Strategies of Human Mating – foredrag ved David M. Buss i Oslo
Posted on | May 9, 2013 | No Comments
Mandag 13. mai klokken 15:15 i Realfagsbiblioteket på Blindern, har alle som er i Oslo en helt unik mulighet til å høre evolusjonspsykologen David M. Buss holde foredraget Strategies of Human Mating. David M. Buss er en av de største bidragsyterne til evolusjonspsykologi, og er en av de psykologer som det oftest blir referert til i verden.
Temaer Buss tar for seg med en evolusjonspsykologisk tilnærming inkluderer blant annet kjønnsforskjeller i vår arts psykologi, partnervalg, sjalusi, stalking, drap, ære/status og krig. Hans arbeid har hatt stor inflytelse på mitt eget, og det gleder meg stort at han nå kommer til Oslo og holder foredrag.
Etter foredraget, vil Harald Eia og jeg kommentere og stille spørsmål til Buss. Det blir så åpent for publikum å stille spørsmål.
Tags: David M. Buss > evolusjonspsykologi > foredrag > kjærlighet > kjønnsforskjeller > sjalusi
Partnerdrap i Norge 1990 – 2009
Posted on | April 24, 2013 | No Comments
Det har vært en årelang kamp, de siste tre årene mot tidligere kollega og både nærmeste og øverste ledelse ved Oslo Universitetssykehus, men i dag er kampen over. I dag fikk jeg siste nødvendige godkjenning, og jeg kan endelig begynne arbeidet med partnerdrapsstudien jeg har slåsst for i hele fem år!
Den største takken går til min nye arbeidsgiver ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis, Universitetet i Oslo, som gir meg en trygg arbeidsplass og støtte til å gjøre studien. Dernest må jeg takke alle dere der ute som på forskjellig vis har støttet meg, enten dere er fagfolk og studenter som ønsker å lære og benytte kunnskapen studien vil utlede, media som har dekket behovet for slik forskning i Norge og hvordan tidligere kollega og arbeidsgiver nektet meg å arbeide med å få studien godkjent, eller “helt vanlige (og uunnværlige) lesere” av bloggen min! Til alle dere som var der for meg og som sa jeg måtte stå på; det nyttet!
Målet for studien er å kartlegge omfang og kjennetegn (risikofaktorer) ved partnerdrap i Norge i årene 1990 – 2009. Formålet med studien er å bidra med forskningsbasert kunnskap om partnerdrap, som er avgjørende for å kunne forebygge slike drap.
Kunnskapen som utledes fra studien vil publiseres og formidles på en ikke-fordømmende måte, i både nasjonale og internasjonale sammenhenger. Brukergruppene for kunnskapen som utledes fra studien er beslutningsmyndighetene, politi og påtalemyndighetene, det medisinske- og sosialehjelpeapparatet, forsknings- og utdanningsinstitusjoner og almennheten forøvrig.
Også nyfødte blir drept
Posted on | March 8, 2013 | No Comments
I en kartlegging av kjennetegn og rettslige utfall ved barnedrap i Norge 1990 – 2009, fant jeg at ingen er blitt dømt for drap på nyfødte (innen 24 timer) i denne perioden. Funnet var uventet. Internasjonal forskning viser at de yngste barna er de mest sårbare for å bli drept av sine foreldre. Dette gjelder spesielt nyfødte, som i hovedsak blir drept av sine mødre. Årsaken til at ingen ble dømt for drap på nyfødte i løpet av to tiår i Norge kan være at rettssikkerheten til ofre for slike drap er fraværende.
Internasjonalt har antall drap på nyfødte gått ned siden siste halvdel av 1900-tallet. Nedgangen skjedde i takt med at kvinner har fått tilgang på prevensjon og abort, det er blitt mer sosialt akseptabelt å være alenemor, og at kvinner har fått økte økonomiske muligheter til å være alenemødre. Disse forholdene gjelder i aller høyeste grad i Norge. Det er derfor å forvente at vi kan ha få slike drap. Men det er ikke slik at vi ikke har hatt noen tilfeller på to tiår.
Ikke straffeforfulgt
Rettsmedisinere og politietterforskere i Norge forteller meg at de i sitt arbeid har kommet over flere mulige tilfeller av drap på nyfødte. Det er ikke alltid man har klart å finne moren til barnet. “Fred”, som ble funnet død under en stenhaug i Drammen for ti år siden, og “Stavanger-babyen”, som døde, etterlatt utenfor en villa i 2009, er eksempler på at politiet kan stå tomhent igjen etter massiv etterforskning. Men selv om man til tider har funnet moren til den drepte nyfødte, er hun ikke blitt straffeforfulgt.
Blir avfeid
Drapene blir istedet avfeid som personlige tragedier. Og det er de gjerne. Fra internasjonal forskning vet vi at mødre som dreper sine nyfødte opplever det som at de ikke har muligheter til å fostre barnet sitt. De er også ofte redde for hvordan familien eller partneren deres vil reagere dersom de skulle få vite om barnet. Så redde er de at de holder graviditeten hemmelig for alle rundt seg. De velger å føde alene, før de så dreper barnet.
Jeg etterlyser ingen heksejakt. Mødre som begår så ekstreme handlinger er helt klart i en dyp krise. men de aller fleste som begår drap opplever det som at de er i en dyp krise. Det betyr ikke nødvendigvis at vi ikke skal straffeforfølge dem.
Et hån mot de nyfødte
Drap er den mest alvorlige kriminelle handlingen som finnes. Ikke minst når ofrene er små barn. Norge har en egen paragraf i straffeloven som omhandler drap på nyfødte (§ 234). Paragrafen setter strafferammen fra ett til åtte år, og inntil 12 år dersom det er særdeles skjerpende omstendigheter. Hvis dette er en sovende paragraf, er det et hån mot de nyfødtes rettssikkerhet.
Nylig sendte Regjeringen flere mulige lovendringer som kan styrke barns rettssikkerhet ut på høring. Ett av forslagene er å oppnevne en advokat som kan sikre at barnets interesser som offer blir ivaretatt i etterforskningen av blan annet vold og drap. En slik ordning kan kanskje også sikre at drap ikke avfeies som “bare” en personlig tragedie.
Teksten ble først publisert i Aftenposten, tirsdag 5. mars 2013, side 7.
Tags: barnedrap > barnedrapsstudien > drap > drap i nære relasjoner > drap på nyfødte > filicide > forskning > infanticide > neonaticide > nyfødte > påtaleunnlatelse > rettssikerhet
Man kan ikke fortrenge noe som man aldri har visst
Posted on | January 29, 2013 | No Comments
Mødre som dreper sine nyfødte barn kan noen ganger rapportere at de ikke visste at de var gravide. Det har ofte vært psykiatere som har forsket på drap på nyfødte, og deres tolkningen av slike rapporter har vært at mødrene har fortrengt sin graviditet (Resnick, 1970). ”Fortrengning” er et psykodynamisk begrep som forskerne benytter i det de tolker mødrenes manglende bevissthet om egen graviditet som en manifestasjon av en forsvarsmekanisme mot en ubevisst konflikt.
Forskerne finner støtte for en mulig kilde til en slik konflikt som kan utløse fortrengningen sv graviditeten i motivet mødrene har for drapet. Motivet for slike drap er nemlig at mødrene ikke ønsker barnet fordi de er redde for at barnet vil ødelegge forholdet de har til familien eller barnets far. Forskerne tolker det da slik at konflikten kvinnene opplever ved å være gravid med et barn som truer deres forholdt til andre ”løses” på et patologisk vis av mødrene ved at de fortrenger det faktum at de er graviditeten bort fra bevisstheten. Når familiemedlemmene og partnerne til mødrene rapporterer at de heller ikke visste om graviditeten, tolker de psykodynamisk orienterte forskerne det som at disse deltar i fortrengningen av graviditeten.
Man kan ikke fortrenge noe man aldri har visst
Å ”fortrenge” en graviditet, enten det er sin egen eller noen andres, avhenger av at man på et eller annet tidspunkt har blitt oppmerksom på graviditeten. Det er imidlertid slik at graviditetene til mødrene som dreper sine nyfødte er ofte preget av få, svake og sene fysiske symptomer som vanligvis gjør at man vet at man er gravid, som for eksempel kvalme og en ”voksende mage”. I en befolkningsundersøkelse av drap på nyfødte i Frankrike var det fire tilfeller hvor mødrene ikke ble klar over at de var gravide før rundt 20. svangerskapsuke - når de fysiske symptomene deres ble merkbare (Tursz & Cook, 2011). Siden de ble klar over graviditeten på dette tidspunktet, konkluderte forskerne med at det ikke kunne være ekte tilfeller av ”fortrengte” graviditeter.
Det er ikke ukjent at gravide i den generelle befolkningen ikke er klar over graviditeten før rundt dette tidspunktet, eller idet fødselen starter. De aller fleste oppsøker da hjelp, enten fra sine nærmeste eller det medisinske hjelpeapparatet. De som dreper sine nyfødte velger imidlertid konsekvent å føde alene, og i all hemmelighet – selv om familie eller andre som kunne hjelpe er i nærheten.
Det er altså lite trolig at det er en psykodynamisk fortrengning som gjør at de som begår barnedrap ikke er klar over at de er gravide før i den siste fasen av graviditeten. Man kan jo ikke fortrenge noe man aldri har visst. Det interessante spørsmålet nå er hva er det som gjør at mødre som dreper sine nyfødte har få, svake og sene fysiske symptom på graviditeten? Dette kan man få et svar på gjennom en forståelse av naturlige reproduktiv konflikter mellom mor og foster (Del Guidice, 2006).
En reproduktiv konflikt
En reproduktiv konflikt oppstår når to eller flere parter ikke har sammenfallende reproduktive interesser, men snarere kan forringe hverandres muligheter til reproduksjon. Sånn umiddelbart kan det kanskje være vanskelig å se for seg at en mor og hennes foster kan være i en slik konflikt. Reproduksjonen til moren er jo selve fosteret. Men det oppstår faktisk en slik konflikt i et hvert svangerskap i varierende grad.
Konflikten dreier seg om hvor mye av morens fysiologiske ressurser skal gå til fosteret. Fosteret tjener på å få så mye av morens ressurser som det kan. Men moren kan av og til tjene på å holde igjen ressurser til seg selv og til mulige fremtidige fostre. Det avhenger om omstendighetene til moren er lovende for muligheten hun har til å fostre barnet til reproduktiv alder etter det er født.
Når mor har få, svake, og sene symptomer på svangerskap, så er det fordi konflikten er løst ved at den fysiologiske kostnaden av svangerskapet er redusert for mor på bekostning av fosteret. Og det er ikke tilfeldig at konflikten løses på denne måten nettopp i de graviditeter som ender med drap på den nyfødte. Dette kan predikeres fra en evolusjonær forståelse av mennesket.
Evolusjonære forståelser av barnedrap
Evolusjonære forståelser av mennesket blir benyttet i stadig økende grad innen både samfunnsvitenskap og medisin da de gir forskningen nye teoretiske perspektiver og problemstillinger, og dermed utvider vår kunnskap og styrker våre forståelser. Ett av de mange områdene evolusjonære forståelser har vist seg å være nyttig for er identifiseringen av risikofaktorer for barnedrap.
Evolusjonspsykologene Martin Daly og Margo Wilson (1988) mente at barnedrap vil ha større risiko for å forekomme i situasjoner hvor det er en reproduktiv konflikt mellom barnet og forelderen. Akkurat som ved den reproduktive konflikten mellom en mor og hennes foster, er tanken at foreldre vurderer i hvilken grad de skal investere sine ressurser (her: tålmodighet, kjærlighet, mat, tid, tilstedeværelse m.m.) i barnet, og i hvilken grad de skal holde igjen ressurser til seg selv og mulige fremtidige barn, eller barn de allerede har. Hvor omstendighetene ikke er lovende for muligheten til å fostre barnet til reproduktiv alder, vil foreldre, evolusjonært sett, være best tjent med å holde tilbake eller senke investering i barnet. Ressursene kan da kunne investeres i fremtidige barn, dersom omstendighetene skulle bli mer lovende i fremtiden, eller barn de kanskje allerede har. Senker en forelder investeringen i et barn lavt nok, vil barnet dø.
Med denne teoretiske forståelsen for psykologien som ligger til grunn for barnedrap, utledet Daly og Wilson flere prediksjoner for hvilke omstendigheter vil kunne henholdsvis øke og minske risikoen for barnedrap. Deres prediksjonene passer med nettopp de omstendighetene hvor mødre dreper sine nyfødte.
Det er to hovedkategorier av mødre som dreper sine nyfødte. Den ene kategorien er svært unge mødre som ikke er i et etablert forhold til barnets far; og den andre kategorien er eldre mødrene som kan være i etablerte forhold og har barn fra før av. Begge grupper er ressurssvake og, som nevnt tidligere, opplever det som at de ikke har støtte fra sine nærmeste eller et sosialt nettverk, som de kan stole på vil hjelpe dem med å fostre barnet. I vår evolusjonære fortid, som vår psykologi er tilpasset til, ville slike omstendigheter ikke vært lovende for muligheten til å fostre et nyfødt barn til reproduktiv alder. Våre formødre ville da, evolusjonært sett, være best tjent med å spare sine ressurser og sosiale bånd til fremtidige barn eller de barn hun kanskje allerede hadde.
Evolusjonære tilnærminger gir helhetlige tilnærminger
Evolusjonære forståelser av reproduktive konflikter gir et teoretisk rammeverk for å kunne predikere og forklare både de fysiologiske, sosiale og psykologiske kjennetegnene ved mødre som dreper sine nyfødte. Evnen til en slik helhetlig tilnærming gir en tillit til en evolusjonær forståelse av fenomenet. Dette er ett av mange eksempler jeg finner på at evolusjonære tilnærminger trumfer andre teoretiske tilnærminger i studiet av og forståelsen av mennesket generelt og drap spesifikt. Jeg deler villig flere.
Referanser
Daly, M. & Wilson, M. (1988) Homicide. New York: Aldine de Gruyter.
Del Giudice, M. (2006) The evolutionary biology of cryptic pregnancy: A re-appraisal of the “denied pregnancy” phenomenon. Medical Hypotheses, 68: 250 – 258.
Resnick, PJ. (1970) Murder of the newborn: A psychiatric review of neonaticide.Amer J Psychiat, 126: 58 – 64.
Tursz, A. & Cook, JM (2011) A population-based surevey of neonaticides using judicial data. Arch Dis Child Fetal Neonatal Ed 2011; 96: 259 – 263.
Teksten ble først publisert på DARWINIST.NO
Tags: barnedrap > biologi > drap > drap i nære relasjoner > drap på nyfødte > evolusjonsbiologi > evolusjonspsykologi > graviditet > kvinner som dreper > psykiatri > psykodynamisk teori
Partnerdrap i et likestillingsland er ikke et paradoks
Posted on | November 20, 2012 | No Comments
Norge er et spesielt land når det gjelder drap. Det har lenge vært kjent at Norge har en lav drapsrate (antall drap i året per 100 000 innbygger) i forhold til andre land. Men nå utmerker Norge seg på en ny måte. Historisk og krysskulturet har menn alltid utgjort en betydelig større andel drapsofre enn kvinner. Rapporter utgitt av Kripos viser imidlertid at i de senere årene er kvinner drapsofre nesten like ofte som menn. Og i årene 2000, 2005, 2006 og 2007 ble flere kvinner enn menn drept. Dette har reist spørsmål om hva det er med Norge som gjør at kvinner utgjør en så stor andel drapsofre. Det blir ofte påstått at det er et paradoks at kvinner blir drept av sine partnere da Norge skal være et land med høy likestilling mellom kvinner og menn. Men premissene for å kalle dette drapsmønsteret et paradoks er feilaktige.
Andeler og rater
Det første som er viktig å understreke er at det at kvinner utgjør en større andel av drapsofre i Norge enn de gjør i andre land betyr ikke at kvinner oftere blir drept i Norge enn i andre land. Drapsraten i Norge er som nevnt lav i internasjonal sammenheng, og tall fra Kripos viser at drapsraten i Norge har gått ned de siste 30 årene. Men nedgangen i drap skyldes i all hovedsak det at antall menn som blir drept hvert år har gått kraftig ned. Samtidig har antall kvinner som blir drept holdt seg relativt stabilt. Dermed utgjør kvinner nå en større andel av drapsofrene enn tidligere. Det er viktig å videre påpeke at selv om antall kvinner som blir drept i året har holdt seg relativt stabilt de siste 30 årene, har vi hatt en populasjonsvekst i Norge. Dermed har det faktisk blitt en nedgangen i raten for kvinnelige drapsofre også.
Altså har andelen av drapsofre som er kvinner økt i Norge som en naturlig konsekvens av at antallet menn som blir drept hvert år har gått ned mer enn antallet kvinner som blir drept hvert år. Det er en positiv og oppløftende nyhet at drapsraten har gått ned i Norge de siste 30 årene. Vi kan ta oss råd til å glede oss over av at menn ikke blir drept i samme grad som før. Nedgangen i antall menn som drepes i året har tross alt ikke gått på bekostning av kvinner.
Spørsmålet vi må stille nå er hvorfor Norge har hatt en mer positiv nedgang i antall menn som blir drept enn for antall kvinner som blir drept. Svaret ligger i at det er forskjellige psykologiske mekanismer som får en mann til å drepe en annen mann og som får ham til å drepe den kvinnen han er, eller har vært, i et nært forhold til.
Reproduktive konflikter
På 1980-tallet kom evolusjonspsykologene Martin Daly og Margo Wilson (1988) med et – på den tiden – kontroversielt utspill innen drapsforskning. De mente at ved å forstå de reproduktive konfliktene mellom partene, kunne man forstå psykologien som utløser drap. De mente ikke at å begå drap nødvendigvis var en tilpasning, noe som hadde hatt en funksjon i å øke overlevelsen eller reproduksjonen til forøveren. De mente heller at drap kan være en ekstrem konsekvens av den psykologien som ble utløst av den reproduktive konflikten (for et alternativt evolusjonært syn på drap, se Buss, 2005). Og den reproduktive konflikten mellom to menn, er forskjellig fra den reproduktive konflikten mellom en mann og en kvinne. Fordi det er forskjellige reproduktive konflikter som ligger til grunn for drap i mellom menn og partnerdrap begått av menn, vil det være forskjellige forhold i samfunnet som vil påvirke raten til de to drapskategoriene.
Jeg vil her fokusere på den reproduktive konflikten mellom menn og kvinner, som kan ligge til grunn for at menn i Norge i dag dreper kvinner de er eller har vært i et intimt forhold til.
Fra Afrika kommer det et ordtak som sier “mommy’s baby, daddy’s maybe”. I sterk motsetning til kvinner, har ikke menn kunnet vite om barna de investerte i faktisk var deres genetiske avkom. Menn var derfor, evolusjonært sett, mer avhengig av at partneren var seksuelt tro, for å sikre at han investerte i egne barn. De av våre forfedre som var opptatt av at partneren var seksuelt tro, ville trolig etterlate flere avkom og dermed spor i arten enn de av våre forfedre som ikke var så opptatt av om partneren var tro eller ikke.
I praksis ville dette føre til en seksuell seleksjon av et kjønnstypisk mønster hvor menn vil oppleve det som en større trussel enn det kvinner vil når partneren er, eller potensielt vil kunne være seksuelt utro. At partneren ønsker ut av forholdet, eller faktisk forlater forholdet, vil kunne bety at partneren ikke lenger vil være seksuelt trofast. Internasjonal forskning, og media dekningen av slike drap i Norge, viser da også at partnerdrap begått av menn skjer i all hovedsak i anledning kvinnens faktiske eller trussel om brudd i forholdet.
Ikke et paradoks, men et produkt
Dette er én av flere evolusjonære prosesser som har formet psykologien som ligger til grunn for partnerdrap i vår art. I lys av denne kunnskapen fremstår det ikke som et paradoks at kvinner blir drept av sine partneren og tidligere partnere i Norge i dag. Det fremstår snarere som et produkt av likestilling. I vårt likestilte land, har nemlig kvinner en sosial og økonomisk mulighet til å bryte ut av forhold de ikke ønsker å være i. Og nettopp det å bryte ut av forholdet øker risikoen for at mannen kan få drapstanker.
Men dette betyr ikke at vi må godta partnerdrap som en pris for den likestillingen vi jo ønsker å ha i landet vårt. Det betyr imidlertid at om vi skal få en nedgang i antall kvinner som blir drept av sine partnere og tidligere partnere, må vi anerkjenne og imøtekomme de menn som opplever samlivsbrudd som en så ekstrem krise at de begynner å tenke at drap er en reell løsning på hvordan de har det. Jeg har derfor i flere år etterspurt et lavterskel tilbud til menn med drapstanker (Ottesen, 2010; 2012). Kall det gjerne likestilling å gi hjelpetilbud til de som er sårbare for å begå drap så vel som de som er sårbare for å bli ofre for drap, så lenge hjelpetilbudene møter de reelle behovene som viser seg flere ganger i året med uopprettelige skader.
Referanser:
Buss, DM. (2005) The Murderer Next Door.
Daly, M. & Wilson, M. (1988) Homicde. New York: Aldine de Gruyter.
Ottesen, V. (2012) Har pasienten din drapstanker? Tidsskriftet for Den Norske Legeforening, (18)
Ottesen, V. (2010) Krisesenter for menn. http://biososial.org/?p=435
Innlegget ble først publisert på DARWINIST.NO 18.11.2012
Har pasienten din drapstanker?
Posted on | November 3, 2012 | No Comments
“Ved å spørre pasienter som går gjennom kriser i livet om de har hatt drapstanker, mener jeg fastleger kan bidra til å fjerne tabuet rundt slike tanker og bidra til å forhindre drap.”
Dette er ingressen til et innlegg jeg skrev som gjesteskribent i Tidsskriftet for Den Norske Legeforening, Nr. 18 – 2. oktober 2012. Les hele innlegget her.
Tags: barnedrap > drap > drap i nære relasjoner > forebygging > partnerdrap > publikasjoner > tabu > Tidsskrift for Den norske legeforening
90 minutter viktig filmvold
Posted on | September 25, 2012 | No Comments
Denne uken har den norske filmen “90 minutter”, regissert av Eva Sørhaug, premiere. I filmen får vi se 90 avgjørende minutter i livet til tre forskjellig menn. Vi får se den volden de påfører sine ofre i løpet av disse minuttene. Volden er rå og brutal. Jeg kjenner den igjen fra mitt arbeid med temaet drap i nære relasjoner, og jeg kjenner igjen de fatale utfallene. Jeg vil derfor understreke at ”90 minutter” er en ærlig fremstilling av vold og drap i nære relasjoner. Vold og drap i nære relasjoner er rått og brutalt. Man kan selvfølgelig stille spørsmål ved om vi trenger å se en så ærlig fremstilling av vold og drap i nære relasjoner på kino? Jeg mener at det gjør vi.
Den offisielle drapsoversikten til Kripos for årene 1991 – 2010 viser at 148 kvinner og 18 menn har blitt drept med enten overlegg eller forsett av sin daværende eller tidligere ektefelle eller samboer i den tidsperioden. Media dekker disse drapene i stadig mer detalj, og gir oss et lite innblikk i hvem som er gjerningspersonene, hvem som er ofrene, og til og med hvem som er naboene. For mange kan det likevel være vanskelig å ta inn over seg at partnerdrap faktisk skjer, og å se for seg hva slike drap er, hvor rå og brutale de er.
Når man leser tall over antall drepte og overskriftene for de enkelte drapene i avisene, kan man fortsatt holde en følelsesmessig avstand til det råe og brutale ved vold og drap. Kanskje er det for lett å holde en slik avstand. En så eksplisitt film som ”90 minutter” som viser hva slike handlinger er, og hvordan de skjer, gjør det så godt som umulig å opprettholde en følelsesmessig avstand til volden og drapene som portretteres. På denne måten kan ”90 minutter” kanskje bidra til å gjøre det faktum at vold og drap i nære relasjoner skjer, og ikke minst hva de innebærer, mer virkelig for de som ser filmen.
Selv om vi alle vet godt at vold og drap i nære relasjoner skjer i Norge, så har vi nok lett for å glemme det i hverdagen. De er nærmest tabubelagte tema i periodene mellom hvert nytt drap som skjer. Denne filmen er en smertefull påminnelse om at disse handlingene skjer, også i hverdagen, og også i Norge. Og vi kan trenge en smertefull påminnelse som vi ikke glemmer så lett, slik at vi ikke forholder oss passivt til temaet i hverdagen. Slik kan vi kanskje komme videre i arbeidet med å fjernet tabuet rundt vold og drap i nære relasjoner.
I et intervju med NRK som ble vist på Dagsrevyen på onsdag denne uken, forteller regissøren Sørhaug om hvordan det var å sitte i rommet ved siden av hvor de filmet volden mellom skuespillerne Kaia Varjord og Aksel Hennie. Sørhaug sier hun ikke turte å spørre Varjord hvordan det gikk, fordi hun var redd for svaret, at Varjord ville si hun ikke orket mer. Jeg håper filmen deres kan bidra til at vi tør å spørre de vi bekymrer oss for i hverdagen om hvordan det går, og ikke være for redd for svaret.
Innlegget ble først publisert i Dagbladet 21.09 2012.
Tags: drap > drap i nære relasjoner > drapsstatistikk > familiedrap > Kripos > partnerdrap > partnervold
Handlingslammet uten drapsforskning
Posted on | August 27, 2012 | No Comments
”Hva er det som er så kontroversielt med din studie?” spør journalisten meg. Det antatte partnerdrapet i Orkdal i juni har utløst nok en runde med spørsmål om hvorfor min planlagte kartlegging av risikofaktorer for partnerdrap i Norge ble stoppet av personvernombudet ved Oslo Universitetssykehus.
Mitt svar på journalistens spørsmål er at det ikke er noe ved studien som er kontroversielt. Tvert i mot så følger den etablerte standarder for denne typen studie. De andre instansene som har vurdert studien har enten godkjent studien, eller ikke hatt innvendinger mot den. Det er ombudet sitt krav om at det må innhentes samtykke fra gjerningspersoner for å kunne bruke deres personopplysninger som for eksempel alder, kjønn og tidligere domfellelse i studien som er kontroversielt.
Hjemmel i Personopplysningsloven
I flere tiår har det vært en standard i forskning på risikofaktorer for drap at forskere ikke innhenter samtykke fra gjerningspersoner til å benytte personopplysninger om dem. Denne standarden sikrer at den kunnskapen som utledes fra forskningen gjenspeiler de faktiske forholdene ved drap i populasjonen og at man ikke ”mister” de drapssakene hvor gjerningspersonen ikke vil gi sitt samtykke til forskning. Dette gjør det trygt for politikere, politiet og hjelpeapparatet å utforme forebyggende tiltak på grunnlag av forskningen.
I Norge regulerer personopplysningsloven bruken av opplysninger om enkeltpersoner. I utgangspunktet krever loven at personopplysninger bare kan brukes dersom den det gjelder gir sitt samtykke til bruk. Det er imidlertid slik at loven åpner for bruk av personopplysninger uten samtykke dersom bruken er nødvendig for å utføre en oppgave av allmenn interesses, behandlingen er nødvendig for statistiske og vitenskapelige formål og samfunnets interesse i at arbeidet finner sted klart overstiger ulempene det kan medføre for den enkelte.
Drap er den mest alvorlige formen for kriminalitet som finnes. Partnerdrap rammer ikke bare de kvinner og menn som blir drept hvert år. Barn blir også drept eller etterlatt ved slike drap. Barna blir ikke bare etterlatt ved at en, eller begge, foreldre dør i drapet. De mister også den av forelderen som begår drapet, i det denne blir en drapsmann eller -kvinne. Det er også flere andre pårørende som blir etterlatt, som foreldre, søsken og venner.
Det er klart at i anledning å forebygge partnerdrap så er det i samfunnets interesse at en vitenskapelig kartlegging av hvilke grupper og omstendigheter har en risiko for slike drap inkluderer samtlige aktuelle individ og omstendigheter. Men hva med ulempen det medfører gjerningspersonene?
Innhenting av samtykke kan krenke personvernet
Studien skal hente personopplysninger ut fra dommer. I Norge er dommer offentlig tilgjengelige, og de vil bli avidentifisert for bruk i studien i det navn, personnummer og adresser slettes fra dommene. Studien vil dermed kunne innhente opplysninger uten å identifisere gjerningspersonen.
For å be om samtykke vil hver enkelt gjerningsperson måtte identifiseres med navn, personnummer og bostedsadresse. Kravet i personopplysningsloven om samtykke fra de opplysningene gjelder er ment som et vern av individet. Det kan imidlertid tenkes at det vil oppleves som en større krenkelse av personvernet å bli identifisert som en som har begått et partnerdrap enn at studien uten samtykke systematiserer avidentifiserte opplysninger som allerede er tilgjengelig og kjent for allmennheten.
Trekk ved gjerningspersonen avgjørende for risikoen til offeret
Et krav om samtykke ved bruk av personopplysninger i forskning er ikke tilpasset det forholdet at den som søkes om samtykke rår over bruken av opplysninger som omhandler andres risiko for å bli ofre for drap. Det er nemlig slik at trekk ved gjerningspersonen, som for eksempel kjønn og alder, er avgjørende for ofres risiko for partnerdrap. Det er da etisk betenkelig at denne parten alene får bestemme om samfunnet skal få kunnskap om hvem som har en risiko for å bli ofre for partnerdrap.
Personvernombudet er alene i sin vurdering
Etter å ha veid samfunnsnytten opp mot personvernulempen ved studien godkjente Riksadvokaten i 2009 bruken av dommer i den planlagte studien uten krav om samtykke fra gjerningspersonen. Samme året utalte både Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk og Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag at de ikke hadde innvendinger mot bruken av dommer uten samtykke i studien. Politidirektoratet fulgte opp med å bestille en rapport som skulle omhandle resultatene studien utledet som del av realiseringen av regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner.
Personvernombudet ved Oslo Universitetssykehus står helt alene i sitt krav om at man må be gjerningspersoner om samtykke i den planlagte partnerdrapsstudie.
Da avslaget fra ombudet kom i 2010 ønsket jeg å be Datatilsynet om en ny vurdering av studien i håp om at de ville overprøve ombudet. Dette ble jeg imidlertid nektet å gjøre av min nærmeste ledelse ved sykehuset.
Handlingslammet
Konsekvensen av at vi ikke har forskningsbasert kunnskap om partnerdrap i Norge er at vi blir handlingslammet i forebyggingen av slike drap. Hvordan kan vi gjenkjenne og hjelpe de som er sårbare når vi ikke vet hvem de er?
Enten forebyggende tiltak skal skje på samfunnsnivå med utarbeidelse av lovendringer eller hjelpetilbud eller på individnivå ved risikovurderinger må politikere, politiet, krisesentre og andre aktuelle instanser ha kunnskap om hvem som er sårbare og har behov for hjelp.
Å ikke bli bedt om samtykke til bruk av personopplysninger er en ulempe og belastning for de det gjelder. Fraværet av forskningsbasert kunnskap om partnerdrap er en belastning og ulempe for samfunnet som ønsker å forebygge disse drapene. Men den største ulempe og belastning har de individer som kan være sårbare for et eventuelt drap og som ikke oppdages eller får tilpasset hjelp i mangel på kunnskap hos hjelpeapparatet.
Dette er en kronikk jeg hadde i i Dagbladet 23.07 2012.
Tags: Dagbladet > drap > drap i nære relasjoner > drapsforskning > kronikk > partnerdrap > personopplysningsloven > personvern > Vendepunkt
Lessons from death row inmates
Posted on | June 20, 2012 | No Comments
David R. Dow har forsvart over 100 innsatte som har vært dømt til dødsstraff de siste 20 årene. I denne videoen (TED Talk), forteller Dow at han gjennom sitt arbeid har lært hvor like livshistorier klientene hans har hatt; fra å komme fra dysfunksjonelle familier til å komme for retten allerede som ungdom.
Dow argumenterer for behovet for å intervenere i livet til barn som er utsatt for de forhold som hans klienter har måtte utholde for å forebygge drap. Som han sier, det at vi har mye å lære betyr ikke at vi ikke vet mye allerede. En av hans kanskje mer kontroversielle påstander, er nødvendigheten av å fjerne barn fra dysfunksjonelle familier. Jeg støtter denne påstanden.
________
David R. Dow has defended over 100 death row inmates in the past 20 years. In this TED Talk, Dow tells us that through his work he has learned how similar the life stories of his clients are; beginning with dysfunctional family lives and continuing with a history in the juvenile justice system.
Dow argues for the need to intervene in the lives of children who are exposed to the life circumstances his clients have suffered to prevent homicides. As he states about intervention, the fact that we have a lot to learn does not mean we don´t know a lot already. One of his most controversial statements, perhaps, is the need to remove children from their dysfunctional families. I agree with this statement.
Tags: David R Dow > drap > dødsstraff > forebygging > TED Talk > utviklingspsykologi > video
Gode sitater #1
Posted on | March 23, 2012 | No Comments
Noen ganger har andre sagt noe så bra, at man ikke kan si det bedre selv. Som når en forfatter med få velvagte ord oppsummert noe komplekst, og som man selv hadde måttet brukt sider på. Eller når forfatteren med sine velvalgte formuleringer gjør det nærmest umulig å krangle med budskapet. Jeg samler slike sitater til både foredrag og tekster jeg skriver. Det er som å stå på skuldrene til kjemper (standing on the shoulders of giants). Noen ganger er sitatene så bra, at jeg må dele dem her på bloggen med dere.
Dagens gode sitat er fra Richard D. Alexander som har vært en forkjemper for tverrfaglighet i forståelsen av mennesket.
To maintain progress in the understanding of human behavior, information about (a) the historical and reproductive significance of specific acts of behavior and (b) their underlying morphological, physiological, and developmental designs must be continually played against one another; neither can be ignored. We must learn how to do this, and remind ourselves to do it. To do it best, we must combine contributions from all relevant disciplines.
Richard Alexander (1990: 244)
keep looking »