å tro at det er begrensede ressurser som ligger til grunn for Politidirektoratet sitt avslag. Direktoratet skriver i avslagsbrevet at de har investert store økonomiske og andre ressurser i kartleggingen de har bestilt. Jeg er derfor redd at det er prestisje som nok en gang hindrer partnerdrapsforskning.

Hindrer livsviktig kunnskap

Selv om begge studier skal kartlegge kjennetegn ved partnerdrap, kan det tenkes at hvilke variabler og sammenhenger man ser på er forskjellige. Videre kan også tolkningen av resultatene kunne være forskjellig i de to studiene, og ikke minst hva som vektlegges i formidlingen av resultatene. Kunnskapsgrunnlaget beslutningstakere, hjelpeapparatet og allmenheten generelt har til å forebygge partnerdrap vil bare kunne bli bedre jo flere studier vi har.

Vi kan ikke få for mye kunnskap om partnerdrap, men vi kan få for lite. Ved å trenere for andre studier på partnerdrap, hindrer Politidirektoratet livsviktig kunnskapsutvikling.

Uten argumenter

Partnerdrap utgjør over en fjerdedel av drapene i Norge. Det er uholdbart at en uavhengig studie ikke kan påbegynnes før en politisk bestilt studie er ferdigstilt. Uten gode argumenter for hvorfor Politidirektoratet ikke lar Kripos og PDMT bistå vår studie, kan man bare spekulere på om noe annet ligger til grunn for avslaget deres.

Desverre er prestisjen til direktoratet en mulig tolkning, selv om dette heller ikke er et godt argument.

 

Teksten ble først publisert som kronikk i VG 02.05.2014 med tittel “Prestisje hindrer kunnskap”.

Ja, barn slås. Ja, barn drepes.

Posted on | April 22, 2014 | No Comments

Det hender virkeligheten overgår fantasien. Dette skriver Aftenpostens rettskommentator, Inge D. Hansen, etter første dagen i rettsaken hvor en 28 år gammel mor og hennes 35 år gamle kjæreste står begge tiltalt for forsettlig drap av et barn på ett år og 10 måneder. Hansen har nok rett i at folk flest ikke kan forestille seg de historiene vi hører i retten i disse dager. Derfor må fantasien opplyses om virkeligheten. Bare slik kan vi forebygge barnedrap og sikre barns rettssikkerhet.

Det er to forhold vi hører om i retten i disse dager, hvor virkeligheten overgår fantasien til folk flest. Det første forholdet er barndommen til den drapstiltalte moren. Den er preget av å ha blitt forlatt av moren som et svært ungt barn, og senere en hverdag preget av vold og seksuelt misbruk. Det er rystende historier. Men det viser seg at det ikke er uvanlig at de som begår barnedrap i vestlige land har svært traumatiserte barndom.

I anledning min studie av omfang og kjennetegn ved barnedrap i Norge 1990 – 2009, har jeg gjort en gjennomgang av forskningen som finnes på barndommen til de som begår barnedrap. Det er svært få studier på temaet, men det finnes noen studier fra USA, England og Finland. Disse studiene viser at barndommen til de fleste som begår barnedrap er preget av at foreldre, og andre som skulle være omsorgspersoner, har mishandlet, forsømmet og forlatt dem. I gitte omstendigheter kan slike opplevelser i barndommen gjøre noen individer ekstra sårbare for å begå barnedrap.

Det andre forholdet vi hører om i rettsaken i disse dager, hvor virkeligheten nok overgår fantasien, er den alvorlige volden offeret ble utsatt for, både fysisk og psykisk. Og videre at denne volden ble utøvd for å disiplinere offeret. Det er lenge siden fagfolk og allmenheten generelt i Norge har trodd at fysisk disiplinering kan ha noe positiv effekt på barns utvikling. Likevel er det dette formålet volden gis av tiltalte i retten.

Den internasjonale forskningen har vist at unge foreldre, enslige mødre og stefedre er overrepresentert blant de som begår barnedrap. Disse foreldregruppene utsetter barnet som oftest for vold over tid, før volden til slutt blir dødelig.

Som i den norske saken, oppgis formålet med volden også i den internasjonale forskningen å være disiplinering. Videre avdekker forskningen at de som begår slike barnedrap har opplevd barnet som en belastning, de har hatt urealistiske forventninger til barnet, og de har ofte mistet tålmodigheten med barnet.

I alle samfunn hvor man har forsket på barnedrap, finner man at det er de yngste barna, de under fire år, som har den største risiko for å bli drept på denne måten. Men i de foreløpige resultatene fra den norske barnedrapsstudien, finner jeg påfallende få saker med ofre under fire år, og påfallende få ofre som har blitt utsatt for dødelig vold. Det kan være flere grunner til det.

Det har vært en nedgang i barnedrap blant de yngste barna siden midten av forrige århundre i vestlige samfunn. Det er bred enighet blant de som forsker på barnedrap at dette kan forklares med endinger i sosiale, økonomiske og medisinske forhold.

Først og fremst gir tilgang til prevensjon og lovlig og trygg abort kvinner muligheter for å planlegge sitt familieliv. Dette gjør at færre uønskede barn blir født. Videre har det vært en endring i hvordan samfunnet ser på enslige mødre. Dette viser seg blant annet i det sosiale stigma ved å være enslig mor er betraktelig redusert, og at staten gir økonomisk støtte til enslige foreldre. Dette gjør de mulige sosiale og økonomiske belastningene av små barn mindre for enslige mødre.

De mulige sosiale og økonomiske belastningene av små barn har også blitt mindre for steforeldre. Dette er fordi biologiske foreldre i dag pålegges av samfunnet å bidra med både samvær og økonomisk støtte til sine barn ved samlivsbrudd. Til slutt ser man også en tendens til at i de samfunn hvor fysisk avstraffelse av små barn ikke er lovlig, får man færre tilfeller av dødelig vold.

Disse forholdene gjelder så absolutt for Norge, og er avgjørende for å forklare hvorfor jeg finner få unge ofre som er utsatt for dødelig vold i studien min. Etter samtaler med ansatte i helsevesenet, politiet og rettsmedisinere vet jeg imidlertid at svært unge barn har blitt utsatt for dødelig vold i Norge, uten at det har blitt noen drapsetterforskning eller at sakene har blitt henlagt. Det er med andre ord mørketall for disse barnedrapene i Norge.

Ansatte i helsevesenet peker på at terskelen deres for å melde fra om vold og dødelig vold mot små barn er for høy. Politiet og rettsmedisinerne peker på arbeidsforholdene deres som en viktig årsak til manglende etterforskning og henleggelser. For eksempel har ikke politiet og rettsmedisinerne alltid den nødvendige tilgangen til åstedet i tilfeller hvor barn kan ha vært utsatt for dødelig vold. Når små barn dør plutselig og uventet i Norge, er åstedsundersøkelse et tilbud foreldre kan takke nei til.

Uten tilgang til åstedet, er det vanskelig å avgjøre om forklaringer foreldrene gir for hvordan skader på barnet har oppstått kan stemme eller ikke. Videre, når barnet har vært i omsorgen til mer enn en voksen, er det vanskelig for påtalemyndighetene å identifisere med sikkerhet hvem som utøvde volden. Denne utfordringen blir større uten tilgang til åstedet.

Det er blitt sagt om vold, misbruk og forsømmelse av barn at man ser det ikke før man tror det. Fantasien til både allmenheten og fagfolk må derfor opplyses om virkeligheten ved at noen foreldre er sårbare for å utsette sine barn for dødelig vold. Ikke bare vil en opplyst fantasi se at offeret har vært utsatt for dødelig vold, den kan se vold før den blir dødelig. Fantasien til beslutningstagere må også opplyses, slik at de sikrer arbeidsvilkårene for politiet og rettsmedisinerne ved barnedrap. Rettssikkerheten til små barn skal sikres av samfunnet. Det skal ikke være et tilbud vi gir til de som kan ha brutt menneskeretten barn har til å ikke utsettes for vold.

Teksten ble først publisert som kronikk på Aftenposten.no 20. mars 2014

Meningsfylte drapskategorier

Posted on | February 17, 2014 | No Comments

Debatten om hvordan vi skal forebygge drap i Norge begynner med å identifisere meningsfylte drapskategorier.

For et par uker siden presenterte NRK sin kartlegging av drap i Norge for årene 2003 – 2012. De har telt opp hvor mange har blitt drept av en person som enten hadde en psykisk lidelse eller en personlighetsforstyrrelse. NRKs fremstilling av funnene har fått hard kritikk av, blant andre, psykologene Bjørn Rishovd Rund og Anne-Kari Torgalsbøen. I et innlegg i Aftenposten påstår de at innen forskning ville det være juks av NRK å ikke ta med ofrene fra 22. juli 2011 i sin opptelling av ofre som  ble drept av en som ikke hadde en psykisk lidelse (i rettslig forstand).

Som drapsforsker er jeg ikke enig i at 22. juli burde tas med i en oversikt over hva som kjennetegner de som begår eller er ofre for drap i Norge.  Etter min faglige forståelse er ikke den dagen en del av drapsbildet i Norge. Det som skjedde den dagen var en terroraksjon. De gruppene som kan begå og bli ofre for terrorhandlinger i vårt land er ikke nødvendigvis de samme som de som er sårbare for å begå og blir ofre for drap.

Innen drapsforskning leter vi etter meningsfylte kategorier for drap for å finne frem til mønstre i hvem som er sårbare for å begå eller å bli ofre for drap. Den drapsforskningen som finner de meningsfylte kategoriene, finner også mønstre. Den kunnskapen slik forskning utleder, kan benyttes til å skreddersy forebyggingstiltak for de ulike kategorier drap.

NRK journalister er ikke drapsforskere. I sitt arbeid har de derfor tatt veiledning fra en NOU rapport (2010:3) som var basert på en kartlegging av drap i Norge 2004 – 2009, foretatt av et politisk oppnevnt utvalg. Både NRK og utvalget delte gjerningspersoner inn i kategoriene de med og uten psykiske lidelse eller personlighetsforstyrrelse. Selv om det til tider kategoriseres i underkategorier, er dette for å liste antall tilfeller i hver underkategori. Ikke for å se på hvordan psykisk lidelse og personlighetsforstyrrelse spiller forskjellige roller avhengig av hvilken underkategori det er snakk om, eller for å finne andre kjennetegn ved underkategoriene.

Innen drapsforskning blir en kategorisering av drap basert på om gjerningspersoner hadde en psykisk lidelse eller personlighetsforstyrrelse eller ikke for generell. Dette er ikke meningsfylte kategorier som kan avsløre mønstre for hvem som er sårbare for å begå eller bli ofre for drap, og i hvilke omstendigheter denne sårbarheten kan gjøre seg gjeldende.

I min forskning på drap i nære relasjoner i Norge skiller jeg mellom barne-, familie- og partnerdrap. Innen barnedrap er det flere underkategorier. I tråd med evolusjonspsykologisk teori og forskning på barnedrap skiller jeg mellom drap begått av mødre og fedre, og mellom genetiske foreldre og steforeldre. I tråd med evolusjonspsykologisk teori og forskning finner jeg at det varierer mellom underkategorien i hvilken grad psykisk lidelse eller personlighetsforstyrrelse er tilstede. Videre, og igjen i tråd med evolusjonspsykologisk teori og forskning, finner jeg at det varierer mellom underkategoriene i hvilke omstendigheter drapene skjer.

Det er slik nyansert kunnskap man trenger for en god debatt om hvordan forebygge drap i Norge. Uten en inndeling i meningsfylte drapskategorier er verken NRK sin kartlegging eller NOU rapporten et godt grunnlag for en slik debatt.

En kortere versjon av denne teksten var først publisert i Aftenposten, tirsdag 11. februar 2014, med tittel “NRK jukser ikke”.

Det er få som dreper

Posted on | February 6, 2014 | No Comments

Når de som dreper i Norge ofte er psykisk syke er det på en merkelig måte gode nyheter: Det kommer av at Norge i bunn og grunn er et trygt land.

I forrige uke presenterte NRK en kartlegging de har gjennomført som avdekker at nær halvparten av dem som er blitt drept fra 2003 til 2012 i Norge ble drept av en alvorlig syk person. Nær halvparten av disse ble drept av noen de kjente, eller var i nær relasjon med. Bør disse høye andelene skremme oss?

Et tveegget sverd
Medias dekning av drap har endret seg veldig de siste årene. Da jeg først begynte å forske på drap i nære relasjoner, var dekningen av drap i media svært begrenset. Ofte ble drap i nære relasjoner omtalt som «familietragedier».

Takket være den økte mediedekningen av drap, er ikke drap i nære relasjoner innsvøpt i tabuer på samme måte som før. VGs kartlegging av partnerdrap fra 2007 og den samlede norske pressens detaljerte fortelling om Christoffer som døde av volden han ble utsatt for hjemme har vært med på å forandre måten man forholder seg til drap i Norge. Drap i nære relasjoner omtales nå som det de er; kriminelle handlinger som ikke er en privatsak.

Som drapsforsker setter jeg uendelig stor pris på denne endringen i medias dekning av drap, fordi den har ført til en endring i hvordan vi som samfunn ser på drap. Drap er satt på dagsorden, og engasjementet er vekket hos både politikere og i allmennheten forøvrig. Og gjennom media har forskere og fagfolk som meg en viktig arena for å formidle en realistisk forståelse av drap til publikum.

Men samtidig er medias dekning av drap et tveegget sverd. For om vinklingen er feil, kan sakene skape unødig bekymring og stigmatisering. Jeg vil bidra til at dette ikke skjer nå når NRK legger frem sine funn fra gjennomgangen av drap i Norge for de siste ti årene.

Drapene vi forebygger
I Norge er vi i den heldige situasjonen at vi har lite kriminalitet generelt og også få drap, sammenlignet med andre land. Det er en faglig enighet innen kriminologi og drapsforskning internasjonalt at en jevn fordeling av velferd og stor sosial mobilitet – slik vi har i Norge – fører til lave drapsrater.

De drapene som vi dermed forebygger, er drap hvor unge menn dreper andre unge menn i konflikter om status og ressurser. Nettopp slike drap er den kategorien drap som har minket mest i Norge de siste 30 årene.

Innen drapsforskning ser vi videre to tendenser i land hvor de har en lav drapsrate. Det første er at jo nærere relasjon det er mellom offer og gjerningsperson i et gitt drap, jo større sannsynlighet er det for at forøver har en psykisk lidelse, har en personlighetsforstyrrelse eller begår selvdrap. Det andre er at i takt med at drapsraten i samfunnet går ned, øker andelen drap i nære relasjoner.

Norge er et trygt land
Som kriminolog og drapsforsker kan jeg si at funnene i NRKs kartlegging er som man kunne forvente ut fra den etablerte forskningen på drap. Nær halvparten av dem som er blitt drept i løpet av årene 2003–2012 i Norge ble drept av en alvorlig syk person, og nær halvparten av disse ble drept av noen de kjente eller var i nær relasjon med. Dette er en refleksjon av at Norge i all hovedsak er et trygt land.

At andeler er høye, er ikke det samme som at antallet er høyt. Det er ikke slik å forstå at det er mange med psykiske lidelser som dreper i Norge. Det er bare svært få uten psykisk lidelse og personlighetsforstyrrelser som dreper. Dette er faktisk godt nytt på et vis. Som rettspsykiater Randi Rosenqvist skrev i et innlegg på NRK Ytring, det hadde vært mye verre om drapsmenn flest i Norge var gjennomtenkte og relativt harmoniske.

Sårbare familier
Når vi snakker om drapstall er det kanskje lett å glemme grusomhetene og konsekvensene som ligger i drapshandlinger. Som forsker på drap i nære relasjoner er jeg selvfølgelig bekymret for alle de familier som er sårbare for drap. Jeg forsker på fellestrekk ved gjerningspersoner, ofre og omstendigheter for drap i nære relasjoner i Norge i håp om at kunnskapen som utledes om hvem som er sårbare, enten for å begå drap eller å bli drept, kan benyttes til å forebygge slike drap.

Det paradoksale med lave drapstall er imidlertid at det gjør det til en større utfordring å få ned drapstallet ytterligere. Fordi drap er så sjeldent i Norge, har den enkelte fagpersonen som kan bidra i forebyggingen av drap – enten det er innenfor det psykiske helsevesenet, politiet eller barnevernet – ikke nødvendigvis erfaringene som kan gjøre dem bevisst på at drap faktisk kan skje.

Heldigvis er ikke fagfolk immune mot påvirkning fra media. Debattene og holdningsendringene som media kan skape i allmenheten om drap, når også fagfolk. Medias stadige interesse for å belyse drap som en av de mest alvorlige formene for kriminalitet i samfunnet lar ingen glemme at drap kan skje. Og så er det opp til forskere, fagfolk, pårørende og etterlatte å sørge for at media gir en realistisk fremstilling av drap, og at vinklingen ikke skaper unødig bekymring og stigmatisering.

Dette innlegget ble først publisert på NRK Ytring 31.01.2014

Strategies of Human Mating – foredrag ved David M. Buss i Oslo

Posted on | May 9, 2013 | No Comments

Mandag 13. mai klokken 15:15 i Realfagsbiblioteket på Blindern, har alle som er i Oslo en helt unik mulighet til å høre evolusjonspsykologen David M. Buss holde foredraget Strategies of Human Mating. David M. Buss er en av de største bidragsyterne til evolusjonspsykologi, og er en av de psykologer som det oftest blir referert til i verden.

Temaer Buss tar for seg med en evolusjonspsykologisk tilnærming inkluderer blant annet kjønnsforskjeller i vår arts psykologi, partnervalg, sjalusi, stalking, drap, ære/status og krig. Hans arbeid har hatt stor inflytelse på mitt eget, og det gleder meg stort at han nå kommer til Oslo og holder foredrag.

Etter foredraget, vil Harald Eia og jeg kommentere og stille spørsmål til Buss. Det blir så åpent for publikum å stille spørsmål.

 

keep looking »
  • Hvorfor biososial.org

    Jeg er kriminolog og opptatt av hvordan samspillet mellom arv og miljø skaper mennesket. Jeg har derfor en biososial tilnærming til faglige interesser. Dette er en populærvitenskapelig blogg hvor jeg kommenterer nyheter og vitenskapelige funn og litteratur. Vibeke Ottesen
  • Admin