Sviket mot de minste

Posted on | February 19, 2016 | No Comments

Omsorgspersoner som lar andre skade barn er like virkelige som de som skader barna.

I forrige uke ble en kvinne dømt for ikke å ha hindret vold mot sin egen datter, og med det for å ha medvirket i volden datteren ble utsatt for i fire år. Datteren ble gjentatte ganger slått, sparket og tatt kvelertak på av sin far. Det moren gjorde var blant annet å få datteren til å sminke over bloduttredelser på halsen for å skjule volden, og få datteren henvist til behandling på Barne— og ungdomspsykiatrisk klinikk. Henvisningsgrunnlaget for psykiatrisk behandling av jenten var at hun hadde en far som «tok henne litt hardt».

Denne moren er ikke den første i Norge som er dømt for å ha medvirket til at barn i deres omsorg ble utsatt for gjentakende vold. I min forskning på barnedrap i Norge mellom 1990 og 2009 har jeg blitt kjent med to dødelige tilfeller omsorgspersoner ble dømt for medvirkning etter at barn har blitt utsatt for vold over lengre tid.

Den første dommen av sitt slag i Norge er fra Gulatings lagmannsrett i 2002. Den omhandler en av de vondeste sakene jeg har lest om i mitt arbeid. I en periode på minst to uker ble en tre måneder gammel jente mishandlet og forsømt slik at hun til slutt døde. Etterforskningen kunne ikke påvise om bare én eller begge foreldre var aktive i å forårsake datterens død. Slike saker blir ofte henlagt nettopp fordi påtalemyndigheten ikke kan gjøre en slik identifikasjon, men i stedet for henleggelse ble begge foreldre dømt til fire års fengsel hver.

Den andre saken er godt kjent gjennom mediene. En mor ble i 2013 dømt i Agder lagmannsrett til ett og et halvt års betinget fengsel, etter at hennes åtte år gamle sønn ble utsatt for dødelig vold fra sin stefar i 2005. Blant de formildende omstendighetene for dommen var at retten ikke kunne påvise at moren hadde forstått at barnet kunne dø av volden stefaren utøvde.

Dommene i de to sakene understreker at enhver omsorgsperson har et individuelt og selvstendig ansvar for sine barn, og en særlig plikt til å gripe inn og forhindre en annens vold. Etter å ha lest beskrivelser av omstendighetene rundt de enkelte barnedrap i Norge, mener jeg at det kunne vært flere slike dommer.

For de fleste av oss er det helt utenkelig at vi selv, eller noen vi kjenner, passivt kan la noen skade et barn, enten det er snakk om fysisk, psykisk eller seksualisert vold eller forsømmelse. Men i saker hvor barn blir utsatt for slik behandling, har det ofte vært en annen omsorgsperson i husstanden som ikke har tatt et aktivt ansvar for å hindre de gjentakende handlingene mot barnet. Omsorgspersoner som lar andre skade barn, er like virkelige som de som skader barn. Det er skremmende og vondt å tenke på, men vi må tenke på det. Fordi du ser det ikke før du tror det.

Forskningslitteraturen på barnedrap er full av historier hvor barn har blitt utsatt for vold og forsømmelse over lengre tid av en omsorgsperson, ofte en stefar eller stemor, hvorpå den andre omsorgspersonen likevel lar barnet være alene med den voldelige gang på gang, på gang. Den siste gangen blir dødelig for den lille. I min forskning finner jeg at vi har flere tilsvarende historier i Norge.

Selv om slike historier er utbredt i forskningslitteraturen vet vi lite om psykologien som ligger til grunn for at ikke alle omsorgspersoner aktivt beskytter sine barn. Kan det være at de helt oppriktig ikke vet hva som skjer med barnet, eller er det bare noe de sier? Er de redde for konsekvenser for seg selv dersom de melder volden til hjelpeapparat, og da mer enn hvor bekymret de er for barnets daglige ve og vel og utvikling? Har de til tider selv deltatt aktivt i det barnet utsettes for, og derfor frykter straff dersom de en dag ber om hjelp? Stoler de ikke på at hjelpeapparatet vil gi barnet den beskyttelsen det trenger fra den voldelige andre? Tror de det er bedre for barnet å bli boende i et voldelig hjem enn å bli ivaretatt av andre? Er det så enkelt at de rett og slett bare velger partneren over barnet?

Det er forsvinnende lite forskning som kan svare på disse spørsmålene. Fokuset i barnedrapsforskningen har vært på den aktive parten. Dette er svært uheldig. Forebygging av denne typen saker er avhengig av at vi forstår også hvordan den passive omsorgspersonen tenker – det voksne vitnet som kan oppsøke hjelpeapparatet og tale barnets sak.

At passive omsorgspersoner ikke blir holdt strafferettslig ansvarlig er en trussel mot barns rettsvern, så vel som deres trygghet. I Oslo tingrett i 2009 ble to foreldre dømt for medvirkning til vold mot sine to barn. Det ene barnet skal være varig hjerneskadet og sterkt fysisk handikappet etter mishandlingen. I mediedekningen av saken ble det uttalt av Riksadvokatens kontor at å straffeforfølge omsorgspersoner for medvirkning, var å styrke barns rettsvern, og noe som kom til å bli prioritert fremover. Det er betryggende å se disse ordene bli til handling. Dommen fra forrige uke føyer seg inn i en stadig lengre liste over slike saker de siste årene.

Noen stemmer i den internasjonale debatten om strafferettslig ansvarliggjøring av passive omsorgspersoner er kritiske til mulige belastninger i de tilfeller hvor den passive selv utsettes for vold. De mener det er galt at en som er under en annens vold også er under tvang fra lovpålagte forventninger til omsorgspersoner. Et slikt tvang fremmer ikke individets selvråderett som allerede er truet av voldsutøveren.

Men å fraskrive voldsutsatte strafferettslige ansvar for hva som skjer med barn i deres omsorg kan også forstås som en nedlatende umyndiggjøring. Argumentet mot å stille voldsutsatte til ansvar for egne handlinger på lik linje med andre biter da seg selv i halen.

Strafferettslig ansvarliggjøring for den enkelte passive omsorgspersonen gir barn et rettsvern, og har en viktig signaleffekt til hele befolkningen. Men det er alene ikke nok til å forebygge slike handlinger. Vi har alle et lovpålagt ansvar for å melde fra dersom vi tror noen utsettes for vold. Som samfunn og enkeltindivid har vi også et medmenneskelig ansvar å gjøre det mulig for omsorgspersoner å be om, og få, beskyttelse fra vold – både for seg selv og sine barn.

Vold er ikke er en privatsak. Vold er svært skadelige og kriminelle handlinger. Å være passiv til vold, og å be barn delta i å dekke over volden omsorgspersoner utsetter dem for med sminke og bortforklaringer, slik at ingen får vite hva de utsettes for i sitt hjem, likeså.

Teksten ble først publisert i Bergens Tidene, 19. februar, 2016.

Comments