Ja, kvinner kan! På godt og vondt.

Posted on | March 8, 2016 | No Comments

Kvinner er ikke bare ofre for vold i nære relasjoner. De er også utøvere av vold.

Se for deg en gang du så en kvinne slå en mann som ikke forsvarte seg. Se for deg en gang du hørte en kvinne skrike truende til et skremt barn. Du, som jeg, har antagelig både sett og hørt kvinner gjøre dette. Kanskje til og med en kvinne vi kjente godt. Hva tenkte du om kvinnen og hva hun gjorde?

Se nå for deg at det ikke var en kvinne som utøvde denne fysiske og psykiske volden du nettopp husket, men en mann. Du hadde tatt volden på større alvor da, ikke sant?

Så lenge svaret er ja, er vi fortsatt ikke i mål med å likestille kvinner og menn.

Kvinner som voldsutøvere

Menns vold mot kvinner anses, med rette, som en trussel mot likestilling. Kvinner som utsettes for vold, og trusler om vold, opplever å bli hindret i å delta fritt og til sitt fulle potensial i ulike arenaer i samfunnet: som arbeidstagere, samfunnsdebattanter, familiemedlemmer og mer.

Så hvorfor skal jeg ta oppmerksomhet bort fra dette på selveste kvinnedagen og snakke om kvinner som voldsutøvere?Fordi på kvinnedagen må vi kunne være åpne både om hva kvinner utsettes for, og hva de utsetter andre for. Og vi må diskutere hva det sier om vårt kvinnesyn at kvinner og menn ikke ansvarliggjøres på lik linje for deres voldsutøvelse.

Forestillingen om kvinnen som omsorgsperson

Vi vet fra forskning at kvinner utøver partnervold like ofte som menn. Noen studier har faktisk funnet at unge kvinner er den gruppen som oftest utøver partnervold.

Vi vet også fra forskning at mødre kan være voldelige i sin omgang med barn oftere enn fedre. Likevel ser vi ikke denne kjønnsfordelingen i kriminalstatistikken. Hvorfor?

Aftenposten hadde tidligere i år en serie reportasjer om voldelige mødre. En av problemstillingene i reportasjeserien var hvorvidt påtalemyndigheten og rettsinstansene behandler kvinner og menn som har utøvd vold mot barn i sin omsorg forskjellig.

Gjennomgangen Aftenposten gjorde, pekte i retning av at kvinner behandles mildere enn menn av rettsapparatet. Det skal ha vært med henvisning til kvinnen som en omsorgsperson for sine barn at kvinner fikk betinget dom, mens menn fikk ubetinget fengselssoning.

Umyndiggjørende å frita voldsutøver for ansvar

Jeg vil at vi skal problematisere hvilket kvinnesyn som kan ligge til grunn for denne praksisen. Tenker man at en voldelig mor bare er midlertidig ute av stand til å være en god omsorgsperson, mens man tenker at en voldelig far har en mer varig natur som voldelig?

Er det derfor man tror at en betinget dom vil føre til at en kvinne vil plutselig slutte å utsette barna for vold, mens en mann må holdes i fengsel?

Hva om kvinnen i stedet rett og slett bare er et av de mange eksemplene på at forestillingen om kvinner som alltid og nødvendigvis naturlig gode og milde omsorgspersoner ikke stemmer? Er det ikke da en umyndiggjøring av kvinner å frita dem fra ansvaret for og alvoret av voldshandlingene deres som man hadde gitt dem som menn?

Skade handler ikke bare om det fysiske

I et forsvar for å ta menns vold på større alvor kan man si at volden kvinner utøver mot sine nære ikke alltid skader like mye som den volden menn utøver. Dette er til en viss grad riktig. Menn begår drap oftere enn kvinner, og de fysiske skadene menn forårsaker er som regel mer alvorlige enn de kvinner forårsaker.

Men skade kan måles i mer enn brukne armer og tapt liv. En barndom eller et ekteskap preget av en mor eller hustru som utsetter deg for såkalte milde former for fysisk vold – for ikke å snakke om psykisk og seksualisert vold – er også påført skade.

Når kvinner påfører sine barn og partnere vold, tvinger de dem i like stor grad som menn som utøver vold til å leve med ikke bare den fysiske smerten, men også den psykiske smerten av krenkelsene og uro.

Problemet er større enn bare for kvinner og menns likestilling i samfunnet som voldsutøvere. Det er også et problem for dem som utsettes for kvinners vold.

Ofrene for kvinners vold kan ha et større hinder i å unnslippe volden fordi samfunnet har vanskeligere for å tro at kvinner kan gjøre slikt, og at volden deres uansett ikke er så alvorlig, og antagelig bare en midlertidig glipp. For eksempel viser flere undersøkelser fra andre vestlige land at allmennheten ikke tar partnervold utøvd av kvinner på like stort alvor som menns partnervold.

Straff og forebygging

Den skjevheten vi ser i kriminalstatistikken begynner ikke nødvendigvis i en rettsavgjørelse. Den begynner heller ikke nødvendigvis med at det er mindre sannsynlig for at det tas ut tiltale mot kvinner eller kvinner etterforskes. Den kan i all hovedsak begynne med hva du og jeg melder fra om til hjelpeapparatet og myndighetene, enten som utsatt eller på vegne av de utsatte.

Og hva med kvinnen selv? Én ting er umyndiggjøringen av henne som voldsutøver. Men hvilke muligheter har hun til å be om hjelp for å slutte med volden dersom vi som samfunn signaliserer at hennes vold ikke er så alvorlig, at hun likevel, uansett, er en god omsorgsperson og partner?

Det viktigste er jo ikke å straffe kvinner og menn for deres voldsutøvelse. Det viktigste er å hindre at volden overhodet skjer gjennom forebygging, uansett hvilket kjønn voldsutøveren har.

Økt bevissthet om at kvinner kan skade sine nære

Det skjer en endring i det norske samfunnet. De siste årene har vi sett at listen over saker hvor kvinner holdes strafferettslig ansvarlige for fysisk, psykisk og seksualisert vold mot og forsømmelse av sine barn øker. Vi har fått et par tilfeller hvor kvinner er blitt domfelt for å ha vært voldelig mot sin partner.

Det er også kommet noen program hvor kvinner kan lære å mestre de følelsene som ligger til grunn for volden de utøver mot sine nære. Mediedekningen av alt dette bidrar til en økt bevissthet i samfunnet om at kvinner kan skade sine nære.

På selveste kvinnedagen må vi være åpne om at vi fortsatt ikke likestiller kvinner og menn når det kommer til vold i nære relasjoner. Og som på alle andre felt, skal vi oppnå likestilling, må vi anerkjenne hva kvinner kan – på godt og vondt.

Teksten ble først publisert i Aftenposten, 8. mars, 2016.

Comments