biososial

Ungdomshjernen

Posted on | April 4, 2020 | No Comments

Nei, ungdomshjernen er ikke midlertidig i ustand. Den er et funksjonelt produkt av evolusjon. Fordi på sitt eget vis, så oppfyller den sine viktige og evolverte oppgaver.

Sommerfugler brukes ofte som en metafor for utvikling: Den rare larven som blir til en vakker sommerfugl. Et sjarmerende og estetisk bilde på endring, har du tenkt tidligere. Men nå står du utenfor kokongen til din tenåring. Kokongen som består av den låste soveromsdøren, Instagram og Snapchat og Tik Tok-kontoene du er blokkert fra å følge, og den overdøvende stillheten når du spør hvordan det går.

Metaforen er ikke lenger bare sjarmerende og estetisk. Kokongen virker så mørk, hard, og ugjennomtrengelig. Og samtidig så sårbar, der den henger helt ytterst på grenen. Og hva skjer med din engang rare, søte, lille larve, der inne i kokongen? De siste par-tre tiårene har vi fått forskningsmetoder som belyser hva som skjer inne i kokongen. Du skal vite at det er både fascinerende og imponerende.

Du har kanskje hørt at ungdommer og ungdomstiden er vestlige, kulturelle oppfinnelser fra moderne tider? Det er de ikke. Selv om det unektelig finnes tidspregede særtrekk for ulike ungdomskulturer, er ikke ungdommer og denne livsfasen kulturelle fenomen alene. Ungdommer har alltid eksistert. Vi finner dem kryss-kulturelt – altså på tvers av både geografiske og historiske linjer. Vi finner dem til og med tvers av artslinjer.

Sammenfallende med de biologiske prosessene i kroppen hvor individet blir kjønnsmodent, foregår det også særegne biologiske prosesser i hjernen. Prosessene fører til endringer i hjernens strukturer, og med det kommer det endringer i hvordan hjernen fungerer – hvilken informasjon den tar inn, hvordan den bearbeider den informasjonen, og hva som oppleves som viktig og som en belønning. Dette skjer ikke bare hos mennesker, men også hos andre pattedyr.

Prosessene som endrer hjernens strukturer og fungering resulterer i særegne psykologiske trekk, som igjen gir seg utslag i den særegne atferden ungdom har. Også disse særegenhetene deler vi med andre pattedyr. Som det å søke stimulering, gjennom rus, sex eller å ta andre høyrisiko sjanser, og å bli sterkt påvirket av venner til å ta disse sjansene. Både mennesker og mus drikker mer når de er sammen med jevnaldrende i ungdomstiden enn i andre livsfaser. Både mennesker og rotter reagerer sterkere på å bli sosialt isolert, med angst og depressive symptomer, i ungdomstiden enn i andre livsfaser.

Det at vi deler så mange særegenheter ved ungdomstiden med andre arter, vitner om at det er et felles evolusjonært opphav og funksjon til denne livsfasen. Og det må bety at ungdomstiden er, i et evolusjonært perspektiv, kanskje ikke så dum som den av og til kan se ut til å være.

Frem til bare to-tre tiår siden, trodde man at hjernen var ferdig utviklet ved 12 års alderen hos oss mennesker. Men med stadig mer sofistikerte metoder, har forskere trengt seg inn i kokongen, og kan nå fortelle oss hvor mye som faktisk skjer inne i ungdomshjernen. Det er en dynamisk prosess, hvor erfaringer former endringer i hjernestrukturer, og hvor endringer i strukturer også dytter ungdommen ut i nye erfaringer.

Hjerneceller kommuniserer med hverandre gjennom forbindelser vi kaller synapser. Én hjernecelle kan ha inntil 2 500 synapser. Hjernen har en overproduksjon av synapser frem til rundt ett-årsalderen. Men i den fremste delen av hjernen, den prefrontale cortexen, fortsetter overproduksjonen frem til rundt i tre-årsalderen.

I løpet av livet, og i sammenheng med erfaringer individet gjør, vedlikeholdes og styrkes noen synapser, mens andre synapser lukes bort. Samtidig skjer det en prosess hvor myelin, som er et lyst, fettaktig materie, som fungerer som et smøremiddel i kommunikasjonen mellom hjernecellene, øker i volum i hjernen. Disse prosessen pågår gjennom hele barndommen, men skyter fart i det individet er på terskelen til å bli kjønnsmoden. Og de pågår i stor fart frem til individet er omtrent i midten av tyve-årene. For gutter kan det ta lenger tid enn for jenter å bli helt ferdig med disse prosessene, omtrent 18 måneder lenger i snitt. Den siste delen av hjernen som avslutter disse prosessene, er den prefrontale cortexen.

Den prefrontale cortexen er større hos mennesker enn hos andre arter, sett i forhold til resten av kroppen. Det er hevdet at det er denne delen av hjernen som skiller oss fra andre dyr. Den gir oss nemlig våre aller høyeste, og mest krevende, sosial-kognitive evner. Den gjør det mulig for oss å sammenfatte all den informasjonen som prosesseres i hjernen, kontrollere våre impulser, forme avgjørelser i nåtid og for fremtiden, vurdere konsekvenser for oss selv og for andre, og forstå og tolke andre mennesker.

Endringene i strukturen og fungeringen av hjernen fører til en endring i hvilken og hvordan informasjon tas inn, og hvordan informasjonen bearbeides. Fordi de ulike delene av hjernen ikke er helt ferdigstilt før individet er i midten av tyveårene, bruker ungdom og voksne ofte ulike deler av hjernen til å ta inn og bearbeide informasjon, og da ikke minst sosial informasjon.

Ett eksempel på dette, er forskjellen mellom ungdommer og voksne når det kommer til å tolke ansiktsuttrykk. Begge grupper har en aktivering i amygdala, en mandelformet struktur i det limbiske systemet av hjernen, for å løse denne sosiale oppgaven. Amygdalaen deltar i hjernens bearbeiding av følelser, og er, for eksempel, avgjørende for vår atferdsmessige reaksjon på frykt. Men hos voksne ser man også en aktivering i den prefrontale cortexen i det de tolker ansiktsuttrykk. Og voksne er da bedre i sin tolkning enn det ungdommer er. Ungdommer, for eksempel, mistolker ansiktsuttrykk som viser redsel for å vise sinne eller avsky. Ikke rart da, at det kan bli et høyt konfliktnivå når du prøver å snakke med din tenåring om dine bekymringer. Og ikke rart da, at du ikke forstår hvorfor din bekymring kan tolkes som et angrep av ungdommen.

Det finnes selvfølgelig individuelle forskjeller blant ungdommer i hvilken fart utviklingen går for de ulike delene av hjernen, og med det hvordan de oppfatter og bearbeider sosial informasjon. Når det kommer til biologi, er det alltid individuelle forskjeller. Det er det evolusjon selekterer ut i fra. Så selv om man kan finne gjennomsnitter for når ulike deler av hjernen øker fart i sin utvikling, og når de er ferdige utviklet, så finnes det også tydelige individuelle forskjeller.

Men hvorfor fødes vi ikke ferdig utviklet? Hvorfor har vi en så lang barndom og ungdomstid? At det skal gå så mange år før vi eventuelt får egne barn er energimessig kostbart. Og, ikke minst, så øker hver måned, hvert år som går til disse prosessene, sjansen for at individet kan dø før det når å få egne barn. Det siste er vitterlig en helt reell mulighet, når man ser på den risikofylte atferden ungdom kan ha, som resultat av deres særegne biologi og psykologi. Det at evolusjonen ikke har satt en stopper for det hele, men har denne ungdommstiden som en tommelfingerregel for pattedyr, må bety at den har, på en eller annen måte, lønnet seg for overlevelse og/eller for reproduksjon.

Selv om andre arter også har en ungdomstid, så er den ikke like lang som hos oss mennesker. Årsaken til at vår ungdomstid er lengre, er antagelig at vi mennesker er en ekstremt sosial art, med et høyst komplisert sosial liv. Det sier seg kanskje ikke selv, men det tar både tid og erfaring for å utvikle de sosiale evnene til å leve slik vi gjør. Og i ingen andre faser av livet er vi så sosiale som i ungdomstiden, når vi står på terskelen til å bli kjønnsmoden, og de første årene av å ha blitt kjønnsmoden. Og i ingen andre faser av livet, betyr det sosiale så mye for oss.

I våre moderne tider er voksne opptatt av hvilken faktakunnskap (les utdanning), og dokumentasjon på slik kunnskap, ungdommen må ha, for å klare seg videre i livet. Men ungdommen selv er evolvert til å ta til seg så mye som mulig av den sosiale kunnskapen de må ha, for å klare seg videre i livet. De skal etablere sin plass i sin gruppe, og få best/flest mulig partnere. Da må de fange opp hva som gjelder, hva som er ”innafor”, i sin gruppe. Og ikke hva som gjelder blant oss voksne.

Det er altså ikke noe galt med hjernen til ungdommen, selv om det av og til kan oppleves slik fra oss voksnes ståsted. Hjernen til ungdommen er langt i fra dysfunksjonell, når de setter sin egen sosiale gruppe og livet i den foran alt annet. Hjernen til ungdommen er ikke dysfunksjonell, når den ikke er mottakelig for formaninger fra oss voksne om å ta vare på liv og helse. At ungdommer tar risikoer mye oftere når de er med jevngamle enn alene, forhold som ikke gir utslag fra eller til hos voksne, betyr at de ikke kan avskrives som dumme. All den fornuften og kunnskapen om risikoer du så helt tydelig at var der hos din lille larve, bare for ett øyeblikk siden, er der fortsatt. Den har ikke forsvunnet. Men (og dette er et stort men) prioriteringen deres har endret seg, der inne i kokongen. Redselen for å bli ekskludert fra deres sosiale verden, som er deres virkelighet, gjør ungdommen sårbare for svært reelle farer. Og evolusjon har skapt ungdommen slik. Det er derfor sterke krefter du står opp mot, når du ber din unge, håpefulle være forsiktig og fornuftig, i det hen springer ut i sommernatten. Husk da at det er ikke bare en dårlig ide å ta sjanser. Ungdommen kan lære noe nytt og viktig fra det. Og det de lærer blir en del av vingene som vokser inne i kokongen. Vingene som gjør sommerfuglen vakker, og gjør at den kan fly. Så ikke forstyr så alt for mye prosessen som skjer i kokongen, men pass på at den ikke blåser av grenen den henger så tilsynelatende løst på.

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen, “De nære ting”, fredag, 26. april, 2019.

Jeg kan anbefale boken Inventing Ourselves – The secret life og the teenage brain, forfattet av Sarah-Jayne Blakemore (2018), som tar for seg dette temaet og tilsvarende faglitteratur.

Menneskets eldste venn

Posted on | March 28, 2020 | No Comments

Forholdet mellom mennesker og hunder viser hva godt vi kan skape på tvers av artsgrenser. Men det er likevel ikke fellesmenneskelig å skjøtte dette forholdet godt.

Han ser opp på meg, og logrer. Hjertet mitt smelter på sekundet. Lille, rare, vakre skapning. Så full av tillit, på tross av hva han må ha vært gjennom. Nei, jeg skal ikke gjøre som veterinæren sier! Vitterlig, det skal jeg ikke.

Det er i disse dager syv år siden gulltrollet mitt, Begbie, kom inn i livet mitt, og jeg i hans. Det er syv år, hvor dagene har startet med at jeg synger (les: ”synger”) morgensanger til ham, mens han logrer og presser hodet og kroppen hardt inntil meg, for å sikre seg mest mulig kos. Syv år med dette; et vell av gjensidig kjærlighet og trygghet. Heller enn å avlive ham, slik veterinæren anbefalte meg å gjøre.

Begbie (ja, oppkalt etter han i Trainspotting) kom til meg som en omplasseringshund. Han var bare seks måneder gammel. En valp, men likevel utsultet av de tidligere eierne sine. En rosa skapning, som bare var skinn og ben. Han var ikke mer enn halvparten så stor som broren fra det samme kullet, fordi han ikke hadde fått nok næring til å vokse. Det var bare snakk om dager før han ville ha kollapset og sultet i hjel, mente veterinæren. Med tanke på hans helsetilstand og hva han ellers kunne ha opplevd hos en familie som hadde evnet å la en valp sulte, mente veterinæren at jeg burde avlive ham. Jeg hørte ordene hennes. Men jeg så tillitt og forhåpning i øynene hans. Han så meg i øynene og logret. Dette sterke minnet utløser fortsatt tårer hos meg.

Hundehold kan virke rart, fra et evolusjonært perspektiv. Hvorfor investerer vi mennesker så mye tid, energi og ressurser i hunder? Hvorfor føler vi så sterkt for dem? Det er jo ikke noe genetisk slektskap mellom oss, så er ikke all investering vi gjør i dem bare et sløseri, fra et evolusjonært perspektiv? Kan man likevel se på menneskers kjærlige hundehold i et evolusjonært perspektiv? Kanskje.

Den evolusjonære historien til hunder er menneskeskapt og startet allerede mellom 20.000 og 40.000 år siden. Det må man kalle et langtidsforhold. Til sammenligning startet husdyrhold av hester først for 6000 år siden, og kyr for 10.000 år siden. Katter tok vi inn for bare 4000 år siden. 

Men selv om mennesker og deres beste venn har en lang historie sammen, så er det ikke fellesmenneskelig å ville knytte nære bånd til hunder. Hunder er ikke for alle. Og ikke alle hundeeiere opplever sterke, kjærlige følelser for de små firbente de har i sin omsorg. Ikke bare ble Begbie sultet nær i hjel av eierne han hadde før meg, han er en engelsk bullterrier – en rase som ble avlet fram i London på 1800-tallet ene og alene for å vinne råe, brutale og dødelige hundekamper. I en av de første tekstene som omhandler rasen, skrytes det av hvor raskt de heles fra skader fra kampringen. Og i Kina spiser de hunder. Det er unektelig at kultur kan forme hvordan individet forholder seg til dyr.

Men det er ikke bare kultur. Det ligger i menneskets genetikk å like hunder. I alle fall for noen av oss. I en svensk tvillingstudie, med over 85.000 deltakere, fant de at genetikk kunne predikere bedre om deltakerne ble hundeeier som voksne, enn det å ha vokst opp med hund. Når det er et genetisk grunnlag for å ville ta hunder inn i sitt hjem og hjerte, er det ikke rart at vi finner at mennesker har investert dypt i sine hunder, uansett hvor langt tilbake i vår felles historie vi graver.

Historikere har nylig studert forholdet folk hadde til dyr i England på 1800-tallet. De hevder at noe skjedde med holdningen til dyr i den viktorianske tiden. Fordi selv om noen mennesker gikk inn for å skape den perfekte kamphunden i Londons bakgater, var det en annen kulturell strømning som stod i en sterk kontrast til dette: Gjennom bilder, bøker og andre tekster fra denne tiden har mennesker uttrykt en dyp kjærlighet og stor investering i sine hunder. Folk skrev visstnok /mye/ om hundene sine på denne tiden, og deres uttrykk skilte seg fra andre tider. Historikerne mener derfor at det først på 1800-tallet ble utbredt og sosialt akseptabelt å «skjemme bort» og å knytte sterke emosjonelle bånd til hunder.

Men her kan arkeologer korrigere historikerne noe. Fordi funn i Nord-Amerika, som er 10.000 år gamle, viser at mennesker begravde hundene sine på måter som viser den samme respekt og tanke om et etterliv som når de begravde sine medmennesker. Det er altså ikke noe nytt, hvor mye hunder kan bety for oss mennesker. 

Det har vært en rådende teori, at det lenge levde en hundelignende art på siden av menneskers samfunn. Denne arten skal ha levd på våre matrester, og gjennom evolusjon utviklet de seg til å bli så husvarme at vi mennesker endelig tok dem inn og gjorde dem til våre kjæledyr. Andre teoretikere har påpekt at ressursene vi mennesker hadde til rådighet på denne tiden, ville ha vært så begrenset at hundeflokker ikke kunne ha levd av våre rester.

Nettopp det at individet hadde få ressurser, og lite oversikt over når det ville være nok mat til å dele med en ekstra munn man ikke var genetisk i slekt med, sier noe om hvor sterke følelser disse dyrene må ha vekket i oss, helt fra starten av. Men det sier også at det må ha vært noe gunstig for individet å ta inn dem inn. Og det gunstige var antagelig evnen til å samarbeide på tvers av artsgrensen. Fra 8000–9000 år siden blir det et typisk motiv for hulemalerier at mennesker og hunder jakter sammen. På grunn av størrelsen, korte snuter og ofte en krøll på halen, er det klart at det er hunder og ikke andre dyr, som for eksempel ulver, som er blitt hedret med en plass i kunstverkene.

Men hvordan startet det hele, hvordan gikk vi mennesker fra å være omgitt av ulver til å holde hunder vi jakter sammen med og sørger dypt over når de dør? Et slikt samarbeid og tilknytning over artsgrenser er unikt, så vi har ingen andre eksempler å lære fra. 

Uansett hvordan det startet, så har vi mennesker klart å skape en art som spiller på våre evolverte emosjonelle strenger. De får oss til å ville ivareta dem, ikke bare bruke dem til jakt og blodig underholdning. Og det føles rett overveldende, til tider. Som mammaen til en av Begbies venninner sa, da vi møttes i parken sist:

Noen kvelder legger hun seg før meg, dersom jeg lar døren til soverommet stå åpent. Når jeg kommer inn, og ser henne sammenkrøllet i dyp søvn, så blir jeg nær på gråten, fordi følelsene jeg har for henne er så sterke, så varme.

Det er som hentet rett ut av hverdagen til Begbie og meg. Og det er ikke bare vi to som er sære, selv om vi begge valgte å trosse veterinærer, og ikke avlive våre omplasseringshunder. Tilknytningen mellom hunder og deres eiere er så ofte så lik det man finner mellom forelder og spedbarn, at forskere bruker oss i sin forskning til å forstå hvordan vi mennesker utvikler vår evne til å knytte oss til andre i nære relasjoner, og hvordan gener kan være avgjørende for denne utviklingen. 

Ikke overraskende har forskning vist at gener er svært avgjørende. Og fordi evnen å knytte seg til andre har et genetisk grunnlag, har vi mennesker klart å avle frem hunder som kan være mer interessert i knytte seg til oss enn til medlemmer av samme art. Deres tilknytning til oss er vel noe av det første vi mennesker trekker frem, når vi beskriver hunder. De er så lojale, sier vi. Det kan kanskje høres litt usunt ut, for ikke-hundeeiere. Men det ubeskrivelig fine ved dette trekket vi mennesker har skapt hos hunder, ble beskrevet så godt av en hjemløs mann, som i et intervju jeg så for et par år siden sa: Det er et annet hjerte som alltid banker på min side. Betydningen dette kan ha for å komme seg gjennom livet, er det mange hundeiere som vet godt. Og vi har visst det imellom 20.000 og 40.000 år.

Først publisert i Klassekampen, De nære ting, fredag, 7. februar, 2020.

Interflora har en utdatert idé om hva romantikk er

Posted on | February 5, 2020 | No Comments

Det er de små tingene, ikke sant? De små tingene som får deg til å tenke på ham gjennom hele dagen. Hjertet slår og strømmer sterke følelser gjennom hele kroppen. Du klarer knapt å sovne om natten. Når han ringer deg ut av det blå. Når han sender en nattamelding. Blomster på døren når du kommer hjem.

Jeg fikk blomster på døren nylig. Tyve nydelige roser. Jeg leste kortet som fulgte, og så hendene mine som holdt kortet begynne å skjelve. Kvalmen steg i meg. Jeg ble kald. Adrenalinet raste gjennom kroppen. Nei, vær så snill, nei.

Kortet var ikke signert med navn. Hodet raser gjennom de siste årene av mitt liv, på jakt etter hvem som kan ha gjort dette, skrevet akkurat disse ordene. Ingen. Jeg er skremt.

Jeg vet at jeg har vært heldig. Jeg har aldri hatt en eks som nektet å gi slipp på meg – som ringer, tekster, møter opp på arbeidsplassen min, og ber meg komme tilbake. Beordrer meg tilbake. Hvor mange kvinner i Norge har vært, er, og kommer til å være mindre heldig vet vi ikke. Befolkningsstudier i andre land viser at omtrent 15-30 prosent kvinner og 8-15 prosent menn utsettes for stalking i løpet av livet. Det er altså mange blant oss som må leve med og navigere invaderende tilnærmelser – uten noe som helst råderett. Samme hvor mye de ber om fred, blir de stadig oppsøkt, på ulike vis. De vet ikke når eller om det noen gang tar slutt. De vet ikke alltid hvem som står bak. Og de vil fortelle deg: det er de små tingene.

Stalking er ikke bare overveldende og belastende, det kan være begynnelsen på en livsfarlig prosess. Vi vet at blant de over tusen mennesker som bor på hemmelig adresse i Norge, blir flere funnet av den de flykter fra. Og vi vet at menn som begår partnerdrap i anledning samlivsbrudd initiert av kvinnen som oftest stalker henne forut for drapet.

Offentlige personer er også sårbare for å stalkes. Jeg har som fagperson uttalt meg i media om kontroversielle tema, til tider med kontroversielle vinklinger, i over ti år. Igjen har jeg vært heldig som ikke har opplevd stalking i den anledning heller. Men var disse rosene og kortet et tegn på at min frihet til å gjøre dette uten livsfarlige konsekvenser hadde endret seg? Kvalmen og skjelvingen vedvarte. Jeg klarte fortsatt ikke finne noen jeg kjente som kanskje kunne ha sendt meg denne oppmerksomheten med et slikt kort.

Jeg ringer Floriss-butikken som var listet på lappen som var klistret på innpakningen, med mitt navn, privatadresse og private mobilnummer. Da får jeg vite at kjeden Interflora, som butikken er del av, oppgir ikke navnet på kunder, når blomster er sendt med anonyme kort. De påberoper seg en taushetsplikt og et ansvar for personvernet til kunden. Jeg kan ikke tro hva jeg hører.

Hvilket utdatert syn på romantikk har en bedrift som innretter seg slik at man kan sende blomster uten at mottaker har noen rettigheter til å få vite hvem som har sendt de. Når tror de at det er en fin opplevelse å få blomster anonymt på døren til sitt private hjem? Og hvem tror de har behov for å sende blomster anonymt? Med all min faglige tyngde vil jeg fraråde en slik praksis.

Butikken kan imidlertid ringe kunden og spørre om å få lov til å oppgi hans navn. Dette er ufattelig for meg. Som fagperson vet jeg at for en som stalker vil dette være en bekreftelse både på at han har makten og at han har fått oppmerksomheten min. Begge deler er svært uheldig. Som fagperson vil jeg fraråde også en slik praksis.

Neste dag ringer jeg Interflora sentralt. Jeg sier til den som svarer at siden jeg ikke får vite navnet på avsender, vil jeg ta en prat med noen høyere opp i systemet om stalking. «Hallo i luken!» bjeffer kvinnen i andre enden. Ampert hevder hun at jeg kan da bare anmelde det å ha fått roser til politiet, så vil de gi politiet alle opplysninger. Hennes løsningsforslag faller selvfølgelig på sin egen urimelighet. Det er ikke ulovlig å sende blomster. Politiet kommer ikke til å legge bort etterforskningen av drap, vold, ran, menneskehandel eller annet, bare fordi jeg fikk blomster på døren. Jeg gjentar at jeg vil snakke med noen høyere opp i systemet enn henne. Det jeg har å si er viktig.

Interflora har ikke bare en utdatert idé om hva som er romantisk – å få roser fra en anonym person er ikke spennende og fint for kvinner i Norge i dag. Bedriften tilrettelegger for atferd som kan være en liten, men likevel betydelig del av kundens antisosiale handlingsmønster som er svært belastende for mottaker, og som kan eskalere til å bli livsfarlig. Jeg foreslår at de umiddelbart opphører sin praksis med å la kunder sende blomster anonymt, og at de arrangerer et internseminar for de ansatte som omhandler stalking. Jeg stiller gjerne med min fagkunnskap. Interflora har allerede all min private kontaktinformasjon.

Teksten ble først publisert i Dagbladet, Debatt, 16. oktober, 2019.

Askepott-effekten

Posted on | December 24, 2019 | No Comments

Moderne stemødre er sjeldent som i eventyrene, men å være bonusforelder har sine mørke sider.

Ja, ja, Askepott – en stemor er og blir en stemor. Slik forklarer kokken i «Tre nøtter til Askepott» hvorfor Askepott behandles så dårlig – hvorfor hun må jobbe så hardt og ikke får ha noe fint i livet av verken eiendeler, hobbyer eller en kongelig frier.

Som for mange i min generasjon var historien om Askepott mitt første innblikk i hva en steforelder er. Da jeg begynte å studere og ble interessert i evolusjonære perspektiv på foreldrepsykologi, fikk jeg et dypere, og mørkere, innsyn. I den evolusjonspsykologiske faglitteraturen på barnedrap kom jeg nemlig over begrepet «the Cinderella effect» («Askepott-effekten»).

Det er forskerne Martin Daly og Margo Wilson som står bak begrepet. Som evolusjonspsykologer kjente de godt til arbeidet til evolusjonsbiologen William D. Hamilton. På 1960-tallet skisserte han hvordan evolusjon helt uunngåelig har formet vår sosiale atferd slik at vi investerer mer i de vi har fellesgener med, enn andre. Videre kjente Daly og Wilson også godt til arbeidet til evolusjonsbiologen Robert Trivers, som omhandlet hva som påvirker graden av foreldreinvestering et individ gjør. Trivers skisserte, i tråd med arbeidet til Hamilton, at noe av det mest avgjørende for graden av investering individet gjør, er om det er et genetisk slektskap mellom det og barnet i dets omsorg. Ikke bare har evolusjonen formet vår foreldrepsykologi slik at vi ønsker å investere i våre genetisk sett egne barn; den har også formet foreldrepsykologien vår slik at vi unngår å investere helt grenseløst i alle mulige andre barn.

Selv om man hadde forsket på hva som høynet sårbarheten for barnedrap i flere tiår, var det ingen forskere som hadde hatt noe teoretisk grunnlag for å se om det var noen forskjeller mellom steforeldre og genetiske foreldre, med tanke på motiv, metode og utbredelse. Gamle eventyr bør jo ikke danne grunnlaget for våre akademiske antagelser om menneskets natur! Men Daly og Wilson hadde et vitenskapelig kvalifisert grunnlag, fra arbeidet til evolusjonsbiologene, til å utlede at barn vil være mer sårbare for å bli utsatt for dødelig vold fra en steforelder enn en genetisk forelder.

Arbeidet til Daly og Wilson, som strakte seg over 1980-, 1990- og tidlig 2000-tallet, viste at det er noe i de gamle eventyrene som speiler vår menneskelige natur. Og da ikke bare historien om Askepott som hadde en slem stemor, men til og med eventyret om Snehvit som hadde en morderisk stemor. Dette fant de i data på barnedrap fra jeger- og sankersamfunn, og fra sin samtid i land som USA, Canada, Storbritannia og Sverige. De fant for eksempel at barn som hadde blitt drept ved dødelig vold i USA, var 100 ganger oftere drept av en stefar enn en genetisk far. I Canada var det 70 ganger mer sannsynlig at barna hadde blitt drept av en stefar enn en genetisk far. Forskerne viste at å bo med en stefar var den største risikofaktoren for barnedrap, også når andre forhold, som økonomi, var kontrollert for. Dette gjaldt også for ikke-dødelig vold mot barn. I studien jeg har gjort på barnedrap i Norge, 1990–2009, fant også jeg at steforeldre er overrepresentert blant de gjerningspersoner som ikke begikk drapet i anledning selvdrap eller en psykotisk episode.

Fordi det har vært sjeldnere at barn bor med stemødre enn stefedre, har kun to studier sett på hvilken risiko det er for barn å bo med stemødre. Ikke bare fant begge studier at stemødre var overrepresentert som gjerningspersoner i forhold til genetiske mødre, den ene studien hadde data som viste at barna hadde vært utsatt for grovere vold og omsorgssvikt i forkant av drapet dersom gjerningspersonen var en stemor, enn noen av de andre kategoriene gjerningsperson.

Evolusjonspsykologene som testet disse forholdene hadde utledet at de ville finne nettopp disse tendensene, fordi kvinner, rent fysiologisk, er primæromsorgspersoner. Fordi kvinner må gi av sin egen kropp, både i graviditet og amming, har den potensielle evolusjonære kostnaden av å investere i stebarn vært større for kvinner enn for menn. Evolusjon har derfor formet kvinner med en kald, hard hånd, med tanke på å forskjellsbehandle genetisk sett egne barn og stebarn.

Barnedrap er det mest ekstreme og sjeldne utfallet av at omsorgspersoner ikke føler det samme for stebarn som for egne barn. For de fleste vil vår evolverte foreldrepsykologi vise seg på betydelig mindre ekstreme måter. Forskning viser nemlig at steforeldre ikke hjelper til med lekser like mye, ikke tar barn til tannlegen like ofte, ikke bruker like mye penger på mat, og ikke engang tar på sikkerhetsbelte i bilen like ofte som genetiske foreldre.

Likevel vil mange si at å ha en steforelder har vært en bonus for dem – at de har bidratt som omsorgspersoner, og at dette har betydd mye for begge parter. Askepott svarer også kusken at da faren hennes fortsatt levde, behandlet han sin stedatter som om hun var hans egen. Hvordan kan det ha seg, i et evolusjonspsykologisk perspektiv?

Det er ofte slik, innen forskning, at man er mer opptatt av det som går galt enn det som går bra, eller i det minste går seg til på et vis. Så det finnes ikke like mye forskning på de gode steforhold som de dårlige. Men det finnes evolusjonspsykologiske perspektiv også på de individ som investerer godt i sine stebarn. Forslaget til hvorfor de gjør det, er at det å investere i en potensielt ny partners avkom fra tidligere forhold, er en strategi for å sikre seg denne partneren. Å vise interesse for og interesse i å investere i barnet til den du dater eller er kjæreste med, er en god måte å sikre deg denne partnere. De fleste foreldre vil jo bli betrygget, til og med sjarmert, dersom du gjør det. Og gode foreldre kan bli skremt bort dersom du ikke gjør det.

Her må det raskt understrekes at når man snakker om strategi hos mennesket eller andre dyr, fugler, fisk, planter og annet liv innen evolusjonære perspektiv og fag, er det svært sjeldent man mener en bevisst strategi. Men med den evolusjonære effekten det å investere i barn din nye partner har fra tidligere forhold kan ha for din egen reproduktiv suksess, gir det mening å kalle det en strategi.

Et annet perspektiv, som jeg tenker kan belyse det at noen individ investerer i avkom de vet ikke er deres egne, er det at vi mennesker har en lang evolusjonær historie for det som kalles allo-parenting. Allo-parenting betyr at det er flere individ som bidrar til å fostre barn. Vi mennesker er altså ikke fullstendig fremmed for det å skulle investere i og fostre andre barn enn våre egne genetiske etterkommere.

Likevel: Det å investere i stebarn har i all hovedsak vært en evolusjonær blindvei for det meste av vår arts historie, hvor individet har hatt begrenset med ressurser. Og dette har uunngåelig formet foreldrepsykologien i vår art. Våre evolverte responser på stebarn står for mange i en overveldende kontrast til krav i våre moderne tiders kultur, som sier vi skal bry oss om barn og ha omsorg for dem – enten de er våre egne eller ikke. Bonusbarn, og bonusforeldre. Mange opplever ikke disse forholdene som en bonus, men en byrde.

Kunsten speiler livet, sies det. Noen av de skumle eventyrene speiler vår natur. Bortsett fra på dette elementære punktet: at stemødrene til Askepott, Snehvit og Hans og Grete var onde. Som evolusjonspsykolog er ikke ondskap et ord jeg bruker på noe så menneskelig som ikke å føle det samme for stebarn som genetisk sett egne barn og dermed ikke klare å være så raus, tålmodig og kjærlig som det en bonusforelder liksom skal være.

Mange har intensjonen, strategien, å være en god bonusforelder, men så kommer virkeligheten, også kalt hverdagen. Dersom du ser på deg selv som en raus og kjærlig person, kan det å bli en steforelder bli en forvirrende og vond opplevelse – dersom du ikke ser på rollen gjennom et evolusjonært perspektiv.

Nær hundre tusen barn bor med en steforelder i Norge i dag. For dem vil jeg understreke at en forklaring ikke er en unnskyldning – man kan ikke gjemme seg bak den. Det er alltid de vokse som er de mest ressurssterke til å velge å gjøre det riktige i en familie, også midt opp i konflikter som bunner i følelser som har dype, evolusjonære røtter i mørk og kald jord.

Teksten ble først publisert i Klassekampen, “De nære ting”, fredag 29. november, 2019.

Født i feil tid

Posted on | October 6, 2019 | No Comments

Å vite at menneskets psykologi er formet av evolusjonære prosesser kan hjelpe deg å forstå deg selv og andre bedre.

Du har kanskje hatt en følelse av å være født i feil tid? Født for tidlig, tenker du. Verden er ikke klar for slike som deg enda, konkluderer du, under kveldens tannpuss. Sannheten er at det er mer sannsynlig at du, som alle oss andre, er født senere enn det du egentlig er formet til. Slik er det, fordi vi mennesker er formet av evolusjon.

På 1800-tallet identifiserte Charles Darwin en evolusjonær prosess han kalte naturlig seleksjon. Dette er en prosess som har bidratt til å forme alt liv på jorden. Enkelt sagt innebærer naturlig seleksjon at gjennom genetisk arv, så videreføres trekkene til de som får avkom til neste generasjon. Trekkene til de som ikke får avkom, videreføres ikke. Naturlig nok.

Dersom miljøet krever visse egenskaper over andre for at individet får avkom, sier man at det er miljøet som selekterer trekkene som videreføres til neste generasjon. Miljøet består ikke bare av de fysiske forholdene, som jordsmonn, klima, og slikt. Miljøet består i aller høyeste grad også av de sosiale forholdene. Og de sosiale forholdene skapes av de de andre individene i populasjonen. Det er jo de individet får avkom med, eller ikke. Det er de individet samarbeider med, eller ikke. Det er de individet konkurrer mot, eller ikke.

Dersom miljøet krever de samme trekkene over flere generasjoner, vil populasjonen bli mer og mer tilpasset akkurat de kravene for hver generasjon. Slik utvikler populasjonen seg. Sakte, men sikkert. Men populasjonen er altså alltid ett skritt bak, og ikke ett skritt foran, i forholdet mellom hvilke trekk enkeltindividene har og hvilke krav de kan møte i sitt miljø. Det er jo ingenting i seleksjonsprosessen som kan ta høyde for hvilke nye krav som kan ligge i et fremtidig miljø.

Det er storhet i dette synet på hvordan alt liv på jorden utvikles, mente Darwin selv. Det kunne jo, blant annet, brukes til å forstå oss mennesker bedre – våre følelser, tanker og atferd. Det er nemlig ikke bare fysiske trekk som har et genetisk grunnlag. Psykologiske trekk har det også. Derfor kan psykologiske trekk selekteres, og med andre ord evolvere.

Likevel har det vært få og svake forsøk på å se menneskers psykologi gjennom en evolusjonær linse før tidlig på 1980-tallet. Da kom evolusjonspsykologien som påpekte at alle vi mennesker er døtre og sønner av formødre og forfedre som navigerte seg gjennom livet, det sosiale livet, og løste utfordringene de møtte. For å forstå hvorfor vi mennesker er som vi er i dag, så må vi verdsette nettopp dette. Vi har, helt uunngåelig og enten vi vil det eller ikke, arvet våre formødres og forfedres måter å navigere på. Det setter arvesølvet i skyggen.

Fra arkeologien vet vi at i omtrent 90 prosent av vår evolusjonære historie har vi mennesker levd i jeger- og sankersamfunn. Derfor er vi best formet til å løse de sosiale utfordringene som finnes i slike samfunn. Jordbruksrevolusjonen, som kom for omtrent 10 000 år siden, antas ikke å ha selektert frem et helt nytt sett av psykologiske trekk hos oss. Ei heller har den industrielle eller teknologiske revolusjonen gjort det, da de i et evolusjonært perspektiv har akkurat skjedd.

Flere av de utfordringene våre formødre og forfedre måtte navigere seg gjennom i jeger- og sankersamfunn står vi fortsatt overfor. Men i dagens samfunn kommer de ofte i en helt ny og fremmed utforming. I tillegg har vi fått noen utfordringer som vi ikke har hatt tidligere. Da kan mye gå «galt».

Vi har, for eksempel, fortsatt et ønske om å sikre oss en best mulig partner. Men nå skal vi ikke finne denne i vår lille og oversiktlige stamme. Vi har hele verden å velge fra, gjennom ulike apper på mobilen. Mange av oss ønsker i utgangspunktet å holde sammen som par. Men nå er det å holde sammen ikke lenger avgjørende for å sikre at barna våre overlever. Vi må fortsatt livnære oss, og vi vil jobbe og bidra til fellesskapet. Men vi drar ikke ut i et livsnødvendig fellesskap for jakt og sanking. Vi søker oss isteden til kontorjobber som krever høyere utdanning og at vi sitter stille hele dagen. Og det er en Kiwi eller Rema rett ned i gaten fra hvor vi bor, som legger ut sjokolade rett ved disken. Vi vil være sosiale og tilhøre en gruppe. Men vi bor ikke lenger tett sammen med slekt og venner, som vi deler dagens fangst med rundt bålet om kvelden.

Nye, fremmede utforminger på gamle utfordringer, altså. Og her sitter du, med følelser og tanker som det ikke alltid oppleves som lov å ha i Norge i 2019, og som du kanskje ikke engang vil innrømme at du har. Av og til så handler du til og med på de følelsene og tankene. Du sveiper deg gjennom Tinder-appen, selv om du hadde det helt topp på daten i går. Du vil ikke gi opp ekteskapet ditt, selv om det er ingen kjærlighet eller tillit igjen, og den andre vil dra. Du kjøper den sjokoladen ved disken, og spiser den før du har pakket ut alle grønnsakene og fisken du kjøpte på tilbud. Helt ærlig: før du låste opp døren hjemme. Du trener ikke ofte nok, selv om du vet du burde for helsens skyld (og for forfengeligheten). Du besøker ikke foreldrene dine så mye som du burde. Du henter barnet ditt alt for tidlig i barnehagen i innkjøringsfasen, mens du trosser blikkene og formaningene til de ansatte. Og du vet ikke hvorfor du ikke strekker til. Hvorfor du ikke er den du vil være, den du burde være.

En av grunnene til at evolusjonspsykologi har møtt motstand, er at vi mennesker liker så godt tanken på at vi er helt og holdent frie. Vi liker tanken på at vi kan bestemme selv hva vi skal gjøre og ikke gjøre. Og kanskje vi kan det. Men kan vi helt og holdent bestemme fritt hva vi skal føle og tenke, for så å føle og tenke det vi bestemte oss for? Står vi med en liste i hånden som vi krysser av på, for så å sette i gang med de følelsene og tankene vi valgte? Eller er det mer slik at følelser og tanker mer har en tendens til å dukke opp, uten at vi har bevisst gått inn for det, og så prøver vi så godt vi kan å håndtere dem når de først er der?

Evolusjonsbiologen William D. Hamilton er kjent for å ha identifisert det evolusjonære opphavet til hvorfor individ hjelper andre, selv om det å hjelpe kan påføre individet en kostnad – altså hvorfor individ handler altruistisk. Slik atferd kan jo virke litt rart, fra et evolusjonært perspektiv. Hvorfor kan noen finne på å redde andre ut av et brennende hus, når de selv kan dø? Hvorfor velger noen å sitte barnevakt for en søster, heller enn å gå på en date som en gang i fremtiden kan lede til å få egne barn? Hamilton påpekte at kostnaden individet har av å hjelpe, må veies opp evolusjonært på et vis. Hans hypotese var derfor at vi har større sannsynlighet for altruistisk atferd overfor de som vi har felles gener med, våre genetiske slektninger. Fordi dersom vi hjelper genetiske slektninger, hjelper vi faktisk videreføringen av våre felles gener til neste generasjon. Naturlig nok.

Hamilton sin hypotese om det evolusjonære opphavet til altruisme har vært grunnlag for mye forskning innen evolusjonspsykologi. Og den har ikke bare vært grunnlag for forskning på hvem vi har størst sannsynlighet for å hjelpe. Hypotesen har også vært grunnlag for forskning på hvem vi er mest sårbare for å havne i konflikter med. Og konklusjonen fra flere tiår med forskning er klar: vi har størst sannsynlighet for å hjelpe de vi har felles gener med, og havner oftere i konflikter med de vi ikke har felles gener med. Selv om det finnes anekdotisk bevis på at dette ikke nødvendigvis gjelder på julaften.

Hamilton presenterte sin hypotese på 1960-tallet. I ettertid skrev han at han mislikte tanken på at egen og venners adferd stadig illustrerte hypotesen. Han likte tanken om at det var noe mer mystikk rundt hva som forårsaket deres adferd, enn at det rett og slett bare var formet av evolusjon. Og det var med tristhet han registrerte at dette ønsket om mystikk hadde ingen fotfeste, da hypotesen stadig fikk støtte gjennom forskning.

Sier jeg så at du bare skal gi opp? Ikke engang prøve å innfri de krav og forventninger du har til deg selv, som det moderne liv i Norge har til deg? Nei, ikke nødvendigvis. Jeg sier bare at det er en grunn til at du opplever det moderne liv som vanskelig til tider. I det moderne kaoset av sosiale og helsemessige utfordringer som du ikke alltid løser så godt, kan du ved hjelp av evolusjonspsykologiske perspektiv se disse nære ting i et nytt lys.

Du synes kanskje ikke som Darwin at det er en storhet i det evolusjonære synet på hvorfor vi mennesker er som vi er. Det er et trist syn, tenker du. Som Hamilton har du et ønske om mer mystikk rundt hvorfor du er som du er. Men jeg håper du likevel kan finne en trøst i å forstå deg selv og andre bedre.

Vi er jegere og sankere som er født i feil tid. Vi er gammel vin på ny flaske. Men kanskje du er en Champagne?

Teksten ble først publisert hos Klassekampen, De nære ting, fredag 15. mars, 2019.

Mobbing er menneskelig

Posted on | September 29, 2019 | No Comments

Kampanjer mot mobbing har ofte som utgangspunkt at det er noe galt med de sosiale evnene til mobberne. Men hva om dette synet er feil?

Da er det ikke rart vi ikke blir kvitt problemet. Evolusjonspsykologiske  (EP) perspektiv på mobbing anerkjenner at slik atferd kan gi individet sosiale fordeler, og gir et nytt syn på hvordan mobbing likevel kan forebygges.

Mobbing er dessverre svært utbredt. Små barn, ungdom og voksne mobber. Vi finner mobbing i enhver kultur , i alt fra jeger-sanker– samfunn, pre- og postindustrielle samfunn, til Norge i 2017. De fleste må innrømme at vi i løpet av livet, i barnehagen, skolen, arbeidsplassen, eller i sosiale medier, har mobbet. Om vi ikke sto i ledtog, har vi likevel ledsaget ved å ikke aktivt forhindre det.

Når en psykologisk mekanisme eller atferd både finnes krysskulturelt og er svært utbredt i befolkninger, vurderer vi evolusjonspsykologer om det kan være et produkt av evolusjon, og da del av vår fellesmenneskelige natur. Det som er avgjørende er om fenomenet har gitt individet fordeler ved overlevelse eller reproduksjon i vår evolusjonære fortid. Som jeg vil liste under, har nok mobbing gjort nettopp det. Og finner vi fenomenet hos andre dyrearter, slik vi gjør med mobbing, så betyr det at det har en lang evolusjonær historie.

Mange foretrekker nok å tro at gjennom evolusjon har vi mennesker blitt mer moralsk gode enn andre dyrearter. At noe fælt, som mobbing,  kan  ha en funksjon og være del av en evolvert natur hos andre dyr, men ikke hos oss mennesker. Men evolusjon er en moralsk nøytral prosess. De trekk, både fysiske og psykiske, som tjente individet, ble uunngåelig en del av vår arts natur. Akkurat som hos andre dyr. Også de trekk vi ikke er stolte av, de vi ikke vil vedkjenne oss. 

Evolusjonspsykologiske prediksjoner

Dersom de psykologiske mekanismene som ligger til grunn for mobbing virkelig er et produkt av evolusjon, skal det med et EP-perspektiv være mulig å predikere en rekke trekk ved mobbing, og teste prediksjonene gjennom forskning. Dette er blitt gjort, og EP- prediksjonene har fått støtte. Under listes et lite knippe av disse.

Først, dersom mobbing er en del av vår fellesmenneskelige natur, skal det ikke være noe påfallende galt med den sosiale utviklingen og sosiale evnene generelt til mobbere. Og forskning som skiller  de som kun mobber fra dem som både mobber og blir utsatt for mobbing, finner at de som kun mobber har gode sosiale evner og utvikling, god psykisk helse, og at det er ingen assosiasjon mellom det å kun mobbe og de vanlige risikofaktorene for problematisk sosial utvikling.

For eksempel er ungdom som kun mobber gode på å lese andres reaksjoner og følelser, og har ikke mangelfulle evner til empati. Videre blir de oftere oppfattet som populære av både medelever og lærere. Ofte innehar de en lederrolle i gruppen sin. De er også oftere i forhold eller dater. De begynner å date tidligere enn jevnaldrende, og oppleves som attraktive partnere. Dette gjelder begge kjønn.

Når det kommer til mobbing av medlemmer av samme kjønn, predikerer EP-perspektiv at mobbingen vil være skreddersydd til å undergrave den utsattes mulighet for reproduksjon. Evolusjonært sett, er det da ikke rart at mobbing fra jevnaldrende kan oppleves som verre for ungdom enn å ha et dårlig forhold til egne foreldre.

Fordi kvinner og menn har hatt så ulike fysiologiske roller i reproduksjonen, vil det være kjønnsforskjeller i mobbing. For eksempel er kvinner mer  evolvert til å unngå fysiske farer. Graviditet og amming krevde at våre formødre holdt seg i live. Kvinners og jenters mobbing vil derfor være verbal og gå på sosial ekskludering, heller enn å være fysisk. Mobbingen oppleves likevel som helt kritisk for de utsatte. I vår evolusjonære historie var begge kjønn avhengige av samarbeid med andre. Men kvinner, gjennom sin fysiologiske rolle som primær omsorgsperson for de minste barna, var også helt avhengig av andre for fostring av sine barn, gjennom barnepass og bidrag til diett. Sosial ekskludering har derfor vært et ekstra effektivt virkemiddel i å true deres reproduksjon, og er derfor typisk for mobbing blant jenter og kvinner.

Trekk vi mennesker finner vakre hos jenter og kvinner, er trekk som er assosiert med ungdommelighet, som signaliserer fruktbarhet. Det er derfor ikke overraskende at jenters utseende ofte er gjenstand for mobbing fra andre jenter. Jenter som rapporter å være fysisk attraktive rapporterer også oftere å ha blitt utsatt for mobbing av andre jenter.

Menn har på sin side vært under et sterkere seleksjonspress til å evne å skaffe og beholde ressurser, men ikke nødvendigvis holde seg i live. I vår evolusjonære fortid har dette krevd fysisk styrke. Både i fortid og nåtid kan sosial dominans hjelpe på. Med få andre måter å hevde seg og vise slike evner, er det ikke overraskende at mobbing blant gutter ofte viser seg i fysiske og verbale konfrontasjoner. Mobberen kan både vise egen styrke og dominans og krenke motparten.

Med forståelsen av at mobbing gir  tilgang på evolusjonært sett helt avgjørende sosiale fordeler, som å true konkurrenters reproduktive muligheter eller å framstå som en attraktiv partner, innser man hvorfor det å bare be noen om å avstå fra mobbing ikke vil virke.

Forebygging

Skal vi forebygge mobbing, må eventuelle utøvere ha handlingsalternativ som gir de samme sosiale fordelene som mobbing. Det er også en del av vår fellesmenneskelige natur å verdsette, bli imponert av og tiltrekkes av prososiale handlinger. Hos de vi skal omgås, ledes av, samarbeide med og ha som partnere. For eksempel, innen akademia er det ikke ukjent å fryse ut, overilt kritisere med unødig skarp tone, gå til personangrep istedenfor å holde seg til faglig diskurs. Til og med stjele ideer og prosjekter fra kollegaer med henvisning til ens lederrolle. De unge, midlertidige ansatte er ekstra sårbare for slik behandling. Dette kan sikre posisjon og at man vinner de knappe ressursene. Man kan også få honnør innen akademia for å inkludere unge talenter i prosjekter, og støtte dem i deres karrierer. Prososiale handlinger kan imidlertid være mer krevende enn mobbing – som er skremmende lett å utøve i alle aldre. I tillegg til å veilede i bruk av prososiale handlinger til å oppnå sosiale goder, må man derfor også øke de sosial kostnadene av å mobbe, gjennom tilstedeværelse av dem som kan gjenkjenne og sanksjonere atferden.

EP-perspektiv på mobbing kan kanskje først virke dystert. Men det er ikke deterministisk. Som all atferd utløst av evolverte psykologiske mekanismer vil forekomsten av mobbing avhenge av omstendigheter. Da de som kun mobber har gode sosiale ferdigheter, skal de klare å vise en fleksibilitet i hvordan de oppnår sine sosiale fordeler. Vi kan finne håp og effektive tiltak i dette.

Denne teksten ble først publisert i Dagbladet, Analyse, 17. desember, 2017.

Barn som dreper

Posted on | August 29, 2017 | No Comments

Hver eneste dag i Norge er det barn som våkner til omstendigheter de ikke klarer å håndtere på egen hånd. Vi kan ikke påstå at det er noe galt med et barn som ikke utviser samme evner som voksne i slike omstendigheter.

Det skjer svært sjelden drap i Norge, men som samfunn er vi ikke immun mot det. Vårt samfunn er heller ikke immunt mot at barn kan begå drap. Dersom samfunnet svikter barn, kan de begå drap. Jeg vil, som drapsforsker, si at selvfølgelig kan de det! Men jeg vil også si noe om hvordan vi som samfunn kan svikte de samme barna også i etterkant.

Mediedekningen av drap i Norge har endret seg i løpet av de ti årene jeg har forsket på slike hendelser. Drap i nære relasjoner, for eksempel, ble tidligere ansett som familietragedier som media holdt seg unna. Nå dekker media drap kort tid etter hendelsen, og i noen tilfeller før det er avklart om det faktisk er et drap. Der man før nøyde seg med korte, nøkterne uttalelser fra politiet, intervjues nå naboer. Gjennomgående gir naboer det samme bildet: de trodde aldri et drap kunne skje i deres nabolag. Slike intervjuer kan i beste fall opplyse folk om at drap faktisk kan skje i alle nabolag.

Også fagfolk intervjues om drap. Dette er svært viktig, for i fravær av fagkunnskap kommer spekulasjoner. Spekulasjoner treffer sjelden, og er da en ekstra byrde for de det gjelder. Men det ligger et stort ansvar på de som uttaler seg.

Når jeg kontaktes for intervju, gjør jeg alltid en avveiing: hvor snart etter en så alvorlig hendelse, mens mye fortsatt er uklart, skal jeg uttale meg? Jeg vil bidra til at kunnskap gis til publikum generelt, for å unngå spekulasjoner og feilaktige forestillinger. Og jeg vet også at fagmiljøer kan ta til seg kunnskap jeg gir gjennom media. Men jeg vil ikke bidra til at feilaktig bilde tegnes av det gitte drapet, og jeg vil ikke bidra til unødig medieoppmerksomhet som er til belastning for de etterlatte og en gjerningsperson som allerede er i en alvorlig krisesituasjon.

Jeg sier ikke at jeg som fagperson da velger å pynte på fagkunnskapen jeg deler i media, eller velger bort noen viktige fakta, men jeg må være bevisst på hva jeg vektlegger og hvilket budskap jeg sender. For – dette skal barnet ta med seg i den mørke retningen livet tok. Og det kan påvirke de ulike fagmiljøene, enten det kommer til forebygging av framtidige drap, etterforskning av eller reaksjoner på drap.

Jeg har flere eksempler på saker hvor jeg har gjort slike vurderinger. Den som står klarest i minnet, er en sak hvor et barn i min egen hjemkommune drepte sin fosterbror i 2013. Der ventet jeg for lenge med å uttale meg, og det har jeg angret på.

Hovedgrunnen til å vente var at alvoret av saken var større enn i de fleste drap i Norge, da et barn var gjerningspersonen. Mediedekningen av alle drap kan være en belastning for de etterlatte og gjerningspersonen. Men når et barn eller en ungdom i begynnelsen av sitt eget liv tar et annet liv, der kan vel belastningen bli større?

Forskningen på barn som dreper er i stor grad gjort i USA, og har liten overføringsverdi til Norge. I USA lever uforståelig mange barn i nabolag med en kriminell livsstil, hvor konflikter av og til løses med vold og drap.

Barna dras inn i denne livsstilen i ung alder, og ikke bare fordi alternative livsstiler ikke er tilgjengelige for dem. Som del av livsstilen de voksne rundt dem har, finner man rusbruk og alvorlig forsømmelse av og vold mot barn.

Dette kan påføre barna kognitive, psykiske og emosjonelle skader.

I drapssaken fra min hjemkommune ble denne forskningen trukket fram i mediedekningen for å forklare drap begått av barn. Det ga et misvisende av bilde av hva som kan føre til slike drap i Norge. Det er påfallende at flere nyhetsredaksjoner benyttet denne forskningen, uten å stille spørsmål ved nytteverdien av å inkludere den i sin dekning av drapet. I Norge har vi lite kriminalitet, og vi har ikke nabolag hvor barn blir dratt inn i en kriminell livsstil.

Forskningsresultater fra andre land som derimot er relevante for Norge kan deles inn i tre hovedkategorier, og ikke alle drap vil falle innenfor disse. Den ene er når barn utsettes for vold eller forsømmelse. Den andre er når barn lider psykisk, og ikke får den oppfølgingen de trenger. Den tredje er alvorlig konflikt mellom søsken.

Hver eneste dag i Norge er det barn som våkner til omstendigheter de ikke klarer å håndtere på egen hånd. Og vi skal ikke kreve av dem at de skal klare dette uten ekstreme reaksjoner. Den delen av hjernen som muliggjør evnen til å vurdere konsekvenser, for en selv og for andre, er ikke ferdig utviklet før man er i midten av 20-årene. Vi kan altså ikke påstå at det er noe galt med et barn som ikke utviser samme evner som voksne.

Under rettssaken hvor en ungdom sto tiltalt for et drap begått i desember i fjor, fokuserte mediedekningen på at tiltalte ikke viste (nok?) tegn til anger i retten. Men hva visste vi om hvor mye ungdommen angret uten å vise det? Dersom barna som begår drap har en normal utvikling videre i livet, er det ingen grunn til å tvile på at de med tiden, med blant annet en ferdigutviklet frontallapp, vil få en voksens forståelse av sin handling og angre med den største smerte og fortvilelse. Vi burde være mer opptatt av hvilke spor vi selv etterlater for barnet idet den med tiden søker å forstå sin egen handling og skape et nytt liv videre.

Det som burde skremme oss mer enn det at barn kan begå drap, er at vi som samfunn kan svikte barn, både i forkant og etterkant av drap, dersom vi ikke har god nok kunnskap.

I forkant av den siste saken hvor et barn har begått drap i Norge, ble det vurdert at det var en risiko for at barnet kunne skade seg selv, men ikke andre. Dette viser hvor vanskelig det er å identifisere på individnivå hvilke barn som kan begå drap. I stedet for å tro at vi må kartlegge hvilke barn som kan begå drap, må vi sørge for at ingen barn må våkne til omstendigheter som gjør at de kan ende med å begå desperate handlinger.

Og når vi svikter, for det vil vi til tider, og drapet skjer, så må vi ikke svikte barna i etterkant. En del av det å svikte barn som begår drap, er å ha kunnskapsløs, stigmatiserende og fordømmende fokus i mediedekningen.

 

Teksten ble først publisert i Dagbladet, Debatt, 2. august, 2017.


Grunnen til at kvinner ikke kan tåle såpass

Posted on | July 15, 2017 | No Comments

Evolusjonspsykologien gir svar på hvorfor uønskede, seksualiserte meldinger oppleves støtende av kvinner og hvorfor menn ikke skjønner det.

Igjen går debatten om hva kvinner må tåle av uønskede, seksualiserte tilnærminger. Noen anerkjenner at slikt kan være svært opprørende, og mener derfor at sterke motreaksjoner er på sin plass. Andre mener at fordi de selv ikke ville tatt sånn på vei av slik oppmerksomhet, burde ikke de det gjelder gjøre det heller.

Denne debatten kan ha godt av kunnskap om hvorfor uønsket seksualisert oppmerksomhet er svært støtende for mange kvinner, og hvorfor ikke alle menn intuitivt forstår hvorfor kvinner ikke bare kan tåle såpass.

Å ha seg selv som standard for hva andre mennesker skal tåle i sosiale sammenhenger uten å bli opprørt, gir ikke mening. Psykologifaget viser at det finnes individuelle forskjeller i hvor sensitive vi kan være. Men å velge ett kjønn, enten det er kvinner eller menn, som standard for hva begge kjønn nødvendigvis skal tåle, gir heller ingen mening fra et evolusjonspsykologisk perspektiv.

 

Kjønnsforskjeller i reproduktive kostnader

Gjennom evolusjon var våre formødre og -fedre del av to ulike utviklingsspor for psykologiske trekk. Dette skjedde fordi de fysiologiske rollene deres i reproduksjon var helt ulike, og med det var også utfordringene i reproduksjon ulike. Siden utfordringene i reproduksjon var ulike for de to kjønn, var det ikke til å unngå at evolusjon ville forme kjønnsspesifikke måter å oppfatte og reagere på informasjon, som i kommunikasjon med det motsatte kjønn. Hva som opprører og provoserer kvinner og menn i møte med det andre kjønn vil derfor også til tider være ulikt. Og hva ulikhetene vil være, er forutsigbart ut fra hvilke utfordringer våre formødre og -fedre hadde i reproduksjon respektivt.

Den fysiske kostnaden av en befruktning har alltid vært betydelig større for kvinner enn for menn. Først og fremst er kvinner gravide i 9 måneder. I en evolusjonær fortid, hvor vi ikke hadde tilgang til moderne medisinsk hjelp, kunne enhver graviditet medføre sykdom og død for kvinnen. Fødsel likeså. Og i en fortid, hvor det ikke fantes morsmelkerstatning, Nestlé barnegrøt og moste grønnsaker på glass, måtte kvinner amme sine barn i flere år, dersom hun valgte å beholde det etter fødselen. I noen jeger-sanker samfunn, som har det levesettet vi mennesker er, evolusjonært sett, tilpasset til, ammer kvinnene sine barn i inntil fire år.

Våre formødre er de som gjorde en riktig vurdering av om en mulig befruktning kunne være verdt det. Og det berodde mye på om han var verdt det.

Ett hovedkriteria for våre formødre i deres vurdering av om en mann var verdt det, var hans vilje og evne til å investere i henne og deres eventuelle felles barn. Fraværet av en far er funnet å være assosiert med en barnedødelighet på inntil 70% i jeger-sanker samfunn. Dersom mannen ikke investerer i barnet i slike samfunn, vil kvinnens egen investering, med livet som innsats, med størst sannsynlighet være bortkastet.

 

Når mannen tydelig signaliserer lav investering

Foranledningen for årets debatt om hva kvinner må tåle, var at en mann, forholdsvis kjent i offentligheten, har brukt sosiale media til å sende seksualiserte meldinger til kvinner han ikke kjenner. En seksualisert, digital melding fra en ukjent mann, sånn helt ut av det blå, signaliserer til kvinner et særdeles lavt investeringsnivå. Det lover ikke godt for langsiktige investeringer i forholdet. Ser man dette i et evolusjonspsykologisk perspektiv, kan man skjønne hvorfor noe så lite er så opprørende for mange kvinner. Å reagere kraftig på uønsket seksuelle tilnærminger, som et lite investerende fremstøt, beskyttet våre formødre mot å ta evolusjonært sett dårlig valg. Heller, da, én overreaksjon for mye, enn én for lite. Sett i et slikt perspektiv, er det ikke rart at kvinner rapporterer å oppleve direkte fysisk ubehag, i tillegg til å bli krenket eller til og med skremt av slike tilnærminger.

Hvor skremt kvinner rapporterer å bli av uønsket seksualisert oppmerksomhet er assosiert med, blant annet, hvor stor makt mannen har. Sannsynligvis fordi denne makten kan oversettes til tvang. Å reagere kraftig, kan hindre eskalering til tvang, i det kvinnen signaliserer klart og tydelig at hun ikke ønsker sex med mannen. Dessverre kan det å reagere kraftig også føre nettopp til en eskalering. Noen av kvinnene det gjaldt i foranledning av årets debatt om hva kvinner må tåle, opplevde også at avsender ble mer aggressiv i tonen da hans tilnærminger ble avslått.

De kvinner som klarte å navigere dette sjangsespillet av hvilke menn de kunne trygt ha kontakt med, hvem de burde avvise, og hvordan de best kunne avvise dem, er våre formødre. Dette sjangsespillet må kvinner i Norge i dag fortsatt navigere. Det er dette de bes om å gjøre med diskresjon av de som mener de må tåle såpass.

Fordi den evolusjonære kostnaden av et dårlig eller påtvunget valg av partner kunne være betydelig større for kvinnen i forhold til mannen, vil behovet for å velge den beste mulige partner, velge dette helt fritt, og å få sterke reaksjoner på uønsket oppmerksomhet og trusler mot denne friheten, ha vært selektert i større grad hos kvinner (merk: dette underspiller ikke opplevelsene til menn som opplever tilsvarende). Derfor gir det ikke intuitiv mening for alle menn at noe så lite skal oppleves som noe så fælt. Men alt fra anekdoter til teori og forskning kan gi innsikt.

 

Evolusjonspsykologiske prediksjoner

Med utgangspunkt i at det er kjønnsforskjeller i den evolusjonære kostnaden av reproduksjon, predikerer evolusjonspsykologiske perspektiv at kvinner og menn ville oppleve uønskede seksuelle tilnærminger forskjellig. Og gang på gang gir studier empirisk støtte for prediksjonene til slike perspektiv. Som det at menn undervurderer hvor opprørt kvinner blir av uønskede og seksuelt aggressive tilnærmelser. Og at kvinner overvurderer hvor opprørende tilsvarende er for menn. Det vil nok være overaskende for flere kvinner enn menn å lese at i en studie av Struckman-Johnson og Struckman-Johnson (1994), ble ikke unge menn så veldig opprørt av tanken på at en kvinne med kniv truet til seg sex med dem, så lenge hun var fysisk attraktiv. Slik ville det vitterlig ikke være for de fleste kvinner.

Digital kommunikasjon, som gjennom sosiale medier, gjør det lettere å komme med lavt investerende tilnærminger. Det har åpnet for menn å nå så uendelig flere kvinner enn før, i håp om at bare én vil takke ja til en slik tilnærming. Evolusjonært sett, vil gevinsten for ham potensielt være enorm i forhold til innsatsen. For kvinner åpner det for uendelig flere situasjoner å måtte navigere seg trygt ut av.

Men det vi så i forkant av årets debatt om hva kvinner må tåle eller ikke, er at slik kommunikasjon også gjør det tilsvarende lett å påføre de menn som gjør slike fremstøt en sosial kostnad. Noen av kvinnene som hadde opplevd de uønsket seksualiserte tilnærminger i sosiale medier, brukte samme plattform til å vise frem meldingene og fordømme den som hadde sendt dem. Riktig eller galt, dette kan virke forebyggende. Når den sosiale kostnaden blir høyere, er terskelen for å velge en slik tilnærming også høyere. Å forlange at kvinner viser diskresjon overfor menn som tar slik kontakt, gjør det motsatte.

 

Teksten ble først publisert i Dagbladet, 15. juli 2017 i Analyse, side 61.


Den som går med drapstanker trenger å bli sett

Posted on | June 20, 2017 | No Comments

Det er på overtid å hjelpe de som går med drapstanker, slik vi vet gjerningspersoner ofte gjør i forkant av drap i nære relasjoner.

Arre, Hammer og Stangeland advarer i kronikk i Aftenposten 22. mai mot å forvente at det er mulig å identifisere hvem som kommer til å begå selvmord, og mot å tro at skjemaer som skal veilede risikovurderingen faktisk er til hjelp. Det samme gjelder drap i nære relasjoner.

Norge har en av de laveste drapsratene i verden. Det at vi har få drap, gjør det vanskelig å senke antallet ytterligere. Men vi må forsøke. Ett drap er ett for mye – for den drepte, de etterlatte og den som blir en drapskvinne eller -mann. Vi må bare være realistiske i vurderingen av mulighetene til å forebygge, og av metodene vi forventer å forebygge gjennom.

Ikke vilkårlig når drap skjer

I snart ti år har jeg forsket på kjennetegn ved gjerningspersoner, ofre og omstendigheter for drap i nære relasjoner. Det har overrasket meg å måtte kjempe mot mektige institusjoner som ville hindre slik forskning i Norge. Forskning avdekker tydelige mønstre i hvilke grupper av individ er mest sårbare – enten til å bli drept eller til å begå drap – og i hvilke omstendigheter de er sårbare. Kunnskap om at drap ikke skjer helt vilkårlig, gjør det mulig å prioritere de sårbare gruppene i forebyggingen.

MEN: det er mange flere familier som har kjennetegnene på sårbarhet for drap enn familier som faktisk rammes. Derfor er det et umulig ansvar å gi den enkelte fagperson eller forebyggende instans å skulle kunne uomtvistelig gjenkjenne risiko hos et gitt individ eller familie, og hindre de få drapene i året som skjer i nære relasjoner. Selv om det brukes skjema til å vurdere risiko.

For å likevel få ned antall drap, må vi ta oss råd til å være der for alle sårbare. Vi må ikke lure oss selv til å tro at vi kan gjøre en realistisk vurdering av risikonivået, men legge til rette for hjelp uansett. Sånn i tilfelle. Og ikke bare for de som er sårbare for å bli ofre for drap. Det er på overtid å hjelpe de som går med drapstanker, slik vi vet gjerningspersoner ofte gjør i forkant av drap i nære relasjoner.

Hvordan kan vi forebygge drap i nære relasjoner?

Jeg vil låne formuleringene til Arre, Hammer og Stangeland fra deres forslag til hvordan vi best forebygger selvmord, da det er slik vi også kan forebygge drap i nære relasjoner:

Den som går med drapstanker trenger å bli sett, tankene og følelsene deres må bli anerkjent. Vi fjerner ikke drapstanker ved å fordømme den som har slike tanker, da fjerner vi oss bare fra henne eller ham. Framfor alt må vi ha et tjenestetilbud som er formet på de sårbares premisser og der de selv kan legge frem problemene sine og få hjelp som er godt tilpasset behovene deres. Dernest må vi sikre koordinerte tjenester og passende oppfølging.

Jeg tror også at godt tilgjengelige tjenester, for eksempel gjennom døgnåpne tilbud med kort eller ingen ventetid, vil være nyttig for alle, uansett hvordan vi vurderer risikoen for drap.

Og så skal vi selvsagt snakke om drapstanker og -planer. Kartlegginger bør ikke ha som formål å klassifisere drapsfaren som stor eller liten med bruk av et skjema, men å bygge en relasjon og tilby jordnær behandling som er individuelt tilpasset.

 

Teksten ble først publisert i Aftenposten, Kronikk, 20. juni, 2017.


Vi må verne om forskningsetikken

Posted on | September 18, 2016 | No Comments

  • I 2007 begynte jeg kampen for partnerdrapsforskning i Norge.
  • Men i anledning VGs siste kartlegging av partnerdrap, velger jeg likevel å ikke la meg intervjue.

I alle disse årene har jeg hatt et godt forhold til media. Som forsker setter jeg stor pris på den arenaen media gir forskere og fagfolk til å formidle kunnskap og forståelser om drap, og til å gi innspill til forebygging. Likevel vil jeg ikke la meg intervjue i denne omgangen.

Begrunnelsen min er at det å verne om forskningsetikk må være et ufravikelig prinsipp, og jeg som forsker vil ikke samarbeide med redaksjoner som med vitende og vilje truer internasjonale standarder for forskningsetikk.

 

Stjålet studie

Ved å kartlegge partnerdrap tar VG det samfunnsansvaret media har til å belyse problematiske forhold i samfunnet på alvor. Det er flott! Men det blir da desto mer skuffende og rystende at VG i denne anledning viser til resultat fra en partnerdrapsstudie som de vet er plagiert. På godt norsk betyr det at studien er stjålet. Og det betyr at resultatene fra studien er heftet med en alvorlig form for forskningsjuks. Ved å henvise til resultatene fra en stjålen studie, og forskeren bak tyveriet, legitimerer og premierer VG alvorlig forskningsjuks . Dette strider mot medias samfunnsansvar.

At studien VG henviser til er stjålet er veldokumentert. Dette er gjort kjent for de i VG som arbeidet med kartleggingen i forkant av publiseringen av reportasjeserien. Dokumentasjon viser ubestridelig at jeg i 2007, på eget initiativ, utarbeidet prosjektbeskrivelsen til en studie hvor kjennetegn ved gjerningsperson, ofre og omstendigheter ved partnerdrap skulle kartlegges. Samtlige partnerdrap i en gitt tidsperiode i Norge skulle inngå i studien. I NOU 2010: 3, Drap i Norge, side 17, kan man lese at jeg hadde en kontrakt med Politidirektoratet om å skrive en rapport som skulle omhandle resultat fra studien.

I dag foreligger en slik rapport. Men den er forfattet av min daværende forskningsleder som i 2010 nektet meg å kontakte Datatilsynet for å søke om godkjenning av partnerdrapsstudien. Og senere har hun altså selv gjennomført studien. Dette er både maktmisbruk og forskningsjuks.

 

Forskere tar avstand

Internasjonalt, når det blir kjent at en studie er heftet ved forskningsjuks i en eller annen form, trekkes publikasjonene fra studien tilbake. Og forskerne som er ansvarlig for jukset får et skadet omdømme. Den internasjonale standarden for forskningsetikk er å aldri bruke forskning, ikke på noe som helst måte, dersom den er heftet ved forskningsjuks. Dette er en regel som gjelder forskere og fagfolk, men selvfølgelig også media. Det er helt avgjørende for samfunnet å verne om forskning, som dessverre er svært sårbar for ulike former for juks, at alle følger denne regelen.

Forskere i andre land har begynt å bli kjent med hva som har skjedd med partnerdrapsstudien her i Norge, og reagerer selvfølgelig med å ta avstand fra hva min tidligere forskningsleder har gjort. Det er underlig og rystende at dette ikke har vært reaksjonen i Norge. I stedet har Justisdepartementet (sic!) betalt for studien. Riksadvokaten (sic!) har oppmuntret politiet (sic!) til bruk av studien. Statskanalen NRK har flere ganger intervjuet forskeren og henvist til resultat fra studien, på tross av å vite om forholdene rundt hvordan studien stjålet. Og nå følger VG etter, helt ukritisk.

Kanskje tenker alle disse instansene at mål helliger middel. Partnerdrap er en av de mer alvorlige formene for kriminalitet vi har i vårt samfunn. Ikke bare tar det livet bort for alltid for den enkelte kvinnen og mannen som blir drept, det er også så mange etterlatte og pårørende som rammes så ubeskrivelig hardt og uendelig av at deres aller kjæreste er blitt drept, eller dreper.

 

Slutt å legitimere uetisk praksis

Men at samfunnet verner om forskningsetikk ved å ikke premierer og legitimere forskningsjuks er helt nødvendig, uansett innen hvilket fagfelt eller fenomen det forskes på. Derfor trekkes også publikasjoner innen kreftforskning, også forskning på kreftformer som typisk rammer barn, dersom det fremkommer at forskningen heftes av plagiat – og kreft rammer betydelig flere enn partnerdrap.

Forskning er en av de viktigste og mest troverdige måtene vi mennesker og samfunn får og utvikler livsnødvendig kunnskap på. Tilliten vi alle har til forskning og forskere må ikke undergraves av at uetisk forskningspraksis premieres eller legitimeres på noe vis. Derfor må alle forskere vite at dersom arbeidet deres heftes av forskningsjuks vil det ikke blir brukt. Dette er et nødvendig ledd i å få oss forskere til å handle etisk forsvarlig. Og vi vil alle ha etisk forsvarlig forskning, og ikke alternativet, også innen voldsfeltet.

I lengden vil VGs ukritiske bruk av plagiert forskning skade mer enn det gagner. Ved at de har valgt å premiere og legitimere forskningsjuks i sin kartlegging av partnerdrap vet vi nå hvordan VG forholder seg til forskningsetikk. I bestefall er det lemfeldig. Forskningsetikk er ikke så nøye for VG, liksom. Spørsmålet leserne nå må stille seg er hvor setter VG strek for å være så ukritisk til etiske overtramp på andre områder i samfunnet?

 

Kronikken ble først publisert i VG, side 24-25, mandag 12. september, 2016.


keep looking »
  • Hvorfor biososial.org

    Jeg er kriminolog og opptatt av hvordan samspillet mellom arv og miljø skaper mennesket. Jeg har derfor en biososial tilnærming til faglige interesser. Dette er en populærvitenskapelig blogg hvor jeg kommenterer nyheter og vitenskapelige funn og litteratur. Vibeke Ottesen
  • Admin