Den som går med drapstanker trenger å bli sett

Posted on | June 20, 2017 | No Comments

Det er på overtid å hjelpe de som går med drapstanker, slik vi vet gjerningspersoner ofte gjør i forkant av drap i nære relasjoner.

Arre, Hammer og Stangeland advarer i kronikk i Aftenposten 22. mai mot å forvente at det er mulig å identifisere hvem som kommer til å begå selvmord, og mot å tro at skjemaer som skal veilede risikovurderingen faktisk er til hjelp. Det samme gjelder drap i nære relasjoner.

Norge har en av de laveste drapsratene i verden. Det at vi har få drap, gjør det vanskelig å senke antallet ytterligere. Men vi må forsøke. Ett drap er ett for mye – for den drepte, de etterlatte og den som blir en drapskvinne eller -mann. Vi må bare være realistiske i vurderingen av mulighetene til å forebygge, og av metodene vi forventer å forebygge gjennom.

Ikke vilkårlig når drap skjer

I snart ti år har jeg forsket på kjennetegn ved gjerningspersoner, ofre og omstendigheter for drap i nære relasjoner. Det har overrasket meg å måtte kjempe mot mektige institusjoner som ville hindre slik forskning i Norge. Forskning avdekker tydelige mønstre i hvilke grupper av individ er mest sårbare – enten til å bli drept eller til å begå drap – og i hvilke omstendigheter de er sårbare. Kunnskap om at drap ikke skjer helt vilkårlig, gjør det mulig å prioritere de sårbare gruppene i forebyggingen.

MEN: det er mange flere familier som har kjennetegnene på sårbarhet for drap enn familier som faktisk rammes. Derfor er det et umulig ansvar å gi den enkelte fagperson eller forebyggende instans å skulle kunne uomtvistelig gjenkjenne risiko hos et gitt individ eller familie, og hindre de få drapene i året som skjer i nære relasjoner. Selv om det brukes skjema til å vurdere risiko.

For å likevel få ned antall drap, må vi ta oss råd til å være der for alle sårbare. Vi må ikke lure oss selv til å tro at vi kan gjøre en realistisk vurdering av risikonivået, men legge til rette for hjelp uansett. Sånn i tilfelle. Og ikke bare for de som er sårbare for å bli ofre for drap. Det er på overtid å hjelpe de som går med drapstanker, slik vi vet gjerningspersoner ofte gjør i forkant av drap i nære relasjoner.

Hvordan kan vi forebygge drap i nære relasjoner?

Jeg vil låne formuleringene til Arre, Hammer og Stangeland fra deres forslag til hvordan vi best forebygger selvmord, da det er slik vi også kan forebygge drap i nære relasjoner:

Den som går med drapstanker trenger å bli sett, tankene og følelsene deres må bli anerkjent. Vi fjerner ikke drapstanker ved å fordømme den som har slike tanker, da fjerner vi oss bare fra henne eller ham. Framfor alt må vi ha et tjenestetilbud som er formet på de sårbares premisser og der de selv kan legge frem problemene sine og få hjelp som er godt tilpasset behovene deres. Dernest må vi sikre koordinerte tjenester og passende oppfølging.

Jeg tror også at godt tilgjengelige tjenester, for eksempel gjennom døgnåpne tilbud med kort eller ingen ventetid, vil være nyttig for alle, uansett hvordan vi vurderer risikoen for drap.

Og så skal vi selvsagt snakke om drapstanker og -planer. Kartlegginger bør ikke ha som formål å klassifisere drapsfaren som stor eller liten med bruk av et skjema, men å bygge en relasjon og tilby jordnær behandling som er individuelt tilpasset.

Teksten ble først publisert i Aftenposten, Kronikk, 20. juni, 2017.

Comments