Født i feil tid

Posted on | October 6, 2019 | No Comments

Å vite at menneskets psykologi er formet av evolusjonære prosesser kan hjelpe deg å forstå deg selv og andre bedre.

Du har kanskje hatt en følelse av å være født i feil tid? Født for tidlig, tenker du. Verden er ikke klar for slike som deg enda, konkluderer du, under kveldens tannpuss. Sannheten er at det er mer sannsynlig at du, som alle oss andre, er født senere enn det du egentlig er formet til. Slik er det, fordi vi mennesker er formet av evolusjon.

På 1800-tallet identifiserte Charles Darwin en evolusjonær prosess han kalte naturlig seleksjon. Dette er en prosess som har bidratt til å forme alt liv på jorden. Enkelt sagt innebærer naturlig seleksjon at gjennom genetisk arv, så videreføres trekkene til de som får avkom til neste generasjon. Trekkene til de som ikke får avkom, videreføres ikke. Naturlig nok.

Dersom miljøet krever visse egenskaper over andre for at individet får avkom, sier man at det er miljøet som selekterer trekkene som videreføres til neste generasjon. Miljøet består ikke bare av de fysiske forholdene, som jordsmonn, klima, og slikt. Miljøet består i aller høyeste grad også av de sosiale forholdene. Og de sosiale forholdene skapes av de de andre individene i populasjonen. Det er jo de individet får avkom med, eller ikke. Det er de individet samarbeider med, eller ikke. Det er de individet konkurrer mot, eller ikke.

Dersom miljøet krever de samme trekkene over flere generasjoner, vil populasjonen bli mer og mer tilpasset akkurat de kravene for hver generasjon. Slik utvikler populasjonen seg. Sakte, men sikkert. Men populasjonen er altså alltid ett skritt bak, og ikke ett skritt foran, i forholdet mellom hvilke trekk enkeltindividene har og hvilke krav de kan møte i sitt miljø. Det er jo ingenting i seleksjonsprosessen som kan ta høyde for hvilke nye krav som kan ligge i et fremtidig miljø.

Det er storhet i dette synet på hvordan alt liv på jorden utvikles, mente Darwin selv. Det kunne jo, blant annet, brukes til å forstå oss mennesker bedre – våre følelser, tanker og atferd. Det er nemlig ikke bare fysiske trekk som har et genetisk grunnlag. Psykologiske trekk har det også. Derfor kan psykologiske trekk selekteres, og med andre ord evolvere.

Likevel har det vært få og svake forsøk på å se menneskers psykologi gjennom en evolusjonær linse før tidlig på 1980-tallet. Da kom evolusjonspsykologien som påpekte at alle vi mennesker er døtre og sønner av formødre og forfedre som navigerte seg gjennom livet, det sosiale livet, og løste utfordringene de møtte. For å forstå hvorfor vi mennesker er som vi er i dag, så må vi verdsette nettopp dette. Vi har, helt uunngåelig og enten vi vil det eller ikke, arvet våre formødres og forfedres måter å navigere på. Det setter arvesølvet i skyggen.

Fra arkeologien vet vi at i omtrent 90 prosent av vår evolusjonære historie har vi mennesker levd i jeger- og sankersamfunn. Derfor er vi best formet til å løse de sosiale utfordringene som finnes i slike samfunn. Jordbruksrevolusjonen, som kom for omtrent 10 000 år siden, antas ikke å ha selektert frem et helt nytt sett av psykologiske trekk hos oss. Ei heller har den industrielle eller teknologiske revolusjonen gjort det, da de i et evolusjonært perspektiv har akkurat skjedd.

Flere av de utfordringene våre formødre og forfedre måtte navigere seg gjennom i jeger- og sankersamfunn står vi fortsatt overfor. Men i dagens samfunn kommer de ofte i en helt ny og fremmed utforming. I tillegg har vi fått noen utfordringer som vi ikke har hatt tidligere. Da kan mye gå «galt».

Vi har, for eksempel, fortsatt et ønske om å sikre oss en best mulig partner. Men nå skal vi ikke finne denne i vår lille og oversiktlige stamme. Vi har hele verden å velge fra, gjennom ulike apper på mobilen. Mange av oss ønsker i utgangspunktet å holde sammen som par. Men nå er det å holde sammen ikke lenger avgjørende for å sikre at barna våre overlever. Vi må fortsatt livnære oss, og vi vil jobbe og bidra til fellesskapet. Men vi drar ikke ut i et livsnødvendig fellesskap for jakt og sanking. Vi søker oss isteden til kontorjobber som krever høyere utdanning og at vi sitter stille hele dagen. Og det er en Kiwi eller Rema rett ned i gaten fra hvor vi bor, som legger ut sjokolade rett ved disken. Vi vil være sosiale og tilhøre en gruppe. Men vi bor ikke lenger tett sammen med slekt og venner, som vi deler dagens fangst med rundt bålet om kvelden.

Nye, fremmede utforminger på gamle utfordringer, altså. Og her sitter du, med følelser og tanker som det ikke alltid oppleves som lov å ha i Norge i 2019, og som du kanskje ikke engang vil innrømme at du har. Av og til så handler du til og med på de følelsene og tankene. Du sveiper deg gjennom Tinder-appen, selv om du hadde det helt topp på daten i går. Du vil ikke gi opp ekteskapet ditt, selv om det er ingen kjærlighet eller tillit igjen, og den andre vil dra. Du kjøper den sjokoladen ved disken, og spiser den før du har pakket ut alle grønnsakene og fisken du kjøpte på tilbud. Helt ærlig: før du låste opp døren hjemme. Du trener ikke ofte nok, selv om du vet du burde for helsens skyld (og for forfengeligheten). Du besøker ikke foreldrene dine så mye som du burde. Du henter barnet ditt alt for tidlig i barnehagen i innkjøringsfasen, mens du trosser blikkene og formaningene til de ansatte. Og du vet ikke hvorfor du ikke strekker til. Hvorfor du ikke er den du vil være, den du burde være.

En av grunnene til at evolusjonspsykologi har møtt motstand, er at vi mennesker liker så godt tanken på at vi er helt og holdent frie. Vi liker tanken på at vi kan bestemme selv hva vi skal gjøre og ikke gjøre. Og kanskje vi kan det. Men kan vi helt og holdent bestemme fritt hva vi skal føle og tenke, for så å føle og tenke det vi bestemte oss for? Står vi med en liste i hånden som vi krysser av på, for så å sette i gang med de følelsene og tankene vi valgte? Eller er det mer slik at følelser og tanker mer har en tendens til å dukke opp, uten at vi har bevisst gått inn for det, og så prøver vi så godt vi kan å håndtere dem når de først er der?

Evolusjonsbiologen William D. Hamilton er kjent for å ha identifisert det evolusjonære opphavet til hvorfor individ hjelper andre, selv om det å hjelpe kan påføre individet en kostnad – altså hvorfor individ handler altruistisk. Slik atferd kan jo virke litt rart, fra et evolusjonært perspektiv. Hvorfor kan noen finne på å redde andre ut av et brennende hus, når de selv kan dø? Hvorfor velger noen å sitte barnevakt for en søster, heller enn å gå på en date som en gang i fremtiden kan lede til å få egne barn? Hamilton påpekte at kostnaden individet har av å hjelpe, må veies opp evolusjonært på et vis. Hans hypotese var derfor at vi har større sannsynlighet for altruistisk atferd overfor de som vi har felles gener med, våre genetiske slektninger. Fordi dersom vi hjelper genetiske slektninger, hjelper vi faktisk videreføringen av våre felles gener til neste generasjon. Naturlig nok.

Hamilton sin hypotese om det evolusjonære opphavet til altruisme har vært grunnlag for mye forskning innen evolusjonspsykologi. Og den har ikke bare vært grunnlag for forskning på hvem vi har størst sannsynlighet for å hjelpe. Hypotesen har også vært grunnlag for forskning på hvem vi er mest sårbare for å havne i konflikter med. Og konklusjonen fra flere tiår med forskning er klar: vi har størst sannsynlighet for å hjelpe de vi har felles gener med, og havner oftere i konflikter med de vi ikke har felles gener med. Selv om det finnes anekdotisk bevis på at dette ikke nødvendigvis gjelder på julaften.

Hamilton presenterte sin hypotese på 1960-tallet. I ettertid skrev han at han mislikte tanken på at egen og venners adferd stadig illustrerte hypotesen. Han likte tanken om at det var noe mer mystikk rundt hva som forårsaket deres adferd, enn at det rett og slett bare var formet av evolusjon. Og det var med tristhet han registrerte at dette ønsket om mystikk hadde ingen fotfeste, da hypotesen stadig fikk støtte gjennom forskning.

Sier jeg så at du bare skal gi opp? Ikke engang prøve å innfri de krav og forventninger du har til deg selv, som det moderne liv i Norge har til deg? Nei, ikke nødvendigvis. Jeg sier bare at det er en grunn til at du opplever det moderne liv som vanskelig til tider. I det moderne kaoset av sosiale og helsemessige utfordringer som du ikke alltid løser så godt, kan du ved hjelp av evolusjonspsykologiske perspektiv se disse nære ting i et nytt lys.

Du synes kanskje ikke som Darwin at det er en storhet i det evolusjonære synet på hvorfor vi mennesker er som vi er. Det er et trist syn, tenker du. Som Hamilton har du et ønske om mer mystikk rundt hvorfor du er som du er. Men jeg håper du likevel kan finne en trøst i å forstå deg selv og andre bedre.

Vi er jegere og sankere som er født i feil tid. Vi er gammel vin på ny flaske. Men kanskje du er en Champagne?

Teksten ble først publisert hos Klassekampen, De nære ting, fredag 15. mars, 2019.

Comments