Profiling nå i Norge – som sett på TV
Posted on | June 22, 2009 | 8 Comments
Iløpet av en TV kveld er det ikke til å unngå å se et program eller reklame for et program hvor rollefigurene bruker etterforskningsmetoden profiling. Profiling er å identifisere personlighets- og atferdstrekk hos en ukjent gjerningsperson ut fra hva man har funnet hos andre som har begått samme type handling tidligere. Gjennom profiling skal man kunne utelukke enkelte grupper fra å mistenkes og dermed få en mindre gruppe mulige gjerningspersoner å fokusere på i etterforskningen. Profiling brukes i flere land, og en spørreundersøkelse blant politi og etterforskere i USA viste at de var fornøyd med denne typen bidrag til i deres arbeid. Det er imidlertid usikkert i hvilken grad profiling faktisk bidrar til å finne frem til de aktuelle gjerningspersonene. Støtte for nytten av profiling fremkommer i all hovedsak gjennom anekdoter fra profilerne selv og glorifiseres i media. Metoden har imidlertid sjeldent vært underkastet forskning, og den forskningen som er gjort foreslår at metoden antagelig ikke burde brukes som en del av etterforskningen (for eksempel Snook et. al., 2008). På tross av dette har profiling nå kommet til Norge.
I følge dagbladet.no og aftenposten.no i dag har Politidirektoratet laget en profil på skoleelever som kan være potensielle drapsmenn. Denne profilen har de sendt ut til alle politidistrikt i Norge. De har videre bedt Kunnskapsdepartementet om å sende profilen ut til alle skolene i Norge. Profilen skal være til hjelp i forebyggingen av alvorlige skytehendelser ved at den bidrar til å finne frem til mulige gjerningspersoner. Profilen til en mulig gjerningsperson skal være som følger:
· Ensom
· Våpeninteressert
· Ha et hat mot skolen der de føler seg som tapere
· Mental ubalanse
· Interessert i voldelige dataspill og nettsteder
· Tilsynelatende helt vanlige
Vil denne listen faktisk bidra til finne frem til potensielle gjerningspersoner slik den lover? Hvor mange kan du huske fra ungdomskolen som var ensom, hatet skolen og var tilsynelatende helt vanlig, men som aldri skadet noen på skolen? Hvor mange elever i dag har det også slik og i tillegg spiller voldelige dataspill daglig uten at de skader noen på skolen? Er ikke tilgang på våpen viktigere enn en interesse for dem? For meg vekker denne listen flere spørsmål enn den besvarer.
De to departementene anbefaler at skolene gjennomfører systematiske trusselvurderinger av elevene. Det kan da bli slik at det er lærere som skal vurdere trusselen den enkelte eleven utgjør. Nå kan man kanskje bli engstelig for kvaliteten på vurderingene da lærere tross alt ikke har formell kompetanse til å bruke profiling. Da kan jeg ”betrygge” med at en undersøkelse viste at lekfolk var like gode til å lage profil på drapsmenn som profesjonelle profilers (Pinizzotto & Finkel, 1990).
Avslutningsvis vil jeg hevde at motivasjonen vår for å fange opp elever som føler seg ensomme og som tapere i skolen bør ikke være at vi skal unngå drap men at vi kan gjøre hverdagen deres bedre. Vi bør rette opp i forholdene som gjør at elever føler seg ensomme og som tapere, og ikke mistenkeliggjøre de som har disse følelsene.
Comments
8 Responses to “Profiling nå i Norge – som sett på TV”
Leave a Reply
You must be logged in to post a comment.
March 28th, 2010 @ 08:44
Hei Vibeke!
Vil først si at jeg synes sida di er et veldig bra tiltak. Jeg tror at systemet med registrering bidrar til at det blir mindre tulledebatter. Det er fint at du er streng. Har erfaring for at er bra. Jeg har fult linken, og også funnet andre artikler.
Jeg lurer på om «min mann» kan ha vært John Douglas eller Robert
Ressler, eller begge som skrev om forskningen og hovedtrekkene i arbeidet med «criminal profiling» i en FBI-publikasjon tidlig på 80-tallet. Det er også mulig at baserate ikke var nevnt, men det synes jeg er rart, fordi den er så viktig i etterforskning. Jeg tror ikke base rate var noe sentralt tema i den alvorlige saken jeg har fortalt om, men det var «personlighetstrekk» avledet av det vi visste eller antok om forbrytelsen og omstendighetene rundt og atferden som førte til misstanken mot ham. Litt tynt grunnlag med andre ord. Men jeg kan ikke forstå annet at det var mer sannsynlig at det var en med noen av disse trekkene enn den anholdte som var skyldig. Den siste viste seg da også å være helt uskyldig.
Jeg har sett på noen artikler pro et contra, mest det siste. Resultatene av profileringen var jo ganske mager tidlig på 80-tallet. Bedre ble det ikke da dette tok helt av
på 90.tallet. Men hvis en ser kritikk av at det avledes personlighetstrekk i forhold til Douglas, eller hvem han nå var som jeg kopiert metoden til, så tror jeg den ikke holder. Her er det ikke snakk om personlighetrekk av typen the Big Five, EPQ etc, men egenskaper som ligger nært opp til atferden den er avledet av. Jeg trodde også min mann la vekt på situasjon i forbindelse med identifisering av serie drapsmenn. I alle fall var det, det jeg hadde lest i FBI-publikasjonen som gjorde at jeg aldri trodde at Thomas Quick var en serie morder. Det fantes ingen modus som knyttet drapene sammen. Men jeg må innrømme at det jeg ellers har lest om tema har vært ganske sprikende, så det får vel være en slags unnskyldning for de svenske etterforskerne.
At den form for profiling som nå utføres i stort omfang ikke er stort annet en å spå i kaffegruten, må jeg være enig i. At det også viser seg at forsøkene på å forbedere metodene har vært så misslykket overrasker meg noe. Men å bruke profilene som de skulle være en fasit og ikke bare en hjelp i etterforskningen, må i alle fall være utenfor det som er mulig. Å bruke profilering som bevis i retten, som det har vært foreslått får det til å gå kaldt nedover ryggen min!
En nøktern bruk av profilering hvor modus og base rate er med, må kunne være bedre enn de ubevisste profilene politietterforskere her til lands synes å benytte seg av. Har ikke glemt at de første de misstenkte i Baneheia-saken var de narkomane. Den saken jeg var litt involvert i er vel også et eksempel i samme retning.
Knut
March 28th, 2010 @ 08:52
Nå tror jeg det er slutt på min anonymitet. Dette blir altså en test.
April 2nd, 2010 @ 21:33
Hei Vibeke!
Det er greit at du sletter mine tester, hvor jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal komme ut av anonymiteten – når du får tid. Jeg er spent på hvordan neste del av Eias program blir. Så du hører nok mer fra meg. Kanskje også mer om profilering.
Broren din er forøvrig også en modig maur. Ille at den omfattende forskningen om tilknytning helt tilbake til de klassiske studiene av resusaper, via John Bowlby (som referer til Darwin i Attachment and loss) til senere års omfattende forskning avvises på rent ideologisk grunnlag. Og på vilken måte!
Jeg tror på bakgrunn av hva jeg over mange år har sett i min kliniske praksis at tidlig tap eller bytte av primær tilknytningobjekt kan være svært traumatisk for enkelt, og gi varige tilknytningskader og depresjoner senere i livet.
Jeg sitter nå mye med en større skjerm som gjør at jeg kan lese både anvisninger og hva jeg selv skriver!
Hilsen Knut