Vi må verne om forskningsetikken

Posted on | September 18, 2016 | No Comments

• I 2007 begynte jeg kampen for partnerdrapsforskning i Norge.
• Men i anledning VGs siste kartlegging av partnerdrap, velger jeg likevel å ikke la meg intervjue.

I alle disse årene har jeg hatt et godt forhold til media. Som forsker setter jeg stor pris på den arenaen media gir forskere og fagfolk til å formidle kunnskap og forståelser om drap, og til å gi innspill til forebygging. Likevel vil jeg ikke la meg intervjue i denne omgangen.

Begrunnelsen min er at det å verne om forskningsetikk må være et ufravikelig prinsipp, og jeg som forsker vil ikke samarbeide med redaksjoner som med vitende og vilje truer internasjonale standarder for forskningsetikk.

Stjålet studie

Ved å kartlegge partnerdrap tar VG det samfunnsansvaret media har til å belyse problematiske forhold i samfunnet på alvor. Det er flott! Men det blir da desto mer skuffende og rystende at VG i denne anledning viser til resultat fra en partnerdrapsstudie som de vet er plagiert. På godt norsk betyr det at studien er stjålet. Og det betyr at resultatene fra studien er heftet med en alvorlig form for forskningsjuks. Ved å henvise til resultatene fra en stjålen studie, og forskeren bak tyveriet, legitimerer og premierer VG alvorlig forskningsjuks . Dette strider mot medias samfunnsansvar.

At studien VG henviser til er stjålet er veldokumentert. Dette er gjort kjent for de i VG som arbeidet med kartleggingen i forkant av publiseringen av reportasjeserien. Dokumentasjon viser ubestridelig at jeg i 2007, på eget initiativ, utarbeidet prosjektbeskrivelsen til en studie hvor kjennetegn ved gjerningsperson, ofre og omstendigheter ved partnerdrap skulle kartlegges. Samtlige partnerdrap i en gitt tidsperiode i Norge skulle inngå i studien. I NOU 2010: 3, Drap i Norge, side 17, kan man lese at jeg hadde en kontrakt med Politidirektoratet om å skrive en rapport som skulle omhandle resultat fra studien.

I dag foreligger en slik rapport. Men den er forfattet av min daværende forskningsleder som i 2010 nektet meg å kontakte Datatilsynet for å søke om godkjenning av partnerdrapsstudien. Og senere har hun altså selv gjennomført studien. Dette er både maktmisbruk og forskningsjuks.

Forskere tar avstand

Internasjonalt, når det blir kjent at en studie er heftet ved forskningsjuks i en eller annen form, trekkes publikasjonene fra studien tilbake. Og forskerne som er ansvarlig for jukset får et skadet omdømme. Den internasjonale standarden for forskningsetikk er å aldri bruke forskning, ikke på noe som helst måte, dersom den er heftet ved forskningsjuks. Dette er en regel som gjelder forskere og fagfolk, men selvfølgelig også media. Det er helt avgjørende for samfunnet å verne om forskning, som dessverre er svært sårbar for ulike former for juks, at alle følger denne regelen.

Forskere i andre land har begynt å bli kjent med hva som har skjedd med partnerdrapsstudien her i Norge, og reagerer selvfølgelig med å ta avstand fra hva min tidligere forskningsleder har gjort. Det er underlig og rystende at dette ikke har vært reaksjonen i Norge. I stedet har Justisdepartementet (sic!) betalt for studien. Riksadvokaten (sic!) har oppmuntret politiet (sic!) til bruk av studien. Statskanalen NRK har flere ganger intervjuet forskeren og henvist til resultat fra studien, på tross av å vite om forholdene rundt hvordan studien stjålet. Og nå følger VG etter, helt ukritisk.

Kanskje tenker alle disse instansene at mål helliger middel. Partnerdrap er en av de mer alvorlige formene for kriminalitet vi har i vårt samfunn. Ikke bare tar det livet bort for alltid for den enkelte kvinnen og mannen som blir drept, det er også så mange etterlatte og pårørende som rammes så ubeskrivelig hardt og uendelig av at deres aller kjæreste er blitt drept, eller dreper.

Slutt å legitimere uetisk praksis

Men at samfunnet verner om forskningsetikk ved å ikke premierer og legitimere forskningsjuks er helt nødvendig, uansett innen hvilket fagfelt eller fenomen det forskes på. Derfor trekkes også publikasjoner innen kreftforskning, også forskning på kreftformer som typisk rammer barn, dersom det fremkommer at forskningen heftes av plagiat – og kreft rammer betydelig flere enn partnerdrap.

Forskning er en av de viktigste og mest troverdige måtene vi mennesker og samfunn får og utvikler livsnødvendig kunnskap på. Tilliten vi alle har til forskning og forskere må ikke undergraves av at uetisk forskningspraksis premieres eller legitimeres på noe vis. Derfor må alle forskere vite at dersom arbeidet deres heftes av forskningsjuks vil det ikke blir brukt. Dette er et nødvendig ledd i å få oss forskere til å handle etisk forsvarlig. Og vi vil alle ha etisk forsvarlig forskning, og ikke alternativet, også innen voldsfeltet.

I lengden vil VGs ukritiske bruk av plagiert forskning skade mer enn det gagner. Ved at de har valgt å premiere og legitimere forskningsjuks i sin kartlegging av partnerdrap vet vi nå hvordan VG forholder seg til forskningsetikk. I bestefall er det lemfeldig. Forskningsetikk er ikke så nøye for VG, liksom. Spørsmålet leserne nå må stille seg er hvor setter VG strek for å være så ukritisk til etiske overtramp på andre områder i samfunnet?

Kronikken ble først publisert i VG, side 24-25, mandag 12. september, 2016.

Comments